Tag Archives: NorBOL

Ny NorBOL-forsendelse

Barcodingsplate med vevsprøver

Når vi sender (vevs)prøver til analyse ved laboratoriet i Canada som NorBOL har avtale med, så samles disse prøvene i spesielle plater med plass til 95 prøver.

Disse platene går inn i et automatisert løp på laben, og må derfor fylles med prøver fra organismer som kan behandles likt.

 

Dermed kan vi ikke blande alle mulige dyregrupper, som f.eks. fisk og fluer, på en plate. Dette gir oss noen utfordringer når det kommer til å få fylt plater med artsidentifiserte, riktig fikserte prøver innenfor rammene av NorBOL, som har finansiering til strekkoding av 4 individer i fra hver art.

Eksempelvis så var den ene av de ti platene vi sendte nå en vi begynte på høsten 2016, da vi var på feltarbeid på Sletvik utenfor Trondheim – siden da har vi samlet og identifisert nesledyr (Cnidaria) hver gang vi har hatt feltarbeid, og nå hadde vi endelig nok dyr til en plate.

Vi (Katrine) koordinerer strekkodingen av marine organismer her ved Universitetsmuseet i Bergen, men det er ikke bare marine dyr og alger det arbeides med; i denne forsendelsen var det ti plater, hvorav fem var marine, og fem var terrestre (landlevende).

Fra øverst til venstre, fotograf i ( ): Hydrozoa (L. Martell), Echinodermata (K. Kongshavn), Copepoda (T. Falkenhaug), Polychaeta (K. Kongshavn), Insecta (S. Roth), Oribatida (A. Seniczak) og Cnidaria (K.Kongshavn)

Av de marine så sendte vi den nevnte platen med assorterte nesledyr – mest anemoner, og en plate med Hydrozoa, som også er nesledyr. Sistnevnte er en del av Artsprosjektetsmåmaneter og kolonimaneter, her på huset kjent som HYPNO.

Vi sendte også en plate med børstemark (polychaeta), og en med pigghuder (echinodermata) – hva vi jobber med der kan du lese mer om her. Den siste marine platen var fylt med DNA i fra Hoppekrepser og vannlopper (COPCLAD), og er en del av artsprosjektet til en kollega på Havforskningsinstituttet.

De fem platene med terrestre dyr kom i fra to artsprosjeketer: to plater var fylt med insekter samlet i Hedmark som en del av artsprosjektet Insekter på rikmyrer i Hedmark (som også har en fin blogg).

De siste tre (!) platene kom i fra et nyoppstartet artsprosjekt på Hornmidd i varmekjære løvskoger, her blir det veldig spennende å se hvor godt strekkodingen fungerer!

Vi håper på flotte resultater!

-Katrine

Årskavalkade 2017

Januar er som kjent sesong for oppsummeringer, og vi vil gjerne fortelle litt mer om bloggingen vår her på evertebratavdelingen. Vi blogger som kjent på tre fronter (norsk, engelsk og for MIWA-prosjektet fra vestkysten av Afrika), og det er kanskje ikke alltid så lett å få med seg alt (?).

Men frykt ikke, her kommer en hendig oversikt over bloggposter i fra 2017!

Besøksstatistikk for de tre bloggene våre i 2017 . Antall besøkende øker jevnt og trutt – takk for det!

Klikk på linken for å komme til den aktuelle posten.

Januar:

Amfipoden Cystisoma. Foto: David Littenswager, National Geographic

TangloppeTorsdag: Med usynlighetskappe i havdypet

Will we get DNA from our faded stars? (MIWA)

TangloppeTorsdag: Dulichia falcata (Bate, 1857)

TangloppeTorsdag: Oediceropsis brevicornis Lilljeborg, 1865

 

Kate fra Wales, Lloyd fra Ghana, og Polina fra Russland

Fullt hus Børstemarkforskende gjester i fra Wales (Kate), Russland (Polina) og Ghana (Lloyd) (Vi har laget gjesteposter for hver av disse på MIWA-bloggen, se de neste tre linkene)

Guest Researchers: Kate (MIWA)

 

 

Februar:

Guest researchers: Lloyd (MIWA)

Guest researchers: Polina (MIWA)

Februar ble stående i “hvalens tegn”, da plasthvalen dukket opp på Sotra. Katrine var med og flenset hval, og plukket noen hvallus av huden på dyret – de blir nå beskrevet som en ny art!

