Monthly Archives: November 2017

TangloppeTorsdag: Melphidippidae – lange, tynne og piggete

Bakkroppen til Melphidippa macrura GO Sars, 1894. Uropodene (halebeina) er delvis knekt i innsamling. Foto: AH Tandberg

Melphidippidae er en familie amfipoder med kjempelange tynne bein (bortsett fra de to fremste, som er små og ikke særlig kompliserte), og det som i originalbeskrivelsen ble kalt en “armert bakkropp”. At bakkroppen er “armert” betyr ikke at noen har brukt ekstra armeringsjern mens de ble støpt, men heller at bakkroppen er bevæpnet med lange pigger eller sagtakkete kanter. Det er disse bevæpningene sammen med en generelt langstrakt og slank hovedkropp vi vanligvis kjenner Melphidippidaene igjen på; de lange beina og de lange antennene faller lett av når vi samler dem inn – selv om vi prøver vårt beste å være forsiktige.

Melphidippa macrura GO Sars, 1894. Et relativt nyinnsamlet individ som enda har noen bein i behold… Foto: AH Tandberg

De lange, tynne beina er kanskje en tilpasning til å leve på bløt bunn? Vi vet ikke helt, men det vi vet er at de artene vi har observert, er det vi kaller passive suspensjons-spisere. Det betyr at de står i ro og samler de små matpartiklene som faller ned på dem, så litt som kusken i Tre Nøtter til Askepott samler de det som detter på nesen deres… Hittil har vi også bare samlet inn Melphidippidae fra finkornete havbunner som sand eller sandblandet mudder.

Enequist, som studerte amfipodene i Skagerrak på 40-tallet skriver at Melphidippidene er de eneste artene han hadde i akvarier som stod helt knusk i ro på bunnen (eller oppover kantene i akvariet) og spredte ut det de hadde å samle med i helt rolig vann. De fleste andre som fisker med hårete antenner og bein trenger at det er en viss bevegelse i vannet som kan ta maten forbi dem. Melphidippidaene legger seg derimot på ryggen, bretter inn bakbeina, og sprer ut antennene og beinpar 3 og 4 i en liten rosett, og så venter de til maten faller ned på dem. Et ganske behagelig liv!

Enequist tin illustrasjon av hvordan Melphidippella macra står/ligger og spiser. a) fra siden, b) sett ovenfra – legg merke til hvordan 3 og 4 beinpar sprer seg ut sammen med antennene som matfangere. Ill: P Enequist, 1949

Forskere som har undersøkt Melphidippidae fra Antarktis har funnet ut at mageinnholdet for det meste bestod av små planktonbiter og litt rester av andre krepsdyr – og av og til fant de den antarktiske Melphidippa antarktika i feller der de samler åtseldyr, så det er mulig at de en gang i blant blir lei av å vente på nedfallsmaten. En annen ting de fant ut, var at magedelen av tarmen var veldig kort – så de har ikke noe mulighet til å ha et lite matlager der hvis det blir tynt med mat i vannet. Dette er ellers mer vanlig hos åtseletere, så det er kanskje en pekepinn på et blandet matfat?

Det er lett å tenke at de må være noen slappfisker siden de for det meste sitter helt stille på havbunnen og venter på at maten skal falle på dem. Men Enequist skriver at de er raske svømmere hvis de først begynner å svømme – noe som kan passe med at de går etter store nedfalne matrester som andre åtseldyr.

Den av våre tidligere innsamlete Melphidippa macrura som har flest bein igjen. Når vi legger små krepsdyr på sprit blir ytterskallet lett å knekke, og med få muskler til å holde fast lange, tynne bein og antenner knekker de av fort. Foto: AH Tandberg

Nesten alle Melphidippidae holder til i kalde farvann. I Norge har vi 5 arter: fire som holder til ved fastlandet, og en nybeskrevet femte (og to av de fire andre) holder til rundt Svalbard og i arktis. Alle har laaange, tynne bein, pigger på ryggen, og masse hår på antennene. De er med i NorAmph sitt arbeid med DNA strekkoding, men det er ikke lett å finne dem alle.

