Category Archives: debatt

Havmonsterjakt

Vi er ute på tokt med R/V Kristine Bonnevie (det kan du lese mer om her), og nå er vi i Sognefjorden og tar prøver på jakt etter ulike dyregrupper. Her er så vakkert at det er nesten ikke til å tro – men under idyllen lurker «det ekte havmonsteret».

Her er noe av makroplasten som har dukket opp i prøvene vi har tatt de siste tre dagene – de fleste av dem tatt på over 1000 meters dyp i Sognefjorden.

I dag er den nasjonale strandryddedagen – ta turen ut (i sola!) og hjelp til. Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre noe – hver plastbit som plukkes opp og kastes riktig er en plastbit som ikke havner i havet – og i dyrene der, som gåsenebbhvalen.

Havforskermøtet 2016

Universitetsmuséet deltok på årets Havforskermøte med foredrag om Jellyfish diversity in Norway and its implications av Aino Hosia, som har Artsprosjekt gående på “Småmaneter og kolonimaneter i norske farvann (HYPNO)” (se også bloggposter her for mer om prosjektet).

Vi hadde også med oss en poster om den marine, samlingsbaserte biodiversitetsforskingen som gjøres på og med muséets samlinger – som lesere av denne bloggen vet, har vi høy aktivitet på materialet vårt. Posteren ser du her:

havforsk

 

TangloppeTorsdag: En dans i skittent vann?

Skylling av prøver

Skylling av prøver

De aller fleste som studerer amfipoder i Norge sitter ikke på museer, men de studerer amfipoder som en del av undersøkelser av miljø og av mulige forurensinger i havet. De vanligste forurensingsstudiene går ut på å undersøke hvilke dyr som lever i bløte havbunner i nærheten av mulige kilder for forurensing. Slike undersøkelser dreier seg selvsagt ikke bare om amfipoder – som oftest er det flest børstemark å undersøke hvis vi undersøker bløte havbunner som sand, grus eller mudder. Harde havbunner som fjell og store steiner er det mye vanskeligere å undersøke. Siden dette er en TangloppeTorsdag skal dette handle om forurensingsstudier ved hjelp av tanglopper. Vi er både interessert i hvordan forurensing påvirker tanglopper og hvordan de kan brukes som indikatorer på forurensing.

Studier av forurensing kan deles opp i to hovedmetoder:

  1. Vi kan gjøre nøyaktige undersøkelser av hvordan et eller flere stoffer vi mener er giftige eller skadelige påvirker en art. Dette gjøres i kontrollerte laboratoriestudier der vi utsetter arten for de stoffene vi vil lære om.
    Vi kan undersøke områder vi lurer på om kan være påvirket av forurensing – og sammenligne dem med områder vi mener ikke er påvirket av forurensing. Slike undersøkelser går ofte ut på å finne ut hvilke arter, og hvor mange av hver art som finnes i et likt volum. Hvis vi undersøker havet, vil vi ofte ta en bestemt menge bløt havbunn.
  2. Amfipoder er dyr som er lette å holde i akvarier – mest av alt fordi de fleste ikke trenger å svømme veldig mye for å trives, og fordi de får avkom som de bærer med seg helt til de er små amfipoder som vil klare seg selv. Enkelte laboratorier har etterhvert egne stammer av amfipoder som blir brukt for å teste mange forskjellige stoffer. Slike undersøkelser er nødvendige for å få lov til å bruke stoffene som ingredienser i medisiner, kosmetikk eller mat, for eksempel. De aller fleste stoffene som testes på denne måten viser seg å være helt ufarlige for mange forskjellige dyr, og slik blir de godkjent for bruk. Hvis vi oppdager at noe ikke er helt ufarlig for et eller flere slike testdyr, vil det ikke være så lett å få bruke eller selve det.

