Tag Archives: TangloppeTorsdag

Stenothoe valida – en ny art for Norge

Vi slår til med en #TangloppeTorsdag og nok en ny art for Norge!

Denne gangen amfipoden Stenothoe valida, som vi gjennom Hardbunnsfauna-projektet har registrert for første gang i Norge.  

Et levende individ av Stenothoe valida, her ser man fargetegningene. Foto: Jon Kongsrud

Stenothoe valida (fiksert, så fargene har bleknet noe) i fra Glesvær. Foto: Katrine Kongshavn

Vi har funnet arten tre steder; i Haugesund i Rogaland, og i Vestland på Hjellestad marina og på Glesvær.

De tre registrerte forekomstene så langt; Glesvær, Hjellestad og Haugesund. Kartgrunnlag fra Norgeskart.no

Glesvær, som ligger i Øygarden, er en av vår «faste lokaliteter» – her finner vi mange spennende habitater innenfor et begrenset geografisk område. Glesvær er en historisk viktig lokalitet fordi Michael Sars gjorde mange innsamlinger her – han har også beskrevet flere arter derfra i Beskrivelser og iagttagelser over nogle mærkelige eller nye i havet ved den bergenske kyst levende dyr af polypernes, acalephernes, radiaternes, annelidernes, og molluskernes classer, med en kort oversigt over de hidtil af forfatteren sammesteds fundne arter og deres forekommen (1835). Den er tilgjengelig  her.  

(At det er relativt kort vei å kjøre og at den lokale kafeen har veldig gode bakervarer er en hyggelig bonus!) 

Glesvær; Michael Sars, innsamling, og litt motivasjon på veien tilbake til labben for sortering av prøvene! Fotos: Wikimedia Commons, Cessa Rauch, Katrine Kongshavn

Spennende krepsdyrprøver i fra Sotra. Prøvene grovsorteres før de går videre til eksperter på de ulike dyregruppene. Foto: Katrine Kongshavn

Fotodokumentering av prøver – ideelt sett mens dyrene er i live slik at vi får fotografert hvilke farger de har. Foto: Katrine Kongshavn

Stenothoe valida ble opprinnelig beskrevet fra Brasil (Rio de Janeiro) av James Dana i 1852. Siden har den spredd seg over store deler av verden, og regnes derfor som en kosmopolitisk art som er invaderende blant annet i Nord-Europa.  

Når den nå er funnet i Norge kan vi si at den har invadert oss litt forsiktig, for vi har så langt kun funnet den tre steder, hver gang i båthavner tilknyttet alger og fastsittende dyr på flytebrygger. At en art er ny for Norge vil si at den ikke er (sikkert) registrert her før – ikke nødvendigvis at den nettopp har kommet, eller at den finnes bare akkurat der vi registrerer den. Individene som er samlet inn er nå inkludert i Universitetsmuseets vitenskapelige samlinger (såkalt “belegg”) og er tilgjengelig for fremtidig forskning. Vi har også gjort DNA-strekkoding, og arten er nå å finne i det genetiske strekkodebiblioteket for Norge, NorBOL. Våre strekkoder er de første som er publisert av denne arten i hele verden! 

Stenothoe valida var svært vanlig i de innsamlede prøvene fra de tre lokalitetene, og det er sannsynlig at arten er vidt utbredt i båthavner på Vestlandet.   

-Anne Helene S. Tandberg, Jon A. Kongsrud, Katrine Kongshavn 


Følg gjerne @hardbunnsfauna på Instagram og Twitter!

Den søteste tangloppen?

Amphilochus anoculus. Foto: AH Tandberg

Kan amfipoder være søte? Det ligger vel litt i øyet som ser, men jeg mener at det definitivt finnes noen søte amfipoder. (Det finnes også noen som jeg ikke synes er så søte…) Hva er det som gjør en amfipode ekstra søt?  – Vel, det kan være så mye. Kanskje fargene, kanskje navnet vi har gitt dem, kanskje måten de beveger seg på eller måten de lever på? I dag skal jeg derfor presentere en av de mange søtingene. Si hei til Amphilochus anoculus!

