Tag Archives: NorBOL

TangloppeTorsdag: Når ny mat ikke er nok – Ericthonius punctatus (Spence Bate, 1857)

Ericthonius punctatus er en av de artene vi kan finne boende i små rør som de har laget ved hjelp av sand og biter av gamle skjell på stilkene og hapterne (“røttene”) til tare. Her har de en helt egen byggestil – rørene smalner til bakover så det er tydelig de har en inngang og utgang – den bakre åpningen (den smaleste) brukes ikke. Det som er vanlig hos de fleste nære slektningene til E. punctatus, er å bygge et rør med to like store innganger eller utganger.  Hvis vi vil tenke på E. punctatus med menneskelige yrker, kan vi kanskje kalle dem arkitektene blant tangloppene? Ut av hovedåpningen stikker hodet ut – og så veiver de med antennene for å samle mat i vannet.

 

En Ericthonius i huset sitt. Hodet og antennene stikker ut til venstre (a). En liten landsby av tomme hus (b). Figur 5 fra Dixon og Moore.

En Ericthonius i huset sitt. Hodet og antennene stikker ut til venstre (a). En liten landsby av tomme hus (b). Figur 5 fra Dixon og Moore.

Denne oppførselen med antennene er vanlig for det vi kaller detritusspisere (de som spiser organisk dødt materiale.) Som så mange andre detritus-amfipoder, skraper de maten fra antennene og rett inn i munnen. Men hvis de blir presentert med en liten lekkerbisken som for eksempel et byttedyr (et annet krepsdyr eller kanskje et annet virvelløst dyr?), spiser de det også – det er ikke så vanlig blant detritus-amfipodene. Ericthonius punctatus drar byttet ned i røret sitt, og så gnager de i seg alt de kan få tak i ved hjelp av beina og munndelene sine.

Vi pleier å si at amfipodene fungerer som havets rengjøringsassistenter. Med det mener vi at mange av amfipodene spiser opp dødt materiale (som døde dyr og planter) som faller ned til havbunnen enten den er grunn eller dypt nede. De fleste amfipodene er mer detritusspiserer – de spiser organisk materiale mer enn at de leter etter ny-død og deilig duftende fisk. Siden amfipodene er mat for mange andre dyr, kan vi si at de er med på å tilgjengeliggjøre den energien som finnes i for eksempel den døde fisken til de fiskene som liker å spise amfipoder. Hvis vi vil, kan vi si at torsken som spiser amfipoder som spiste død fisk (kanskje til og med død torsk?) spiser sine egne døde – men de gjør det via et mellomledd.

Ericthonius sp. fra norskekysten. Dette er et individ vi har strekkodet ved hjelp av laben. Foto: AH Tandberg.

Ericthonius sp. fra norskekysten. Dette er et individ vi har strekkodet ved hjelp av laben. Foto: AH Tandberg.

Det er kanskje litt ekkelt for oss menensker å tenke at noen spiser sine egne døde (via mellomledd) – men det er nå en gang sånn naturen fungerer. Tilgjengelig energi går ikke til spille. Slik kommer vi også til løsningen denne ukens amfipodegruppe har landet på. De spiser ikke sine egne døde, men de spiser sin egen avføring. Ikke bare sin egen avføring, men i tillegg til å hente inn “nye” matpartikler fra vannet rundt seg, sjekker de om det er noe spiselig igjen i det som har kommet ut igjen. De spiselige bitene blir brukt, og resten kastet bort.

Det er tydeligvis ikke bare fete tider å bo i rør på halvgrunt vann. Eller så kan vi si at Ericthonius punctatus og de nære slektningene dens er veldig flinke til å utnytte alt som er av tilgjengelig næring. Vi mennesker kan kanskje lære oss å ikke kaste så mye brukbar mat, og så la det være disse amfipodenes særegenhet at de spiser maten flere ganger før de får i seg alt?

Anne Helene


Litteratur:

Dixon IMT, Moore PG (1997) A comparative study on the tubes and feeding behaviour o eight species of corophoid Amphipoda and their bearing on  phylogenetic relationships within the Corophoidea. Philosophical transactions of the Royal Society B 352; 93-112.

Myers AA, McGrath D (1984) A revision of the North-East Atlantic species of Erichthonius (Crustacea: Amphipoda). Journal of the Marine Biological Association of the UK 64: 379-400.

