Category Archives: Mollusca

Leddsneglenes magnetiske raspetunge

Leddsneglen Leptochiton asellus kryper på et skjell. Hodeenden med munn og radula er til venstre.

Leddsnegl (Polyplacophora) er marine bløtdyr i klassen Mollusca som lever på alle typer harde underlag. De er beskyttet av åtte skallplater på oversiden, og på undersiden har de en muskuløs fot de bruker til å krype med og til å holde seg fast til underlaget.

Leddsnegl har i likhet med mange andre bløtdyr en raspetunge eller radula. Radulaen er en lang, båndformet struktur med flere rekker av små tenner. Denne bruker de til å skrape mat av underlaget og føre den inn i munnåpningen.

Det harde underlaget radulaen rasper over, ofte stein eller skjell, gjør stor slitasje på tennene på radulaen. Hos leddsnegl er derfor tennene på raspetungen forsterket med metaller, blant annet jernoksidet magnetitt.

Magnetitt er det hardeste mineralet som dannes av noe dyr, og leddsnegl har de hardeste tennene i hele dyreriket. Magnetittinnholdet gjør til og med radulaen magnetisk. Innholdet av magnetitt i radulaen kan bidra til leddsneglenes evne til å detektere jordens magnetfelt – et innebygget kompass!

Leddsneglen Leptochiton asellus skraper med sin radula. Radulaen synes i munnåpningen med metalliske tenner. Radulaen føres frem til munnåpningen for å skrape over underlaget.

Radulaen er stor i forhold til kroppsstørrelsen til leddsneglen, opp til så mye som en tredjedel av kroppslengden. Tennene er festet på et bånd som kan føres framover i munnhulen slik at tennene beveges over underlaget. Radulatennene består av et mikroskopisk nettverk av fiber som er satt sammen av karbohydrater, proteiner og mineraler. Dette nettverket er konstruert for å gi tennene slitestyrken som trengs for å kunne raspes over harde overflater igjen og igjen. Proteinene og karbohydratene i fibernettet gir fleksibilitet, slik at tennene skal tåle press uten å knekke. Mineralene gjør tennene slitesterke.

Til tross for at tennene er slitesterke, er det nødvendig å fornye dem jevnlig. Tennene fremme på radulaen som skraper over underlaget behøver å byttes ut hver andre til tredje dag. Derfor dannes det kontinuerlig nye tenner bakerst på radulaen som sakte føres fremover for å erstatte de utslitte. Til enhver tid finnes det derfor tenner i alle utviklingsstadier på radulaen hos en leddsnegl, og man kan se den gradvise utviklingen fra umodne tenner bakerst, mot stadig mer forsterkede tenner dekket av metall helt framme på den delen av radulaen som blir skrapt mot underlaget.

Radula dissekert ut av en leddsnegl. Legg merke til endringen i farge fra de nye, gjennomsiktige tennene til høyre til gradvis mer mineraliserte tenner mot venstre.

Nærbilde av radula med de kraftige, mineralforsterkede tennene langs hver side.

Radulaen er omgitt av en radulasekk som styrer utviklingen av radulaen. Inne i denne fungerer radulaen som et slags samlebånd. Oppbygningen av nye tenner begynner innerst i sekken med avsetning av en blanding av kitin og proteiner som danner den organiske grunnstrukturen til tannen. På undersiden av radulaen ligger vev som gradvis fører radulaen fram mot munnåpningen ettersom den dannes. På oversiden av radulaen ligger vev som sørger for at de nydannede tennene blir forsterket og klare til bruk mens den føres framover. Ettersom dannelsen av tennene fortsetter, endres den organiske strukturen i tannen for å gjøre plass til mineraler. Framover på radulaen blir tennene gradvis mindre gjennomsiktige og med kraftigere farge, først gulaktige, siden brune, og de ferdige tennene som er i bruk er nesten sorte.