Hvalflensing – en ganske annerledes jobbtirsdag..!

Søppelmat i ordets rette betydning

TangloppeTorsdag: hvallusen på gåsenebbhvalen fra Sotra

Plastic: The true junk food of the oceans

Cataloging: the art of keeping track (MIWA)

Databaser, etiketter, riktig glass og system i sakene må til!

TangloppeTorsdag: Pardalisca cuspidata Krøyer, 1842

Guest researchers: Carlo Gjesterforsker i fra Brazil som arbeider med sjøharer

Sjøhare, Aplysia parvula; Føllingen, Norge. Foto: Nils Aukan

Vasking (dekantering) av prøve. Foto: L. Martell

TangloppeTorsdag: bunnlevende dyr for oss og andre? Vår kommende masterstudent Christine på tokt med Anne Helene

TangloppeTorsdag: Hyperia galba (Montagu, 1815)

Ny forsending av vevsprøver på gang en oversikt over hvilke dyregrupper vi har forberedt for innsending.

Mars:

March 19th: Taxonomist Appreciation Day

Corophium volutator, fra de skotske hebridene. Foto: Bill Crighton, Natural Sciences Volunteer, National Museums Scotland.

TangloppeTorsdag: Corophium – overvåkningsagenten

Mandagstokt i Bergensområdet

TangloppeTorsdag: Syrrhoites serrata (Sars, 1879)

TangloppeTorsdag: invaderende mordere?

 

April

Aliens amongst us?  Isopoder til NorBOL-barcoding

Strekkodede sjøstjerner i fra vestkysten av Afrika

Indeed we did! …get DNA from our faded stars (MIWA)

Barcoding av sjøedderkopper (Pycnogonida) viste seg å fungere mye bedre enn fryktet..!

 

Barcodede havedderkopper NorBOL-resultater på havedderkopper – rare dyr med veldig lite muskelvev – men jammen lot de seg strekkode!

 

 

 

AmphipodThursday: IceAGE-amphipods in the Polish woods

TangloppeTorsdag: IceAGE-amfipoder i de polske skoger

Deltagerne på workshopen. Foto: Christian Bomholt (www.instagram.com/mcb_pictures)

Vått og grått – men vindstille! Dagsturstokt i Osterfjorden, Litlebergen og Lonevågen

Planlegging, finposisjonering, og gjørmesuppe på dekk

Happy Easter! Påskesjøsnegler i fra Manuel sine feltarbeidsekspedisjoner

Phillidia ocellata (Mozambique) Photo: M. Malaquias

TangloppeTorsdag: Ampeliscidae – få eller mange øyne?

Fieldwork with the SponGES project on R/V Kristine Bonnevie Luis og Katrine var på to tokt i månedsskiftet april/mai, først med EU-prosjektet SponGES (her var også Anne Helene med), og deretter et tokt i Sognefjorden sammen med forskere på Bio. Det resulterte i flere bloggposter på både norsk og engelsk.

Hunting for jellyfish (and some hydroids) with the SponGES Project

Mai

TangloppeTorsdag: Svamp, amfipoder, gjørme og gamle damer

På tokt med studentene. Foto fra web-utstillingen “Alma Maters Døtre” – UiO

Sognefjorden cruise May 2017

Tokttid Tokt med SponGES og Sognefjordprosjektet

 

Avdelingens nye PhD: Andrea (foto: Kenneth F. Bosch)

Havmonsterjakt Om plast i Sognefjorden-prøvene våre

Fieldwork with the SponGES project on R/V Kristine Bonnevie – part II

TangloppeTorsdag: Lepechinella Stebbing, 1908

TangloppeTorsdag: Norske tanglopper?

Congratulations to our latest PhD! Andrea forsvarte doktorgraden sin

 

Juni

Brakkvann kan da vel ikke være vanskelig å finne… tokt i Bergensområdet

Absolutt ikke det verste kontoret!

R/V Brattstrøm, Katrine på vei om bord, og hektisk plukking på laben

I juni ble det arrangert stort, særs internasjonalt (12 nasjonaliteter) i Annelider ute på Espegrend.

