Category Archives: Crustacea

Feltsamarbeid – Kilstraumen 17.-22. juni

Vi har for tiden mange artsprosjekter gående ved evertebratsamlingen, og flere av dem ser på dyr som lever i samme type habitater. Dette åpner for at vi kan samarbeide om innsamlinger i felt, og være særs effektive med tiden når vi har tilgang på båt.

Fire prosjekter i et bilde! Her har vi fra venstre Luis/NorHydro, Nina/NorChitons, Katrine/Hardbunnsfauna, og fotografen i vannet er Cessa/HYPCOP! Foto: Cessa Rauch

Feltarbeid: planer legges, og endres.

 

I juni hadde Universitetsmuseet fått tildelt tre dager med R/V Hans Brattström, og vi hadde i utgangspunktet lagt opp til at to-tre av prosjektene skulle dra til Sognefjorden for å samle prøver der. Men så kom korona, og alle planer ble snudd på hodet.

 

R/V Hans Brattstöm på vei inn Kilstraumen. Foto: K. Kongshavn

Da det viste seg at vi allikevel kunne bruke båten, men at vi ikke kunne sove om bord som planlagt, bestemte vi oss for å droppe å dra langt inn i Sognefjorden, og heller fokusere finne et bra sted å sette opp base på land, og samle interessante lokaliteter både med R/V Hans Brattström og for egen maskin (plukking i fjæra og snorkling). Dette åpnet for at flere prosjekter kunne delta, og vi ble til slutt hele fem artsprosjekt som samarbeidet på den utvalgte basen vår i Kilstraumen (Austrheim, Vestland).

På vei inn til Kilstraumen Brygge, hvor vi hadde base. Foto: K.Kongshavn

Deltagende prosjekter (med respektive deltagere i parentes) var

Kilstraumen er en spennende lokalitet i seg selv, da den sterke strømmen gir et rikt dyreliv – og det var samtidig kort vei til andre interessante lokaliteter. Vi endte med mange innsamlings-stasjoner, som du ser på kartet:

Stasjoner hvor vi samlet materiale under feltarbeidet. Kart: K. Kongshavn

Dag 1
Vi delte oss i mindre grupper på veien opp; Anne Helene, Luis og Katrine dro opp med Brattström. På veien satte vi ut fellene som Anne Helene bruker for å fange amphipodene hun studerer; de er åtseletere, og fanges i spesiallagde feller åtet med fisk; hvis de får stå et døgn eller mer så kommer amphipodene for å spise. Vi tok også prøver på veien; to trekk med planktonnett, og to trekantskrapeprøver. Trekantskrapen drar med seg opp det som finnes på havbunnen i fra et lite område, og tåler å hoppe rundt på hardbunn, så den gir gode prøver for flere av prosjektene.

Jon og Cessa tok bilen oppover, og stoppet et par steder på veien for å samle på grunt vann.

Vel fremme i Kilstraumen gjorde vi campinghytte om til laboratorium (det begynner vi å bli ganske drevne i!), og gjøv løs på prøvene.

En fin trekantskrapeprøve med skjellsand, tang, stein og en mengde døde skjell som det bodde mange ulike dyr på. Foto: K. Kongshavn

Prøvevasking; vi vil helst ha med oss mest mulig dyr, og minst mulig sediment, tilbake på laben!

Dag 2
Dag to var det ut med Brattström, og så delte vi oss; Jon, Cessa og Katrine dro mot land ute på noen holmer for innsamlinger i poller og på grunt vann, mens Luis og Anne Helene jobbet om bord på Brattström. Vi var fantastisk heldige med været, og fikk flotte prøver – grunntvannsteamet var først i en bukt med lite vannutskifting, deretter mer eksponert i tareskog, før vi avsluttet med tidevannspytter helt ytterst på en holme.

Fangst!

De to på Brattström tok plankton- og trekantskrapeprøver. Etter at alle hadde kommet seg vel om bord igjen ble det bestemt at vi skulle utnytte at været var så godt, og ta en ekstra stasjon på det som heter Jonsflua (hehe) – det er ikke ofte forholdene ligger til rette for at vi kan få prøver derifra med relativt liten båt!

Luis på manetjakt i planktonprøven. Foto: AHS Tandberg

Dag 3
Nina kom opp torsdag kveld, og ble med Brattström ut en tur på morgenkvisten for å ta noen skrapetrekk sammen med Anne Helene og Cessa. Deretter dro båten nedover mot Bergen, med Anne Helene om bord (hun skulle på et annet feltarbeid), og de hentet inn igjen fellene som ble satt ut første dagen. Tom kom oppover, så vi fikk forsterkninger på laben – det er absolutt fordeler med å ha feltarbeid i grei kjøreavstand i fra Bergen!

