Tag Archives: artsdatabanken

Feltarbeid: SUB dykkerklubb inviterte småsneglelaget til Hissøyna

Forrige helg, fra 21. til 23. juni, reiste jeg (Cessa) og masterstudent Eva Charlotte Samson med Studentenes Undervannsklubb Bergen (SUB) til Hissøyna for feltarbeid. Hissøyna er en perle av en øy litt sør i Øygarden og litt «ute i havgapet». Derfor er det et veldig interessant sted å samle marine prøver, og heldigvis inviterte SUB oss fra museet til å bli med på denne vakre øya i Nordsjøen. Vi klarte å samle mange små snegler til prosjektet «lavere» Heterobranchia og Pyramidelloidea.

I dette prosjektet jobber vi med diversiteten av bløtdyrene vi finner i Pyramidelloidea og i de såkalt «lavere» Heterobranchia fra Norge.

en plansje med små snegler på sort bakgrunn

A) Omalogyra atomus («lavere» Heterobranchia) fra Bergensområdet inkludert i museumssamlingen (ZMBN148938). B) Turbonilla sp., (Pyramidelloidea), fra Agdersområdet, også inkludert i museumssamlingen (ZMBN 157138). Foto/ill.: Cessa Rauch og Manuel A. E. Malaquias, UiB

Lavere Heterobranchia er det uformelle navnet på en gruppe med bløtdyr som har veldig små skjell (1-3mm). Historisk sett har man vært usikker på hvordan artene i denne gruppen er beslektet til hverandre og andre taksonomiske grupper, og mangfoldet i gruppen er lite kjent både i Norge og på verdensbasis. Mange av artene i lavere Heterobranchia lever på grunt vann blant alger og sjøgress. Pyramidelloidea lever derimot i stor grad som ektoparasitter på flerbørstemarker, pigghuder og andre bløtdyr. Disse bløtdyrene har små skjell som er vanskelige å skille fra hverandre fordi skjellene er så like. Dette har gjort det utfordrende å avgrense artene og forstå deres taksonomiske plassering. Materiale skal samles inn fra båt ved bruk av mudring og grabb, samt ved hjelp av snorkling/dykking for direkte plukking eller substratskraping. De innsamlede individene vil bli fotografert, identifisert gjennom en kombinasjon av anatomiske studier og DNA strekkoding (samt andre genetiske analyser), og inkludert i museumssamlingen.

Hissøyna er kun tilgjengelig med båt, og fredag ​​kveld ble Eva og jeg (og mye labutstyr) hentet fra kaien på Syltøyna av båten fra SUB. Til slutt kom vi til det hvite huset for å sove og sette opp feltlaboratoriet vårt.

en person og mange kolli bagasje i en gummibåt i solenedgang

Eva med masse labutstyr på vei til Hissøyna med SUB dykkerklubbbåten “Sublime”. Foto: Cessa Rauch, UiB

et hvitt hus på en holme

Det hvite huset var vårt oppholdssted og feltlaboratorium. Foto: Cessa Rauch, UiB

Lørdag morgen dro vi ut og utforsket øya for å finne gode steder å samle prøver. Det var ikke så lett, for mange av sjøkantene var fulle av høye klipper. Men heldigvis hadde vi tilgang til SUB-superbåten, og da var det lett å samle masse prøver fra forskjellige steder. Undervannslivet på Hissøyna var virkelig vakkert. Mye av tareskogen var urørt og vill, det var en ekte jungelfølelse ved å snorkle blant denne skogen, klippene var dekket med millioner av anemoner i forskjellige størrelser og farger; marint mangfold var rikt og vakkert.

Undervannsbilde av en bergvegg dekket med rosa anemoner og tare

Under vann i Hissøyna, vakker tareskog med masse anemoner! Foto: Eva Charlotte Samson, UiB

Det var ingen overraskelse at vi fant sneglene våre med dette store mangfoldet av forskjellige marine dyr! Spesielt én art var svært rikelig; Brachystomia scalaris. Denne arten er en ektoparasitt og lever av blåskjell.

