Featured post

Velkommen!

Evertebratsamlingen er en av Universitetsmuseets store samlinger av vitenskapelig zoologisk materiale. Evertebrater, eller invertebrater, er en betegnelse for dyr uten ryggrad. Ved vårt museum, som ved mange andre vitenskapelige samlinger, er evertebratene den delen av dyreriket som gjenstår når virveldyrene (vertebrater), insekter, edderkoppdyr og tusenbein (entomologi) er tatt ut. Evertebratene omfatter derfor en svært variert gruppering av veldig ulike dyregrupper, både frittlevende, fastsittende og parasitter, som kan ha spektakulære levevis i mange typer miljø. Mange av artene i disse dyregruppene vet vi fremdeles svært lite om fordi de er vanskelige å studere og å identifisere. Vitenskapelige samlinger er fundamentale kilder til kunnskapen om vårt zoologiske mangfold. På disse sidene ønsker vi å informere litt om samlingenes innhold og om tidligere og nåværende virksomhet.

Vår offisielle nettside finner du her

For the English version of the blog, go here

Bilder og annet materiell på bloggen er © Evertebratavdelingen dersom ikke annet er oppgitt. Om noen ønsker å benytte materiale herifra bes de ta kontakt.

Studentbesøk – August

Sammen med nyinnsamlet materiale utgjør museenes vitenskapelige samlinger forskningsmaterialet som denne masteroppgaven bygger på. De nye prøvene vil etter hvert også inngå i samlingen, og dermed bli en del av tilgjengelig forskingsmateriale for fremtidige studier.

Universitetsmuseene bidrar til å utdanne studenter med kompetanse på ulike dyregrupper. Flere av disse studentoppgavene hos oss lages i forbindelse med prosjekter vi har gående. For tiden er det flere studenter ved UM som arbeider med masteroppgaver basert på prosjektene som er støttet av Artsprosjektet.

De siste to ukene har vi hatt en av studentene som er tilknyttet Hardbunnsfauna-prosjektet på studiebesøk i fra NTNU vitenskapsmuseet, og vi ba ham skrive litt om hva han jobber med. Vi gir ordet til August:

 

 

Gjennom prosjekter som Hardbunnsfauna  kommer man over de rareste dyr som kryper rundt vår langstrakte kyst, og blant alle våre fantastiske evertebrater finnes det en orden som uten tvil er kulere enn de andre.

Jeg snakker her så klart om isopodene (også kalt tanglus på norsk).

Det er registret 184 arter av isopoder i Norge per i dag – det reelle tallet er antakelig noe høyere. Kilde: Artsdatabanken Og ja, tusselus/kaffedyr/skrukketroll er også isopoder, om noen syntes de ligner! Fotos: K. Kongshavn

Fargerike isopoder (de som er flattrykket ovenfra og ned) og amphipoder (flattrykket fra sidene)) samlet i fra Hjellestad marina.

Disse krepsdyrene er så utrolig fascinerende at jeg har valgt å skrive min masteroppgave om dem som en del av Hardbunnsfauna-prosjektet. Innad i ordenen Isopoda har jeg valgt å fordype meg i familiene Idoteidae  og Janiridae, med fokus på arter i slektene Idotea (Fabricius, 1798), Jaera (Leach, 1814) og Janira (Leach, 1814).

Målet med denne masteroppgaven er å undersøke utbredelsen  og artsdiversiteten til isopod-arter som er tilknyttet grunn hardbunn i Norge. I tillegg til dette skal jeg benytte DNA strekkoding (DNA barcoding) som et verktøy for å kunne si mer om den genetiske diversiteten i en av slektene: En stor del av mitt prosjekt går ut på å utforske utbredelsen av 4 arter i slekten Jaera, nemlig Jaera albifrons (Leach, 1814), Jaera praehirsuta (Forsman, 1949), Jaera ischiosetosa (Forsman, 1949) og Jaera forsmani (Bocquet, 1953). Ettersom disse artene ikke er større en ca 2mm og ser veldig like ut, er de vanskelig å skille fra hverandre.