TorsdagsTangloppen: Bruzelia typica Boeck, 1870 – en ridder i rustning?

Det hele begynte med et ubevisst kappløp om å være først ute med nesten den samme avhandlingen fra to forskjellige vitenskapere i hvet sitt nordiske land i 1859. Axel Boeck satt i Norge og skrev på avhandlingen “De Norske Amphipoder og deres Naturhistorie” mens Magnus Ragnar Bruzelius satt i Sverige og skrev på “Skandinaviens amphipoda gammarina”. Begge avhandlingene må ha vært eksepsjonelt gode, for Boeck fikk en kongelig gullmedalje for sin avhandling, mens Bruzelius fikk det svenske Vitenskapsakademiets Flormanska pris for sin avhandling. Begge de nasjonale vitenskapsakademiene ville publisere avhandlingene, og den som kom ut først var Bruzelius sin avhandling. Boeck fikk ikke medaljen sin før i 1860.


Boeck syntes nok dette var ganske så kjipt, for hans arbeid ble liksom litt usynlig siden det kom ut bare noen måneder etter et arbeid som var nesten likt. Bruzelius hadde beskrevet 77 arter fra området, mens Boeck hadde beskrevet 92. Med medaljen kom litt penger til en ordentlig publisering av hele oppgaven, og siden Bruzelius´ arbeid hadde tatt litt viden fra Boeck, jobbet han først litt videre for å få til et enda grundigere verk, kanskje han ville vise en gang for alle hvem som var den store zoologen av de to?

Zoologien var nok Boecks domene. Bruzelius begynte allerede i 1865 å studere medisin, og han skulle ende opp som en av de viktigste legene i Sverige på sin tid. Han ble overlege på Karolinska Institusjonen, og livlege for kong Oscar II, og veldig lenge sveriges eneste lungespesialist. Boeck kunne kanskje ha trengt Bruzelius – han døde allerede i 1873, bare 40 år gammel.

Det kan nok mye heller være at Boeck bare ville gjøre et grundig arbeid når han først fikk finansene til å publisere. Som så ofte skjer, oppdaget han når han så litt nærmere på detaljene at det jo var mye mer som han ikke visste noe om, og det resulterte i studiereiser til bibliotekene og samlingene i København, og plutselig var en skandinavisk undersøkelse blitt til en skandinavisk og Arktisk undersøkelse. Grunnen til det var at Boeck i København fikk studere Krøyers Grønlandske samlinger. Plutselig var de 92 artene blitt til 260 arter, og det som nok allermest står igjen var mye av den “systematiske ryddingen” Boeck gjorde.


Alle de ekstra artene, og ikke minst alle de nye slektene, familiene og høyere innordningene Boeck opprettet for å rydde i “den systematiske oppstilling” gjorde at den store og utvidete versjonen av amfipodeverket ikke kom ut før i 1870 – på latin – og i 1871-76 på norsk. (Bind to av den norske utgaven er det egentlig broren Håkon Boeck som har gitt ut, da var Axel Boeck død).

En av de mange nye slektene som Boeck laget, heter Bruzelia. Navnet fikk den for å gjøre ære på Bruzelius som altså hadde publisert først – kanskje det var Boeck sin måte å si “jeg er ikke sur på deg” på? Et eksempel på høflighet mange av oss kanskje burde se på til etterfølgelse?

Når jeg tenker på Bruzelia tenker jeg på riddere i full rustning. Spesielt på hodet – seinere forfattere har beskrevet hodet som hjelm-formet. Sånn veldig tidlige hjelmer – kanskje mer vikinger eller grekere – med nesebeskytter og lang over ørene og nakken. Denne hjelmen er så godt trykt ned over hodet at den presser begge antenneparene til å peke nedover, litt som om noen med langt hår tok på seg en sånn tidlig krigerhjelm. Resten av kroppen er ikke så allerværst beskyttet den heller  Boeck har med i beskrivelsen for Bruzelia typica at sideplatene (coxa) er stive og kan vippes utover fra kroppen.