Etter at vi hadde samlet inn mange prøver tok vi trallen opp til huset for å se nærmere på prøvene i lupene våre.

en tralle med hvite bøtter på, i trallene ligger alger og blåskjell i sjøvann

Trallen med innsamlet, nytt materiale. Foto: Cessa Rauch, UiB

Som sagt før hadde vi bygget en liten felt lab i hjørnet av huset, så fant vi mange flere forskjellige sneglearter ved hjelp av mikroskopene våre.

To personer foran et bord med lupe og prøver på

Mini felt lab i huset med Eva Charlotte Samson (h) og Cessa Rauch (v). Foto: Nadja Meister, UiB

små snegle rfotografert i lupe på sort bakgrunn. Sneglene er lysegule, og ser rett på kamera med sorte øyne

En liten haug med Brachystomia scalaris. Foto: Cessa Rauch, UiB

Samtidig som jeg og Eva samlet inn og jobbet hardt med å finne små snegler i sjøen, fikk vi mye hjelp av SUB-dykkere med infrastruktur for å gjøre feltarbeidet enklere. Derfor er vi også svært takknemlige overfor SUB for hjelp og gode stunder! Eva og jeg koste oss mens vi sorterte prøver med SUB-dykkere som holdt oss med selskap. Tusen takk, og jeg håper vi kan få til enda mer samarbeid i fremtiden!

-Cessa

Ny NorBOL-forsendelse

Barcodingsplate med vevsprøver

Når vi sender (vevs)prøver til analyse ved laboratoriet i Canada som NorBOL har avtale med, så samles disse prøvene i spesielle plater med plass til 95 prøver.

Disse platene går inn i et automatisert løp på laben, og må derfor fylles med prøver fra organismer som kan behandles likt.

 

Dermed kan vi ikke blande alle mulige dyregrupper, som f.eks. fisk og fluer, på en plate. Dette gir oss noen utfordringer når det kommer til å få fylt plater med artsidentifiserte, riktig fikserte prøver innenfor rammene av NorBOL, som har finansiering til strekkoding av 4 individer i fra hver art.

Eksempelvis så var den ene av de ti platene vi sendte nå en vi begynte på høsten 2016, da vi var på feltarbeid på Sletvik utenfor Trondheim – siden da har vi samlet og identifisert nesledyr (Cnidaria) hver gang vi har hatt feltarbeid, og nå hadde vi endelig nok dyr til en plate.

Vi (Katrine) koordinerer strekkodingen av marine organismer her ved Universitetsmuseet i Bergen, men det er ikke bare marine dyr og alger det arbeides med; i denne forsendelsen var det ti plater, hvorav fem var marine, og fem var terrestre (landlevende).

Fra øverst til venstre, fotograf i ( ): Hydrozoa (L. Martell), Echinodermata (K. Kongshavn), Copepoda (T. Falkenhaug), Polychaeta (K. Kongshavn), Insecta (S. Roth), Oribatida (A. Seniczak) og Cnidaria (K.Kongshavn)

Av de marine så sendte vi den nevnte platen med assorterte nesledyr – mest anemoner, og en plate med Hydrozoa, som også er nesledyr. Sistnevnte er en del av Artsprosjektetsmåmaneter og kolonimaneter, her på huset kjent som HYPNO.

Vi sendte også en plate med børstemark (polychaeta), og en med pigghuder (echinodermata) – hva vi jobber med der kan du lese mer om her. Den siste marine platen var fylt med DNA i fra Hoppekrepser og vannlopper (COPCLAD), og er en del av artsprosjektet til en kollega på Havforskningsinstituttet.

De fem platene med terrestre dyr kom i fra to artsprosjeketer: to plater var fylt med insekter samlet i Hedmark som en del av artsprosjektet Insekter på rikmyrer i Hedmark (som også har en fin blogg).

De siste tre (!) platene kom i fra et nyoppstartet artsprosjekt på Hornmidd i varmekjære løvskoger, her blir det veldig spennende å se hvor godt strekkodingen fungerer!

Vi håper på flotte resultater!