Feltarbeid i fjæra i Trøndelag (f.v. Tuva, August og Luis). Foto: Per Gätzschmann, CC-BY-SA

I Artskart er det kun oppført observasjoner av Jaera albifrons, og jeg har en liten mistanke om at noen av disse observasjonene kan være en eller flere av de andre artene.

For å finne ut mer om disse artene må jeg ut i felt for å samle inn prøver for så å undersøke dem under lupa på lab. Jeg håper å kunne bidra til en bedre forståelse av hvor man kan forvente å finne disse artene i Norge, samt å si mer om hvor forskjellige de egentlig er basert på genetiske data.

 

 

-August Rustad Nymoen

 

Vi takker for hyggelig besøk, og gleder oss til å se hva arbeidet med masteroppgaven avdekker! 

 

I fotsporene til Georg Ossian Sars

Ikke siden de omfattende arbeidene til G.O. Sars på slutten av 1800-tallet er det gjennomført en kartlegging av hyperbentiske hoppekreps i Norge.

Sist uke (24.–28. august) gjennomførte prosjektet «HYPCOP» (Hoppekreps i marine hyperbentiske habitater) en workshop i Flødevigen. Deltakere fra Havforskningsinstituttet, Universitetsmuseet i Bergen og NIVA Bergen hadde en travel uke med felt- og laboratoriearbeid.

Deltagere på workshop i Flødevigen; Tone fra HI, Anders fra NIVA, og Cessa, Jon og Francisca fra UiB (UM). Foto: Cessa Rauch

Om prosjektet:

HYPCOP er et treårig prosjekt som ledes av Havforskningsinstituttet i samarbeid med Universitetsmuseet i Bergen og NIVA Bergen.

HYPCOP har som mål å kartlegge hoppekreps i hyperbentiske marine habitater der faunaen er dårlig kjent. Hyperbentos er leveområdet like over havbunnen. Artene som lever her fanges vanligvis ikke med tradisjonelle redskap, og vi har derfor liten kunnskap om artsmangfoldet i dette habitatet.

HYPCOP er finansiert av Artsdatabanken gjennom Artsprosjektet til kartlegging av dårlig kjente arter. Gjennom kartlegging og barcoding skal prosjektet HYPCOP tette noen av kunnskapshullene for arter av hoppekreps i norske havområder.

Eksperter antar at om lag en av fire arter som finnes i Norge ikke er oppdaget ennå. Vi forventer å finne nye arter for Norge, beskrive arter som er nye for vitenskapen og gi ny informasjon om utbredelse av hoppekreps i Norge.

 

Hvorfor studere hyperbentiske hoppekreps?

Havforskningsinstituttets overvåkning av hoppekreps fokuserer i hovedsak på planktoniske calanoide copepoder i de øvre vannlag. Imidlertid har vi liten (eller ingen) kunnskap om arter som lever like over eller nær havbunn (hyperbentos).

Det er gjort svært få undersøkelser av hyperbentiske hoppekreps siden de omfattende arbeidene til G.O. Sars i perioden 1860 to 1928 (Sars 1919–21). Dette skyldes delvis at hyperbentos er vanskelig tilgjengelig, men fremfor alt en stor mangel på taksonomisk kompetanse.

Hyperbentiske copepoder har stor betydning som bindeledd mellom primærproduksjon og høyere trofiske nivåer. I tillegg bidrar flere av artene til karbonomsettingen mellom øver vannlag og havbunnen. For bedre forståelse av økologiske sammenhenger trenger vi kunnskap om artsmangfold, artenes utbredelse og deres funksjon i systemet.

Hvordan:

Prosjektet skal innhente materiale fra norske havområder fra Skagerrak i sør, til Finnmark i Nord. Vi samler inn materiale fra makroalger og hyperbentos i grunne kystområder og dype fjorder.

Lysfelle

For innsamling bruker vi håver, sleder, dykking og lysfeller som tiltrekker seg dyrene.