Gjennom evolusjon over millioner av år har leddsneglen utviklet en raspetunge som er perfekt tilpasset oppgaven den har.

-Nina


Litteratur/ videre lesning:

Brooker, L. R., Shaw, J. A. 2012. The chiton radula: a unique model for biomineralization studies. Advanced topics in biomineralization 1, 65-84.

Gordon, L., Joester, D. 2011. Nanoscale chemical tomography of buried organic–inorganic interfaces in the chiton tooth. Nature 469, 194–197.

Sumner-Rooney, L. H., Murray, J. A., Cain, S. D., Sigwart, J. D. 2014. Do chitons have a compass? Evidence for magnetic sensitivity in Polyplacophora, Journal of Natural History 48:45-48, 3033-3045.

Weaver, J. C., Wang, Q., Miserez, A., Tantuccio, A., Stromberg, R., Bozhilov, K. N., Maxwell, P., Nay, R., Heier, S. T., DiMasi, E., Kisailus, D. 2010. Analysis of an ultra hard magnetic biomineral in chiton radular teeth. Materials Today 13, 42-52.

Mareano-tokt til Spitsbergenbanken (del 3: bonus)

Toktleder Børge Holte fikk meg til å skrive en sak om nakensneglene vi så på toktet etter at jeg ble litt  i overkant gira da det jeg trodde kunne være den nybeskrevne arten fra Trøndelag,  Dendronotus yrjargul, dukket opp på skjermen oppe på 75 grader nord.
(Takk til Torkild Bakken som svarte på meldinger midt på en søndag, og som bekreftet at det kunne være den – vi har et individ i prøvene, så forhåpentligvis finne vi ut av det sikkert ganske snart. ).

Det ble nødvendigvis en ganske enkel tekst, for jeg er ingen nakensnegle-ekspert – og den fikk tittelen “Sommerfuggel i vinterland” (nakensnegler kalles i blant “Havets sommerfugler”).

Fargerike, skjøre og vakre – nakensnegler (nudibranchia) kalles i blant havets sommerfugler. Her en busksnegl av noe slag.

Lite visste jeg at vi snart skulle få en helt ekte “Sommerfuggel” på dekk…..

De første dagene på tokt var det heftig mye vind, og da vinden løyet hadde vi fått en liten gjeng med blindpassasjerer om bord. Vi er naturligvis vant med å se sjøfugl når vi er ute, men nå hoppet en flokk med det jeg tror var snøspurv (P⁠lectrophenax nivalis), et par bjørkefinker (Fringilla montifringilla), og to polarsisik (A⁠canthis hornemanni) rundt på tråldekket. Vi bød på ferskvann og nøttemiks, og beklaget at ferden deres sydover plutselig var blitt til cruise enda lengre nord enn de hadde vært….men det så ut som om de klarte seg relativt greit.

Men så plutselig, på fullstasjon R2840, dukket det opp en ny fugl; en trostestor, grønn en med spisst nebb. Her var vi på 75 grader nord, 19 grader øst – og nærmeste land var Bjørnøya. Fuglen var kjempestresset og fløy mot en rute, men en i mannskapet  fikk fatt i den før det ble kræsj.

Ca her var vi (kart fra Norgeskart/Kartverket)

Vi fikk satt den et rolig sted med mat og vann, og lot den være i fred. Men hva var nå dette for fugl? Forslagene gikk fra bokfink til hakkespett, men jeg var ganske sikker på at det var det i alle fall ikke.

For å ikke stresse den unødig hadde vi ikke tatt noe mer bilder enn de få som ble tatt da han holdt den, men jeg sendte dem ut på spørring (anbefaler alle å ha noen husornitologer i bakhånd!).