Testene vi gjør under slike laboratoriestudier kan være alt fra å telle hvor mange som overlever en behandling til å måle skader på DNAet, vi kan undersøke reaksjon på stress inne i cellene til amfipodene og vi kan se på endringer i reproduksjon, vekst, hvor mye de spiser og hvordan de oppfører seg. Ofte måler vi endringer i hormoner og kjønnsceller (egg og sædceller).

"blod"celler fra Gammarus wiltkitzkii - måling av stress. A: før stress, B: like etter stress, C: etter mye stress. Jo mer rødt som lekker ut i cellene, jo nærmere selvdestruksjon er cellene. Foto: AHS Tandberg

“blod”celler fra Gammarus wiltkitzkii – måling av stress. A: før stress, B: like etter stress, C: etter mye stress. Jo mer rødt som lekker ut i cellene, jo nærmere selvdestruksjon er cellene. Foto: AHS Tandberg

Av de nesten 10 000 artene som finnes av amfipoder, er det kanskje under 20 som regelmessig blir brukt i slike laboratorietester. Disse artene lærer vi mye om, og det kan gi oss pekepinner for hvordan de andre amfipodene vil reagere på tilsvarende forurensing. Denne kunnskapen kan vi ta med oss når vi ser på artssammensetning i prøver fra områder vi lurer på om er forurenset.

Prøvetakning av bløt havbunn med grab. Foto: AHS Tandberg

Prøvetakning av bløt havbunn med grab. Foto: AHS Tandberg

Den vanligste metoden for de norske forurensingsstudiene er å ta prøver av havbunnen med en grab – den tar en bit havbunn (veldig ofte 0.1m2 – men vi har både mindre og større grabber) opp til  oss som er på overflaten i en båt. Ombord på båten vasker vi havbunnen – som for det meste er en blanding av sand, grus og gjørme – over veldig fine sikter – litt som når vi sikter melet vi skal bake boller med for å få bort alle klumpene. Alt som er større enn 1mm blir liggende igjen oppå sikten: her er både små steiner og masse virvelløse dyr. Alle dyrene på risten blir så identifisert og talt, og slik kan vi regne oss fram til hvor mange dyr av hver art som finnes på havbunnen.

Både hvilke arter som finnes på en plass og hvor mange det er av de enkelte artene er interessant når vi skal finne ut om et område er forurenset. Fra laboratoriestudiene (og fra mange tidligere studier av havbunnsprøver) vet vi at noen arter er mye mer sårbare for forurensing enn andre arter – det kan til og med være noen arter som liker seg spesielt godt der det er ekstra mye av en del typer forurensing! Generelt kan vi si at om vi finner mange forskjellige arter – og hvis det ikke er sånn at en art er fullstendig dominerende – da har vi et rimelig friskt havbunnsamfunn.


På de stedene vi vet det er mulighet for at det blir forurensing – som rundt oljeplattformer, fiskeoppdrett eller kloakkutslipp – er det vanlig å gjøre slike undersøkelser med jevne mellomrom. Da kan vi sammenligne med de tidligere undersøkelsene og raskt se om det er endringer i hvordan livet på bunnen er. Disse undersøkelsene er i de fleste tilfellene lovpålagt, og staten følger med på at de som eier kloakkledningene, fiskeoppdrettene og oljeplattformene leverer rapporter om hva undersøkelsene har funnet ut. For det meste står det bra til med norske farvann, og der det ikke står bra til, blir det krav om forbedringer. Forurensingsundersøkelser har foregått i lang tid i Norge.

2009overvåkning Stavanger sommerDSC_4686lite

Disse amfipodene (Gammarus oceanicus) er på vei til å bli laboratoriedyr. Her er de ved innsamling – før de blir utsatt for olje, rensemiddel eller tungmetaller. Foto: AHS Tandberg

Hvordan går det med amfipodene hvis de bor i forurenset vann? Det kommer selvsagt an på amfipodearten og ikke minst typen og mengden forurensing. De fleste amfipodeartene har vist seg å være ganske sårbare – både i laboratoriestudier og når vi får havbunnsprøver av forurensete områder. Det er kanskje fordi de ikke kan svømme langt bort fra forurensingen, og kanskje fordi en gravid amfipodemamma vil utsette alle eggene/ungene sine for forurensing så lenge de selv får på seg forurensing.