-Katrine

TangloppeTorsdag: Solskinnstokt med HYPNO og NorAmph

Etter den stormende suksessen vi hadde i fjor med å ha felles dagstokt for HYPNO og NorAmph har vi i år bestemt oss for å fortsette jubelen. Vi drar nå på tokt utelukkende med mottoet “Ja takk. Begge deler!” – nå vil vi ha både maneter og amfipoder!

Når vi først er ute, samler vi selvsagt også andre marine dyregrupper – mange av disse blir brukt i oppbyggingen av et norsk strekkodebibliotek over marine dyr gjennom NorBOL.

Litt vindfullt…!

X-faktoren for tokt er alltid været – noe vi til gangs fikk oppleve på årets første Ole Brumm-tokt…Det er selvsagt ikke så enkelt som at vi bare plukker med oss en båt når vi vil ut på tur. Tokt-kabalen legges et år i forveien, og ingen vet hvordan det blir før dagen er der. Vår første tildelte toktdag i 2018 var opprinnelig forrige torsdag.

Denne dagen så vinterværet slik ut; ikke helt optimalt for å skulle suse rundt på fjordene i en heller liten båt. Så da vi vel hadde troppet opp på båten (nesten) klare til en dag på gyngende grunn, og kapteinen foreslo at vi skulle flytte innsamlingen til mandag, gikk vi gladelig med på det.

Mandag så været nemlig sånn ut:

Planen for dagen var å besøke den faste stasjonen til Christine sin masteroppgave (denne skal hun fortelle mer som i en seinere TangloppeTorsdag), og så skulle vi lete etter en interessant lokalitet i Ypsøfjorden: stedet hvor Rees oppdaget at polyppen av Corymorpha annulicornis produserer maneter av Euphysa aurata. Det er ikke alltid like lett å finne gamle lokaliteter; detaljene vi alltid noterer i dag var ikke like vanlig å ta med i tidligere litteratur – så det blir litt kvalifisert gjetning basert på det de faktisk skrev ned om dyp og bunnforhold, kombinert med noe prøving og feiling for å forsøke å “gjenfinne” akkurat hvor stasjonen sannsynligvis var.

Glade biologer på dekk (fotos: A.H. S. Tandberg og K. Kongshavn)

Amfipodeinnsamlingen foregår som vanlig med RP-slede, og de to sledetrekkene vi fikk i Hjeltefjorden var små, men fine. Når det er så fint vær, er det også ekstra lett å gjøre godt og grundig arbeid på dekk før vi tar med prøvene hjem til laben. Allerede nå kan vi si at det som var mest synlig av amfipoder var fra familiene Ampeliscidae, Lysianassidae og Oedicerotidae.

Siden vi hadde så optimale forhold på dekk, fikk vi anledning til å plukke ut noen komplette individer av amfipoder som ellers ofte blir ødelagt (mister bein og antenner) hvis de blir liggende sammen med resten av prøven. Noen av disse har vi allerede tatt bilder av.

Neste trinn blir at Christine sorterer prøvene til forskjellige dyregrupper på laben. Amfipodene blir mastergrad, og resten av dyregruppene blir vurdert opp i mot hva vi allerede har i fra området i museets samlinger – om det er noe som ikke allerede er strekkodet så blir disse tatt ut til NorBOL.

Samlingen av maneter ga svært uventede funn. Selvfølgelig var de vanlige regionale artene av småmaneter og kolonimaneter tilstede, men vi fant også en rar manet som tilhører den mystiske slekten Calycopsis (se bildet!), og som skal strekkodes gjennom NorBOL.

Til venstre, et eksemplar i ”eudoxia” livsstadiet av kolonimaneten Lensia conoidea, en vanlig art i området. Til høyre, en uventet Calycopsis bigelowi småmanet. Foto: Luis Martell

Blåmandagen gav oss fine prøver, flatt hav, og ikke minst blå himmel. Ja takk – begge (alle ) deler!  Foto: K. Kongshavn


Litteratur:

Rees WJ (1938) Observations on British and Norwegian hydroids and their medusae. Journal of the Marine Biological Association of the United Kingdom 23:1-42

Katrine, Christine, Luis, Anne Helene

TangloppeTorsdag: en offisiell Distrikt-amfipode?

Fossekall. Foto: Thomas Kraft, Wikimedia Commons.