Bruzelia er en slekt som i dag har 13 godkjente arter. 8 av disse er beskrevet de siste 45 årene, det er en ganske typisk fordeling for arter som holder til på dypt hav – den største delen av dyphavsutforskningen har foregått de siste 45 årene, og selv om vi også finner nye arter overalt, er det kanskje i de dype og fremdeles relativt uutforskete områdene at vi har størst sjanse til å oppdage hittil ukjente arter.


Mange av de slektene Boeck opprettet i 1870 finnes fremdeles. Men, akkurat som Boeck prøvde er det fremdeles en mengde omorganiseringer av de mer omfattende gruppene av amfipoder – systematikken. Senest i vår kom en ny fylogeni (organisering) for amfipodene, men det er ikke dermed sagt at det er den som de fleste amfipodeforskere er enige med, eller at den kommer til å bli stående lenge. Arbeidet vi gjør med NorAmph gjennom NorBOL med å kartlegge strekkode-DNA for så mange arter som mulig vil forhåpentligvis kunne være en brikke i nye studier av amfipodenes overordnete fylogeni. Vi får følge med framover.

Anne Helene


Litteratur:

Barnard JL (1972) A review of the Family Synopiidae (= Tironidae), Mainly Distributed in the Deep Sea (Crustacea: Amphipoda). Smithsonian Contributions to Zoology 124, 1-104.

Boeck A (1870) Crustacea amphipoda borealia et arctica. Særskilt avtrykk av Forhandlinger i Videnskapsselskapet i Christiania Aar 1870

Boeck A (1872) De skandinaviske og arktiske amfipoder. AW Brøgger, Christiania

Bruzelius RM (1860) Bidrag til Kännedomen om Skandinaviens Amphipoder. Lund Universitet.

Loerz AN (2013) The Marine Fauna of New Zealand and the Ross Sea: Amphipoda, Synopiidae (Crustacea). NIWA-publications 127, 1-162.

Lowry JK & Myers AA (2017) A Phylogeny and Classification of the Amphipoda with the establishment of the new order Ingolfiellida (Crustacea: Peracarida). Zootaxa 4265, 1-89.

Elpidia belyaevi – en ny art for BOLD!

Like før sommeren postet vi om dyrene som var på vei til sekvensering i Canada. En av artene var den sjarmerende, lille sjøpølsen som var identifisert som Elpidia glacialis. Vi holdt døren åpen for at det muligens var en av de andre Elpidia-artene, da våre to individer både var samlet inn på svært store dyp (2400 m), og var markant mye «tjukkere» enn E. glacialis vanligvis er. Siden ferien nærmet seg med stormskritt bestemte vi oss for å vente med å dobbeltsjekke identifiseringen til etter sekvenseringen.

Elpidia sp samlet inn av CGB. Foto: K.Kongshavn

Elpidia sp samlet inn av CGB. Foto: K.Kongshavn

Vi fikk sekvenser på begge dyrene, og disse – sammen med morfologien og dypet de var funnet på – indikerte at det var på sin plass å studere dyrene en gang til (det er da det er veldig fint at vi tar vare på de vevsprøvetatte dyrene som vouchere i museumssamlingen).

Da ser man blant annet på formen og distribusjonen av små kalkplater i huden på dyret (ossikler).

Holothurians plate av Ernst Haeckel fra hans "Kunstformen der Natur" (1904). Kalkpleter i ulike former (hjul, anker "spikermatter" etc) ses rundt en sjøpølse. Bilde fra Wikimedia

Holothurians plate av Ernst Haeckel fra hans “Kunstformen der Natur” (1904). Kalkpleter i ulike former (hjul, anker “spikermatter” etc) ses rundt en sjøpølse. Bilde fra Wikimedia

Tom har derfor sett nærmere på dyrene i forhold til nyere bestemmelseslitteratur (Rogacheva 2007), og de stemmer overens med E. belyaevi. Dermed ble det allikevel en ny art for NorBOL (vi hadde ingen av Elpidiaene fra før) – og tilsynelatende også for hele BOLD-databasen!

Artene i familien Elpidiidae som finnes i BOLD (før vi har revidert våre)

Artene i familien Elpidiidae som finnes i BOLD (før vi har revidert våre)

Nå skal vi jakte i samlingene og se om vi ikke har egnet materiale av det som faktisk er E. glacialis: Hvis den da egentlig finnes i Norge? Typelokaliteten til E. glacialis er oppe ved Novaja Zemlja, men den har blitt ansett for å ha global utbredelse og finnes i fra 90 – 9700m (!), så den er naturlig nok rapportert i fra Norge også – men det hadde vært veldig spennende å se nærmere på hvorvidt det som kalles E. glacilis rundt i verden faktisk er samme art – eller om det er mange ulike.