Hoppekrepsene som samles inn, sorteres og fotograferes deretter levende. Dette fordi flere av de morfologiske trekkene, som for eksempel farger, forsvinner ved fiksering.

Harpacticoid copepode med kraftig rødfarge. Foto: Cessa Rauch

Hver enkelt hoppekreps skal bestemmes til art, og sendes deretter til DNA-strekkoding. På denne måten får hvert enkelt individ en artsbestemmelse koblet til en unik DNA-strekkode.

Artsbestemmelsen er et utfordrende arbeid, og krever en møysommelig dissekering av hoppekrepsene. Form på munndeler og benpar er karakterer som brukes ved artsbestemmelse.

Tegningene til G.O. Sars er til stor hjelp, og hans unike 100 år gamle illustrasjoner regnes fremdeles som en av de internasjonalt fremste for artsbestemmelse av denne utfordrende dyregruppen.

Tegninger av G.O. Sars, 1911

Vi bygger et DNA-referansebibliotek

I vår tid har vi et svært nyttig verktøy som G.O. Sars ikke hadde tilgang til: DNA-strekkoding. Ved hjelp av DNA-analyser kan vi identifisere flere arter enn før. DNA-strekkoding kan også avdekke nye arter for Norge, og kan brukes for å skille såkalte «kryptiske arter», som ser helt like ut morfologisk.

Men, det er et stort MEN. For å bruke DNA til artsbestemmelse må vi bygge et referansebibliotek der hver DNA-strekkode er koblet til en art (altså en verifisert morfologisk artsbestemmelse). Et av målene til artsprosjektet HYPCOP er å bygge et pålitelig DNA-referansebibliotek for kopepoder, som kan benyttes ved fremtidige økologiske studier.

I samarbeid med NorBOL (Norwegian Barcode of Life) blir alle arter som samles inn gjennom artsprosjektet, DNA-strekkodet og lagt inn i referansebiblioteket. En forutsetning for et godt referansebibliotek er en morfologisk artsbestemmelse. Dette krever god taksonomisk kompetanse.

Kompetansebygging

En av de største utfordringene ved kartlegging av arter og oppbygging av DNA-referansebibliotek er mangelen på taksonomer som kan bestemme artene.

Det er et stort behov for å øke den taksonomiske kompetansen i Norge. I tillegg til å kartlegge artsmangfoldet har derfor prosjektet som mål å bygge opp ny taksonomisk kompetanse på hoppekreps i norske fagmiljøer.

Gjennom workshops, kurs og studentprosjekter skal HYPCOP sikre kunnskapsoverføring mellom internasjonale eksperter og norske studenter og forskere.

Dette prosjektet vil gi ny kunnskap om artsmangfoldet i Norge, og det er store muligheter for at vi finner nye arter. Det hyperbentiske habitatet er utvilsomt et av de «ukjente» leveområdene i Norge.

Det er veldig spennende å utforske denne «hvite flekken» på Norges biomangfold-kart. Prosjektet har dessuten et snev av historisk sus over seg, i og med at de hyperbentiske hoppekrepsene ikke er kartlagt på 100 år.

Vi føler at G.O. Sars ser oss over skulderen, og vi gleder oss til å løfte hans unike arbeid opp i lyset.

Tekst: Tone Falkenhaug  

Hvor finnes lærsekkdyrene i Norge? Hjelp oss å kartlegge utbredelsen til Styela clava!

Kjære alle havinteresserte, vi i prosjektet Hardbunnsfauna trenger din hjelp!

Vi vil bruke folkeforskning (citizen science) til å undersøke hvor lærsekkdyrene, Styela clava, som er en fremmedart i Norge, finnes anno 2020.

Hvem er vi?

“Hardbunnsfauna” er forkortelsen vi bruker for prosjektet “Evertebratfauna på grunne hardbunnshabitater: Artskartlegging og DNA strekkoding» (link), som er finansiert av Artsprosjektet (link).

