Category Archives: publikasjoner

TangloppeTorsdag: På skriveren i Hamburg

Publikumsinngangen til Zoologisk Museum i Hamburg. Foto: AH Tandberg

Publikumsinngangen til Zoologisk Museum i Hamburg. Foto: AH Tandberg

“Publiser eller forsvinn” hører man ofte i vitenskapelige kretser. Det virker kanskje ikke helt høflig å si til folk at de bare kan forsvinne (fra vitenskapen, altså), men kunnskap vi ikke deler med andre har nokså liten verdi. Vitenskapelige teorier og ideer må testes for at vi kan sjekke om de holder mål, og vi kan ikke teste ting vi ikke vet om. Så kunnskapsdeling er en viktig del av vitenskapen.

Noen ganger kan en låse seg inn på et stille rom og skrive for seg selv i mange uker før verket sendes til en journal eller en forlegger som vil trykke det – men som oftest, og mer så nå enn i tidligere tider, er det flere forfattere for hver minste lille notis i et vitenskapelig tidsskrift. Av og til kan det ta litt av – det finnes visstnok artikler der listen med medforfatternavn var lengre enn selve teksten – men for det meste er det en liten gruppe mennesker som har prøvd å finne ut av noe sammen, og så skriver de om det sammen.

Anne-Nina sjekker ut samlingen med Eusirider fra tidligere innsamlinger. Foto: AH Tandberg

Anne-Nina sjekker ut samlingen med Eusirider fra tidligere innsamlinger. Foto: AH Tandberg

Å være flere folk som skal bli enige om en tekst kan ha både fordeler og ulemper – vi kan hjelpe hverandre med hva vi kan og hvordan vi kan formulere ting, eller vi kan ende opp med en tekst som ikke helt har samme stil hele veien gjennom. Det er nok mange som har vært med på leker der hele klassen lager en fortelling – en setning fra hver elev – slike historier kan ofte bli morsomme selv om de ikke alltid er helt sammenhengende.

Disse ukene er jeg i Hamburg for å skrive på to artikler sammen med gode kolleger her. Sammen skal vi prøve å si noe fornuftig om amfipodene som finnes rundt Island og langs norskekysten. Er det de samme artene? Har en art som finnes både ved Island og ved norskekysten likt arvemateriale? Lever de på samme måte – på samme dyp, bunntype og i samme vanntemperatur? Det er mange spørsmål vi lurer på, og noen av dem kan vi klare å svare på.

Arbeidet som ligger til grunn for disse artiklene er delvis fra workshopene vi hadde på Espegrend og i Polen (Spała) – og delvis fra alt labarbeidet som har kommet etter disse og andre workshoper, fra prosjektene NorAmph og IceAGE. Begge disse prosjektene ser på strekkode-DNA fra artene som registreres – og dette kan vi se videre på for å finne ut om det vi tror er den samme arten virkelig er det genetisk også.


Uten å foregripe begivenhetene for mye, kan jeg si at vi ser på Eusirider og Amphilohider. Dette er to veldig forskjellige familier amfipoder – Eusiridene er ganske store (de største vi har i våre farvann er opp mot to cm lange, men i dag så jeg noen i samlingene her som var nesten syv cm lange!), de er jegere og er flinke til å svømme. Amphilochidaene er mye mindre (her snakker vi noen få mm i lengde), og for de artene vi vet noe om livet til, lever mange inni eller utenpå andre bunnlevende dyr, eller de spiser pittesmå dyr som sitter fast på bunnen. De er ikke så veldig flinkge til å svømme, men er nok bedre til å gjemme seg innimellom smågrus og sand.

 

Inn en dør og opp en trapp - og inn mange flere dører og opp enda flere trapper... Det er en labyrint å finne fram til krepsdyrforskerne! Foto: AH Tandberg

Inn en dør og opp en trapp – og inn mange flere dører og opp enda flere trapper… Det er en labyrint å finne fram til krepsdyrforskerne! Foto: AH Tandberg

Diskusjonene pågår for fullt, både om hva vi egentlig kan si ut fra de dataene vi har, og hvordan vi skal formulere setningene. Det blir lange dager, mye kaffe og mye latter. Det er lurt å sitte sammen på samme kontor – da går både samarbeidet om setningene bedre og ideene får lettere bli til ordentlige teorier. Ikke minst får vi testet is-sjappen nedi gaten – det er akkurat nok dager til at vi kan prøve en ny smak hver dag.

Resultatene? De kommer i artiklene – og kanskje også i en seinere TangloppeTorsdag!

