Featured post

Velkommen!

Evertebratsamlingen er en av Universitetsmuseets store samlinger av vitenskapelig zoologisk materiale. Evertebrater, eller invertebrater, er en betegnelse for dyr uten ryggrad. Ved vårt museum, som ved mange andre vitenskapelige samlinger, er evertebratene den delen av dyreriket som gjenstår når virveldyrene (vertebrater), insekter, edderkoppdyr og tusenbein (entomologi) er tatt ut. Evertebratene omfatter derfor en svært variert gruppering av veldig ulike dyregrupper, både frittlevende, fastsittende og parasitter, som kan ha spektakulære levevis i mange typer miljø. Mange av artene i disse dyregruppene vet vi fremdeles svært lite om fordi de er vanskelige å studere og å identifisere. Vitenskapelige samlinger er fundamentale kilder til kunnskapen om vårt zoologiske mangfold. På disse sidene ønsker vi å informere litt om samlingenes innhold og om tidligere og nåværende virksomhet.

Vår offisielle nettside finner du her

For the English version of the blog, go here

Bilder og annet materiell på bloggen er © Evertebratavdelingen dersom ikke annet er oppgitt. Om noen ønsker å benytte materiale herifra bes de ta kontakt.

Rapport i fra Saltstraumen

Høsten 2019 dro vi på feltarbeid til verdens sterkeste malstrøm, Saltstraumen utenfor Bodø (link til blogginnlegg).

Vi hadde blitt invitert til å komme og plukke i prøvene som den driftige gjengen bak “Interessegruppa for Saltstraumen marine verneområde” fremskaffet under høstens Dive Camp. Du kan finne mer interessegruppa på Facebook, hvor de driver facebookgruppen “Saltstraumen marine verneområde“, som er spekket med flotte bilder og historier i fra dette helt spesielle området.

“Vi” var fra Bergen: Jon og Katrine fra prosjektet Hardbunnsfauna og Luis for NorHydro, og Torkild i fra NTNU på både Hardbunnsfauna og prosjektet #Sneglebuss (linker går til prosjektenes hjemmesider hos Artsdatabanken, som de er støttet av).
Det var en intens, produktiv, og trivelig uke, hvor vi satt stablet i høyden på ei lita campinghytte og prosesserte prøver så sjøvannet skvatt – for dykkerne kom stadig med mer! Dykketeamet var for øvrig fantastiske folk, så kunnskapsrike og villige til å dele – og vi fikk også et helt vanvittig flott bildemateriale i fra dem – et lite utvalg av dette har vi tatt med i rapporten.

Rapporten heter “Feltarbeid i Saltstraumen marine verneområde. Utfordringer og metodikk for observasjon og skånsom innsamling av marin fauna i en av verdens sterkeste tidevannsstrømmer” (2020) Bakken, T., Kongshavn, K., Martell, L., Alvestad, T. & Kongsrud, J. A.

Forsiden til rapporten. Bildet er tatt av Erling Svensen

Den er åpent tilgjengelig, og kan lastes ned som en pdf i fra NTNU Vitenskapsmuseet naturhistorisk notat, her er link som går til pdf

Noen hovedmomenter:
1) Dette er så vidt vi vet den første detaljerte oversikten over artsmangfoldet inne i verneområdet,
2) Det er et stort biologisk mangfold, og vi forventeter at det vil vise seg å være enda mye større ved mer detaljerte undersøkelser som dekker flere lokaliteter og flere sesonger,
3) Metoden ved å bruke dykkere til innsamling er uvurderlig, og har vist seg å være svært effektivt,
4) Det er fortsatt ikke alt materialet som er opparbeidet og identifisert, antall arter vil dermed øke på sikt, som også vil inkludere å identifisere arter fra bilder.

Takk til Interessegruppa for Saltstraumen marine verneområde for invitasjon og samarbeid!

-Katrine

 

Det finnes ikke dårlig vær…

RP-slede i sola. Foto: C. Rauch

 

..stemmer ikke alltid når det kommer til tokt, og kanskje spesielt disse korte dagstoktene hvor vi enten kan, eller ikke kan, dra ut.

I slutten av januar hadde vi på ingen måte ille vær, for sjøen var paddeflat (og vi kom oss ut, som er et lite mirakel i disse COVID-tider), men vi ble nok litt villedet av både hvor fint vær Anne Helene og Cessa hadde dagen før (link: Sled test for copepods), og hvor utrolig fin soloppgangen var da vi dro ut:

Soloppgang på sjøen en vintermorgen. Foto: K. Kongshavn

Det ble vintervær etter hvert (ikke så overraskende for januar – men det var vindstille, og vi hadde gode klær!) Foto: K.Kongshavn

Etter hvert ble det nemlig skikkelig snøvær, og bitende kaldt (det er litt eksotisk for oss på vestlandet!) – men vi fikk flotte prøver, og hadde det egentlig veldig trivelig!

Om bord var Nico, Nina og Katrine.