Dag 4
Vi dro til Sævrøysundet for innsamling på grunt vann, som viste seg å være en skikkelig kul lokalitet – der var det mye liv! Bildet i starten av posten ble tatt der.

Mwah! Se den flotte tarehapteren! Her *kryr* det av liv! foto: K. Kongshavn

Nina jakter leddsnegler Foto: K.Kongshavn

Det er ganske morsomt å se hvor skjerpet blikk folk har for å finne “sine” dyr – disse tre kunne lett se på samme tarestilken og alle komme helt fornøyde utav det! Foto: K. Kongshavn

Nok krepsdyr til å holde oss i ånde for en stund…

Dag 5
Siste dagen brukte vi til å arbeide med prøver i fra selve Kilstraumen, der var det også mye spennende å finne – og til å pakke, det er en del tetris som skal til!

Et par av oss drøyde hjemreisen til neste morgen, slik at vi fikk mest mulig tid til å arbeide med dagens fangst – så var det å få alt trygt plassert på museet, hvor vi fortsetter arbeidet med å sortere opp og artsbestemme, velge ut hva som skal til DNA strekkoding, og innlemme materialet i museet sine vitenskapelige samlinger.

Litt av fangsten; her er noe for enhver smak! Fotos: Katrine Kongshavn og Luis Martell

Vi hadde fem enormt produktive dager, og fikk samlet mye spennende materiale for alle prosjektene – det kommer det kanskje mer om på bloggen i tiden fremover?

-Katrine

Den søteste tangloppen?

Amphilochus anoculus. Foto: AH Tandberg

Kan amfipoder være søte? Det ligger vel litt i øyet som ser, men jeg mener at det definitivt finnes noen søte amfipoder. (Det finnes også noen som jeg ikke synes er så søte…) Hva er det som gjør en amfipode ekstra søt?  – Vel, det kan være så mye. Kanskje fargene, kanskje navnet vi har gitt dem, kanskje måten de beveger seg på eller måten de lever på? I dag skal jeg derfor presentere en av de mange søtingene. Si hei til Amphilochus anoculus!

 

Amphilochidae er en familie amfipoder som virker som den trives best i kaldt vann – enten det er i Arktis, Antarktis eller i dyphavet. De er små (de største nærmer seg rundt 8mm), har store sideplater og tynne, korte bein som de lett kan skjule på baksiden av sideplatene. Mange amfipode-forskere tenker på dem som “skinnende”, for de har ofte et litt hardt ytterskall som gjerne reflekterer lys når vi ser på dem i lupen. Nesten alle har runde eller litt nyreformete øyne, men de som kan latin skjønner at Amphilochus anoculus (an= ikke, oculus=øyne) ikke har øyne.

Konfokal-mikroskop-bilde av framkroppen (og hodet) til Amphilochus anoculus. Foto: AHTandberg

Til nå har vi funnet den i prøver fra de dype delene av Norskehavet og rundt Svalbard, gjerne dypere enn 800m. Vi vet at nesten alt lyset forsvinner allerede ved 200 meters dyp, og de siste lumenene gir opp ved 1000m. De dyrene som bor så dypt har veldig ofte enten store øyne eller lyne med veldig “åpne” linser (sånn at de kan ta inn alt lys som er tilgjengelig), eller så trenger de ikke øynene og finner ut av omgivelsene sine på andre måter.

Stasjoner med funn av Amphilochidae i IceAGE prosjektet.

Vi vet veldig lite om hvordan de små Amphilochidaene lever, men vi vet at de er blant de mest tallrike amfipodegruppene i Norskehavet. Prosjektet IceAGE , der Universitetesmuseet i Bergen er en samarbeidspartner, fant at rundt Island (både på grunt og dypt vann) var Amphilochidae og amfipodefamilien Oedicerotidae de mest vanlige.

 

 

… og hvorfor er nettopp Amphilochus anoculus en spesiell søting i mine øyne? Det var den første nye arten jeg oppdaget. Fra studietiden og oppdagelsen til den ble publisert 20 år etter, var den der i bakhodet hele tiden. Når en finner noe nytt, kan en gjerne tenke at det må være noe sjeldent, siden den ikke er funnet før. Dette er et eksempel på det motsatte. Det som nok manglet mest, var beskrivelsen av arten, og ikke minst tanken på at dette var en egen art. Siden den ble offisielt publisert for to år siden, har den blitt funnet i mange prøver fra dypt nord-Atlantisk vann, og ikke bare av meg…

Anne Helene

Du kan lese mer om islandske amfipoder i denne bloggposten fra 2018.