Anne Helene

 

TangloppeTordag: i et hus inni huset…

Ved første øyekast så det ut som en stor tangklase på dekk. Men det kunne jo ikke stemme – prøven kom fra en trekantskrape som hadde samlet fra 120 til 80 meters dyp. Vi var langs Svalbards østkyst – i Heleysundet mellom Spistbergenøya og Barentsøya. Heleysundet er beryktet blant ishavskapteinene – tidevannstrømmene er så sterke der at det er svært sjelden vi får gå gjennom – kun på strømsnu, sier kapteinene jeg har seilt med. Yttest i sundet – nordover mot Hinlopen fikk jeg mast meg til en skrape – og så kom altså denne “tangklasen opp”.

Sortering av hardbunnsprøven fra Heleysundet, ombord F/F Helmer Hanssen med UNIS-studenter og lærere. Foto: AHS Tandberg

Sortering av hardbunnsprøven fra Heleysundet, ombord F/F Helmer Hanssen med UNIS-studenter og lærere. Foto: AHS Tandberg

Det var selvsagt ikke tang. Securiflustra securifrons (Pallas, 1766) er en bryozoa (mosdyr) – et kolonidannende filsterspisende lite dyr (hvert individ er rundt 1 mm stort). De lager kolonier som står på hard bunn, og for å få tak i så mye næring som mulig, har de organisert seg i noe som til forveklsling kan ligne en tangklase. Centimeter brede “bånd” forgreiner seg utover, slik at så mange individer som mulig kan få spredd locoforene sine (tentakkelkronen de spiser med) ut mot vannstrømmene. Heleysundet med sin sterke strøm må være et lite paradis.

Musculus disors mellom "greinene" på Securiflustra securifrons. Foto: AHS Tandberg

Musculus disors mellom “greinene” på Securiflustra securifrons. Foto: AHS Tandberg

Mens vi stop rundt sorteringsbordet på dekk og prøvde å finne ut om det var noe mer i prøven vår enn bryozoa (det er alltid mye spennende i et hardbunnstekk!), kjente vi at det var noen harde klumper i klasene – ofte der to “grener” delte seg. Noe som så ut som små, brune, hårete baller satt fast på “ikke-trang-klasene” våre. Dette skulle vise seg å være bivalven (muslingen) Musculus discors (L. 1767), det hårete utseendet var fordi mange hadde pakket seg inn med byssustrådene sine. Muslinger lager byssustråder for å henge seg fast i underlaget de vil bo på – du har sikkert sett den lille hårtusten når du har spist blåskjell. I dette tilfellet fikk M. discors både fastholding og kanskje litt kamuflasje fra trådene – det var i alle fall vanskelig å legge merke til dem uten å kjenne klumpene. Litt spennende er det jo å finne slike gjemte skatter, så snart stod alle rundt sorteringsbordet og befølte bryozoene på jakt etter muslinger.

Musculus discors. Foto: AHS Tandberg

Musculus discors. Foto: AHS Tandberg

Musculus discors ligner ganske mye på blåskjell – de er også i samme familie som dem. De har litt andre tegninger på skjellet, og akkurat denne arten har i tillegg en grønn-brun farge, mens andre Musculus arter kan være rent brune, eller svarte, for eksempel. Denne gruppen muslinger spiser ved å filtrere vann gjennom seg. De har to åpninger inn i sitt myke indre: en der vannet bli sugd inn, og en der ferdigfiltrert vann og avfall bli spyttet ut. Når vannet kommer over gjellene fanges matpartikler som små planktonalger opp, og transporteres ned mot munnen og magen, som er ved hengselet på skjellet. Vi la de fleste av skjellene vi fant i et lite akvarium med sjøvann, og satte det i et kjølerom ved laben.

Et akvarium fullt av Musculus discors. Legg merke til sifonene som pumper vann for muslingen. Foto: AHS Tandberg

Et akvarium fullt av Musculus discors. Legg merke til sifonene som pumper vann for muslingen. Foto: AHS Tandberg

25 år før vi var på tokt på østsiden av Svalbard var det et annet tokt som gikk til Bjørnøya. De samlet også inn Musculus discors, og fant ut at de skulle se inni dem. Der fant de liv! Bevepnet med kunnskapen fra deres artikkel (Vader og Beehler, 1983), åpnet vi noen av våre muslinger for å se om vi også kunne finne noe. Vi fant også liv. Masse liv. Spennende liv. Vi fant (som Vader og Beehler før oss) amfipoder som levde i beste velgående inne i muslingene. Dette var så spennende at vi åpnet nesten 300 muslinger for å se om vi kunne si noe ordentlig om disse amfipodene.

