Pelsmollusker eller ormebløtdyr (Aplacophora) er en relativt lite kjent gruppe med mange ubeskrevne arter i norske farvann. I en tidligere blogpost her finnes mer informasjon om disse dyrene:
Mange hypoteser finnes om slektskapet mellom Aplacophora og de øvrige bløtdyrene. Det er usikkerheten om dette som vår PhD-student Nina Mikkelsen og medforfattere forsøker å finne ut av med data fra mitkondriegenomer. Arbeidet publiseres i Molecular Phylogenetics and Evolution og er tilgjengelig på denne lenken: https://doi.org/10.1016/j.ympev.2018.04.031.
Vårt prosjekt PRODEEP har fått omtale på fem språk i EU-kommisjonens nyhetsmagasin CORDIS. Her forteller Nataliya Budaeva til magasinets journalist om sin studie som post. doc. ved Evertebratsamlingen.
Gåsenebbhvalen (Ziphius cavirostris) som ble avlivet utenfor Bergen etter gjentatte grunnstøtinger viste seg å være full av plast; i magen hadde den hele tretti plastposer, i tillegg til diverse mindre biter av søppel.
Plastfunnet i hvalen har ført til mange avisoppslag – og forhåpentligvis økt bevissthet – om marin forsøpling
Vi har laget en post om Universitetsmuseet sin obduksjon av hvalen her, og arbeider nå både med å DNA-barcode den for NorBOL, og å forsøke å finne ut hvilke parasitter det var vi fant på hvalen.
Men hva skulle gåsenebbhvalen egentlig spise?
Gåsenebbhvaler er vanskelige å studere fordi de opptrer ensomme eller i små grupper, er sjeldne å se, og ofte befinner seg dypt sjøen. Forskere har funnet at de kan dykke til 3000 m og oppholde seg neddykket opptil to timer. De orienterer seg med ekkolokalisering, men når de kommer nærmere overflaten enn ca 100 meter, blir de stille, kanskje for å unngå å provosere angrep fra spekkhoggere eller haier.
En vet ikke mye om hvordan disse hvalene ernærer seg, men fra obduksjon av strandede hvaler har en observert at denne arten muligens er relativt altetende. Det vil si at den kanskje spiser det som er tilgjengelig i de frie vannmassene den beveger seg gjennom, uten å være spesielt selektiv. Det er heller ikke klart i hvilken grad hvalene har mulighet for å danne et detaljert bilde av potensielle byttedyr ved hjelp av refleksjonen fra egne ekkosignaler. Kanskje er dette den enkle forklaringen på hvorfor dypdykkende hvaler forveksler plastposer med sine vanlige byttedyr. Og kanskje er det slik at den måten disse hvalene svelger byttet på gir liten anledning til å finsmake fangsten på gourmeters vis.
De relativt få strandede gåsenebbhvaler som er undersøkte for mageinnhold viser ulike arter av byttedyr i ulike områder av verden, men hovedgruppene ser ut til å være pelagiske blekkspruter, dypvannsfisk og mellomstore krepsdyr (Santos og andre 2001). Blekksprutene synes å dominere, men det bør ikke utelukkes helt at dette bildet kan være preget av at blekksprutene har kroppsdeler som er lite fordøyelige og lettere å oppdage i en åpnet mage. Skulle det derimot være slik at gåsenebbhvalene også eter store maneter, vi det være langt vanskeligere å påvise i en strandet hval.
Det øverste bildet viser den sagtakkede kitinringen i sugekoppene på en kjempeblekksprut, Architeuthis. Under ser en arrene etter slike sugekopper på huden til en spermhval, som også ernærer seg på blekkspruter. (foto. Endre Willassen)
De såkalte papegøyenebbene, som finnes i munnåpningen og brukes til å rive av biter av føde når blekksprutene spiser, blir blottlagt fra blekksprutenes munnkapsel under påvirkning av hvalens førdøyelsesvæsker. Nebbene er bygd av det harde stoffet kitin. Dette stoffet finnes også i sugekoppene til mange av blekksprutartene.
Innimellom plastsøppelet i den døde gåsenebbhvalen ble det også funnet enkelte blekksprutnebb. Fordi nebbene har ulik form og størrelse hos ulike grupper av blekkspruter, kan de brukes til å identifisere hvilke arter hvalene har spist.