Amphilochus anoculus ble beskrevet her

Tandberg AHS, Vader W (2018) On a new species of Amphilochus from deep and cold Atlantic waters, with a note on the genus Amphilochopsis (Amphipoda, Gammaridea, Amphilochidae). ZooKeys 731: 103-134 doi:10.3897/zookeys.731.19899

Påskehilsen fra hjemmekontorene!

Hva gjør man, når arbeidsplassen plutselig må stenges ned av smittevernhensyn? Det er et spørsmål mange i Norges land har måttet stille seg – og vi som jobber med evertebratsamlingene til Universitetsmuseet i Bergen er intet unntak. Den 13. mars ble campus stengt, og siden har vi hatt hjemmekontor (og for mange også hjemmeskole/barnehage). Alle har vi vel ting vi ikke får gjort nå, når vi ikke har tilgang på fasilitetene som vi bruker til vanlig – det er en ting å ta med seg laptopen hjem, men kjemikalier, avtrekksskap, fotooppsett, DNA-lab, og hundrevis av prøver lar seg ikke medbringe.

Men vi er jo på jobb allikevel – så hvilke oppgaver gyver man løs på? Og hvordan holder vi på det gode arbeidsmiljøet vårt når vi ikke ses på ukevis? For sistnevnte har vi startet virtuell morgenkaffe på Teams, klokka 10 svinger folk fra samlingene innom der for å snakke litt om løst og fast. Det deles matoppskrifter, linker til diverse foredrag og dårlige memes, problemer luftes og løses, og vi får sosialisert oss litt. Det er ingen fullgod erstatning for den daglige kontakten, men det hjelper i alle fall litt på.

For et innblikk i hva folk gjør nå så har vi invitert folk til å sende inn en hilsen i fra sine hjemmekontorer, her er noen bidrag:


«Hjemme-alene-fest» med Tangloppene

Hjemmekontor… Jeg skal innrømme at i en liten, øgleaktig del av hjernen min gledet jeg meg et lite øyeblikk over at jeg skulle få mye tid på hjemmekontoret da vi ble sendt hjem 13 mars – i alle fall etter at «flytte-ut-av-universitetscampus-for-en-stund» stresset hadde lagt seg. For jeg pleier å stave hjemmekontor med G istedenfor H. Gjemmekontor. En god plass å gjemme seg unna for å få skrevet de artiklene det er vanskelig i en travel kontorhverdag å finne konsentrasjon til. Lett for meg å si, for jeg er en av de som ikke samtidig må drive hjemmeskole eller hjemmebarnehage, og jeg har en en stor bunke manuskripter som burde få litt tid og omsorg.

Men hva er det jeg skriver på da, her jeg gjemmer meg hjemme? Det handler for det meste om tanglopper – så dette blir nesten en liten TangloppeTorsdag en dag for tidlig.

Sammen med Wim Vader i Tromsø har jeg skrevet på en serie av artikler om dyregrupper som forskjellige amfipoder bruker som bosted. Vi har tidligere skrevet om amfipoder som bor på andre krepsdyr, eller rundt og inni bløtdyr (du kan lese mer om et slikt eksempel her), og skriver vi om amfipoder som bor sammen med (på eller inni) anemoner. Det høres kanskje ikke så dumt ut å bo inni en anemone, men det er ikke så lett heller. Anemonene har nemlig nesleceller – på samme måte som brennmaneter (de er i samme dyrerekken: nesledyr), og hvor gøy er det egentlig å bo midt mellom nesleceller? Allikevel er det noen som synes det er toppen – kanskje finner de veldig god beskyttelse fra mange andre akkurat der?

Tangloppearten Onisimus normani er en av flere arter som liker seg inne i anemoner – men det er mange arter det er lett å forveksle den med. Derfor skriver vi også på en artikkel om hvordan vi kan skille disse nære artene fra hverandre. I slike artikler er det viktig med gode tegninger, så jeg har brukt mange lange dager på å tegne.

Onisimus normani

Er det så bare fryd og gammen med hjemmekontor? Det er av og til vanskelig å holde konsentrasjonen oppe selv når alt ligger til rette for en lang og god dag uten avbrytelser. De avbrytelsene kommer jo litt allikevel – vi har gruppe-kjatter og videomøter over en lav sko, og nede frister både kjøkkenet med god te og hagen med sol på terrassen. Det er kanskje bra det også? Denne blogg-teksten ble skrevet fra solstolen… 😉

-Anne Helene


Bildemikk og fuglekikk

Det siste jeg fikk gjort som gikk etter planen før nedlåsning var å få sendt av sted en pakke med vevsprøver i fra bl.a. Hardbunnsfauna– og NorHydro-prosjektet til analysering i Canada. Her venter vi på resultater, men det tar nok en stund før vi får disse – det er unntakstilstand der borte også. Da platene ble sendt var neste plan å gå i gang med å lage flere plater, denne gangen med fokus på krepsdyr og pigghuder – men for å kunne gjøre dette, må jeg være på lab.