 

Amphilochidae er en familie amfipoder som virker som den trives best i kaldt vann – enten det er i Arktis, Antarktis eller i dyphavet. De er små (de største nærmer seg rundt 8mm), har store sideplater og tynne, korte bein som de lett kan skjule på baksiden av sideplatene. Mange amfipode-forskere tenker på dem som “skinnende”, for de har ofte et litt hardt ytterskall som gjerne reflekterer lys når vi ser på dem i lupen. Nesten alle har runde eller litt nyreformete øyne, men de som kan latin skjønner at Amphilochus anoculus (an= ikke, oculus=øyne) ikke har øyne.

Konfokal-mikroskop-bilde av framkroppen (og hodet) til Amphilochus anoculus. Foto: AHTandberg

Til nå har vi funnet den i prøver fra de dype delene av Norskehavet og rundt Svalbard, gjerne dypere enn 800m. Vi vet at nesten alt lyset forsvinner allerede ved 200 meters dyp, og de siste lumenene gir opp ved 1000m. De dyrene som bor så dypt har veldig ofte enten store øyne eller lyne med veldig “åpne” linser (sånn at de kan ta inn alt lys som er tilgjengelig), eller så trenger de ikke øynene og finner ut av omgivelsene sine på andre måter.

Stasjoner med funn av Amphilochidae i IceAGE prosjektet.

Vi vet veldig lite om hvordan de små Amphilochidaene lever, men vi vet at de er blant de mest tallrike amfipodegruppene i Norskehavet. Prosjektet IceAGE , der Universitetesmuseet i Bergen er en samarbeidspartner, fant at rundt Island (både på grunt og dypt vann) var Amphilochidae og amfipodefamilien Oedicerotidae de mest vanlige.

 

 

… og hvorfor er nettopp Amphilochus anoculus en spesiell søting i mine øyne? Det var den første nye arten jeg oppdaget. Fra studietiden og oppdagelsen til den ble publisert 20 år etter, var den der i bakhodet hele tiden. Når en finner noe nytt, kan en gjerne tenke at det må være noe sjeldent, siden den ikke er funnet før. Dette er et eksempel på det motsatte. Det som nok manglet mest, var beskrivelsen av arten, og ikke minst tanken på at dette var en egen art. Siden den ble offisielt publisert for to år siden, har den blitt funnet i mange prøver fra dypt nord-Atlantisk vann, og ikke bare av meg…

Anne Helene

Du kan lese mer om islandske amfipoder i denne bloggposten fra 2018.

Amphilochus anoculus ble beskrevet her

Tandberg AHS, Vader W (2018) On a new species of Amphilochus from deep and cold Atlantic waters, with a note on the genus Amphilochopsis (Amphipoda, Gammaridea, Amphilochidae). ZooKeys 731: 103-134 doi:10.3897/zookeys.731.19899

Påskehilsen fra hjemmekontorene!

Hva gjør man, når arbeidsplassen plutselig må stenges ned av smittevernhensyn? Det er et spørsmål mange i Norges land har måttet stille seg – og vi som jobber med evertebratsamlingene til Universitetsmuseet i Bergen er intet unntak. Den 13. mars ble campus stengt, og siden har vi hatt hjemmekontor (og for mange også hjemmeskole/barnehage). Alle har vi vel ting vi ikke får gjort nå, når vi ikke har tilgang på fasilitetene som vi bruker til vanlig – det er en ting å ta med seg laptopen hjem, men kjemikalier, avtrekksskap, fotooppsett, DNA-lab, og hundrevis av prøver lar seg ikke medbringe.

Men vi er jo på jobb allikevel – så hvilke oppgaver gyver man løs på? Og hvordan holder vi på det gode arbeidsmiljøet vårt når vi ikke ses på ukevis? For sistnevnte har vi startet virtuell morgenkaffe på Teams, klokka 10 svinger folk fra samlingene innom der for å snakke litt om løst og fast. Det deles matoppskrifter, linker til diverse foredrag og dårlige memes, problemer luftes og løses, og vi får sosialisert oss litt. Det er ingen fullgod erstatning for den daglige kontakten, men det hjelper i alle fall litt på.