Happy campers! F.v. Nina (NorChitons), Katrine (Hardbunnsfauna), Nico (hai og NorAmph2 for anledningen)

Nico skulle trekke fellene han og Anne Helene hadde satt ut uken før – de ville teste om åtseletende amfipoder lot seg friste av makrell eller svarthå, og om de (sammen med isopoder med tilsvarende meny) kunne brukes til å renspise skjelettene til svarthåen (for det er litt av et prosjekt for oss å få disse rene). Nina var med for å sikre seg skallus (Polyplacophora) til prosjektet hun har gående på dem, og Katrine skulle samle for Hardbunnsfauna og (hvis vi traff riktig sediment) jakte på noen spesifikke, bitte små snegler vi trenger mer av til et prosjekt ved samlingene.

Vi hadde en plan om å besøke tidligere lokaliteter rundt Liaholmane, og bruke trekantskrape for å samle inn sediment i fra ulike dyp. Som tenkt så gjort – med et par veldig fine bonusstasjoner ved Bukken; totalt fem trekantskraper, samt fellene som sto i Skogsvågen.

Her er noen glimt av hva vi plukket til Hardbunnsfauna:
(fotos: K. Kongshavn)

Som alltid; tusen takk til det flinke mannskapet på R/V Hans Brattström, som fikser det meste!
Takk for turen!

Følg gjerne @hardbunnsfauna på Twitter og Instagram!

-Katrine

Sletvik 2020

Det begynner å bli en fin tradisjon dette; å pakke bilen full av labutstyr og biologer og dra på roadtrip til trivelige Trøndelag i slutten av oktober.

I år ble det tur 11.-19. oktober. Nederst i innlegget finner du linker til tidligere års ekspedisjoner (på norsk og engelsk).

On the road again… det blir noen timer i bil! Fotos: K. Kongshavn

Sletvik feltstasjon tilhører NTNU, og har alle fasiliteter man trenger for å bedrive både feltarbeid og workshop.

Sletvik feltstasjon i høstsol. Vi hadde stort sett fint vær denne gangen, med unntak av én dag med skikkelig innevær. Foto: K. Kongshavn

Pandemi til tross så kom vi oss av sted i år også – fordelt på to biler fra Bergen, og med en kohort i fra Trondheim. Fra NTNU hadde vi med oss Karstein, Torkild og August (som er masterstudent på Hardbunnsfauna-prosjektet, mer om oppgaven hans her), og i fra Bergen kom Anne Helene, Cessa, Francisca, Jon, Luis, Katrine og Nina. Artsdatabanken, i form av Hauk og Stine, kom også på dagsbesøk for å se og høre mer om hva vi jobber med.

Til sammen var det dermed folk i fra hele fem prosjekter støttet av Artsprosjektet som var på feltarbeid sammen. Mange av oss er involvert i mer enn ett av prosjektene, så det er strålende at vi kan reise sammen på denne måten – det gir effektiv tids- og kompetanseutnyttelse. Og så er det veldig kjekt!

Vi samlet prøver med ulike metoder; denne gangen hadde vi tilgang på båt (lettbåten til Gunnerus for innsamling utenfor Hopavågen, og robåt inne i vågen) som gjorde at vi kunne bruke ulike håndholdte redskaper i fra båten, og fridykkerne fikk kommet seg til litt andre lokaliteter enn vi vanligvis samler på.

Videre håndplukket vi i littoralen på lavvann, jaktet rundt med håv og bøtte, gjorde noen håvtrekk etter plankton, og fikk totalt tatt et titalls stasjoner. Det innsamlede materialet ble broderlig fordelt mellom de to museene, og inngår i de respektive museumssamlingene.

I tillegg er denne uka en ypperlig anledning for de to museene for å byttelåne materiale – siden vi kommer med bil er det enkelt å ta med en kasse eller tre. Så en del tid gikk med på å romstere igjennom materiale i fra Vitenskapsmuseet og UMB – noe var ferdig artsbestemt og ble valgt ut for DNA barcoding, andre prøver var mer usortert og kom kanskje noen hakk nærmere et artsnavn i løpet av uka.


Lynpresentasjon av de fem prosjektene som var på tur, og hva de drev med på Sletvik:

Hardbunnsfauna, som egentlig heter «Evertebratfauna på grunne hardbunnshabitater: Artskartlegging og DNA strekkoding», har hjemmeside, Twitter, og Instagram.
Vi arbeider i utgangspunktet med alle gruppene av evertebrater(!) som vi finner i fra strandsonen og ned til ca 40 meter, med spesielt fokus på  svamp (Porifera), sekkdyr (Ascidiacea) og mosdyr (Bryozoa) – men også omfattende arbeid på krepsdyr (bl.a. Isopoder, som August skriver sin masteroppgave på), børstemark (polychaeta), bløtdyr (mollusca) og pigghuder (Echinodermata). Denne uka på Sletvik hadde vi fokus på å få laget ferdig flere plater med vevsprøver til genetisk strekkoding (som gjøres gjennom NorBOL, Norwegian Barcode of Life); det ble en plate med havedderkopper (med litt supplering av dypere materiale, det er ikke SÅ mange arter av dem på grunt vann), og en halv plate med amfipoder – her ble den andre halvdelen fylt av HYPCOP.