Vi har sett at amfipoder som lever i elver der det kommer ut mye kloakk som det er mye p-pille-hormoner i, har hatt litt dårligere reproduksjon enn de som lever i renere vann. Dette kan vi også se på muslinger som finnes i slike elver. Amfipoder som lever i vann med mye tjærestoffer vil ofte ha kortere overlevelse, og cellenes “stress-mestring” blir mye lavere enn hos de som lever i renere vann. Amfipoder som lever i vann som får for lite oksygen eller alt for mye næring (næring vil for eksempel være overflødig for under et oppdrettsanlegg eller ting som kommer ut av kloakk som ikke er renset) vil ofte ha kortere overlevelse. Hvis det ikke er noe oksygen i vannet i den øverste delen av havbunnen vil ingen dyr kunne overleve der.

En av de nye forurensingene vi ser i havet nå, er bittesmå plastbiter – mikroplast. Plast brytes ned til små biter (eller det er allerede i små biter – mange tannkremer og hudkremer har for eksempel små plastbiter som “skuremiddel”). Alle slike biter ender til slutt opp i havet. Amfipoder har, som veldig mange andre små virvelløse dyr, en ganske smal tarm. Diameteren kan ofte være omtrent samme størrelsen som slike mikroplastbiter. Da kan disse bitene sette seg fast i tarmen, og slik vil dyret ikke kunne fordøye annen mat – tarmen er jo blokkert. Hvordan dette vil påvirke de store mengdene små virvelløse dyr i havet vet vi ikke enda, men det foregår mye forskning på akkurat dette nå.

Undersøkelser av havmiljøet er med på å passe på at vi beholder havet friskt og rent. Det er ikke alltid like lett å vite hva som er forurensing og hva som vil gi endringer i miljøet, men når vi jevnlig gjør undersøkelser, kan vi forhåpentligvis se endringer før det har gått for langt, og så kan vi gjøre noe med årsakene. Til slike miljø- og forurensingsundersøkelser av hav (og ferskvann) trengs det folk som kjenner de små dyrene vi bruker som indikatorer – både børstemark, muslinger, amfipoder og mange, mange fler!

 

Anne Helene

Krøll med Krabbe Krølle

Scylla serrata. En krabbeart fra Iet Indiske Hav og Stillehavet. (kilde: FAO)

Scylla serrata. En krabbeart fra Det Indiske Hav og Stillehavet. (kilde: FAO)

