TangloppeTorsdag: Eurythenes gryllus (Lichtenstein in Mandt, 1822) -et skjult isfjell?

Hvis vi ser på illustrasjoner av amfipoder er det ofte litt vanskelig å vite hvor store (eller små) de egentlig er – alt virker litt relativt. Den største samlingen av illustrasjoner av amfipoder som finnes i Norge er G.O. Sars sitt 1 bind i serien “The Crustacea of Norway”: det omhandler amfipodene som var kjent da han publiserte verket mellom 1892 og 1895. Her har Sars gjort et sjakktrekk: over hver figur har han en strek som vier hvor langt dyret er i virkeligheten.

Jeg blar ganske ofte gjennom illustrasjonene til Sars, og de har ofte blitt brukt som illustrasjon her i bloggen. Nesten alle “størrelsesstrekene” er rimelig små – som logisk er med den størrelsen som er vanlig. Men – når man kommer til plansje 30 er denne streken plutselig like lang som halvparten av sidens bredde! Vi har kommet til Norskehavets gigant, den røde baron av de dype havområder…

Plate 30, G.O. Sars, 1892. Eurythenes gryllus.

Plate 30, G.O. Sars, 1892. Eurythenes gryllus.

Eurythenes gryllus er blant de tidlig beskrevne artene av amfipoder – den er karismatisk rød og stor, og den er lett å samle i feller med åte. Det siste gir oss informasjon om at her har vi med en åtseleter å gjøre – dette er et dyr som lukter deilig, råtnende fisk, og som kan svømme i ganske raskt tempo til kilden for den deilige lukten. For oss mennesker høres det kanskje ut som en litt ekkel favoritt-mat å ha, men hvordan tror du havet ville sett ut hvis ingen spiste åtsel? Åtseletere er en viktig del av alle økosystemer…

Eurythenes gryllus, fra Weddelhavet i Antarktis. Farge som levende. Foto: C. dUdekem dAcoz

Eurythenes gryllus, fra Weddelhavet i Antarktis. Farge som levende. Foto: C. dUdekem dAcoz

Den røde fargen kommer fra karotener – som de får i seg når de spiser. Dette er den samme gruppen med stoffer som vi kan få i oss når vi spiser for eksempel gulrøtter, og for oss er dette stoffer som er nyttige for synet vårt, blant annet. For dyr som bor på så grunt vann at litt lys trenger gjennom, er røde pigmenter en beskyttelse mot sol – nesten som en innebygget solkrem. Dette gjelder ikke for E. gryllus: den lever dypt nede i havet – fra 750 helt ned til 7800 meters dyp!

På store dyp vil en jevn rødfarge være en god kamuflasje – både fra de aller siste bitene med lys som trenger ned gjennom vannet og fra lys som dyrene der nede lager selv (bioluminisens). Dette er fordi den røde delen av lyset er den første som forsvinner, i motsetning til de blå delene av lyset, som kan trenge så dypt som 1000 m ned i vannsøylen med sine siste lumen.

Det som er spennende med rødfargen til Eurythenes gryllus er ikke bare at den generelt er en god kamuflasje, men at den blir rødere etterhvert som dyret blir voksnere (og større). Hovedgrunnen til dette, er nok at karotenene kommer fra det de spiser, og at de blir samlet opp i kroppen istedenfor å forsvinne med avføring.

Fargeutvikling hos Eurythenes gryllus fra ungdom til voksen. Fig 3c fra Thoen et al, 2011.

Fargeutvikling hos Eurythenes gryllus fra ungdom til voksen. Fig 3c fra Thoen et al, 2011.

Fysiske karakterer (farge er en fysisk karakter) opprettholdes gjennom evolusjonen hvis karakteren  gir bæreren en fordel – og spesifikt hvis de individene som har den karakteren får flere reproduktive avkom enn de innen samme art som ikke har den karakteren. Hva er det med kamuflasje som blir viktigere jo større en blir (hvis vi tenker at en dypere rødfarge gir mer kamuflasje enn en lysere/mer orange)?