Vi studerer de (mange!) virvelløse dyrene som finnes på hardbunn i fra fjæra og ned til ca. 40 meters dyp langs hele norskekysten – dette inkluderer kjenninger som krabber, reker, kråkeboller og sjøstjerner, men også de litt mindre kjente, som svamp og mosdyr.

Vi kartlegger hvilke arter som finnes hvor, bygger museumssamlinger med innsamlet materiale, og bidrar til å fylle det globale DNA-strekkodebiblioteket (BOLDSystems) over flercellete arter.

Hardbunnsfauna-prosjektet i aksjon; vi er mye ute i felt og samler ferskt materiale, som så prosesseres på lab. I den øvre rekken her ser du veien fra prøve til genetisk strekkode, til høyre er noen av dyregruppene vi arbeider med. Fotos: E. Willassen, K. Kongshavn

Sekkdyr, Ascidiacea

En av dyregruppene vi fokuserer spesielt mye på er sekkdyrene, Ascidiacea (også kalt sjøpunger, eller sea squirts på engelsk). Disse hører inn under rekken Kappedyr (Tunicata). Det er registrert 76 arter av kappedyr i Norge, og de fleste av disse er sekkdyr (Ascidiacea).  Sekkdyr kan være solitære (enkeltvoksende) eller kolonidannende.

Her er et lite knippe bilder av hvordan de kan se ut:

Hvor finnes lærsekkdyrene i Norge?

Lærsekkdyrene, Styela clava, hører til blant de solitære sekkdyrene.  Det er en fremmed art i norsk fauna. Arten har moderat invasjonspotensiale, og liten økologisk effekt, men den kan opptre i svært høy tetthet der forholdene ligger til rette for det, og kan da utkonkurrere andre arter lokalt.

Lærsekkdyr som vokser tett sammen. Foto: E. Svensen

Lærsekkdyrene sprer seg i liten grad med havstrømmer, larven slår seg normalt ned i nærheten av mordyret i løpet av 24 timer. Den globale spredningen har hovedsakelig skjedd ved hjelp av menneskelig aktivitet. I Norge ble den først funnet på 90-tallet:

«Styela clava er naturlig hjemmehørende i nordvestlige Stillehav. [..]Første kjente observasjon av S. clava i Norge er fra Lindøy ved Stavanger omkring 1990, men arten ble ikke artsbestemt med sikkerhet før flere år senere. Arten er nå godt etablert i Stavangerområdet. I senere år (2008-2017) er den funnet i båthavner i området Grimstad til Arendal. Høsten 2010 ble arten også funnet i Hordaland. Det må forventes at Styela clava vil bli påvist i flere områder på Vestlandet og Sørlandet i årene som kommer.»
(Jelmert A, Gulliksen B, Oug E, Sundet J og Falkenhaug T (2018, 5. juni). Styela clava, vurdering av økologisk risiko. Fremmedartslista 2018. Artsdatabanken. Hentet (2020, 21. august) fra /N/2651)

Per i dag ligger lærsekkdyrene inne med bare 69 observasjoner i Artsobservasjoner (se kart) – vi vil ha folk med på dugnad for å kartlegge hvor de faktisk finnes!

Rapporterte observasjoner av Styela clava i Artskart per 1. september 2020

Arten ser ut til å være begrenset av saltholdighet og vil ikke spre seg østover fra ca. Grimstad og ikke gå inn i Ytre Oslofjord pga. for lav saltholdighet. Er det riktig?

Hvor langt østover/innover langs kysten av Skagerrak finner vi denne? Og tilsvarende nordover langs kysten?

Så kjære dykkere, båteiere, barnehager, skoleklasser, turgåere, strandryddere, biologinerder og andre som innimellom befinner seg ved sjøen – kan dere hjelpe oss?

    • Du trenger:
  • en brukerkonto i Artsobservasjoner (gratis og raskt å lage, link),
  • mobiltelefon (eller annet kamera),
  • mulighet for å stedfeste hvor du er (enten via mobilen, eller fra karttjenester som norgeskart, finn.no eller Google maps),
  • tilgang til sjø.