For et innblikk i hva folk gjør nå så har vi invitert folk til å sende inn en hilsen i fra sine hjemmekontorer, her er noen bidrag:


«Hjemme-alene-fest» med Tangloppene

Hjemmekontor… Jeg skal innrømme at i en liten, øgleaktig del av hjernen min gledet jeg meg et lite øyeblikk over at jeg skulle få mye tid på hjemmekontoret da vi ble sendt hjem 13 mars – i alle fall etter at «flytte-ut-av-universitetscampus-for-en-stund» stresset hadde lagt seg. For jeg pleier å stave hjemmekontor med G istedenfor H. Gjemmekontor. En god plass å gjemme seg unna for å få skrevet de artiklene det er vanskelig i en travel kontorhverdag å finne konsentrasjon til. Lett for meg å si, for jeg er en av de som ikke samtidig må drive hjemmeskole eller hjemmebarnehage, og jeg har en en stor bunke manuskripter som burde få litt tid og omsorg.

Men hva er det jeg skriver på da, her jeg gjemmer meg hjemme? Det handler for det meste om tanglopper – så dette blir nesten en liten TangloppeTorsdag en dag for tidlig.

Sammen med Wim Vader i Tromsø har jeg skrevet på en serie av artikler om dyregrupper som forskjellige amfipoder bruker som bosted. Vi har tidligere skrevet om amfipoder som bor på andre krepsdyr, eller rundt og inni bløtdyr (du kan lese mer om et slikt eksempel her), og skriver vi om amfipoder som bor sammen med (på eller inni) anemoner. Det høres kanskje ikke så dumt ut å bo inni en anemone, men det er ikke så lett heller. Anemonene har nemlig nesleceller – på samme måte som brennmaneter (de er i samme dyrerekken: nesledyr), og hvor gøy er det egentlig å bo midt mellom nesleceller? Allikevel er det noen som synes det er toppen – kanskje finner de veldig god beskyttelse fra mange andre akkurat der?

Tangloppearten Onisimus normani er en av flere arter som liker seg inne i anemoner – men det er mange arter det er lett å forveksle den med. Derfor skriver vi også på en artikkel om hvordan vi kan skille disse nære artene fra hverandre. I slike artikler er det viktig med gode tegninger, så jeg har brukt mange lange dager på å tegne.

Onisimus normani

Er det så bare fryd og gammen med hjemmekontor? Det er av og til vanskelig å holde konsentrasjonen oppe selv når alt ligger til rette for en lang og god dag uten avbrytelser. De avbrytelsene kommer jo litt allikevel – vi har gruppe-kjatter og videomøter over en lav sko, og nede frister både kjøkkenet med god te og hagen med sol på terrassen. Det er kanskje bra det også? Denne blogg-teksten ble skrevet fra solstolen… 😉

-Anne Helene


Bildemikk og fuglekikk

Det siste jeg fikk gjort som gikk etter planen før nedlåsning var å få sendt av sted en pakke med vevsprøver i fra bl.a. Hardbunnsfauna– og NorHydro-prosjektet til analysering i Canada. Her venter vi på resultater, men det tar nok en stund før vi får disse – det er unntakstilstand der borte også. Da platene ble sendt var neste plan å gå i gang med å lage flere plater, denne gangen med fokus på krepsdyr og pigghuder – men for å kunne gjøre dette, må jeg være på lab.

Hjemmekontor: Photoshop og Illustrator, morgenkaffe på Teams, webseminar og -kurs, oppfølging av NorBOL og rydding i DNA-data, fancy lunsj, sinna svarttrost (det var tomt for mat), og tekniske frustrasjoner i skjønn(?) forening

Så det står på vent – men jeg har langt i fra manglet ting å drive med: dagene har gått til å blant annet lage figurer til artikler vi har på trappene; så langt har jeg satt sammen 15 plansjer som hver består av mange bilder – og alle disse skal redigeres. Redigeres skal også nettsidene våre, jeg har oppdatert informasjonen om Artsprosjektene som styres i fra UM, og begynt å rydde i en del annen tekst. Vi arbeider også med en rapport på feltarbeidet vi hadde i Saltstraumen i fjor, der skal jeg klargjøre oversikter over materiale og lage illustrasjoner og kart. Databasen vår får også litt ekstra oppmerksomhet i disse dager – noe som kan tære litt på tålmodigheten når WI-FI, servere og VPN går i stå.. For avvekslingens del har jeg lekt meg litt med ulike videoredigeringsprogram, her er et tidlig forsøk i fra oppstartsworkshopen på Hardbunnsfauna for ganske nøyaktig ett år siden (jeg glemte visst å ta bort lyden – beklager! Mute før du spiller for å slippe vindens sus..!).