VI fant to veldig forskjellige arter amfipoder assosiert med Musculus discors. Den største arten var Anonyx affinis Ohlin, 1895. Dette er en Lysianassidae, og som de fleste av sine nærmeste slektninger, liker den å spise kjøtt. Vi tror nok at den spiser litt av muslingen den besøker, og derfor tror vi også at den nok er mer på besøk enn at den lever inni muslingen hele tiden. Så mange som 14% av alle muslingene hadde A. affinis i seg.

Korvetten La Recherche i isen ved Bjørnøya. Tegning av ekspedisjonens kunstner: August Mayer.

Korvetten La Recherche i isen ved Bjørnøya. Tegning av ekspedisjonens kunstner: August Mayer.

Den andre arten amfipode vi fant inni Musculus discors, tror vi derimot at lever hele livet sitt inni skjellet. Dette er Metopa glacialis (Krøyer, 1842). Rett nok beskrev Krøyer den fra et enkelt individ som virket som om det levde fritt, fra en trekantskrape som forsknigstoktet til krovetten La Recherche samlet med på sørvestsiden av Svalbard i 1839. Krepsdyrprøvene kom til museet i København, der Henrik Krøyer så gjennom dem og beskrev flere nye arter. Det var bare det at hans bind av de vitenskapelige resultatene fra La Recherche aldri ble publisert – pengene til ekspedisjonen strakk ikke til. Dette har ført til en rekke problemer forbundet med de artene som Krøyer trodde at han hadde sent til publisering i dette bindet, men heldigvis finnes typene til disse artene i Zoologisk Museum i København sine samlinger. Metopa glacialis er en av disse artene. Etter Krøyers (ikke)publisering av arten, har den svært sjelden blitt funnet, og de få gangene den er funnet, har den vært inne i Musculus discors. I hele 75% av våre muslinger fra Heleysundet bodde det M. glacialis.


Men hva gjør en amfipode inne i en musling? Det mest innlysende svaret er at den spiser. Og den spiser godt, og mye. Vi undersøkte mageinnholdet fra både muslingen Musculus discors og amfipoden Metopa glacialis, og vi fant ut at de spiste hver sin del av planktonalgene som finnes i vannet som pumpes gjennom muslingen. M. discors spiser diatomeer, mens M. glacialis spiser flagellater. Metopa glacialis sitter på og inni gjellene til Musculus discors, og der er det bare å ta for seg. Snakk om å sitte rett i matfatet!

Den andre tingen amfipodene har i muslingen er det vi kan kalle en sikker bolig. Det er vanskelig for predatorer å komme til – vi tror ikke at Anonyx affinis spiser Metopa glacialis, men heller Musculus discors. Dette gjør at M. glacialis kan ha en litt uvanlig strategi for å få barn. Det vanlige i arktisk vann er at amfipodene får et eneste kull med barn – og at disse kommer fra få og store egg. Det tar vanligvis lang tid fra eggene befruktes til de små juvenile kravler ut til sitt eget liv – de må være store og tøffe nok til å tåle den harde virkeligheten kaldt vann og sesongstyrt mat er.

En familie Metopa glacialis inni et Musculus discors. Stor pil på moren, små piler til ungene. Muslingen er 31 mm lang. Foto: AHS Tandberg

En familie Metopa glacialis inni et Musculus discors. Stor pil på moren, små piler til ungene. Muslingen er 31 mm lang. Foto: AHS Tandberg

Metopa glacialis gjør dette på sin egen måte. Når vi åpnet skjellene, var det nesten så det rant over av barn i enkelte Musculus – men det var aldri mer enn et par voksne. Det kan rett og slett virke som om det er familieliv inne i muslingen. Ved nærmere studier fant vi ut at Metopa glacialis kan få opptil 20 barn på et kull, og at det kunne være opp til to kull og en “gravid mamma” (en voksen hunn med egg) i en musling! Da er det trangt om plassen. Når vi så nøyere på hvor i muslingen de forskjellige holdt til, var alltid ungene plassert pent innimellom gjelledelene, mens foreldrene kunne være litt rundt omkring. Det er tydelig at foreldrene plasserer ungene sine en plass der de kan finne mye mat så de kan vokse seg sterke.  Dette kaller vi ofte utvidet ungepass (“extended parental care”) – og det har ikke blitt vist særlig ofte hos amfipodene. Det kan selvsagt være fordi det er vanskelig å vise, og vi kan innvende at vi heller ikke helt har vist det, bare kommet med indikasjoner på at det kan være slik. Sånn er det ofte i forskningen.