Her kan barcodingen være til hjelp, hvis det finnes egnet materiale. Vi kommer også til å lete etter slektningen E. heckeri, som Rogacheva (2007)  fant i flere av de norske prøvene (som dessverre har vært på formalin..). Forhåpentligvis får vi med oss en eller flere av disse artene også i strekkodebiblioteket for Norge.


Referanse:

Revision of the Arctic group of species of the family Elpidiidae (Elasipodida, Holothuroidea)

Antonina V. Rogacheva

Pages 367-396 | Received 21 Dec 2007, Published online: 13 Dec 2007

http://dx.doi.org/10.1080/17451000701781880

TangloppeTorsdag: På skriveren i Hamburg

Publikumsinngangen til Zoologisk Museum i Hamburg. Foto: AH Tandberg

Publikumsinngangen til Zoologisk Museum i Hamburg. Foto: AH Tandberg

“Publiser eller forsvinn” hører man ofte i vitenskapelige kretser. Det virker kanskje ikke helt høflig å si til folk at de bare kan forsvinne (fra vitenskapen, altså), men kunnskap vi ikke deler med andre har nokså liten verdi. Vitenskapelige teorier og ideer må testes for at vi kan sjekke om de holder mål, og vi kan ikke teste ting vi ikke vet om. Så kunnskapsdeling er en viktig del av vitenskapen.

Noen ganger kan en låse seg inn på et stille rom og skrive for seg selv i mange uker før verket sendes til en journal eller en forlegger som vil trykke det – men som oftest, og mer så nå enn i tidligere tider, er det flere forfattere for hver minste lille notis i et vitenskapelig tidsskrift. Av og til kan det ta litt av – det finnes visstnok artikler der listen med medforfatternavn var lengre enn selve teksten – men for det meste er det en liten gruppe mennesker som har prøvd å finne ut av noe sammen, og så skriver de om det sammen.

Anne-Nina sjekker ut samlingen med Eusirider fra tidligere innsamlinger. Foto: AH Tandberg

Anne-Nina sjekker ut samlingen med Eusirider fra tidligere innsamlinger. Foto: AH Tandberg

Å være flere folk som skal bli enige om en tekst kan ha både fordeler og ulemper – vi kan hjelpe hverandre med hva vi kan og hvordan vi kan formulere ting, eller vi kan ende opp med en tekst som ikke helt har samme stil hele veien gjennom. Det er nok mange som har vært med på leker der hele klassen lager en fortelling – en setning fra hver elev – slike historier kan ofte bli morsomme selv om de ikke alltid er helt sammenhengende.

Disse ukene er jeg i Hamburg for å skrive på to artikler sammen med gode kolleger her. Sammen skal vi prøve å si noe fornuftig om amfipodene som finnes rundt Island og langs norskekysten. Er det de samme artene? Har en art som finnes både ved Island og ved norskekysten likt arvemateriale? Lever de på samme måte – på samme dyp, bunntype og i samme vanntemperatur? Det er mange spørsmål vi lurer på, og noen av dem kan vi klare å svare på.

Arbeidet som ligger til grunn for disse artiklene er delvis fra workshopene vi hadde på Espegrend og i Polen (Spała) – og delvis fra alt labarbeidet som har kommet etter disse og andre workshoper, fra prosjektene NorAmph og IceAGE. Begge disse prosjektene ser på strekkode-DNA fra artene som registreres – og dette kan vi se videre på for å finne ut om det vi tror er den samme arten virkelig er det genetisk også.


Uten å foregripe begivenhetene for mye, kan jeg si at vi ser på Eusirider og Amphilohider. Dette er to veldig forskjellige familier amfipoder – Eusiridene er ganske store (de største vi har i våre farvann er opp mot to cm lange, men i dag så jeg noen i samlingene her som var nesten syv cm lange!), de er jegere og er flinke til å svømme. Amphilochidaene er mye mindre (her snakker vi noen få mm i lengde), og for de artene vi vet noe om livet til, lever mange inni eller utenpå andre bunnlevende dyr, eller de spiser pittesmå dyr som sitter fast på bunnen. De er ikke så veldig flinkge til å svømme, men er nok bedre til å gjemme seg innimellom smågrus og sand.