Hjemmekontor: Photoshop og Illustrator, morgenkaffe på Teams, webseminar og -kurs, oppfølging av NorBOL og rydding i DNA-data, fancy lunsj, sinna svarttrost (det var tomt for mat), og tekniske frustrasjoner i skjønn(?) forening

Så det står på vent – men jeg har langt i fra manglet ting å drive med: dagene har gått til å blant annet lage figurer til artikler vi har på trappene; så langt har jeg satt sammen 15 plansjer som hver består av mange bilder – og alle disse skal redigeres. Redigeres skal også nettsidene våre, jeg har oppdatert informasjonen om Artsprosjektene som styres i fra UM, og begynt å rydde i en del annen tekst. Vi arbeider også med en rapport på feltarbeidet vi hadde i Saltstraumen i fjor, der skal jeg klargjøre oversikter over materiale og lage illustrasjoner og kart. Databasen vår får også litt ekstra oppmerksomhet i disse dager – noe som kan tære litt på tålmodigheten når WI-FI, servere og VPN går i stå.. For avvekslingens del har jeg lekt meg litt med ulike videoredigeringsprogram, her er et tidlig forsøk i fra oppstartsworkshopen på Hardbunnsfauna for ganske nøyaktig ett år siden (jeg glemte visst å ta bort lyden – beklager! Mute før du spiller for å slippe vindens sus..!).

Cateringen er ganske upåklagelig her i heimen – men som jeg gleder meg til kunne ta en fysisk kaffepause med folket igjen 😊 I mangel av kolleger i nærheten så holdes underholdes jeg av fuglene i hagen – og de av meg!

-Katrine


Hot desking med ponnier

Fra Tom og Nataliya rapporteres det om harde kamper om arbeidsplassen, da husets minste mener hun (og lekene) trenger mer plass. De voksne skriver bl.a. på artikler, gjør klar bestemmelsesnøkler til Artsdatabanken, veileder studenter, og administrerer for forskerskolen i biosystematikk (som har fått bråstopp i programmet og forsøker å finne best mulige løsninger).

-Tom og Nataliya


Polyppdyrpåskemysterier

Det er mange mysterier om Hydrozoa som kan løses (eller i det minste delvis besvares) fra hjemmekontor. I disse dager fokuserer jeg (Luis) på flere av disse mysteriene, men to er øverst på listen min. Jeg kaller dem ’enigmaen om de falske korallene’ og ’gåten til de tomme mellomrommene’.

Enigmaen om de falske korallene har å gjøre med mitt arbeid for den Norske Rødlisten for Arter. Jeg er ansvarlig for Hydrozoa-familien Stylasteridae (også kjent som ‘falske’ koraller fordi de ser ut som koraller, men de er ikke). Dette er første gang de er inkludert i listen, så jeg må starte helt fra grunnen av og samle all informasjonen om dem, analysere dataene og komme med en konklusjon om statusen til den norske bestanden av de forskjellige artene. Det er hardt arbeid, men jeg er spent på å oppdage hvor disse dyrene lever og hvor bra de har det i Norge.

Stylaster gemmascens er den vanligste falske koralen i Norge. Polypene i kolonien er organisert i stjerneformede systemer (piler).

Brannkorallene (Milleporidae) er en annen Hydrozoa-familie som også ligner koraller. Å ta på dem gir en smertefull brennende følelse (derav navnet), men heldigvis bor ingen av dem i Norge. Bilde: Joan J. Soto Àngel

Gåten til de tomme mellomrommene er en kuratorisk oppgave. Hvert prosjekt trenger en pålitelig database, og hver database må kurateres (ryddes opp, sjekkes, redigeres, osv.). Jeg har jobbet meg gjennom registreringer i den stadig voksende databasen til prosjekt NorHydro, og prøver å fylle ut all den manglende informasjonen (de tomme mellomrommene). Det høres ut som en enkel oppgave, men det er ikke alltid slik, for noen ganger er dataene skjult i uklare feltjournaler eller glemte regneark.

Mitt hjemmekontor er lite, men koselig. Jeg bruker ofte farger for å hjelpe meg med å organisere databasene mine.