Amfipoder har, som alle andre krepsdyr, skjelettet på utsiden av kroppen – et eksoskjelett eller hardt skall. Det betyr at hvis de skal kunne vokse, må de bytte skall, og i begynnelsen er det nye skallet litt mykt – for å gi plass til kroppforøkelsen. For dyr som er åtseletere vil det være vanlig å svømme rundt en lang tid uten så mye mat, for så å finne en stor matmengde samlet på et sted (enten det er en død fisk eller en død hval vil det være mye mat, selv for en amfipode som er 10 cm stor). For å kunne spise seg mett (og mett for en lang tid framover), kan det virke som om Eurythenes gryllus kan starte et skallskifte hvis de kommer til en plass med mye mat. Vi ser dette når vi setter ut feller med åte – det er ofte mange tomme skall i tillegg til store E. gryllus i fellene. Det vil være fordelsaktig å være kamuflert når man er en stor og en liten stund myk pakke med mat som andre dyr kan spise – så for hver forstørrelse vil det derfor gi mening i å bli litt mer mørkerød og kamuflert.

Det med den store størrelsen gjør de voksne dyrene lette å kjenne igjen – eller kanskje heller ikke helt kjenne igjen? Det kan se ut som om vi i 130 år har latt oss fasinere sånn av størrelsen at vi har oversett det meste annet… En studie fra 2015 har for første gang undersøkt arvematerialet til E. gryllus. En av grunnene til at de ville gjøre dette, er fordi E. gryllus har vært et eksempel på en art som er “kosmopolitt” – den har blitt beskrevet som funnet fra overalt der det har vært litt dypt i verdenshavene, bortsett fra Middelhavet og Rødehavet. Til og med slektsnavnet peker på dette: Eurythenes kommer fra et gresk uttrykk for “strukket langt”.

Hva fant de ut i studien? Det viste seg at det vi har trodd at var en art egentlig er 15! Ikke bare det, men de 15 forskjellige artene har klare forskjeller i hvor de holder til – både når det gjelder hvilke dyp vi kan finne dem på, og i hvilke hav vi finner dem. De tre siste artene (beskrevet i år) som har blitt skilt ut fra E. gryllus ble identifisert som forskjellige arter fra resten av Eurythenes-artene på grunnlag av tre ekstra prøver som ble sendt til forskerne som hadde funnet ut at E. gryllus var 12 forskjellige arter!

 

Geografisk utbredelse av de forskjellige artene innen slekten Eurythenes. Fig 3 fra Havermans 2016.

Geografisk utbredelse av de forskjellige artene innen slekten Eurythenes. Fig 3 fra Havermans 2016.

Hvis vi ser på den geografiske spredningen av de 15 artene vi vet om nå, er det lett å se “hvite flekker på kartet” – områder der forskningsgruppen ikke har undersøkt prøver fra (enda). Hvem vet hva som vil finnes i prøver fra en av de hvite flekkene? Det kan virke som om jo mer vi skraper i overflaten på Eurythenes, jo flere arter finner vi.
Jeg skal ikke forutsi at vi vil finne et like stort overflødighetshorn av arter for hver gruppe amfipoder vi studerer, men studier av arvestoffet til artene i kombinasjon med studier av hvordan de ser ut og hvordan de lever har gitt oss stadig større innsikt i mangfoldet… Så kanskje er det flere artsgruppe-isfjell vi bare kjenner toppen på enda?

Anne Helene


Litteratur:

Havermans C (2016) Have we so far only seen the tip of the iceberg? Exploring species diversity and distribution of the giant amphipod Eurythenes. Biodiversity, doi:10.1080/14888386.2016.1172257

Thoen H, Johnsen G, Berge J (2011) Pigmentation and spectral absorbance in the deep-sea amphipods Eurythenes gryllus and Anonyx sp. Polar Biology 34, 83-93.

d´Udekem d´Acoz C, Havermans C (2015) Contribution to the systematics of the genus Eurythenes S.I. Smith in Scudder, 1882 (Crustacea: Amphipoda: Lysianassoidea: Eurytheneidae). Zootaxa 3971, 1-80.