Innimellom plasten finner vi også noen rester av hvalens naturlige føde. Her skimtes mørkbrune “papegøyenebb” fra flere fordøyde blekkspruter Foto: C. Noever
Samlingene ved museet
Blekksprutstudier har lange tradisjoner ved museet. Blant annet var konservator og professor Appellöf spesialist på disse dyrene. Da museet deltok i MAR-ECO-toktene i 2004 fikk våre samlinger tilført et stort og verdifullt materiale fra områder som kan tenkes å være matfatet for gåsenebbhvaler. Arbeidet med blekksprutene på museet ble omtalt i ulike media, blant annet i disse lenkene:
Det ble også publisert flere vitenskapelige arbeider, blant annet en samlet oversikt over funnene fra MAR-ECO, der det til sammen ble registrert 54 forskjellige arter blekkspruter. Hele 34 av disse hadde lave forekomster i fangstene og noen av disse er bunnlevende arter. Noen av disse pelagiske artene er også funnet i magen på gåsenebbhvaler.
Noen arter som tidligere er funnet i magen på gåsenebbhvaler
Her er et utvalg av arter som i følge Santos og andre 2001 har blitt påvist i mageinnholdet til gåsenebbhvaler i europeiske farvann.
Teuthowenia megalops fotografert av Richard E. Young under MAR-ECO-toktet i 2004.
Teuthowenia megalops er en merkelig blekksprut på rundt 30 cm som flyter fritt i vannmassene ved hjelp av et oppdriftssystem basert på ammoniumklorid, som dyret produserer selv under nedbrytingen av protein. Den har fått navnet «megalops» på grunn av de store øynene, som også inneholder tre lysproduserende organer, “kromatoforer”. Den synes å være vanlig på store dyp i Nordatlanteren (se Vecchione og andre 2008). Mer utfyllende informasjon om denne arten finnes i engelsk Wikipedia.
Mastigoteuthis agassizi
Mastigoteuthis agassizii ble registrert i hvalmager under navnet Mastigoteuthis schmidti, men som et resultat av arbeidet med MAR-ECO, ble tre arter av Mastigoteuthis ansett å være bare én, som nå heter M. agassizii. Det er imidlertid ennå en viss usikkerhet om artene i denne slekta av oseaniske blekkspruter, som er vidt utbredt i dyp rundt 500 til 1000 m i verdenshavene. De er også vertikalvandrende og kan jakte nærmere overflaten på nattetid.
Taonius pavo. Illustrasjon fra Wikipedia.
Taonius pavoDenne lille blekkspruten er også nokså dårlig kjent. T. pavo finnes i Atlanterhavet, men det er usikkert om den også har en større utbredelse. På denne lenken kan du se en video fra 850 m dyp utenfor Bahamas. I fluktreaksjonen slipper den ut bioluminiserende blekk. Illustrasjonene viser et individ sett nedenfra (øverst) og fra ryggsiden (nederst).
Histioteuthis bonelli illustrert av den berømte Ernst Haeckel.
Histioteuthis bonelli fotografert av Richard E.Young under Mar-Eco-toktene i 2004.
Histioteuthis bonnellii blir omtalt med ulike navn på engelsk. Ett av dem kunne vi oversette til «paraplyblekksprut». Dette navnet har den fått på grunn av den lange skjørtelignende membranen mellom armene. Når armene er utspilte kan det minne om en paraply. En vet nokså lite om biologien til H. bonellii, bare at den har flere nære slektninger i verdenshavene og at det som hittil har vært ansett som H. bonellii til og med kanskje består av flere ulike arter.
Todarodes sagittatus -akkar.
Todarodes sagittatuser en av de tiarmede blekksprutene som kan opptre i stimer oppover norskekysten. På norsk er den kjent som akkar, men dette navnet brukes av noen også om blekkspruter av arten Loligo forbesi. Den sistnevnte har en langt mer langstrakt form på finnene og det bør derfor være nokså greit å kjenne de to artene fra hverandre. Disse artene drives det også fiskerier på.
Vampyroteuthis infernalis ble først beskrevet av den tyske zoologen Chun. Her er en illustrasjon fra et verk publisert i 1915.