Jeg har fortsatt en lang vei å gå med begge mysteriene, men jeg er oppe for utfordringen og er sikker på at resultatene vil være veldig givende!

-Luis


Leddsnegl på land   

Favorittkoppen med leddsnegl og andre bløtdyr på fest er på plass!

For NorChitons prosjektet, hvor vi arbeider med kartlegging norske leddsnegl, var det planlagt mye praktisk arbeid denne våren. Men når arbeidet med prosjektet er flyttet til hjemmekontor må planene også endres. En av hovedaktivitetene som var planlagt, var undersøkelser og registering av leddsnegl som finnes i de norske naturhistoriske museenes samlingerFra disse samlingene kan vi nemlig hente ut verdifulle data om forekomst og utbredelse av de ulike artene av leddsnegl langs hele norskekysten. Det kan også være mulig å oppdage endringer i utbredelsesmønsteret enkelte arter — kanskje har en art kommet til i et område hvor den tidligere ikke fantes, eller forsvunnet i et område hvor den har vært samlet inn tidligere. 

r arbeidet i vår må foregå fra hjemmekontoret må leddnegl både i museumssamlingene og de vi gjerne vil samle inn i havet vente. Nå jobber vi i stedet med å prosessere det vi har rukket å samle inn av data om de norske leddsneglene så langt. Dette skal danne grunnlaget for beskrivelser med illustrasjoner og fotografier, og bestemmelsesnøkler for alle artene av leddsnegl som finnes i Norge. Disse vil gjøre det enklere for både fagfolk og ikke-spesialister å artsbestemme norske leddsnegl.  

Hjemmekontoret fungerer fint! Arbeid med fotografier til beskrivelse av den vakre leddsneglen Tonicella marmorea.

 I tillegg gjør vi gode forberedelser til laboratoriearbeid og feltarbeid, slik at vi er klare så snart det igjen er mulig. Nå blir det en liten påskeferie før vi setter i gang igjen. Kanskje blir det mulighet for å møte på noen leddsnegl i fjæra i påsken!

Leptochiton asellus er en av de vanligste leddsneglene i fjæresonen.

-Nina


Vi ønsker alle en riktig fin påske – ta dere gjerne en tur i fjæra eller på bryggekanten og se om dere ikke finner noe gøy!

Og om været går mer mot inneliv så kan vi anbefale litt underholdning på sosiale medier:
NorChitons på Twitter og Instagram
Hardbunnsfauna på Twitter og Instagram
Tangloppetorsdag på Twitter
NorHydro på Twitter
Nakensnegler i Sør-Norge på Instagram og Facebook

TangloppeTorsdag: Amfipodene ved Island

Rhachotropis aff palporum, fra IceAGE prøver. Fig 4 Lörz et al 2008, fotograf AHS Tandberg

Det store tyskledete internasjonale forskningsprosjektet IceAGE undersøker de islandske marine dyrs genetikk og økologi. En stor del av disse er evertebrater, og Universitetsmuseet i Bergen har siden starten vært en viktig deltaker i prosjektet. Mange av våre forskere og studenter er med på å undersøke materiale fra IceAGE samlingene. Amfipodene er en av gruppene vi har vært med på å undersøke, både på workshops og på fagbesøk i samlingene i Hamburg.

Denne uken kom endelig resultatene på trykk. I et spesialnummer av ZooKeys ble 6 artikler delt med verden, og vi er veldig glade for at alt er åpent tilgjengelig for alle (“Open Access”), så alle artiklene kan lastes ned gratis.

Fra Universitetsmuseet i Bergen er vi ekstra glade for å være med på 4 av de 6 artiklene. I den første artikkelen har vi sammenlignet Rhachotropis arter funnet i islandsk og norsk materiale, både morfologi (utseende) og genetikk. Her er mye spennende resultater, og vi lover å komme med en egen TangloppeTorsdag om det om ikke så alt for lenge.

Arten som flyttet slekt. Amphilochopsis hamatus Stephensen, 1925 heter nå Amphilochus hamatus (Stephensen, 1925). Foto: AHS Tandberg

I artikkel to har vi beskrevet en ny art av Amphilochidae, og samtidig har vi ryddet opp i en liten del av slektstreet til Amphilochidae – noe som gjorde at vi “la ned” en slekt, og flyttet den ene arten som hørte til der til en annen slekt. Mye av materialet for denne artikkelen kommer fra BioIce – et tidligere, norskledet prosjekt som også katla marine dyr rundt Island. I tillegg har vi mye norsk materiale som er undersøkt, og mye av DNA-strekkodene som vi har produsert i NorAmph ved hjelp av NorBOL var viktige for å kunne skille artene fra hverandre – det er nemlig ofte veldig små detaljer i utseendet. I denne artikkelen kan man også finne en nøkkel til alle Amphilochidene i nord-Atlanteren.