Ta deg en tur ned på brygga, legg deg på magen, og se om du ser dem. For de som dykker eller fridykker er det verdt å titte *under* brygga også, det er ikke uvanlig at de ikke er å se på sidene, men sitter tett i tett på undersiden. De kan også forekomme på tau som ligger i vannet.

Lærsekkdyrjakt kan utføres ca slik. Foto: C. Rauch

Dette ser du etter:

En (ofte brunlig) læraktig sekk med to tettsittende stripete sifoner (blåserør, trakter) med fire buer, knudrete overflate i øverste del av dyret og langsgående folder i nedre del. Voksne individer har en tydelig stilk, og kan bli 20 cm lange. Fargen varierer; fra gulbrun, brunhvit, rødbrun til gulgrå. Det finnes ingen norske forvekslingsarter.
(fra Havforskningsinstituttet sin temaside «Styela clava – lærsekkdyr» (link)

Lærsekkdyr som vokser på tang – legg merke til den knudrete overflaten. Foto: Torkild Bakken

Sifonene (inn- og utstrømningsrør) er stripete og står tett sammen. Foto: Erling Svensen

Voksne lærsekkdyr har en tydelig stilk. Foto: E. Svensen

Overflaten er knudrete, med langsgående folder på nedre del, og sifonene har striper. Foto: E. Svensen

De kan bli opp til 20 cm store – men er ofte litt mindre enn det. Foto: E. Svensen

Det er ikke uvanlig at det vokser andre organismer på lærsekkdyrene. Foto: E. Svensen

Ta bilde av funnet ditt, og legg dem inn i Artsobservasjoner:  https://www.artsobservasjoner.no/

Da blir det tilgjengelig for oss også 😊

Lykke til, og på forhånd tusen takk for hjelpen!

Tusen takk også til Erling Svensen for de flotte bildene vi får lov til å bruke!

Hardbunnsfauna er på Twitter og Instagram, tagg oss gjerne hvis dere finner noe! Vi er @hardbunnsfauna begge steder.


Lyst til å vite mer?

Havforskningsinstituttet: «Tema: Styela clava – lærsekkdyr» (link)

Fremmedartslista 2018: Lærsekkdyr Styela clava (link)

Arten ble først beskrevet av W.A. Herdman i 1881: “Preliminary report on the Tunicata of the Challenger expedition. Cynthiidae”. Proceeding of the Royal Society of Edinburgh. 11(3): 52-88., available online at https://www.biodiversitylibrary.org/page/48710941

Feltsamarbeid – Kilstraumen 17.-22. juni

Vi har for tiden mange artsprosjekter gående ved evertebratsamlingen, og flere av dem ser på dyr som lever i samme type habitater. Dette åpner for at vi kan samarbeide om innsamlinger i felt, og være særs effektive med tiden når vi har tilgang på båt.

Fire prosjekter i et bilde! Her har vi fra venstre Luis/NorHydro, Nina/NorChitons, Katrine/Hardbunnsfauna, og fotografen i vannet er Cessa/HYPCOP! Foto: Cessa Rauch

Feltarbeid: planer legges, og endres.

 

I juni hadde Universitetsmuseet fått tildelt tre dager med R/V Hans Brattström, og vi hadde i utgangspunktet lagt opp til at to-tre av prosjektene skulle dra til Sognefjorden for å samle prøver der. Men så kom korona, og alle planer ble snudd på hodet.

 

R/V Hans Brattstöm på vei inn Kilstraumen. Foto: K. Kongshavn

Da det viste seg at vi allikevel kunne bruke båten, men at vi ikke kunne sove om bord som planlagt, bestemte vi oss for å droppe å dra langt inn i Sognefjorden, og heller fokusere finne et bra sted å sette opp base på land, og samle interessante lokaliteter både med R/V Hans Brattström og for egen maskin (plukking i fjæra og snorkling). Dette åpnet for at flere prosjekter kunne delta, og vi ble til slutt hele fem artsprosjekt som samarbeidet på den utvalgte basen vår i Kilstraumen (Austrheim, Vestland).