“Har noen et kompass til låns…?” -verdens kanskje nordligste pirol Fotos: K. Kongshavn

Svaret var enstemmig, dette var en juvenil (ung) PIROL (Oriolus oriolus),
og Wikipedia forteller at

“Arten forekommer bare tilfeldig i Norge, men er observert hekkende på Jomfruland og i Vestfold. Utbredt over det meste av Mellom- og Sør-Europa samt østover til India. Trekkfugl som overvintrer i tropisk Afrika.”.

Vi antar at dette er ny nordlig rekord?

Hva fuglens videre skjebne ble vet vi ikke, vi så den ikke neste dag. Jeg la i optimismens navn ut litt frukt på strategiske plasser, i tilfelle den var skikkelig blindpassasjer. Kanskje fløy den videre etter en pust i bakken..?

-Katrine

Søte, bløte pelsmollusker

De færreste av dyrene vi jobber med på evertebratsamlingene har fordelen av å ha store øyene eller bløt pels for å fange oppmerksomheten vår. Heldigvis er ikke dette et kriterium for å være interessante forskningsobjekter, og som taksonomer bryr vi oss ikke om estetikk når vi studerer utseende til de ulike artene vi arbeider med, men hvordan vi kan bruke karakterer ved utseendet til å skille mellom arter, og utlede hvordan de er beslektet med hverandre. Det er likevel ikke til å unngå at noen arter kan utmerke seg og bli spesielle favoritter som vi får litt ekstra varme følelser for. Dette er den første bloggen i en serie vi kaller “søtinger” – her kan dere få bli kjent med noen av våre favorittdyr

En favoritt er Chaetoderma nitidulum Lovén, 1844, som har fått navn etter de glinsende kalknålene som dekker kroppen (fra gresk: chaetos =nål, børste; derma = hud, skinn, og nitidus = skinnende, glitrende). Foto: N Mikkelsen

En av dyregruppene som det arbeides med ved evertebratsamlingen er ormebløtdyr, også kjent som pelsbløtdyr. De kan se ut som de er myke og gode å ta på, men den myke pelsen består av stive kalkpigger eller kalknåler, og er i virkeligheten alt annet enn myk. Ormebløtdyrene tilhører nemlig gruppen av bløtdyr eller mollusker som har kroppen dekket av kalkpigger istedenfor et dekkende skall. Kalknålene er små, men dekker hele kroppen i et tett lag og gir god beskyttelse mot omgivelsene og mot predatorer.

En av ormebløtdyrene i Norge er Chaetoderma nitidulum. Dette er en av artene av ormebløtdyr som lever på bløt bunn i havet, hvor de graver seg ned i bunnen med hodet først. Her livnærer de seg på organisk materiale og encellede dyr som lever i sedimentene. Ormebløtdyrene har ikke øyne, det har de ikke bruk for nede i sedimentet, men rundt munnen har de et mykt og følsomt munnskjold som de kan føle seg fram med. Bakenden lar de stikke opp av bunnen. I bakenden finnes gjeller, og dessuten sanseorganer som kan registrere vannkvaliteten. Dusken av kalkpigger rundt bakenden som stikker opp er ofte rustfarget avsetning av mineraler fra sedimentene.

Kalknålene gjør også at pelsbløtdyrene får et vakkert, glinsende utseende. Hvordan kan man unngå å bli sjarmert?

 

-Nina

Feltsesongen 2020 er i gang!

Mandag 2. mars dro fem fra Universitetsmuseet ut i blesten om bord på R/V Hans Brattstrøm. Tre av oss representerte tre ulike artsprosjekter: Katrine for «Hardbunnsfauna», Cessa for «Nakensnegler i Sør-Norge», Nina for «Norske leddsnegler (NorChitons)», samt Justine som lette etter snegler i slekta Scaphander som hun jobber med i doktorgraden sin, og Nico, som driver med vertebrater (mest fisk, helst hai).