Nøkkel til alle nordAtlantiske Amphilochidae. Fig 14 fra Tandberg & Vader 2018

Neighbour joining tre av strekkode-DNA fra amfipodene fra IceAGE. De fargete strekene på siden viser mulige spennende områder for videre studier. Fig 2 fra Jazdzewska et al 2018

Den tredje artikkelen omhandler DNA-strekkoder, og det er midt i blinken for NorAmph prosjektet. Nå har vi materiale fra nære havområder som vi kan sammenligne de norske amfipode-strekkodene med. I strekkode-artikkelen fra IceAGE har vi forsøkt å bruke representanter for alle amfipodefamiliene i det islandske materialet. Sammenligninger med våre strekkoder har allerede vist oss mye spennende, og noe av det har vi tatt opp til diskusjon i de to første artiklene.

Den siste artikkelen er egentlig den første – den setter scenen for å kunne diskutere amfipodene rundt Island. Gjennom workshopene har vi identifisert 34 amfipodefamilier i IceAGE-materialet, og artikkelen gir en oversikt over alle familiene – både hvor vi har funnet dem og litt om hvordan de lever (der vi vet noe om det). For to familier – Oedicerotidae og Amphilochidae – har vi identifisert alt materialet til art, og analysene av disse familiene blir derfor mye mer detaljert.

Selv er jeg spesielt glad for å kunne bruke dataene fra BioIce materialet av Amphilochidae som jeg studerte for nesten 20 år siden. De har ligget i en skuff siden da, og skuffen er ikke et godt sted for data man egentlig vil dele med andre forskere.

Innsamlingsstasjonene fra IceAGE der det er funnet amfipoder. De røde stasjonene er med i undersøkelsene videre. Figur 1 fra Brix et al 2018

Norge og Island deler en lang marin grense, og som vi lærte av Harald Heide-Steens Ubåtkaptein fra 1978: “man kan ikke den (nasjonale) grense under vann!” Det gjelder i alle fall for de dyrene som bor under vann. Andre strukturer, som dyp, temperatur, saltinnhold, havstrømmer og historien er nok mye mer begrensende enn våre tegnete streker på kartet – sjekk ut hva vi har skrevet i den fjerde artikkelen! Disse studiene er derfor veldiig relevant for de av våre nasjonale havområder som grenser opp mot Islands områder, og for Norskehavet videre nord fra Island.

Anne Helene


Litteratur:

Brix S, Lörz A-N, Jazdzweska AM, Hughes LE, Tandberg AHS, Pabis K, Stransky B, Krapp-Schickel T, Sorbe JC, Hendrycks E, Vader W, Frutos I, Horton T, Jazdzewski K, Peart R, Beermann J, Coleman CO, Buhl-Mortensen L, Corbari L, Havermans C, Tato R, Campean AJ (2018) Amphipod family distributions around Iceland. ZooKeys 731: 1-53 doi:10.3897/zookeys.731.19854

Jazszewska AM, Corbari L, Driskell A, Frutos I, Havermans C, Hendrycks E, Hughes L, Lörz A-N, Stransky B, Tandberg AHS, Vader W, Brix S (2018) A genetic fingerprint of Amphipoda from Icelandic waters – the baseline for further biodiversity and biogeography studies. ZooKeys 731: 55-73 doi:10.3897/zookeys.731.19913

Lörz A-N, Tandberg AHS, Willassen E, Driskell A (2018) Rhachotropis (Eusiroidea, Amphipoda) from the North East Atlantic. ZooKeys 731: 75-101 doi:10.3897/zookeys.731.19814

Tandberg AHS, Vader W (2018) On a new species of Amphilochus from deep and cold Atlantic waters, with a note on the genus Amphilochopsis (Amphipoda, Gammaridea, Amphilochidae). ZooKeys 731: 103-134 doi:10.3897/zookeys.731.19899

TangloppeTorsdag: pelekreps – trebåteiernes skrekk og havnesjefens mareritt?

Det var værre før. Jeg snakker ikke om 70-tallet da barna måtte gå til skolen selv (og alene), eller 30-tallet da nesten ingen egentlig hadde mat nok, og det var skole også på lørdags formiddag. Den “før” jeg tenker på, er den tiden da alt som skulle bygges og puttes i (eller helst flytende i overkanten av) havet var laget av tre. I det vi så romantisk kaller “seilskutetiden” – og enda før.