Cateringen er ganske upåklagelig her i heimen – men som jeg gleder meg til kunne ta en fysisk kaffepause med folket igjen 😊 I mangel av kolleger i nærheten så holdes underholdes jeg av fuglene i hagen – og de av meg!

-Katrine


Hot desking med ponnier

Fra Tom og Nataliya rapporteres det om harde kamper om arbeidsplassen, da husets minste mener hun (og lekene) trenger mer plass. De voksne skriver bl.a. på artikler, gjør klar bestemmelsesnøkler til Artsdatabanken, veileder studenter, og administrerer for forskerskolen i biosystematikk (som har fått bråstopp i programmet og forsøker å finne best mulige løsninger).

-Tom og Nataliya


Polyppdyrpåskemysterier

Det er mange mysterier om Hydrozoa som kan løses (eller i det minste delvis besvares) fra hjemmekontor. I disse dager fokuserer jeg (Luis) på flere av disse mysteriene, men to er øverst på listen min. Jeg kaller dem ’enigmaen om de falske korallene’ og ’gåten til de tomme mellomrommene’.

Enigmaen om de falske korallene har å gjøre med mitt arbeid for den Norske Rødlisten for Arter. Jeg er ansvarlig for Hydrozoa-familien Stylasteridae (også kjent som ‘falske’ koraller fordi de ser ut som koraller, men de er ikke). Dette er første gang de er inkludert i listen, så jeg må starte helt fra grunnen av og samle all informasjonen om dem, analysere dataene og komme med en konklusjon om statusen til den norske bestanden av de forskjellige artene. Det er hardt arbeid, men jeg er spent på å oppdage hvor disse dyrene lever og hvor bra de har det i Norge.

Stylaster gemmascens er den vanligste falske koralen i Norge. Polypene i kolonien er organisert i stjerneformede systemer (piler).

Brannkorallene (Milleporidae) er en annen Hydrozoa-familie som også ligner koraller. Å ta på dem gir en smertefull brennende følelse (derav navnet), men heldigvis bor ingen av dem i Norge. Bilde: Joan J. Soto Àngel

Gåten til de tomme mellomrommene er en kuratorisk oppgave. Hvert prosjekt trenger en pålitelig database, og hver database må kurateres (ryddes opp, sjekkes, redigeres, osv.). Jeg har jobbet meg gjennom registreringer i den stadig voksende databasen til prosjekt NorHydro, og prøver å fylle ut all den manglende informasjonen (de tomme mellomrommene). Det høres ut som en enkel oppgave, men det er ikke alltid slik, for noen ganger er dataene skjult i uklare feltjournaler eller glemte regneark.

Mitt hjemmekontor er lite, men koselig. Jeg bruker ofte farger for å hjelpe meg med å organisere databasene mine.

Jeg har fortsatt en lang vei å gå med begge mysteriene, men jeg er oppe for utfordringen og er sikker på at resultatene vil være veldig givende!

-Luis


Leddsnegl på land   

Favorittkoppen med leddsnegl og andre bløtdyr på fest er på plass!

For NorChitons prosjektet, hvor vi arbeider med kartlegging norske leddsnegl, var det planlagt mye praktisk arbeid denne våren. Men når arbeidet med prosjektet er flyttet til hjemmekontor må planene også endres. En av hovedaktivitetene som var planlagt, var undersøkelser og registering av leddsnegl som finnes i de norske naturhistoriske museenes samlingerFra disse samlingene kan vi nemlig hente ut verdifulle data om forekomst og utbredelse av de ulike artene av leddsnegl langs hele norskekysten. Det kan også være mulig å oppdage endringer i utbredelsesmønsteret enkelte arter — kanskje har en art kommet til i et område hvor den tidligere ikke fantes, eller forsvunnet i et område hvor den har vært samlet inn tidligere. 

r arbeidet i vår må foregå fra hjemmekontoret må leddnegl både i museumssamlingene og de vi gjerne vil samle inn i havet vente. Nå jobber vi i stedet med å prosessere det vi har rukket å samle inn av data om de norske leddsneglene så langt. Dette skal danne grunnlaget for beskrivelser med illustrasjoner og fotografier, og bestemmelsesnøkler for alle artene av leddsnegl som finnes i Norge. Disse vil gjøre det enklere for både fagfolk og ikke-spesialister å artsbestemme norske leddsnegl.  