Til nå har vi samlet inn og strekkodet det vi tror er 3 forskjellige arter, men det kan se ut som om det er store genetiske forskjeller innenfor den ene arten i alle fall. Kanskje er det detaljer som skjuler seg på de beina som alltid knekker av? Vi samler inn mer for å se om vi kan løse opp i det!

Anne Helene


Litteratur:

Boeck A (1871) Crustacea Amphipoda Borealica et Arctica. Videnskaps selskabs forhandlinger, Kristiania 1870. 1-1222

Dauby P, Scaliteur Y, DeBroyer C (2001) Trophic diversity within the eastern Weddell Sea amphipod community. Hydrobiologia 443, 69-86.

Enequist P (1949) Studies on the Soft-Bottom Amphipods of the Skagerrak. Zoologiska Bidrag från Uppsala 28, 1-196

TangloppeTorsdag: Kulerunde Stegocephalidae Dana, 1852

En ansamling Stegocephalidae fra en sledestasjon i Nordnorge. Foto: K. Kongshavn

Vi pleier å si at amfipodene er sideveis flatklemt (lateralt sammentrykte). Det er en sannhet med modifikasjoner for en av gruppene. Stegogephalidene er nesten runde kuler. De er lett gjenkjenbare som gruppe, familien er en av de som er beskrevet tidlig (Dana, 1852), men å komme seg videre til art er ikke så enkelt. Det er 109 arter å velge mellom i familien, de er fordelt i alle verdenshav, og alle er forbundet på en eller annen måte med havbunnen. Hvis vi bare konsentrerer oss om arter funnet i Nord-øst Atlanteren slipper vi unna med 19 arter (7 av disse er hittil registrert innen Norske farvann)

En del av Stegocephalidene finner vi sittende på eller inni fastsittende dyr på havbunnen – for eksempel svamp, anemoner og koraller. Hvis vi ser på munndelene, er de store i forhold til kroppen, og i motsetning til mange andre amfipoders munndeler er de knallharde og spisse – så i en del litteratur blir de beskrevet som “parasitt-aktige”. Kanskje det er sånn at de kan stikke hull på eller bite seg inn i andre dyr mens de enda lever? Det ville muligens forklare hvorfor noen av artene trives så godt med å bo med andre arter.

Stegocephalidae fra inni en svamp. Funnet i Antarktis. Foto: C. dUdekem dAcoz

Mange av Stegocephalidene er dyphavsarter, og er derfor også forbundet med kaldt vann. Det gjelder også våre norske arter, som for eksemper Andaniexis lupus, og den store og karakteristiske Stegocephalus inflatus som ble beskrevet av Krøyer så tidlig som i 1842. Navnet inflatus peker på at den er oppblåst, og akkurat denne arten er av de mest kuleformete, og den største vi har i våre farvann. Den er karakteristisk brun-og-hvitstripet. Vi finner den ofte i litt dype prøver fra Nordnorge og Svalbard, og den kan være mer enn 2 cm lang!

Hvorfor vet vi ikke mer om hvordan de forskjellige artene lever? De fleste artene vi har navn på av amfipoder vet vi ikke så mye mer enn navnet på. Nå strekkoder vi så mange Stegocephalidae vi kommer over, slik at vi kan sjekke om navnene vi setter på dem stemmer med arter. Det er et startpunkt: uten navn kan vi i alle fall ikke si så mye mer – fo da vet vi ikke hvem vi finner noe mer ut om. For Stegocephalidene har vi kommet til navn på mange, og veldig lite mer om de fleste. Det hjelper ikke at de holder til så langt nede i havet, og kanskje også inni andre dyr. Hvorfor der er så kulerunde vet vi heller ikke helt. Men dyr som er glatte på utsiden har lettere for å gli inni andre…

 

Anne Helene


Litteratur:

Berge J, Vader W (2001) Revision of the amphipod (Crustacea) family Stegocephalidae. Zoological Journal of the Linnean Society 133: 531-592.

Vader W (1984) Notes on Norwegian Marine Amphipoda 7. Amphipod associates of Geodia sponges in western Norway. Fauna Norvegica ser A 5: 14-16.