Skibbrudd ved den norske kyst. Maleri av IC Dahl 1832, Nationalgalleriet, Oslo. Digital versjon: digitalmuseum.no

Trestokker, tykke høvlete planker og flotte treskip er nemlig for mange dyregrupper som reneste restaurantene å regne. Treet – eller cellulosen – er super næring som flyter rundt i et miljø den ikke er beskyttet fra naturlig. Og der det er mat vil noen ha funnet en måte å utnytte den maten på – i økologien sier vi “det er ingen tomme økologiske nisjer”. Ubehandlet tre blir lett angrepet av tre grupper marine evertebrater.

 

Den største og mest berømte er pelemark (eller skipsorm) Teredo navalis Linnaeus, 1758 – en spesialisert musling som graver seg lange ganger innover i treet. Det sies at angrep av peleorm kunne senke seilskip, og både Christoffer Columbus og Eirik Raude sine amerika-turer har blitt sagt å ha blitt plaget av dem, og båter som holdt lenge til i Karibien ble ofte ekstra plaget. I fjor vår (april 2017) ble det oppdaget en kjempestor ny art av skipsorm fra Filippinene. Den spiser heldigvis ikke skip.

Chelura terebrans sett fra siden. Foto: fra www.aphotomarine.com med tillatelse.

Det er ikke bare spesialiserte muslinger som har oppdaget at ved i saltvann smaker godt. En spesialisert gruppe med amfipoder og en spesialisert gruppe med isopoder frekventerer de samme restaurantene, om enn ofte i litt kaldere vann enn skipsormen. Betegnende nok har de vært så plagsomme også hos oss at vi har norske navn på dem: pelekreps. Av og til brukes også pelelus – og forvirringen er stor om hvilket norske navn som hører til hvilken dyregruppe. (Artsdatabanken bruker pelekreps om amfipodene). Vi skal derfor være vitenskapelige og holde oss med latinske navn: amfipoden Chelura terebrans Philippi, 1839 og isopoder fra slekten Limnuria Leach, 1814.

Selv om dette er TangloppeTorsdag gir det mening å skrive om isopoden sammen med amfipoden her – de finnes nemlig veldig ofte i lag. Små isopoder fra slekten Limnuria (de er gjerne 2-3 mm lange, og flate, som de fleste isopoder) er veldig flinke til å grave hulganger i ubeskyttet tre – de trenger ikke mer enn 24 timer på å lage seg en beskyttet hule der de aller færreste som vil kunne tenkes å ville spise dem klarer å finne dem. Men – Limnuria er ikke så veldig tålmodige – hverken til å lage lange jevne ganger eller til å fordøye maten sin ordentlig. Vår venn Chelura terebrans vet å utnytte dette.

Litt større, og utseendemessig rare Chelura terebrans kommer gjerne når forskjellige arter av Limnuria har gravd tuneller og spist ved en måneds tid. De er nemlig selv ikke så flinke til å grave fort – men de er derimot ganske så nøyaktige når de setter i gang. Siden de har omtrent de samme “fiendene” (de som vil spise dem) som Limnuria (mangebørstemarker og fisk er nok hovedfiendene), kan de ikke oppholde seg i “lettplukkelig” stand på toppen av glatt og nytt treverk – de må ha beskyttelse av en hulgang eller en dyp grøft.

Der Limnuria har gravd smale hulganger sniker nå voksne (gjerne “gravide” hunner, men også voksne hanner) seg inn, og så begynner de å polere videre på gangene – lage de dypere og videre. De spier gjerne bort taket på hulene, slik at dype furer står igjen, og disse furene blir etterhvert til kaotiske nettverk. Overflaten på pelekreps-angrepet tre kan nesten se ut som filigrans-arbeid, eller vi kan finne en ny mening i nasjonalsangens line “furet, værbitt”.. Da blir det lettere å forstå hvordan store, stolte seilskip kunne bli stadig saktere i sjøen før de begynte å falle fra hverandre. Sammen med skipsormene er pelekrepsene (både isopodene og amfipodene) medvirkende årsaker til at gamle skipsvrak ikke blir så veldig gamle mange steder.

En trebit, slik overflaten kan se ut etter at Chelura terebrans har bodd der en stund. Foto: fra www.aphotomarine.com med tillatelse.

Nede i furene sine gnager altså Chelura terebrans seg sakte og nøyaktig rundt. Ungene, som fort etter første “angrep” av trebiten tar over i antall for de voksne, holder til i de inderste, trangeste delene, og alle spiser de som besatt. Ikke bare av treet, men også sin egen avføring, og avføringen til Limnuria, sånn at de får tak i alt som ikke ble fordøyd første gangen. For treverk – cellulose, lignin og resin for det meste – er hardfordøyelig mat. Det trengs spesielle mager for å klare å få noe særlig ut av den.