Hjemmekontoret fungerer fint! Arbeid med fotografier til beskrivelse av den vakre leddsneglen Tonicella marmorea.

 I tillegg gjør vi gode forberedelser til laboratoriearbeid og feltarbeid, slik at vi er klare så snart det igjen er mulig. Nå blir det en liten påskeferie før vi setter i gang igjen. Kanskje blir det mulighet for å møte på noen leddsnegl i fjæra i påsken!

Leptochiton asellus er en av de vanligste leddsneglene i fjæresonen.

-Nina


Vi ønsker alle en riktig fin påske – ta dere gjerne en tur i fjæra eller på bryggekanten og se om dere ikke finner noe gøy!

Og om været går mer mot inneliv så kan vi anbefale litt underholdning på sosiale medier:
NorChitons på Twitter og Instagram
Hardbunnsfauna på Twitter og Instagram
Tangloppetorsdag på Twitter
NorHydro på Twitter
Nakensnegler i Sør-Norge på Instagram og Facebook

Nytt år, nytt feltarbeid!

2019 kommer til å stå i feltarbeidets tegn for evertebratavdelingen – i tillegg til den vanlige driften har vi snart hele FEM Artsprosjekt gående!

Disse er:

Tirsdag 15.januar hadde vi tokttid med FF «Hans Brattstrøm», og fire av artsprosjektene ble med om bord

Klare for felt tidlig en vintermorgen! Foto: AHS Tandberg

Hovedmålet for dagen var å samle inn kronemaneten Periphylla periphylla som skal brukes i de nye naturhistoriske utstillingene. Murphy’s lov gjelder grundig godt når det kommer til innsamling; så snart en sier høyt hva en er ute etter har dyrene en tendens til å bli søkk vekk. Dette skjedde i november, da fant vi ikke en eneste kronemanet – på tross av at vi ellers alltid får dem i planktonprøvene (hvor vi ikke vil ha dem, da de spiser plankton).

Så denne gangen hadde vi planer i fleng for å utnytte tiden ombord best mulig: a) karismatisk megafauna (kråkeboller, krabber, sjøstjerner etc) til utstillingene b) materiale som artsprosjektene kan bruke og c) (hysj!) Periphylla periphylla

Værgudene var ikke heeeelt i lune, men det ble i grunnen mindre vær enn vi fryktet – det gikk fint å bruke utstyret vi hadde med oss (planktonhov, tangloppefeller, trekanskrape, og en bitteliten trål).

Vi siktet oss inn mot Lurefjorden, som er en “hotspot” for kronemaneter. Kart: K. Kongshavn

Det første vi gjorde var å sette ut tangloppe-feller, som Anne Helene ville teste. Fellene er plastrør med en trakt i ene enden, og finmasket duk i den andre. Inni der legger vi åte, som (forhåpentligvis!) vil tiltrekke seg amphipoder (tanglopper) i superfamilen Lysianassoidea, som hun skal jobbe med. Disse fellene må helst få stå en stund i vannet så dyrene finner frem, derfor begynte vi dagen med dem så de fikk stå så lenge som mulig før vi plukket dem opp på veien tilbake.

Deretter dro vi opp til Lurefjorden, og begynte Periphylla-jakten med planktonnett. Vi fikk noen bittesmå Periphylla (og tentaklen til en stor en som tydeligvis stakk av..!), og en fin planktonprøve som kan brukes på ForBio-kurset i zooplankton som skal gå senere i vår. Men det var nå ikke helt det vi skulle ha, da…

Neste steg ble å sette ut trålen – og der ble det jackpot!

Hurra! Da var det i boks (eller bøtte).

Vi fikk plukket litt annet også i fra trålen, og så gikk vi videre til en grunnere stasjon, hvor vi brukte trekantskrape. Her ble det utbytte for de andre tre artsprosjektene:

Her er et par av funnene for Hardbunnsfauna:

For nakensneglene ble det ikke veldig mange dyr, men vi fant da noe:

NorHydro fant flere kolonier med bunnlevende Hydrozoer, som blir de første prøvene i det nye prosjektet

Hydrozokolonier som vokste på steiner og alger i Lurefjorden. Foto L. Martell

Og fellene? De måtte nok få stått litt lenger for å lokke til seg tangloppene – men vi fikk testet at det fungerer fint å sette dem ut og hente dem opp igjen, og det var hovedpoenget denne gangen.