Vampyroteuthis infernalis er en dyphavsblekksprut med åtte armer og et sidt “skjørt” mellom armene. Den har også bevegelige vinger på bakkroppen som den manøvrerer med. Navnet vampyrblekksprut er litt misvisende for dette er ingen blodsuger. Den fanger organisk materiale fra vannmassene ved hjelp av klebrige lange tråder. V. infernalis beskytter seg mot å bli spist ved å vrenge skjørtet bakover over bakkroppen slik at den minner om et pinnsvin. Den kan også forvirre en angriper med øyelignende lysorganer i bakenden og med skyer av bioluminesens. Likevel kan den bli offer for gåsenebbhvaler på jakt.
Her er lenker til tre videofilmer som viser V. infernalis i sitt rette element.
Pelagiske krepsdyr og dyphavsfisk er også registrert i gåsenebbhvaler fra andre geografiske områder. Blant disse er de relativt storvokste og rekelignende Gnathophausia, i gruppen Lophogastrida, som har vært inngående studert ved UiB. Hvalen fra Sotra hadde også et skjell i magen. Det vites ikke om slike bunndyr normalt etes av gåsenebbhvaler.
Plast eller mat?
Det kan synes underlig at hvalene får i seg store plastflak av den størrelsen som ble registrert under obduksjonen av hvalen fra Sotra. Men dersom det som hvalen fanger først og fremst oppdages og sanses med ekkosignaler i stummende mørke, kan det tenkes at den lett tar feil. Eksperimenter med tumler-delfin har blitt tolket slik at de leser egenskapene til et objekt direkte fra ekkosignalene og det har vært antatt at akustiske signaler kan gi hvaler et svært detaljert 3D-bilde av omgivelsene. Vi ser at noen av blekksprutene som er funnet i magen kan innta en nesten paraplylignende form, og det kan tenkes at refleksene fra en flytende plastflate kan ligne på refleksene fra en blekksprut. Om hvalene er i stand til å skjelne mellom enkeltidivider av relativt små dyr, som Gnathophausia, er også et spørsmål. Kanskje kan det være ekkosignaler fra tette stimer av pelagiske krepsdyr som gjør at også slike blir spist. Og igjen, er det mulig at plast fortoner seg som en ansamling av små byttedyr i hvalens fortolkning?
Dr. J. J. A. Appellöf, den første konservator med eksamensrett ved Bergens Museum
Dette spørsmålet fikk vi nettopp fra en biograf som er i ferd med å studere korrespondansen mellom Appellöf og en berømt tysk zoolog. Det korte svaret fra vårt perspektiv er at Appellöf var en av det gamle Bergens Museums mest produktive og innflytelsesrike zoologer. Appellöf var født i Sverige (1857) og studerte i Uppsala, der han fikk sin Fil. doktor-tittel i 1886. Dette var året da konservator Fridtjof Nansen jobbet med avslutningen av sin doktoravhandling ved muséet. Etter at Nansen hadde disputert var han ikke ofte å se i Bergen og omsider ble han i 1890 avløst i stillingen som førstekonservator av dr. Jakob Johan Adolf Appellöf, som siden sin disputas hadde vært i docent i zoologi i Uppsala. Ved muséet i Bergen fikk han nye kolleger av zoologer som D.C. Danielssen, G. Armauer Hanssen, H. Friele, og James Grieg. Ved folketellingen «av 1891 for 1301 Bergen kjøpstad» er Appellöf registrert som beboer i Maartmannshaven 1, ikke langt fra museet på Nygårdshøyden. I senere folketellinger finner vi Appellöf med en voksende familie på andre adresser i byen, blant annet i Thormøhlens gate ved museets Biologiske Stasjon med akvarium og selpark, som ble etablert ved starten av Appellöfs karriere ved museet.
Appellöf gjorde seg tidlig gjeldende som forsker, konservator og etter hvert også som underviser ved Bergens Museum. Hans bidrag til utforskingen av det marine dyrelivet var først konsentrert om fjordene rundt Bergen. Allerede i Bergens Museums Årsberetning for 1891 finner vi «Om Bergensfjordenes faunistiske præg». Senere trykkes titler som «Faunistiske undersøgelser i Herlø-fjorden», «Faunistiske undersøgelser i Osterfjorden» og «Meeresfauna von Bergen», som Appellöf redigerte på vegne av spesialister på ulike dyregrupper, men også leverte egne bidrag. «Die Dekapoden Crustaceen» tok for seg tifotkrepsene i Vestnorge og deres vertikale utbredelse. Dessuten diskuterte han de dyregeografiske forbindelsene til disse dyrene i Norskehavet.