Fossekall. Foto: Thomas Kraft, Wikimedia Commons.

De fleste land har en nasjonalfugl eller en nasjonalblomst – noen steder har de i tillegg et nasjonaldyr. Selv om disse symbolbærerne ikke er fullt så fremtredende som flagg eller nasjonalsang kan mange lett finne på å løfte fram egenskaper ved disse artene som understreker noe om landet de representerer. I Norge har vi fossekallen (Cinclus cinclus) – beskrevet av svenske Linné i 1758 i den tiende utgaven av Systema Naturae. Det er den utgaven som blir sett på som starten for vår vitenskapelige beskriving og navngiving av organismer. Vi valgte fossekallen som nasjonalfugl i en lytteravstemning i NRK radio i mai 1963 – tre år etter at Danmark som første skandinaviske land valgte sin nasjonalfugl – sanglerke (Alauda arvensis Linné, 1758). Normennene valgte fossekallen fordi de mente den var en liten tøffing (akkurat som de selv?) – fossekallen finnes gjerne i tilknytning til rennende vann, der den står på små steiner og dypper hodet nedi det kalde klare fjellfossevannet som har gitt den det norske navnet…

Hvithodehavørn over Alsek elven. Foto: Wikimedia Commons

Hvithodehavørn over Alsek elven. Foto: Wikimedia Commons

Det første landet i verden som valgte seg en nasjonalfugl var USA –  allerede den 20 juni i 1782 valgte de hvithodehavørn (bald eagle – Haliaeetus leucocephalus ) ikke bare som nasjonalfugl, men som selve nasjonalsymbolet. Sjekk neste gang du ser en offisiell uttalelse fra presidenten eller noen av hans menn – det store runde nasjonalsymbolet  er en hvithodehavørn. Det norske riksvåpenet har en løve som holder en hellebard – langt fra fossekallen.   Det var nok sånn at de amerikanske grunnlovsfedrene tenkte at hvithodehavørnen bare fantes på det amerikanske kontinentet, og så var den både majestetisk og levde lenge, på mange måter var den et perfekt symbol. Det var forresten Linné som beskrev denne arten også – så tidlig som i 1776. Utbredelsen er over store deler av nordamerika – fra Canada til nord i Mexico.

 

I hovedstaden til USA – Columbia Distriktet  (Washington DC) – har de tatt nasjonal – eller disktrikt – dyr til nye høyder. De har valgt seg en offisiell “District Amphipod”! Tenk om vi kunne hatt det samme – en offisiell amfipode for store byer, fylker eller andre geografiske områder. Jeg ville vært superglad for å kunne ha en nasjonalamfipode, tror jeg. Men når jeg leser begrunnelsen til at Washington har valgt seg en distriktamfipode blir stemningen litt mindre glad.

Nasjonalfugler og andre nasjonaldyr blir ofte valgt fordi de representerer en eller annen kvalitet man gjerne vil forbinde med landet – en sommerlykkelig sanglerke til Danmark, en liten tøff antihelt til Norge, og en sterk og modig langlivet jeger for USA. Det kunne blitt en hel liten sosialantropoligistudie hvis vi virkelig hadde gitt oss i kast med slike tolkninger. Dyr som blir valgt til å representere mindre geografiske områder blir gjerne plukket ut fordi trenger litt støtte i forvaltningen. De fleste slike arter er endemiske – de finnes bare på et lite, avgrenset område som tar ansvar for opprettholdelsen av en livskraftig mengde av arten – ofte blir dette samtidig lagt inn i  miljøplanene til området.

Når en art bare finnes på en begrenset plass – og gjerne samtidig i små antall – øker sannsynligheten for at den skal utryddes. Det skal ofte veldig lite til i endringer i bruk av landskapet – en ny vei eller et endret elveløp for eksempel – for å ødelegge for hele arten hvis det er akkurat der de holder til. Slike endringer skjer hele tiden når vi bygger ut byene og havnene våre.