Mandagsgjengen, fasjonabelt antrukket og i upåklagelig poseringsstil. Om noen skulle trenge hjelp med å designe CD-cover fra 90-tallet så kan vi være behjelpelige…! Foto: J. Siegwald

Målet for dagen var i første omgang Osundet ute i Øygarden, hvor det finnes en bunntype, ruglbunn, som vi ikke har mye prøver i fra. Rugl er et fellesnavn for en gruppe forkalkede rødalger som gir et spennende habitat for mange arter.

Vi tok to små trekantskrapeprøver i Osundet, før vi dro på sneglejakt for Justine og Cessa i nærheten av Hauglandsosen. Dessverre uteble ønskeartene deres denne gangen, men vi satser på å få fatt i dem en annen gang!

Hvis noen tilfeldigvis får Scaphander om bord i nærheten av Bergen så vil Justine veldig, veldig gjerne ha fatt i levende eksemplarer! De ser sånn ut:

Scaphander-snegler er gulaktige i fargen, et par cm store, og har større kropp enn skjell.

Nå driver vi og sorterer og identifiserer på fangsten, for Hardbunnsfauna sin del så ser vi allerede at vi har fått en del spennende funn!

Alle de tre artsprosjektene har forøvrig Instagram-kontoer, du finner dem her:
NorChitons, Hardbunnsfauna, SeaSlugsofSouthernNorway

-Katrine

På feltarbeid til verdens sterkeste malstrøm

Vi startet september med en tur nordover; tre artsprosjekter vendte nesen mot Saltstraumen for å utforske artsdiversiteten av evertebrater der.

Det ligger en viss utvikling i tiden mellom Olaus Magnus’ Carta Marina fra 1539 til at vi kan ankomme Bodø lufthavn med fly – men Saltstraumen har nok vært en konstant kilde til fascinasjon for de som har observert de sterke strømmene.

De reisende var Luis med prosjektet NorHydro;  Norske marine bentiske hydrozoer, Jon og Katrine på Hardbunnsfauna ( Evertebratfauna på grunne hardbunnshabitater: Artskartlegging og DNA strekkoding), og Torkild (fra NTNU Vitenskapsmuseet) på både Hardbunnsfauna og (primært, i dette tilfellet) Sneglebuss Barentshavet, som ser på arter av nakensnegler i Nord-Norge.

Vi har etter hvert bred erfaring i å gjøre om campinghytter til funksjonelle laboratorier – og tilbake til hytter igjen!

I tillegg samlet vi naturligvis til de respektive museene sine samlinger – og til de andre artsprosjektene. Gjennom slikt samarbeid gavner vi både hverandres prosjekt og fremtidig forskning – det er fint!

Initiativet til denne utforskningen kom i fra kunnskapsrike dykkere som rapporterer at de finner uventede (og kanskje til og med ukjente?) arter i strømmen. Den uka vi var der var det høy aktivitet på Saltstraumen Dykkecamp, og vi fikk spedd på vår egen fangst i fra littoralen med knallfine prøver samlet inn av dykkere. Her er litt av fangsten (fotos K. Kongshavn):

Vi har også fått tilgang til et helt slå-deg-i-bakken-fantastisk materiale av undervannsbilder fra folk som Bernard Picton og Erling Svensen, som vi gleder oss til å kunne linke til prøvene etter hvert som vi opparbeider dem.  Luksus for oss, og forhåpentligvis også kilde til ny kunnskap!

En smakebit på undervannsbildene, her har vi et av Torkild sine dyr (sneglen) på god vei til å gumle i seg et av Luis’ sine dyr (Hydroiden). Foto: Bernard Picton, CC4.0-BY

NRK Nordland var innom oss og dykkerne, og laget et fint innslag – klikk her for å se undervannsfilm i fra et helt spesielt habitat (og se oss jobbe på lab). NRK Nordland sitt innslag om artsjakt. 

Hvorvidt vi fant noen helt nye arter vil tiden vise – nå skal vi studere det innsamlede materialet i detalj, og konsultere med spesialister der det trengs.

-Katrine