På vei inn til Kilstraumen Brygge, hvor vi hadde base. Foto: K.Kongshavn

Deltagende prosjekter (med respektive deltagere i parentes) var

Kilstraumen er en spennende lokalitet i seg selv, da den sterke strømmen gir et rikt dyreliv – og det var samtidig kort vei til andre interessante lokaliteter. Vi endte med mange innsamlings-stasjoner, som du ser på kartet:

Stasjoner hvor vi samlet materiale under feltarbeidet. Kart: K. Kongshavn

Dag 1
Vi delte oss i mindre grupper på veien opp; Anne Helene, Luis og Katrine dro opp med Brattström. På veien satte vi ut fellene som Anne Helene bruker for å fange amphipodene hun studerer; de er åtseletere, og fanges i spesiallagde feller åtet med fisk; hvis de får stå et døgn eller mer så kommer amphipodene for å spise. Vi tok også prøver på veien; to trekk med planktonnett, og to trekantskrapeprøver. Trekantskrapen drar med seg opp det som finnes på havbunnen i fra et lite område, og tåler å hoppe rundt på hardbunn, så den gir gode prøver for flere av prosjektene.

Jon og Cessa tok bilen oppover, og stoppet et par steder på veien for å samle på grunt vann.

Vel fremme i Kilstraumen gjorde vi campinghytte om til laboratorium (det begynner vi å bli ganske drevne i!), og gjøv løs på prøvene.

En fin trekantskrapeprøve med skjellsand, tang, stein og en mengde døde skjell som det bodde mange ulike dyr på. Foto: K. Kongshavn

Prøvevasking; vi vil helst ha med oss mest mulig dyr, og minst mulig sediment, tilbake på laben!

Dag 2
Dag to var det ut med Brattström, og så delte vi oss; Jon, Cessa og Katrine dro mot land ute på noen holmer for innsamlinger i poller og på grunt vann, mens Luis og Anne Helene jobbet om bord på Brattström. Vi var fantastisk heldige med været, og fikk flotte prøver – grunntvannsteamet var først i en bukt med lite vannutskifting, deretter mer eksponert i tareskog, før vi avsluttet med tidevannspytter helt ytterst på en holme.

Fangst!

De to på Brattström tok plankton- og trekantskrapeprøver. Etter at alle hadde kommet seg vel om bord igjen ble det bestemt at vi skulle utnytte at været var så godt, og ta en ekstra stasjon på det som heter Jonsflua (hehe) – det er ikke ofte forholdene ligger til rette for at vi kan få prøver derifra med relativt liten båt!

Luis på manetjakt i planktonprøven. Foto: AHS Tandberg

Dag 3
Nina kom opp torsdag kveld, og ble med Brattström ut en tur på morgenkvisten for å ta noen skrapetrekk sammen med Anne Helene og Cessa. Deretter dro båten nedover mot Bergen, med Anne Helene om bord (hun skulle på et annet feltarbeid), og de hentet inn igjen fellene som ble satt ut første dagen. Tom kom oppover, så vi fikk forsterkninger på laben – det er absolutt fordeler med å ha feltarbeid i grei kjøreavstand i fra Bergen!

Dag 4
Vi dro til Sævrøysundet for innsamling på grunt vann, som viste seg å være en skikkelig kul lokalitet – der var det mye liv! Bildet i starten av posten ble tatt der.

Mwah! Se den flotte tarehapteren! Her *kryr* det av liv! foto: K. Kongshavn

Nina jakter leddsnegler Foto: K.Kongshavn

Det er ganske morsomt å se hvor skjerpet blikk folk har for å finne “sine” dyr – disse tre kunne lett se på samme tarestilken og alle komme helt fornøyde utav det! Foto: K. Kongshavn

Nok krepsdyr til å holde oss i ånde for en stund…

Dag 5
Siste dagen brukte vi til å arbeide med prøver i fra selve Kilstraumen, der var det også mye spennende å finne – og til å pakke, det er en del tetris som skal til!