Anonyx affinis stikker ut av den øvre halvdelen og Metopa glacialis ligger i den nedre halvdelen av en Musculus discors. Foto: AHS Tandberg

Anonyx affinis stikker ut av den øvre halvdelen og Metopa glacialis ligger i den nedre halvdelen av en Musculus discors. Foto: AHS Tandberg

Det vi kan si med sikkerhet er at samboerskapet Securiflustra-Musculus-Metopa (og Anonyx) er komplisert, og sikkert til tider litt overfylt. Kanskje slamrer de halvvoksne Metopaene som fremdeles bor hjemme litt ekstra med dørene når mamma nok en gang skal ha barn, eller kanskje sloss småsøsknene litt om plassen? Det kan minne om russiske matrusjka-dukker. Amfipodene som bor inni muslinger som sitter “inni” bryozoer har fått meg til å tenke på et dikt André Bjerke skrev i 1960.

I dukkehuset i Dukkevei 2
skal verdens heldigste dukke få bo.
Med lampe i taket og bittesmå stoler
og blomstervase til dukke-fioler,
og flaggstang med flagg og en dukke-garasje,
og kjøkken med godter og kake og brus
og innerst i hjørnet i første etasje
skal dukken til dukken ha dukkehus.

I et hus inni huset i Dukkevei 2
skal den knøttlille dukken til dukken få bo
og ha eget bad og en dukke-do.
Og teppe på gulvet og hyller med bøker,
og askebeger til dukker som røker,
og vinduer oppe og vinduer nede,
et spennende loft og en kjeller med mus.
Og innerst så lite at ingen kan se det- skal dukken til dukken – ha dukkehus.
ANDRE BJERKE

Juleferien står for døren, med julebesøk av besteforeldre, gamle tanter og unge søskenbarn. Det kan bli fullt hos de fleste, men “the more, the merrier” gjelder kanskje i julen? Når du føler det blir litt mye og trangt kan du trøste deg med at Metopa glacialis nok har det endra trangere i sitt hus. God jul!

Anne Helene

(PS: this post can be read in english as part of our adventcalendar.)


Litteratur:

Just J (1983) Anonyx affinis (Crust., Amphipoda: Lysianassidae), commensal in the bivalve Musculus laevigatus, with notes on Metopa glacialis (Amphipoda: Stenothoidae). Astarte 12, 69-74

Tandberg AHS, Schander C, Pleijel F (2010) First record of the association between the amphipod Metopa alderii and the bivalve Musculus. Marine Biodiversity Records 3:e5 doi:10.1017/S1755267209991102

Tandberg AHS, Vader W, Berge J (2010) Studies on the association of Metopa glacialis (Amphipoda, Crustacea) and Musculus discors (Mollusca, Mytilidae). Polar Biology 33, 1407-1418

Vader W, Beehler CL (1983) Metopa glacialis (Amphipoda, Stenothoidae) in the Barents and Beaufort Seas, and its association with the lamellibranchs Musculus niger and M. discors s. l. Astarte 12:57–61

Havforskermøtet 2016

Universitetsmuséet deltok på årets Havforskermøte med foredrag om Jellyfish diversity in Norway and its implications av Aino Hosia, som har Artsprosjekt gående på “Småmaneter og kolonimaneter i norske farvann (HYPNO)” (se også bloggposter her for mer om prosjektet).

Vi hadde også med oss en poster om den marine, samlingsbaserte biodiversitetsforskingen som gjøres på og med muséets samlinger – som lesere av denne bloggen vet, har vi høy aktivitet på materialet vårt. Posteren ser du her:

havforsk

 

Barcoding på vestkysten av Afrika

Vi har som kjent et stort prosjekt gående på “Marine Invertebrates of Western Africa” (MIWA), og i disse dager skjer det en god del på prosjektet sin nettside. Vi har for eksempel fått lagt ut en publikasjonsliste, begynt å legge ut prosjektbeskrivelser for pågående og avsluttede prosjekter (mer kommer!), og laget et fancy interaktiv kart hvor dere kan se hvilke dyr vi har barcodet i fra hvilke stasjoner. Klikk dere rundt!

miwa stations zoomed in

 

 

 

 

 

 

 

ps: Den generelle publikasjonslisten for evertebratavdelingen er også oppdatert, den finner du her