En liten samling Chelura terebrans fra en liten trebit innsamlet i en vik i Cornwall, UK. Foto: fra www.aphotomarine.com med tillatelse.

Detaljerte studier av hele spisesystemet til C. terebrans – fra munnen til anus – avslører at de flere steder gjennom spiserør-mage-tarm kan knuse cellulose-cellene litt mer, slik at væskene som ellers er i tarmen kan komme til og gjøre sitt for fordøyelsen. Innsiden av tarmen har tett-i-tett med små hår som lett lar maten gli en vei, mens det er nesten umulig å gå opp igjen, og flere steder finnes hårkroner som danner matfiltre der bare passe knust mat kan komme videre. I motsetning til hva alle har trodd, har C. terebrans derimot ikke en spesiell cellulosenedbrytende bakterieflora i tarmen sin. Det de har istedenfor, er mengder av forskjellige ensymer som kan bryte ned trevirke, så de er en liten kjemisk vednedbrytningsfabrikk hver og en av dem.

Når Chelura terebrans først har funnet seg en bit med treverk i saltvann – enten den er en påle for en kai eller et stort skipsvrak, blir det fort mange av dem. En av strategiene de holder seg med er å passe på befruktete egg fra sine Chelura terebrans-naboer. Det er vanlig å finne en hunn med egg i forskjellige utviklingsstadier i samme rugepose – en ekte surrogatmor, altså. Dette hjelper nok til at flere egg overlever, og slik kan de fort ta over en stor trebit.

Treverk etter flere måneder med Chelura terebrans . Figur 3.4 fra Etaxbe 2013.

Det har aldri vært noe avslappende liv å være trebåteier. Det skal pusses og lakkes og oljes og tjæres. Slik har det “ alltid vært” – og i småbåthavner landet rundt er det slik en kjenner trebåteierne fra resten – de som kan gjøre båtvasken med en litt god svamp. Båteierne tenker kanskje all pussingen og lakkingen er for at det skal se pent og blankt ut, men de holder pelekrepsen unna samtidig.

En av de tidlige illustrasjonene av Chelura terebrans (stavet feil i den originale figurteksten). Legg merke til de to store og uvanlig formete uropodene. Bate & Westwood, 1862.

Den økte beskyttelsen vi gir hver lille trebit som skal i vann – enten det er med trykkimpregnering, tjære, lakk eller metallbeslag – gjør at det blir vanskeligere for Chelura og Limnuria å finne fotfeste. Tidligere reiste disse artene rundt i verden med seilskipene, og vi finner i dag Chelura terebrans på begge sider av NordAtlanteren, Sør Afrika, Stillehavskysten av Nordamerika, Australia og New Zealand. Ingen ser på den som “opprinnelig derfra”, så i alle disse områdene er den listet som en fremmed art man gjerne vil bli kvitt. Det er ikke noe underlig at alle vil bli kvitt en art som lett gjør store materielle skader på ting. Det kan virke som om vi får det til. Det er en tydelig nedgang i mengden Chelura terebrans og de andre trespisende krepsdyrene i undersøkte havner. Kanskje vil de ta mer over drivtømmer og slitne båtvrak?

I Norge har vi noen svært få registreringer av Chelura terebrans – fra Østfold, Rogaland og Hordaland. Alt i alt har vi så få registreringer at forrige rødliste (2015) konkluderte med at vi ikke kunne si noe særlig, for vi har datamangel (kategori DD).

Anne Helene


Litteratur:

Barnard JL. 1955. The wood boring habits of Chelura terebrans Philippi in Los Angeles harbour. Essays in the natural sciences in honour of captain Allan Hancock: 87-98

Beermann J, Dick JA, Thiel M. 2015. Social recognition in Amphipods. An Overview. Ch. 6 in Aquiloni L , Tricarico E (eds) Social Recognitions in Invertebrates. Springer International Publishing

Etaxbe AG 2013. The Wood boring amphipod Chelura terebrans. PhD-thesis, University of Portsmouth, UK. 232 pp

Kühne H, Becker G. 1964. Der Holz-Flohkrebs Chelura terebrans Philippi (Amphipoda, Cheluridae). Zeitschrift für angewante Zoologie, Beiheft 1: 1-141

Reisch DJ, Gerlinger TV, Ware RR. 2015. Comparison of the Marine Wood Borer Populations in Los Angeles Harbour in 1950-1951 with the populations in 2013-2014. Bulletin, Southern California Academy of Sciences 114(3): 123-128.