International Course on Annelid Systematics, Morphology and Evolution

Internasjonalt kurs i systematikk, morfologi og evolusjon hos Annelider

 

AnnelidaCourse2017

Evolutionary history of cave shrimps

Jurado-Rivera, JA., Pons, J, Alvarez, F, Botello, A, Humphreys, W.F., Page, T.J.., Iliffe, T.M., Willassen, E, Meland, K, Juan, C, Jaume, D. 2017. Phylogenetic evidence that both ancient vicariance and dispersal have contributed to the biogeographic patterns of anchialine cave shrimps. Scientific Reports. 7: 2852. doi: 10.1038/s41598-017-03107-y

TangloppeTorsdag: På skriveren i Hamburg

Nye figurer av gamle dyr. Foto: AH Tandberg

Update from the Annelida-course

TangloppeTorsdag: en offisiell Distrikt-amfipode?

Alien species Arbeid på Mollusker, samarbeid mellom the University of Rostock og UM

Meeting a famous gelatinous neighbour: Bathykorus bouilloni

This is the original photograph of a live specimen included in the description of the species, next to a pic of its look-alike. Photo of the jelly: Kevin Raskoff

Fieldtrip to Taiwan: sampling on the periphery of the coral triangle

Happy Polychaete Day!

Her er et utvalg av dyrene vi samlet under #AnnelidaCourse2017 som ble arrangert på Espegrend i juni. Fra øverst til venstre: Glyceridae, Syllidae, Spionidae, Cirratulidae, Phyllodocidae, Scalibregmatidae, Flabelligeridae, Polynoidae, Serpulidae og Cirratulidae (foto & grafikk: K.Kongshavn)

Juli

Sommerlopper: “Beretning om en i Sommeren 1865 foretagen zoologisk Reise”

Sommersending av NorBOL-dyr Elpiiidiiiaaa – søte sjøpølser

Elpidia sp samlet inn av CGB. Foto: K.Kongshavn

SommerLopper: Jakten på det ultimate tokt-postkortet…

Dagens biologer klare for sommerinnsamling! Anne Helene, Tone og Hilse på framdekket på forskningsbåten G. O. Sars. Foto: AH Tandberg

SommerLopper: Plasthvaler og plasttanglopper – anthropocenens svøpe?

Kart som viser de to søppel-områdene i Stillehavet, i tillegg til de fremherskende havstrømmene som samler opp søpla. Figur fra NOAA (noaa.gov)

August

TangloppeTorsdag: Når amfipodene angriper…

En “sverm” av lysianassoide amfipoder spiser på rur-larve-oppsamlinger. Bildet er tatt i et akvarium, men både amfipoder og larver kom sammen i innsamling. Foto: AH Tandberg

Isopoder i fleng feltarbeid og NorBOL-barcoding

TangloppeTorsdag: graverne Bathyporeia Lindstrøm, 1855

Elpidia belyaevi – en ny art for BOLD!

Artene i familien Elpidiidae som finnes i BOLD (før vi har revidert våre)

TorsdagsTangloppen: Bruzelia typica Boeck, 1870 – en ridder i rustning?

 

September

Getting back in business

Isopoder fra MAREANO til barcoding

When amphipodologists meet.

TangloppeTorsdag: når amfipodologene møtes.

Masse glade amfipodeforskere i Trapani (alle foto: AH Tandberg)

 

Guest Researcher: Joan

 

Oktober

Bryozoan barcoding om vårt første forsøk på å strekkode mosdyr gjennom NorBOL

Ingen nordiske mosdyr i BOLD før vi sendte inn

DNA-barcoding: update (MIWA) Digital myldredag

Posteren vår på UiB’s Digitale myldredag, hvor vi understreket viktigheten av museumssamlingene (i dette tilfellet som vouchere til strekodebiblioteket) i forbindelse med genetisk strekkoding

TangloppeTorsdag: Når ny mat ikke er nok – Ericthonius punctatus (Spence Bate, 1857)

Oppdatert publikasjonsliste for evertebratavdelingen (denne finner du også i en egen fane øverst på siden)

Et lite utvalg fra 2017

TangloppeTorsdag: TangloppeLimericks?

Innsamlingstur i Drotningsvik med NDF Katrine var med norsk dykkeforbund på innsamlingstur i forbindelse med kurset deres i marinbiologi ute på Espegrend

TangloppeTorsdag: silkespinnerene

November

TangloppeTorsdag: Kulerunde Stegocephalidae Dana, 1852

Stegocephalus inflatus. Foto: K. Kongshavn

TangloppeTorsdag: Melphidippidae – lange, tynne og piggete

Melphidippa macrura GO Sars, 1894. Et relativt nyinnsamlet individ som enda har noen bein i behold… Foto: AH Tandberg

IBOL 2017 (MIWA)

Desember

Exposing the Indian Ocean staggering diversity: fieldtrip to Nuarro, northern Mozambique (October 2017) Reisebrev i fra Manuel på feltarbeid

João Macuio and Manuel Malaquias during a nudibranch photo session

Chromodoris boucheti

TangloppeTorsdag: Apherusa glacialis (Hansen, 1888)

Guest researcher: Marla Spencer (MIWA) Marla var gjest hos Anne Helene og Endre, og arbeidet med Amphipoda i MIWA-materialet

Guest researcher: Sara Castillo (MIWA) Sara var på besøk hos Manuel og arbeidet med gastropoder i fra MIWA-materialet

The 7th International Barcode of Life (IBOL) conference

Universitetsmuseet på den syvende internasjonale barcode of life (iBOL) konferansen

Tom, Jon og Katrine tok med seg fem postere og dro på IBOL-konferansen i Kruger nasjonalpark

Deltagerne på iBOL2017. Foto: J. Potgieter

Veldig glade biologer og “dyrene i Afrika” (fotos: K. Kongshavn)

Våre fem postere

TangloppeTorsdag: Bygget for flørt?

TangloppeTorsdag: Den gamle litteraturen

Hunn (øverst) og hann (nederst) av Ericthonius difformis. Illustrasjon: GO Sars

Det var bloggåret 2017 kort (?) oppsummert – forhåpentligvis bød det på noen trivelige gjensyn – og kanskje også noen gjemte perler? 🙂

Det er ikke alt som er like «bloggbart», så bare for å nevne noe av det som skjer «i kulissene»:

Vi bruker mye tid på samlingsforvaltning; Våre vitenskapelige samlinger vokser bokstavelig talt metervis i året gjennom vår egen innsamlingsaktivitet og gjennom mottak av materiale i fra ulike prosjekter.

I 2017 har de vitenskapelige samlingene vokst med om lag 8000 nye artsbestemte prøver (katalognummer), noe som tilsvarer i overkant av 7 % tilvekst. Daglige gjøremål inkluderer å innordne nytt materiale i databasene og samlingene våre, samt å ivareta det vi allerede har (riktige etiketter, glass, fiksering og lagring), organisere utlån, svare på henvendelser, ta vare på gjesteforskere, og planlegging av nye innsamlinger.

I 2017 ble det også klart at de vitenskapelige samlingene skal flyttes til nye magasiner i løpet av våren 2018, og «Flytteprosjektet» ble iverksatt. Avdelingen er også involvert i utviklingen av de nye naturhistoriske utstillingene på Muséplass 3, som skal gjenåpnes for publikum sommeren 2019.

Undervisning er også en tid- og ressurskrevende del av semesteret for de vitenskapelig ansatte, enten det er snakk om master- og doktorgradsstudenter (egne eller gjester), eller som fagansvarlige. Forskerskolen i Biosystematikk har også arrangert flere kurs her, og ForBio-møtet i 2017 ble avholdt i Bergen.

Videre skal det (ikke minst!) forskes, publiseres, administreres og søkes om finansiering – så det er nok å henge fingrene i!

TangloppeTorsdag: Amfipodene ved Island

Rhachotropis aff palporum, fra IceAGE prøver. Fig 4 Lörz et al 2008, fotograf AHS Tandberg

Det store tyskledete internasjonale forskningsprosjektet IceAGE undersøker de islandske marine dyrs genetikk og økologi. En stor del av disse er evertebrater, og Universitetsmuseet i Bergen har siden starten vært en viktig deltaker i prosjektet. Mange av våre forskere og studenter er med på å undersøke materiale fra IceAGE samlingene. Amfipodene er en av gruppene vi har vært med på å undersøke, både på workshops og på fagbesøk i samlingene i Hamburg.