Vi hadde en fin dag på fjorden, og gleder oss til å se dyrene i utstilling!

-Anne Helene, Luis, Cessa, Katrine

TangloppeTorsdag: Solskinnstokt med HYPNO og NorAmph

Etter den stormende suksessen vi hadde i fjor med å ha felles dagstokt for HYPNO og NorAmph har vi i år bestemt oss for å fortsette jubelen. Vi drar nå på tokt utelukkende med mottoet “Ja takk. Begge deler!” – nå vil vi ha både maneter og amfipoder!

Når vi først er ute, samler vi selvsagt også andre marine dyregrupper – mange av disse blir brukt i oppbyggingen av et norsk strekkodebibliotek over marine dyr gjennom NorBOL.

Litt vindfullt…!

X-faktoren for tokt er alltid været – noe vi til gangs fikk oppleve på årets første Ole Brumm-tokt…Det er selvsagt ikke så enkelt som at vi bare plukker med oss en båt når vi vil ut på tur. Tokt-kabalen legges et år i forveien, og ingen vet hvordan det blir før dagen er der. Vår første tildelte toktdag i 2018 var opprinnelig forrige torsdag.

Denne dagen så vinterværet slik ut; ikke helt optimalt for å skulle suse rundt på fjordene i en heller liten båt. Så da vi vel hadde troppet opp på båten (nesten) klare til en dag på gyngende grunn, og kapteinen foreslo at vi skulle flytte innsamlingen til mandag, gikk vi gladelig med på det.

Mandag så været nemlig sånn ut:

Planen for dagen var å besøke den faste stasjonen til Christine sin masteroppgave (denne skal hun fortelle mer som i en seinere TangloppeTorsdag), og så skulle vi lete etter en interessant lokalitet i Ypsøfjorden: stedet hvor Rees oppdaget at polyppen av Corymorpha annulicornis produserer maneter av Euphysa aurata. Det er ikke alltid like lett å finne gamle lokaliteter; detaljene vi alltid noterer i dag var ikke like vanlig å ta med i tidligere litteratur – så det blir litt kvalifisert gjetning basert på det de faktisk skrev ned om dyp og bunnforhold, kombinert med noe prøving og feiling for å forsøke å “gjenfinne” akkurat hvor stasjonen sannsynligvis var.

Glade biologer på dekk (fotos: A.H. S. Tandberg og K. Kongshavn)

Amfipodeinnsamlingen foregår som vanlig med RP-slede, og de to sledetrekkene vi fikk i Hjeltefjorden var små, men fine. Når det er så fint vær, er det også ekstra lett å gjøre godt og grundig arbeid på dekk før vi tar med prøvene hjem til laben. Allerede nå kan vi si at det som var mest synlig av amfipoder var fra familiene Ampeliscidae, Lysianassidae og Oedicerotidae.

Siden vi hadde så optimale forhold på dekk, fikk vi anledning til å plukke ut noen komplette individer av amfipoder som ellers ofte blir ødelagt (mister bein og antenner) hvis de blir liggende sammen med resten av prøven. Noen av disse har vi allerede tatt bilder av.

Neste trinn blir at Christine sorterer prøvene til forskjellige dyregrupper på laben. Amfipodene blir mastergrad, og resten av dyregruppene blir vurdert opp i mot hva vi allerede har i fra området i museets samlinger – om det er noe som ikke allerede er strekkodet så blir disse tatt ut til NorBOL.

Samlingen av maneter ga svært uventede funn. Selvfølgelig var de vanlige regionale artene av småmaneter og kolonimaneter tilstede, men vi fant også en rar manet som tilhører den mystiske slekten Calycopsis (se bildet!), og som skal strekkodes gjennom NorBOL.

Til venstre, et eksemplar i ”eudoxia” livsstadiet av kolonimaneten Lensia conoidea, en vanlig art i området. Til høyre, en uventet Calycopsis bigelowi småmanet. Foto: Luis Martell

Blåmandagen gav oss fine prøver, flatt hav, og ikke minst blå himmel. Ja takk – begge (alle ) deler!  Foto: K. Kongshavn


Litteratur:

Rees WJ (1938) Observations on British and Norwegian hydroids and their medusae. Journal of the Marine Biological Association of the United Kingdom 23:1-42

Katrine, Christine, Luis, Anne Helene