 

Inn en dør og opp en trapp - og inn mange flere dører og opp enda flere trapper... Det er en labyrint å finne fram til krepsdyrforskerne! Foto: AH Tandberg

Inn en dør og opp en trapp – og inn mange flere dører og opp enda flere trapper… Det er en labyrint å finne fram til krepsdyrforskerne! Foto: AH Tandberg

Diskusjonene pågår for fullt, både om hva vi egentlig kan si ut fra de dataene vi har, og hvordan vi skal formulere setningene. Det blir lange dager, mye kaffe og mye latter. Det er lurt å sitte sammen på samme kontor – da går både samarbeidet om setningene bedre og ideene får lettere bli til ordentlige teorier. Ikke minst får vi testet is-sjappen nedi gaten – det er akkurat nok dager til at vi kan prøve en ny smak hver dag.

Resultatene? De kommer i artiklene – og kanskje også i en seinere TangloppeTorsdag!

Anne Helene

 

TangloppeTorsdag: avslutning av studentprosjekt.

I løpet av dette semesteret har Christine vært med på NorAmph-prosjektet. En av oppgavene har vært at hun skulle skrive blogger om hvordan det har vært å være på museet og ha studentprosjekt her. Dette er Christines avslutningsblogg, nå er det bare oppgaveskriving igjen…


Hei igjen!

Paramphitoe hystrix - fotografert før innsending til barcoding med NorBOL hos BOLD. Foto: C Østensvig

Paramphitoe hystrix – fotografert før innsending til barcoding med NorBOL hos BOLD. Foto: C Østensvig

For noen måneder siden skrev jeg et blogginnlegg der jeg fortalte at jeg dette semesteret skulle være med Anne Helene på hennes prosjekt om barkoding av amfipoder, blogginnlegget finner du her.

Dette semesteret er nå forbi, og sommeren står og banker på døren. I løpet av de siste 5 månedene har jeg fått ta del i hele prosessen fra man henter inn prøver til man får tilbake resultater av barkoding, og alt innimellom. Det har vært et svært lærerikt semester med mange nye ting å bli kjent med.

På grunn av tidspress for å få sendt inn prøvene til barkodingen, startet vi semesteret med å gjøre dette. Her plukket vi ut 95 ulike individer som var indentifiserte. Vi tok bilder som skulle følge prøvene til barkodingen, og vi registrerte de i samlingene til universitetsmuseet. Etter dette reiste vi på tokt til Raunefjorden der vi hentet inn prøvene (dette kan du lese mer om i blogginnlegget over).

Når vi kom tilbake fra tokt ble prøvene først sortert ned til fylum, med unntak av krepsdyrene, som jeg identifiserte ned til orden. Til slutt sorterte jeg amfipodene ned til familier.

På slutten av semesteret fikk vi tilbake resultatene fra barkodingen. Der var mye interessant å hente fra disse, blant annet var flere individene vi trodde var samme art var muligens ikke det, og vi så også noen individer som var identifisert til ulike arter som potensielt kan være den samme.

En første kikk på resultatene fra barcodingen.

En første kikk på resultatene fra barcodingen.

I dette prosjektet har jeg innsett at barkoding er en veldig viktig prosess som kan gi oss mye informasjon, og enklere tilgang på denne informasjonen. Ved å skape en offentlig database med alle barkodete arter i, kan man enklere finne frem til arter og informasjon om disse. Det har vært veldig artig å få ta del i et prosjekt som er en del av en større sammenheng.

Gjennom tiden min på universitetsmuseet har jeg lært utrolig mye. Jeg har lært mye om ulike biologiske metoder på lab, og ikke minst mye om den spennende gruppen amfipoder. Og som student er det deilig å kunne få et avbrekk fra det å gå på forelesninger hele tiden, så det har vært utrolig deilig å få litt praktisk arbeide inn i hverdagen. Og ikke minst har dette prosjektet gjort meg mer nysgjerrig! Forhåpentligvis får jeg muligheten til å få komme tilbake å fortsette med dette!

Christine