Denne uken kom endelig resultatene på trykk. I et spesialnummer av ZooKeys ble 6 artikler delt med verden, og vi er veldig glade for at alt er åpent tilgjengelig for alle (“Open Access”), så alle artiklene kan lastes ned gratis.

Fra Universitetsmuseet i Bergen er vi ekstra glade for å være med på 4 av de 6 artiklene. I den første artikkelen har vi sammenlignet Rhachotropis arter funnet i islandsk og norsk materiale, både morfologi (utseende) og genetikk. Her er mye spennende resultater, og vi lover å komme med en egen TangloppeTorsdag om det om ikke så alt for lenge.

Arten som flyttet slekt. Amphilochopsis hamatus Stephensen, 1925 heter nå Amphilochus hamatus (Stephensen, 1925). Foto: AHS Tandberg

I artikkel to har vi beskrevet en ny art av Amphilochidae, og samtidig har vi ryddet opp i en liten del av slektstreet til Amphilochidae – noe som gjorde at vi “la ned” en slekt, og flyttet den ene arten som hørte til der til en annen slekt. Mye av materialet for denne artikkelen kommer fra BioIce – et tidligere, norskledet prosjekt som også katla marine dyr rundt Island. I tillegg har vi mye norsk materiale som er undersøkt, og mye av DNA-strekkodene som vi har produsert i NorAmph ved hjelp av NorBOL var viktige for å kunne skille artene fra hverandre – det er nemlig ofte veldig små detaljer i utseendet. I denne artikkelen kan man også finne en nøkkel til alle Amphilochidene i nord-Atlanteren.

Nøkkel til alle nordAtlantiske Amphilochidae. Fig 14 fra Tandberg & Vader 2018

Neighbour joining tre av strekkode-DNA fra amfipodene fra IceAGE. De fargete strekene på siden viser mulige spennende områder for videre studier. Fig 2 fra Jazdzewska et al 2018

Den tredje artikkelen omhandler DNA-strekkoder, og det er midt i blinken for NorAmph prosjektet. Nå har vi materiale fra nære havområder som vi kan sammenligne de norske amfipode-strekkodene med. I strekkode-artikkelen fra IceAGE har vi forsøkt å bruke representanter for alle amfipodefamiliene i det islandske materialet. Sammenligninger med våre strekkoder har allerede vist oss mye spennende, og noe av det har vi tatt opp til diskusjon i de to første artiklene.

Den siste artikkelen er egentlig den første – den setter scenen for å kunne diskutere amfipodene rundt Island. Gjennom workshopene har vi identifisert 34 amfipodefamilier i IceAGE-materialet, og artikkelen gir en oversikt over alle familiene – både hvor vi har funnet dem og litt om hvordan de lever (der vi vet noe om det). For to familier – Oedicerotidae og Amphilochidae – har vi identifisert alt materialet til art, og analysene av disse familiene blir derfor mye mer detaljert.

Selv er jeg spesielt glad for å kunne bruke dataene fra BioIce materialet av Amphilochidae som jeg studerte for nesten 20 år siden. De har ligget i en skuff siden da, og skuffen er ikke et godt sted for data man egentlig vil dele med andre forskere.

Innsamlingsstasjonene fra IceAGE der det er funnet amfipoder. De røde stasjonene er med i undersøkelsene videre. Figur 1 fra Brix et al 2018

Norge og Island deler en lang marin grense, og som vi lærte av Harald Heide-Steens Ubåtkaptein fra 1978: “man kan ikke den (nasjonale) grense under vann!” Det gjelder i alle fall for de dyrene som bor under vann. Andre strukturer, som dyp, temperatur, saltinnhold, havstrømmer og historien er nok mye mer begrensende enn våre tegnete streker på kartet – sjekk ut hva vi har skrevet i den fjerde artikkelen! Disse studiene er derfor veldiig relevant for de av våre nasjonale havområder som grenser opp mot Islands områder, og for Norskehavet videre nord fra Island.

Anne Helene


Litteratur:

Brix S, Lörz A-N, Jazdzweska AM, Hughes LE, Tandberg AHS, Pabis K, Stransky B, Krapp-Schickel T, Sorbe JC, Hendrycks E, Vader W, Frutos I, Horton T, Jazdzewski K, Peart R, Beermann J, Coleman CO, Buhl-Mortensen L, Corbari L, Havermans C, Tato R, Campean AJ (2018) Amphipod family distributions around Iceland. ZooKeys 731: 1-53 doi:10.3897/zookeys.731.19854

Jazszewska AM, Corbari L, Driskell A, Frutos I, Havermans C, Hendrycks E, Hughes L, Lörz A-N, Stransky B, Tandberg AHS, Vader W, Brix S (2018) A genetic fingerprint of Amphipoda from Icelandic waters – the baseline for further biodiversity and biogeography studies. ZooKeys 731: 55-73 doi:10.3897/zookeys.731.19913

Lörz A-N, Tandberg AHS, Willassen E, Driskell A (2018) Rhachotropis (Eusiroidea, Amphipoda) from the North East Atlantic. ZooKeys 731: 75-101 doi:10.3897/zookeys.731.19814

Tandberg AHS, Vader W (2018) On a new species of Amphilochus from deep and cold Atlantic waters, with a note on the genus Amphilochopsis (Amphipoda, Gammaridea, Amphilochidae). ZooKeys 731: 103-134 doi:10.3897/zookeys.731.19899

TangloppeTorsdag: Apherusa glacialis (Hansen, 1888)

Lange tråder av isalgen Melodira arctica. Foto: I.A. Melnikov, hentet fra www.noaa.org

Lengst mot nord på kloden er havet så kaldt at det er dekket av sjøis hele året. Saltet i havvannet gjør at vannet ikke fryser ved 0 grader C slik vi er vant til med regn som blir til snø – jo saltere vann, dess kaldere må det bli før det fryser. Polhavet er rundt 35 promille salt (arktisk vann er litt under 35 promille, mens atlantisk vann er pittelitt over 35 promille), og da fryser havet når det blir mellom -1,8 og -1,9 grader C. Som en del av prosessen med å bli sjøis skilles saltet sakte ut fra isen, så gjennom isen renner seige små bekker av kjempesalt vann som til slutt drypper ned fra isen og synker ned gjennom vannmassene – saltvann er tyngre enn vann uten masse salt i seg. Isen – og spesielt is som er dekket av snø – reflekterer tilbake mesteparten av sollyset som skinner på den om sommeren, så selv i de lyse sommermånedene kan det være skumringstilstander like under islaget.

Sjøisen er altså et ganske ugjestmildt bosted. Allikevel finner vi en del dyr som holder til der hele eller deler av livet sitt. Mest berømt er nok amfipoden Gammarus wilkitzkii, og hvis vi veier alle dyrene vi finner under isen, vil alle G. wilkitzkii nok veie mest – men så er de også størst. Sannsynligvis like mange i antall – men veldig mye mindre i størrelse og vekt er dagens helt: Apherusa glacialis (Hansen, 1888).

Apherusa glacialis er 5-8 mm lange og nesten gjennomsiktige til vanlig. Akkurat det med fargen skal vi komme tilbake til. De er avhengige av isen i alle faser av livet, og vi regner med at de i alle fall lever 2 år – kanskje så mye som 3. Det er ganske vanlig for arktiske amfipoder – det tar tid å vokse seg “stor” når vannet er kaldt og det tidvis er lite mat å finne. Dette er amfipoder som er vegetarianere – undersiden av havisen er et yndet voksested både for en gruppe små encellete enkelt-alger vi ofte tenker på som “isalger” – og noen algearter som lager lange tråder.

Alger trenger sollys for å kunne leve og vokse, og så langt nord blir årstidsvariasjonene ekstra skarpe – både temperatur og spesielt lys endrer seg veldig mellom sommer og vinter. Om sommeren er det sol 24 timer i døgnet, mens om vinteren er det ikke noe sollys i det hele tatt. Ozonlaget er tynnere langt nord – det berømte “ozonhullet” – og det gjør at flere UVstråler i sollyset slipper ned til oss. Målinger viser at slik stråling kan trenge så langt som 30 meter ned i vannmassene om det er klart nok vann.

Algedekke under havisen farger underflaten gul. Noen alger lager lengre tråder. Foto: Andrew Thurber (Wikipedia; Deep-Sea and Polar Biology. A research blog about polar and deep-sea research.)

Vi lærer tidlig at det er viktig å passe seg mot for sterkt sollys. Det er spesielt UVstrålene i sollyset som er skadelige, og vi vet nå at for mye UVstråling kan skade arvestoffet DNA. Det kan virke som om Apherusa glacialis har en god metode for å beskytte seg mot skadelig UVlys. De har nemlig det vi kaller for kromatoforer over hele kroppen sin, til og med på noen av de indre organene. Kromatoforer er pigmentceller som kan endre fasong og størrelse. Dette skjer ikke bare uten videre – slike endringer er kontrollerte, og de krever mye energi fra dyret som har dem.

Kromatofor-størrelser fra helt sammentrukket til helt utstrakt. Streken er 1 mm lang. Fig 2 fra Fuhrmann et al 2011

Dykkere under havisen har lagt merke til at de Apherusa glacialis som satt nærmest kanten av isen, eller der isen var ny og tynn ofte så mørkere ut enn de som satt lengre inne under isen der det var mørkere. Vi kan lett tenke oss at det er lurt å være lys – kanskje nesten gjennomsiktig, for A. glacialis er god mat for polartorsken. Polartorsk ser etter maten sin, så mørke dyr vil være mer synlig mot den lyse isen enn lyse og gjennomsiktige dyr. Når vi samlet inn dyr til forskningsskipet, så vi at både de lyse og de mørke A. glacialis var helt like bortsett fra at de mørke hadde mye større kromatoforer.

a) Apherusa glacialis som sitter like på undersiden av kanten på et isflak b) Apherusa glacialis som sitter 15 m inn under isflaket. Begge foto E Svendsen, Fig 1 fra Fuhrmann et al 2011.

En gruppe forskere ved universitetsstudiene på Svalbard tok derfor med seg Apherusa glacialis på laben og testet hvordan kromatoforene endret seg – var de påvirket av UVstråling, spilte bakgrunnen de satt på noen rolle, og gjorde det noe om det var varmt eller kaldt i vannet?

Resultatene viser at det er UVstrålingen som gir endring. Mye lys gjorde at dyret ble mørkere., allerede etter så kort tid som et kvarter. Vi kan altså tenke på kromatoforene som en slags “solfaktor” mot skadelige UVstråler. De kan trekke pigmentcellene sammen igjen når det ikke er så mye lys, sånn at de kan bli hvite og nesten gjennomsiktige igjen og unngå å bli sett av polartorsken og andre som gjerne vil spise dem, og kanskje spare litt energi.

En Apherusa glacialis som er DNA strekkodet ved Universitetsmuseet i Bergen. Etter fiksering i sprit er ingen kromatoforer synlige. Foto: AHS Tandberg

På Universitetsmuseet i Bergen har vi gjennom NorBOL prosjektet DNA strekkodet en del forskjellige Apherusa-arter, og blant dem Apherusa glacialis. Apherusa er en slekt der vi vet om 11 arter i norske farvann (hvis vi tar med Svalbard). Det er ikke en lett gruppe å skille fra hverandre, så et strekkode-bibliotek vil forhåpentligvis hjelpe identifisering for andre forskere.

Anne Helene


Litteratur:

Fuhrmann MM, Nygård H, Krapp RH, Berge J, Werner I 2011. The adaptive significance of chromatophores in the Arctic under-ice amphipod Apherusa glacialis. Polar Biology 34: 823-832.

Lønne OJ, Gulliksen B 1991 On the distribution of sympagic macro-fauna in the seasonally ice covered Barents Sea. Polar Biology 11: 457-649.

Werner I, Auel H 2005 Seasonal variability in abundance respiration and lipid composition of Arctic under-ice amphipods. Marine Ecology Progress Series 292: 251-262.

TangloppeTorsdag: Melphidippidae – lange, tynne og piggete

Bakkroppen til Melphidippa macrura GO Sars, 1894. Uropodene (halebeina) er delvis knekt i innsamling. Foto: AH Tandberg

Melphidippidae er en familie amfipoder med kjempelange tynne bein (bortsett fra de to fremste, som er små og ikke særlig kompliserte), og det som i originalbeskrivelsen ble kalt en “armert bakkropp”. At bakkroppen er “armert” betyr ikke at noen har brukt ekstra armeringsjern mens de ble støpt, men heller at bakkroppen er bevæpnet med lange pigger eller sagtakkete kanter. Det er disse bevæpningene sammen med en generelt langstrakt og slank hovedkropp vi vanligvis kjenner Melphidippidaene igjen på; de lange beina og de lange antennene faller lett av når vi samler dem inn – selv om vi prøver vårt beste å være forsiktige.

Melphidippa macrura GO Sars, 1894. Et relativt nyinnsamlet individ som enda har noen bein i behold… Foto: AH Tandberg

De lange, tynne beina er kanskje en tilpasning til å leve på bløt bunn? Vi vet ikke helt, men det vi vet er at de artene vi har observert, er det vi kaller passive suspensjons-spisere. Det betyr at de står i ro og samler de små matpartiklene som faller ned på dem, så litt som kusken i Tre Nøtter til Askepott samler de det som detter på nesen deres… Hittil har vi også bare samlet inn Melphidippidae fra finkornete havbunner som sand eller sandblandet mudder.

Enequist, som studerte amfipodene i Skagerrak på 40-tallet skriver at Melphidippidene er de eneste artene han hadde i akvarier som stod helt knusk i ro på bunnen (eller oppover kantene i akvariet) og spredte ut det de hadde å samle med i helt rolig vann. De fleste andre som fisker med hårete antenner og bein trenger at det er en viss bevegelse i vannet som kan ta maten forbi dem. Melphidippidaene legger seg derimot på ryggen, bretter inn bakbeina, og sprer ut antennene og beinpar 3 og 4 i en liten rosett, og så venter de til maten faller ned på dem. Et ganske behagelig liv!

Enequist tin illustrasjon av hvordan Melphidippella macra står/ligger og spiser. a) fra siden, b) sett ovenfra – legg merke til hvordan 3 og 4 beinpar sprer seg ut sammen med antennene som matfangere. Ill: P Enequist, 1949

Forskere som har undersøkt Melphidippidae fra Antarktis har funnet ut at mageinnholdet for det meste bestod av små planktonbiter og litt rester av andre krepsdyr – og av og til fant de den antarktiske Melphidippa antarktika i feller der de samler åtseldyr, så det er mulig at de en gang i blant blir lei av å vente på nedfallsmaten. En annen ting de fant ut, var at magedelen av tarmen var veldig kort – så de har ikke noe mulighet til å ha et lite matlager der hvis det blir tynt med mat i vannet. Dette er ellers mer vanlig hos åtseletere, så det er kanskje en pekepinn på et blandet matfat?

Det er lett å tenke at de må være noen slappfisker siden de for det meste sitter helt stille på havbunnen og venter på at maten skal falle på dem. Men Enequist skriver at de er raske svømmere hvis de først begynner å svømme – noe som kan passe med at de går etter store nedfalne matrester som andre åtseldyr.

Den av våre tidligere innsamlete Melphidippa macrura som har flest bein igjen. Når vi legger små krepsdyr på sprit blir ytterskallet lett å knekke, og med få muskler til å holde fast lange, tynne bein og antenner knekker de av fort. Foto: AH Tandberg

Nesten alle Melphidippidae holder til i kalde farvann. I Norge har vi 5 arter: fire som holder til ved fastlandet, og en nybeskrevet femte (og to av de fire andre) holder til rundt Svalbard og i arktis. Alle har laaange, tynne bein, pigger på ryggen, og masse hår på antennene. De er med i NorAmph sitt arbeid med DNA strekkoding, men det er ikke lett å finne dem alle.

Til nå har vi samlet inn og strekkodet det vi tror er 3 forskjellige arter, men det kan se ut som om det er store genetiske forskjeller innenfor den ene arten i alle fall. Kanskje er det detaljer som skjuler seg på de beina som alltid knekker av? Vi samler inn mer for å se om vi kan løse opp i det!

Anne Helene


Litteratur:

Boeck A (1871) Crustacea Amphipoda Borealica et Arctica. Videnskaps selskabs forhandlinger, Kristiania 1870. 1-1222

Dauby P, Scaliteur Y, DeBroyer C (2001) Trophic diversity within the eastern Weddell Sea amphipod community. Hydrobiologia 443, 69-86.

Enequist P (1949) Studies on the Soft-Bottom Amphipods of the Skagerrak. Zoologiska Bidrag från Uppsala 28, 1-196