Offisiell amfipode for hovedstaden.Det er slike endringer som har gjort at byadministrasjonen i Washington nå har valgt seg en offisiell amfipode. Hele 13 forskjellge amfipodearter lever i de forskjellige elvene og kildene som finnes innenfor byens grenser, og mange av disse vannveiene blir endret med utbygging av byen. Arten de nå kaller Hays Amphipod (Stygobromus hayi Hubricht & Mackin, 1940) lever i kilden Hay´s spring som ligger i den nasjonale zoologiske hagen. De blir ca 12 mm lange, , lever for det meste i de underjordiske delene av kilden, og er nå regnet som “sterkt truet” for å kunne dø ut. Hvis de skal bygge nye t-baner for å hjelpe på med kollektivtraffikken i byen vil de muligens måtte bryte opp store deler av de underjordiske elveløpene til Hays kilde, og da regner forskerne med at det vil være slutten for amfipoden som bor der. Med å gjøre Stygobromus hayi til et offisielt symbol på naturen i byen Washington håper nok mange at ikke bare amfipodene, men også annen bynatur skal bli mer lagt merke til og satt pris på.

Liten ramsløkflue. Foto: Fritz Geller-Grimm, Wikimedia Commons

Liten ramsløkflue. Foto: Fritz Geller-Grimm, Wikimedia Commons

I Bergen har vi valgt liten ramsløkflue Cheilosia fasciata Schiner & Egger, 1853 som vår ansvarsart. Denne er i Norge regnet som “sterkt truet” i rødlisten – den er bare registrert fra noen få områder ved Bergen og videre nord mot Møre. Det er kanskje ikke så mange som har hørt om den enda, men håpet er, som med Hays amfipode, at den skal hjelpe med oppmerksomhet rundt truet bynatur. Selv skulle jeg nok gjerne sett en amfipode som representant for Bergen – men heldigvis er det få amfipoder på den norske rødlisten over arter. Vi får håpe det er en situasjon som fortsetter.

Nasjonalsymbolet hvithodehavørn var en stund truet i USA. Fra å ha hatt bestander på mellom 300 000 og 500 000 sank de rundt 1950-tallet til 412 hekkende par i fastlands USA, man tror at en av årsakene til dette var forurensing, i tillegg til jakt og dårligere leveområder. Med freding og begrensing av en del av den forurensingen som var værst, har bestandene i USA og Canada kommet seg igjen, og siden 1995 er de ikke lengre regnet som truet.

Fossekallens favorittmat er ferskvannsamfipoder fra slekten Gammarus. Hverken fossekallen eller de Gammarus-artene vi har i ferskvann er rødlistet i Norge, men ornitologisk forening påpeker at store endringer i mange elveløp vil kunne endre fossekallens livsforhold. Slike endringer vil muligens også endre livsforholdene til amfipodene i elvene.

For å hindre en altfor trist avslutning på ukens Tangloppetorsdag vil jeg heller foreslå at vi kan ha en nasjonalamfipode i ren glede over amfipodene vi har rundt oss – blir noen med på det?

Anne Helene


Litteratur:

Holsinger, J.R. (1978) Systematics of the Subterranean Amphipod Genus Stygobromus (Crangonyctidae) Part II: Species of the Eastern United States. Smithsonian Contributions to Zoology 266, 1-148.

Stygobromus Working Group

Tokttid

Som Anne Helene fortalte (se TangloppeTorsdag: Svamp, amfipoder, gjørme og gamle damer) så har museet nylig vært på tokt. Først ut var en uke med SponGES-prosjektet, ledet av prof. Hans Tore Rapp ved institutt for biologi.

Her var vi tre med fra universitetsmuseet: Anne Helene på tangloppejakt, Luis med Hydrozoa til HYPNO-prosjektet på agendaen, og meg som plukket i fra diverse grupper til NorBOL (Norwegian Barcode of Life).

Jeg var også med for å sikre at vi fikk spritfiksert materiale i fra lokaliteter som vi manglet det i fra – det er mange spennende stasjoner som vi kun har formalinfikserte prøver i fra – og mange steder vi ikke har vært og samlet enda!

ROV'en Aglantha, inni den blå boksen, og høyst spesialisert svampeinnsamlingsutstyr

ROV’en Aglantha, inni den blå boksen, og høyst spesialisert svampeinnsamlingsutstyr

Moro på dekk

Moro på dekk – viktig å  holde blodsukkeret oppe og sirkulasjonen i gang!

Noen av dyrene vi har støtt på

Noen av dyrene vi har støtt på – koraller, børstemark, pigghuder, svarthå, svamp og anemoner

SponGES-ferden gikk mellom 26. april og 2. mai. Allerede neste dag sto Sognefjorden – et tokt arrangert av institutt for biologi og ledet av prof. Henrik Glenner – på agendaen for Luis og meg. Her var vi i fra 3.-7. mai,fortsatt om bord på R/V Kristine Bonnevie.

Absolutt aksemptabelt kontor!

Absolutt akseptabelt kontor!

I Sognefjorden fikk vi –  i tillegg til Hydrozoa- og NorBOLprøvejakt – også tatt nye prøver i fra typelokalitetene (stasjonen der arten først ble beskrevet i fra) til noen børstemarkarter beskrevet på 70-tallet av Kristian Fauchald. Håpet er at vi finner de samme artene igjen nå, slik at de kan barcodes. Vi tok også nye prøver i fra stasjoner hvor Sognefjordprosjektet (nylig avsluttet) har funnet nye arter, men hvor vi trenger litt mer materiale før vi kan formelt beskrive dem.

Vi har med andre ord fartet mye rundt, her er stasjonene vi har vært innom de siste to ukene; Sognefjorden i grønne sirkler og SponGES-toktet med lilla stjerner.

2017_sognefjord_sponges_small

Vi har vært helt uforskammet heldige med været, og har fått samlet mange fine prøver med ulike redskaper; vi har brukt ROV, planktonhov, RP-slede, Agassis/bomtrål, reketrål og den alltid like anvendelige grabben.

Rektrål innerst i Sognefjorden

Rektrål innerst i Sognefjorden

Sortering av fangsten

Sortering av fangsten

Havets bunn har mye å by på – ikke minst havbunn! Anne Helene sin episke RP-slede i den linkede posten er et eksempel, reketrålen som vi avsluttet Sognefjordtoktet med er et annet – den bestemte seg for å drive bunndyrinnsamling i stedet for å holde seg i vannmassene, og kom opp med noen tonn stein, grus og gjørme – og spennende dyr!

"Skal dokker ha alt det der inn på dekk?!" V1

“Skal dokker ha alt det der inn på dekk?!” V1: RP-slede

"Skal dokker ha alt det der inn på dekk?!" V2

“Skal dokker ha alt det der inn på dekk?!” V2: liten trål

"Skal dokker ha alt det der inn på dekk?!" V3

“Skal dokker ha alt det der inn på dekk?!” V3: reketrål

Innimellom havbunnen var det masse spennende!

Vi lover: Innimellom havbunnen var det masse spennende!

Luis – som prosesserer sine prøver levende siden de vanskelig lar seg spritfiksere – har totalt samlet 97 nye individer geleplankton til HYPNO (av totalt rett under 700 registrerte prøver i prosjektet). Disse har alle blitt fotografert levende ombord. I tillegg har han samlet en del bentiske (bunnlevende) arter i fra grabb og ulike tråler. Flere av artene har bare blitt sett noen få ganger tidligere, så dette blir spennende!

Luis og Marie undersøker en planktonprøve

Luis og Marie undersøker en planktonprøve

Leuckartiara sp

Leuckartiara sp

Nå står prøvene på kjølerommet og venter på å bli sortert – det blir litt av en jobb, men vi gleder oss til å se hva vi finner. Det kommer nok flere bloggposter om disse to toktene etter hvert 🙂

Ferskt materiale!

Ferskt materiale!

Vi har allerede skrevet en del på den engelske bloggen, klikk deg inn om du vil lese mer om

Fieldwork with the SponGES project on R/V Kristine Bonnevie

Hunting for jellyfish (and some hydroids) with the SponGES Project

Fieldwork with the SponGES project on R/V Kristine Bonnevie – part II

Sognefjorden cruise May 2017

 

Tusen takk for god hjelp ombord til alle på b-skiftet!

Tusen takk for god hjelp ombord til alle på b-skiftet!

img_7644Takk for turen(e)!

-Katrine