Et par av oss drøyde hjemreisen til neste morgen, slik at vi fikk mest mulig tid til å arbeide med dagens fangst – så var det å få alt trygt plassert på museet, hvor vi fortsetter arbeidet med å sortere opp og artsbestemme, velge ut hva som skal til DNA strekkoding, og innlemme materialet i museet sine vitenskapelige samlinger.

Litt av fangsten; her er noe for enhver smak! Fotos: Katrine Kongshavn og Luis Martell

Vi hadde fem enormt produktive dager, og fikk samlet mye spennende materiale for alle prosjektene – det kommer det kanskje mer om på bloggen i tiden fremover?

-Katrine

Den søteste tangloppen?

Amphilochus anoculus. Foto: AH Tandberg

Kan amfipoder være søte? Det ligger vel litt i øyet som ser, men jeg mener at det definitivt finnes noen søte amfipoder. (Det finnes også noen som jeg ikke synes er så søte…) Hva er det som gjør en amfipode ekstra søt?  – Vel, det kan være så mye. Kanskje fargene, kanskje navnet vi har gitt dem, kanskje måten de beveger seg på eller måten de lever på? I dag skal jeg derfor presentere en av de mange søtingene. Si hei til Amphilochus anoculus!

 

Amphilochidae er en familie amfipoder som virker som den trives best i kaldt vann – enten det er i Arktis, Antarktis eller i dyphavet. De er små (de største nærmer seg rundt 8mm), har store sideplater og tynne, korte bein som de lett kan skjule på baksiden av sideplatene. Mange amfipode-forskere tenker på dem som “skinnende”, for de har ofte et litt hardt ytterskall som gjerne reflekterer lys når vi ser på dem i lupen. Nesten alle har runde eller litt nyreformete øyne, men de som kan latin skjønner at Amphilochus anoculus (an= ikke, oculus=øyne) ikke har øyne.

Konfokal-mikroskop-bilde av framkroppen (og hodet) til Amphilochus anoculus. Foto: AHTandberg

Til nå har vi funnet den i prøver fra de dype delene av Norskehavet og rundt Svalbard, gjerne dypere enn 800m. Vi vet at nesten alt lyset forsvinner allerede ved 200 meters dyp, og de siste lumenene gir opp ved 1000m. De dyrene som bor så dypt har veldig ofte enten store øyne eller lyne med veldig “åpne” linser (sånn at de kan ta inn alt lys som er tilgjengelig), eller så trenger de ikke øynene og finner ut av omgivelsene sine på andre måter.

Stasjoner med funn av Amphilochidae i IceAGE prosjektet.

Vi vet veldig lite om hvordan de små Amphilochidaene lever, men vi vet at de er blant de mest tallrike amfipodegruppene i Norskehavet. Prosjektet IceAGE , der Universitetesmuseet i Bergen er en samarbeidspartner, fant at rundt Island (både på grunt og dypt vann) var Amphilochidae og amfipodefamilien Oedicerotidae de mest vanlige.

 

 

… og hvorfor er nettopp Amphilochus anoculus en spesiell søting i mine øyne? Det var den første nye arten jeg oppdaget. Fra studietiden og oppdagelsen til den ble publisert 20 år etter, var den der i bakhodet hele tiden. Når en finner noe nytt, kan en gjerne tenke at det må være noe sjeldent, siden den ikke er funnet før. Dette er et eksempel på det motsatte. Det som nok manglet mest, var beskrivelsen av arten, og ikke minst tanken på at dette var en egen art. Siden den ble offisielt publisert for to år siden, har den blitt funnet i mange prøver fra dypt nord-Atlantisk vann, og ikke bare av meg…

Anne Helene

Du kan lese mer om islandske amfipoder i denne bloggposten fra 2018.

Amphilochus anoculus ble beskrevet her

Tandberg AHS, Vader W (2018) On a new species of Amphilochus from deep and cold Atlantic waters, with a note on the genus Amphilochopsis (Amphipoda, Gammaridea, Amphilochidae). ZooKeys 731: 103-134 doi:10.3897/zookeys.731.19899