“Meeresfauna von Bergen” – Bergens havfauna, en serie studier som Appellöf redigerte.
Blant arbeider av særlig zoologisk interesse var hans systematiske studier av blekkspruter, blant annet «Cephalopoden von Ternate, 2: Untersuchung genuber Idiosepius, Sepiadarium und verwandte Formen, ein Beitrag zur Beleuchtung der Hektokotylisation und ihrer systematischen Bedeutung», «Die Schalen von Sepia, Spirula und Nautilus. Studien uber den Bau und das Wachsthum», «Ober das Vorkommen innerer Schalen bei den achtarmigen Cephalopoden (Octopoda)» og «Teuthologische Beiträge».
Men han publiserte også viktige studier av utviklingshistorien til sjøroser, for eksempel «Zur Kenntniss der Edwardsien» og «Studien über Actinien-Entwicklung».
Appellöfs studier av hummer er blant klassikerne i kunnskapsbasert forvaltning av denne sårbare arten og det er interessant å merke seg at Appellöf allerede i 1910 var engasjert i marin oppdrettsnæring med «Udkast til ny lov om fredning af hummer samt forslag om anlæg af opdrætningsanstalter for hummer (efter Mead’s system)». Han skrev dessuten mange populærvitenskapelige artikler, blant annet i «Naturen».
I Appellöfs tid i Bergen var muséet i sterk utvikling, med mange internasjonale kontakter og jevnlige besøk av forskere fra europeiske institusjoner. I det tette samarbeidet mellom Biologisk Stasjon og den nyetablerte «Fiskeristyrelsen» fikk Appellöf en viktig rolle, ikke bare som forsker og bidragsyter til vitenskapelige undersøkelser av Nordsjøen og Norskehavet med forskningsskipet «Michael Sars». Han ble også en sentral person i kunnskapsformidlingen til fiskerinæringen og allmenheten. Han var aktiv i gjennomføringen av Bergens museums internasjonale kurs i havforskning, som første gang ble avviklet i 1903 og fortsatte over en tiårsperiode. Da muséet opprettet «C. Sundts lærestol i zoologi» i 1907, ble Applellöf, som leder av denne tilkjent retten til å eksaminere studenter på vegne av Universitetet (i Kristiania) fra 1908. Dette var et viktig skritt i retning av det som 40 år senere skulle bli Universitetet i Bergen. Den første studenten som tok sin embetseksamen under Appellöf var Oscar Sund, som hadde studert brislingens populasjonsbiolog og senere ble en framtredende havforsker. Dette skjedde i 1911, samme år som Appellöf forlot sin stilling ved Bergens Muséum og etablerte seg som professor i sammenlignende anatomi ved universitetet i Uppsala. Et av de siste arbeidene Appellöf utførte «som bergenser» var å forfatte noen sider om virvelløse bunndyr i Murray & Hjorts berømte bok «The depths of the ocean» .
Sporene etter Appellöf har ennå tydelige avtrykk i våre samlinger. Blant typematerialet finnes for eksempel blekkspruten som Appellöf i 1891 beskrev og ga navnet Chaunoteuthis mollis. Denne arten ble nylig overført til en annen slekt etter en omfattende revisjon av globalt materiale (Bolstad 2010. Zootaxa 2696: 1-186). Den heten nå Onychoteuthis mollis. Tegningen til høyre er den såkalte pennen, de utviklingshistoriske restene av skallet som finnes velutviklet hos andre blekkspruter.
Del av fylogenetisk tre for familien Onuphidae (Polychaeta) fra Budaeva of kolleger
Nataliya Budaeva og kolleger fikk nylig antatt et arbeid for trykking i Molecular Phylogenetics and Evolution. Vi takker UiB som har tatt kostnadene ved å gjøre publikasjonen til “open access”. Artikkelen finnes her http://dx.doi.org/10.1016/j.ympev.2015.10.011
Pelsmollusker eller ormebløtdyr (Aplacophora) er en relativt lite kjent gruppe med mange ubeskrevne arter i norske farvann. I en tidligere blogpost her finnes mer informasjon om disse dyrene:
