Category Archives: Feltarbeid

Prosjektet NorDigBryo – digitalisering av norske mosdyr

Det var en gang, for ikke så veldig lenge siden…

Neida, vi trenger ikke gå helt østenfor sol og vestenfor måne for å finne starten på vårt nye prosjekt støttet av Artsdatabanken (link), men om vi går tilbake til Hardbunnsfauna-prosjektet (2019-2022), så var det der ideen kom i fra. Hardbunnsfauna studerte de marine evertebratene som lever på hard bunn i fra fjæresteinene og ned til ca 40 meters dyp. Blant dyrene vi fokuserte spesielt mye på var mosdyr, rekke Bryozoa. Vi registrerte over 100 arter mosdyr, og fant veldig mye spennende – så mye at vi hadde lyst til å fortsette!

Bryo-hva? Mosdyr er en dyrerekke med små, kolonidannende evertebrater. Globalt finnes det ca. 6000 arter, i Norge rett under 300 arter. De lever i nesten alle akvatiske habitater i verden, men hovedsakelig marint. Mange av mosdyrene vokser på harde overflater som steiner og skjell, men også på menneskeskapte objekter som brygger og båter. Selv om de forekommer der mange ser dem, så er mosdyrene er en lite kjent dyregruppe, selv blant biologer. Mosdyrene har en viktig rolle i marine økosystem fra fjæra til dyphavet, på tross av sin litt anonyme tilværelse. De kan være habitatbyggere hvor koloniene danner tredimensjonale strukturer andre arter kan leve i, de filtrerer næring i fra vannmassene, og de er mat for andre dyr.

A underwater macro image of a kelp fron overgrown with a flat mat of bryozoa, and a white-and-yellow nudibranch that is grazing on it

På dette undervannsbildet fra Saltstraumen i 2019 ser vi to nakensnegler (Polycera cf. quadrilineata) koser seg med å gresse på en eng av Membranipora membranacea. Foto: Bernard Picton (CC-BY-SA)

Siden mosdyr koloniserer overflater i sjøen, kan de utgjøre en utfordring for marin infrastruktur som akvakultur og havvind. En håndfull invaderende mosdyrarter har blitt identifisert i norske farvann, men det er overraskende få sammenlignet med andre marine evertebrater som har liknende bentisk økologi. Sannsynligvis skyldes dette mangelfull kartlegging og ikke færre invaderende mosdyrarter. Noen arter anses som dørstokkarter for Norge, dvs arter man forventer (men ikke ønsker) at kan dukke opp her i nær fremtid.

Hardbunnsfauna var et samarbeidsprosjekt mellom Universitetsmuseet i Bergen (UMB) og NTNU Vitenskapsmuseet (NTNU-VM).

Et nytt prosjekt begynner å ta til – f.v. Jon, Lee Hsiang og Endre ser på data og diskuterer muligheter for videre arbeid under workshop på Espegrend.

Vi hadde også med oss «Team Bryozoa»:
Lee Hsiang Liow med team i fra Naturhistorisk museum Oslo (NHM), og internasjonale eksperter på mosdyr i fra Polen og Skottland. Etter en trivelig (og produktiv!) workshop på Espegrend utenfor Bergen i 2022 bestemte vi oss for å skrive en søknad på et prosjekt med fokus på mosdyr. Vi fikk gjennomslag på det (med Lee Hsiang som PI), og startet opp nå i 2023.

 

NorDigBryo – digitalisering av norske Bryozoa – har som mål å øke kunnskapen om mosdyrarters forekomst og utbredelse i Norge. Prosjektet vil arbeide med å identifisere seg gjennom ubehandlede prøver og oppdatere et utvalg tidligere opparbeidet materiale i museumssamlingene i Oslo, Bergen og Trondheim. Vi vil også samle inn nye prøver i fra aktuelle marine habitat. Utvalgte arter fra dette arbeidet vil bli DNA-strekkodet og inkludert i det genetiske strekkodebiblioteket over arter som forekommer i Norge (NorBOL). Prosjektet vil lage nøkler og bildebibliotek over arter, og trene flere i å identifisere mosdyrarter.
Vi har allerede fått en student på prosjektet, men tar gjerne flere!

Vi kommer til å arbeide mye med usorterte bulkprøver i samlingene, særlig i fra Mareano-prosjektet finnes det et fantastisk materiale hos Universitetsmuseet i Bergen.
Vi har begynt prosjektet med noen av disse prøvene, og kan allerede nå si at det blir veldig spennende!

SEM bilde av mosdyret Parasmittina_trispinosa

Whee, nytt prosjekt! SEM-bilde av Parasmittina trispinosa. Foto: Mali Hamre Ramsfjell

Vår litt overraskede venn her kan være med på å illustrere hvordan arbeidsflyten er:
Prøver samles inn, fikseres og (grov)sorteres.
Mosdyrene går til ekspertene,
som bruker både lupe og elektronmikroskop for å artsidentifisere dem.
Vår venn her er en Parasmittina trispinosa
samlet inn av “team Bryozoa” under workshopen i 2022.
Den har blitt fotografert med elektronmikroskop, sikkert identifisert,
og tatt vevsprøve av.
Vevsprøven ble sekvensert, og COI-sekvensen lastet opp i det internasjonale
DNA-strekkodebiblioteket BOLD, hvor den også blir en del av referansebiblioteket over arter som finnes i Norge. Mosdyrkolonien blir en del av museumssamlingen.

en koloni av mosdyr, i sort-hvitt fra elektronmikroskop

SEM-bilde av en større del av kolonien av Parasmittina trispinosa. Foto: Mali Hamre Ramsfjell

Denne uken har Mali fra NHM vært på besøk her i Bergen og arbeidet med å plukke ut nye prøver som skal til Oslo for identifisering og SEM-fotografering. Det har vært en produktiv uke, og vi gleder oss til fortsettelsen!

Vi kommer til å dele fra prosjektet i flere kanaler, du finner oss her:

-Katrine

Hardbunnsfauna oppsummert

Høsten 2022 ble Hardbunnsfauna-prosjektet sluttrapportert, og vi er dermed inne i den siste “ryddefasen” (database- og manusarbeid) på det som har vært et helt fantastisk kjekt prosjekt støttet av Artsdatabanken.

I den anledning laget Katrine et “storymap” som oppsummerer prosjektet.
Den finner du her: www.tinyurl.com/hardbunnsfauna eller så kan du scrolle her:

Vi fortsetter å legge ut på Twitter (enn så lenge) og Instagram med brukernavn @hardbunnsfauna, følg oss gjerne!

Studentbesøk: Tiril

I november og desember har vi hatt mange besøkende på laben. En av dem er Tiril, som er femte masterstudent ut på Hardbunnsfauna-prosjektet, med base på NTNU Vitenskapsmuseet. Hun forteller: 

Som masterstudent i Hardbunnsfauna-prosjektet får man lære masse nytt!
I mitt prosjekt ser jeg på ascidier, også kjent som sekkdyr eller sjøpung. Dette er en gruppe ryggstrengdyr som folk flest ikke vet noe særlig om – det gjaldt også meg selv før jeg begynte med oppgaven. Som larver svømmer de rundt som små rumpetroll før de bunnslår og omdanner kroppen helt til en slags filtrerende sekk. Siden de voksne dyrene er fullstendig tilpasset en filtrerende livsstil, gjorde det at man ikke gjenkjente sekkdyr som ryggstrengdyr før 1867, og de var frem til da antatt å tilhøre bløtdyrene. Til tross for at man vet mer nå enn før, så er det fortsatt en understudert gruppe med mange problemer å studere nærmere.

I min oppgave ser jeg på grupper hvor det er taksonomiske utfordringer. I flere tilfeller er det slik at genetiske undersøkelser med DNA-barcoding finner større variasjon enn antatt fra morfologi, og man kan da mistenke at det finnes flere arter enn det som er registrert. Tilfeller av dette finnes i slektene Ascidiella og Botryllus, hvor førstnevnte har to kjente arter i Norske vann (A. aspersa og A. scabra) og den siste har én kjent art (B. schlosseri), hvor begge slektene har flere genetiske klader på genet COI.

Innsamling av sekkdyr på Glesvær utenfor Bergen. Mange ulike arter, både solitære og kolonidannende! Foto: Tiril S. Mathisen

En litt annen side av samme sak er at vi har slekter hvor det er registrert flere arter, men de er vanskelige å identifisere og skille fra hverandre med morfologi. Dette gjelder slektene Botrylloides og Didemnum. I disse slektene er det også registrert arter som ikke hører hjemme i Norske vann, såkalte fremmedarter, som kan være skadelige for norsk natur. I førstnevnte slekt mistenkes det feilidentifisering på grunn av at gruppen er krevende å identifisere samt mangelfull litteratur, slik at utbredelsen trolig er større enn registrert. Ved å gjøre morfologiske undersøkelser og sammenlikne med resultater fra DNA-barcoding, kan forhåpentlig bedre trekk dokumenteres, og gjøre identifikasjon enklere for forskere og vanlige folk, i tillegg til å få bedre oversikt over utbredelsen. I Didemnum er artsidentifisering med morfologi krevende, men det er også vanskelig med molekylære undersøkelser, så her har vi lyst til å få noen gode DNA-sekvenser.

Botryllus schlosseri og Botrylloides leachii side om side på et blåskjell. Hvert ‘kronblad’ i de blomsterliknende strukturene er et individ, kalt zooider. Foto: Tiril S. Mathisen

En isolert zooide fra en koloni av Botrylloides leachii. Dette må gjøres for identifisering av arter. Denne er mellom 1 og 2 mm stor. Foto: Tiril S. Mathisen

Under oppholdet mitt i Bergen samlet vi inn levende materiale og studerte det under stereolupe på laboratoriet. Her fikk jeg god hjelp fra eksperter på gruppen, som var utrolig lærerikt! Fra dette materialet og materiale fra museumssamlingene, tok jeg vevsprøver som ble tatt med til DNA-laben. Der lærte jeg å gjøre DNA-barcoding, og det var gøy å være med på hele prosessen fra levende dyr i havet til DNA-sekvenser på PCen. Nå gjenstår det å tolke resultater og skrive oppgaven. Tusen takk for meg!

-Tiril

Stenothoe valida – en ny art for Norge

Vi slår til med en #TangloppeTorsdag og nok en ny art for Norge!

Denne gangen amfipoden Stenothoe valida, som vi gjennom Hardbunnsfauna-projektet har registrert for første gang i Norge.  

Et levende individ av Stenothoe valida, her ser man fargetegningene. Foto: Jon Kongsrud

Stenothoe valida (fiksert, så fargene har bleknet noe) i fra Glesvær. Foto: Katrine Kongshavn

Vi har funnet arten tre steder; i Haugesund i Rogaland, og i Vestland på Hjellestad marina og på Glesvær.

De tre registrerte forekomstene så langt; Glesvær, Hjellestad og Haugesund. Kartgrunnlag fra Norgeskart.no

Glesvær, som ligger i Øygarden, er en av vår «faste lokaliteter» – her finner vi mange spennende habitater innenfor et begrenset geografisk område. Glesvær er en historisk viktig lokalitet fordi Michael Sars gjorde mange innsamlinger her – han har også beskrevet flere arter derfra i  Beskrivelser og iagttagelser over nogle mærkelige eller nye i havet ved den bergenske kyst levende dyr af polypernes, acalephernes, radiaternes, annelidernes, og molluskernes classer, med en kort oversigt over de hidtil af forfatteren sammesteds fundne arter og deres forekommen (1835). Den er tilgjengelig  her.  

(At det er relativt kort vei å kjøre og at den lokale kafeen har veldig gode bakervarer er en hyggelig bonus!) 

Glesvær; Michael Sars, innsamling, og litt motivasjon på veien tilbake til labben for sortering av prøvene! Fotos: Wikimedia Commons, Cessa Rauch, Katrine Kongshavn

Spennende krepsdyrprøver i fra Sotra. Prøvene grovsorteres før de går videre til eksperter på de ulike dyregruppene. Foto: Katrine Kongshavn

Fotodokumentering av prøver – ideelt sett mens dyrene er i live slik at vi får fotografert hvilke farger de har. Foto: Katrine Kongshavn

Stenothoe valida ble opprinnelig beskrevet fra Brasil (Rio de Janeiro) av James Dana i 1852. Siden har den spredd seg over store deler av verden, og regnes derfor som en kosmopolitisk art som er invaderende blant annet i Nord-Europa.  

Når den nå er funnet i Norge kan vi si at den har invadert oss litt forsiktig, for vi har så langt kun funnet den tre steder, hver gang i båthavner tilknyttet alger og fastsittende dyr på flytebrygger. At en art er ny for Norge vil si at den ikke er (sikkert) registrert her før – ikke nødvendigvis at den nettopp har kommet, eller at den finnes bare akkurat der vi registrerer den. Individene som er samlet inn er nå inkludert i Universitetsmuseets vitenskapelige samlinger (såkalt “belegg”) og er tilgjengelig for fremtidig forskning. Vi har også gjort DNA-strekkoding, og arten er nå å finne i det genetiske strekkodebiblioteket for Norge, NorBOL. Våre strekkoder er de første som er publisert av denne arten i hele verden! 

Stenothoe valida var svært vanlig i de innsamlede prøvene fra de tre lokalitetene, og det er sannsynlig at arten er vidt utbredt i båthavner på Vestlandet.   

-Anne Helene S. Tandberg, Jon A. Kongsrud, Katrine Kongshavn 

Følg gjerne @hardbunnsfauna på Instagram og Twitter!

Felles feltarbeid

To prosjekter på tur: Hardbunnsfauna, som jobber med evertebrater på grunn marin hardbunn, og HypCop, som jobber med hoppekreps som lever i tilknyting til havbunnen. 

Tøff dag på kontoret, dette!

Hardbunnsfauna-prosjektet går nå (dessverre!) mot slutten av prosjektperioden, og det arbeides derfor mest på lab og med forberedelse av data som skal rapporteres. Men vi har noen fortærende hull i datasettene, og har hatt lyst til å lyst til å ta noen «strandhugg» i nærheten av Bergen for å se om vi kunne finne dyrene vi mangler. HypCop-prosjektet har fortsatt end del tid igjen, men de har også noen spennende funn som de gjerne skulle hatt flere dyr av – så de var i samme båt.

Like over pinse klaffet det endelig med timeplaner, vær og bil, så vi pakket oss avgårde.

Ferden gikk til Sotra, hvor vi fant oss en eksponert lokalitet med mye kalkalger og noen fine tidevannspytter, og vi dro også innom marinaen på Glesvær. Til sist var vi på Hjellestad marina for å lete etter noen spesifikke hoppekreps.

uuuut mot havet på Sotra

Marinainnsamling garanterer at 100% av forbipasserende spør “Finne du nåkke, hehehe?”, og at det ser ut som om vi driver med planking – det er forskning på gang, altså!

Vi fikk fotodokumentert farger på levende dyr rett etter feltarbeidet, nå gjenstår det å få navn på de vi ikke er sikre på og få dem inn i datasett og museumssamling.

Foto-shoot, her med en tangloppe under linsen

Hoppekrepsen Peltidium purpureum

En skokk med hoppekrepsen Thalestris longimana

Det var en fin tur, og vi fikk fylt noen datasett-hull!

Begge prosjektene er aktive på Instagram og Twitter, under henholdsvis @Hardbunnsfauna og @PlanetCopepod; følg oss gjerne!

-Jon, Cessa & Katrine