Bergensavisen har 19.oktober et oppslag om Rema1000-kjedens kampanje for norsk mat. En observant kunde reagerer på at produktet som selges som «fylte krabbeskjell og er merket “Norsk NÅ!” synes å inneholde et skjell av en, for han, fremmed art. Avisen avslører også at «Selv ikke Havforskningsinstituttet ante hvor dette krabbeskallet kom fra». Men formen på skallet som er avbildet tyder på at det kan være en svømmekrabbe (familien Portunidae). De fleste svømmekrabbene har fem spisse tenner langs siden fra øyet og bakover, men noen arter har ni, slik at sidekantene på skallet synes sagtakket.
Kommunikasjonsdirektøren for Rema1000 forteller også til avisen at skallet er av «typen Serrata», som nettopp betyr «sagtakket». Dermed synes det rimelig å tro at det dreier seg om arten Scylla serrata, én av flere arter som australierne kaller «mud crabs». Kanskje vi kan kalle dem «gjørmekrabber»? Disse krabbene kan grave mange meter lange huler i bunnsedimenter, men kommer gjerne opp til bunnoverflaten om natten. Et annet navn, «mangrove crabs», henviser selvsagt til at de finnes i mangroveskogene, en type kystmiljø som er sterkt truet av ødeleggelser på verdensbasis. Scylla serrata blir forstått som en art med vid utbredelse i Stillehavet og Det Indiske Hav. I følge FNs fiskeri- og landbruksorganisasjon, FAO, har fangstene på denne krabben økt kraftig siden 1970-tallet til nesten 45 000 tonn i 2011 (se statistikk her: http://www.fao.org/fishery/species/2637/en).  De siste ti årene har akvakultur i Sørøst-Asia også økt produksjonen fra ca 5.000 til 173 000 tonn i 2013. Kina ar langt framme i denne virksomheten. FAO informerer om farming av Scylla serrata på denne siden: http://www.fao.org/fishery/culturedspecies/Scylla_serrata/en.
Det kan være et problem med statistikken at det som kalles Scylla serrata i Kina er en annen av fire nært beslektede arter i slekten Scylla.  Hvis så er tilfelle, blir det ikke enkelt drive med bærekraftig artsforvaltning. Men de de faktiske kostnadene på økosystemene ved denne oppdretten er kanskje mer interessante, fordi det er kjent at for eksempel oppdrett av tigerreker, også misvisende kalt «scampi», forbruker opptil syv ganger av den biomassen de produserer og spørsmålet blir derfor hvor denne biomassen kommer fra.  Det er verdt å legge merke til at FAO (i min oversettelse) sier at «..de fleste land har eksisterende vedtekter eller lovgivning som søker å regulere fisket på gjørmekrabber og for å forbedre havbruket slik at den foregår innenfor økologiske grenser. Men, i mange land er det dårlig samsvar mellom vedtekter,  lovgivning og praksis på dette området på grunn av manglende økonomisk støtte.»  Dessverre har sørøst-asiatisk akvakultur blitt kjent for tvilsomme hygieniske forhold og for grisete omgang antibiotika og farlige kjemikalier i bekjempelsen av mikroflora i produksjonsmiljøet. Dette ble for alvor klart for den amerikanske «Food and Drug Administration (FDA) etter at importen av sjømat fra land som Kina, Vietnam og Thailand eksploderte mot slutten av 1990-tallet.
Sett i lys av flere noe tvilsomme forhold rundt den kommersielle omsetningen av denne krabbearten forekommer det meg merkelig at kommunikasjonssjefen for Rema1000 insisterer på at skallet bare er «innpakning», som skal gjøre «det norske innholdet» i varen mer delikat enn en plastboks. Særdeles forunderlig er det også dersom produsenten virkelig mener at man kan forholde seg til minstemålet for fangst av taskekrabber ved å fjerne innholdet fra mindre krabber og putte det inn i skallet av en eksotisk krabbeart med skallbredde over 13 cm! Eller hvordan skal man ellers forstå dette utsagnet om at man forholder seg til pålegg fra Fiskeridirektoratet?
Merkelig nok har ikke kommunikasjonssjefen svar på Bergensavisens viktigste spørsmål:
– Når skjellet ikke er taskekrabbe, skjønner dere at folk kan bli mistenksomme til innholdet?
Da skal det være tilstrekkelig å berolige forbrukerne med at innpakningen er desinfisert og godkjent som innpakning! Men dette spørsmålet burde hun redegjort nærmere for, for det økologisk bevisste forbrukermarkedet begynner å bli oppmerksom på at svindel og feilmerking av matprodukter og sjømat er i ferd med å bli avdekket som et utbredt problem. DNA-undersøkelser av fisk i det amerikanske markedet har vist at opp til 30 % av omsetningen er andre arter enn det de omsettes som. Det bidrar til å tåkelegge beslutningsgrunnlaget for bærekraftig forvaltning av dyreartene i havet og gjør det vanskelig for forbrukere som er opptatt av kortreist og økopolitisk riktig mat å ta sine valg om hva de handler og spiser.  I denne sammenhengen er “Norsk NÅ!”-krabbene fra Kina en temmelig umusikalsk appell til den norske forbrukeren.

Endre Willassen