Noen av “de utvalgte” amfipodene til genetisk strekkoding. Fotos: K. Kongshavn

Havedderkopper, Pycnogonida, til genetisk strekkoding (Fotos: K. Kongshavn)

Vi ville også samle ferskt materiale i fra mer eksponerte lokaliteter i nærområdet – her fikk vi knallgod uttelling på å ha så mange flinke fridykkere i vannet – spesielt de to siste stasjonene var helt strålende!

Fridykkere på vei i vannet. Foto: Torkild Bakken

Vi fikk bråstopp i planene om arbeid med svamp (porifera) da Hans Tore Rapp gikk bort så alt for tidlig i mars. Men Hans Tore etterlater seg en fantastisk arv i studentene sine, og vi på museet er så heldige at vi har fått Francisca Carvahlo med på laget; hun ble fast ansatt from tekniker hos oss i august, og disputerte for doktorgraden sin på svamp den 27. november.

På Sletvik begynte hun å se på materialet i fra tidligere Hardbunnsfauna-feltarbeid; det er møysommelig arbeid å artsbestemme svamp, for mange av dem må man lage mikroskoppreparater av spiklene for å kunne slå fast hvilken art man har.

Det pågående prosjektet med å plukke arter vi ikke har barcodet enda fortsetter også, spesielt av små snegl og ulike krepsdyr. Vi har gjort ganske mye genetisk strekkoding i prosjektet nå, men hver gang vi får resultater så dukker det frem flere nye spennende problemstillinger, og i omtrent hver prøve vi detaljopparbeider så dukker det opp en art vi ikke har enda. «More research is needed», indeed.

 

NorAmph2, «Lysianassoidea i Norge», har hjemmeside her, og blogger på TangloppeTorsdag. Hovedmålet med NorAmph2 er å samle inn og DNA-strekkode så mye av mangfoldet av de Lysianassoide amfipodene i Norge som mulig. Prosjektet skal både bruke museumsmateriale og samle inn nytt materiale. Dette er en av de store gruppene av små åtseletere vi har i havet, og innsamlingen av nytt materiale foregår derfor ved å sette ut feller med åte. Dette kan være alt fra små, hjemmelagete og håndutsatte feller til store rigger som settes ut i dyphavet med timelapse-kamera og elektronisk utløst tilbakekomst til overflaten. På Sletvik brukte vi den første varianten. I pollen rett nedenfor stasjonen har NTNU en liten robåt, og med ro-hjelp fra artsdatabankens besøkende og studenten på workshoppen ble to feller satt ut på forskjellige (grunne) dyp. Disse ble tatt inn to dager seinere, da med hjelp fra Luis – som fikk sin første kjennskap med kunsten å ro, noe han fikk til med god stil! I tillegg satte vi ut en felle i fjorden – der gikk vi så langt i hjelpemiddelbruk til å ha stor motor på båten vi brukte. Her kan du lese mer om Lysianassoider: Scavengers in the ocean

HYPCOP, «Hoppekreps i hyperbenthos», har hjemmeside, Twitter, Instagram og facebookgruppe. Dette er det nyeste av prosjektene, og de hadde derfor ikke så mye materiale i fra denne landsdelen i fra før. Dermed var hovedfokus på å samle inn og sortere opp materiale i fra ulike habitater i nærområdet – og å fotodokumentere dyrene før fiksering, da fargetegningene på dyrene ofte blekner eller forsvinner når de fikseres.

HYPCOP på vei til innsamling (foto: K. Kongshavn)

HYPCOP er heldige i det at det finnes copepoder så godt som over alt, så de fikk sikret seg materiale i fra samtlige av stasjonene som det ble samlet inn i fra. 60 individer ble fotografert og vevsprøvetatt for DNA barcoding.

NorHydro, «Norske marine bentiske hydrozoa (polyppdyr)», finnes på Twitter med #NorHydro, og i facebookgruppen Hydrozoan Science. På dette feltarbeidet fokuserte NorHydro spesielt på en lite undersøkt gruppe av polyppdyr, de i ordenen Anthoathecata. Disse polyppdyrene er generelt mer skjøre (og derfor lettere oversett) enn andre hydrozoer fordi de mangler eksoskelett i kitin rundt polyppene, men heldigvis for prosjektet var det flere arter i Sletvik, inkludert medlemmer av familiene Corynidae, Bougainvilliidae, Cladonematidae og Oceaniidae. Faktisk, i et par lokaliteter fikk vi gode prøver av den ganske uvanlige arten Corydendrium dispar, som vi fremdeles ikke har DNA-strekkode fra.

Noen av hydroidene samlet i forskjellige lokaliteter i Orkland kommune. Til venstre Bougainvillia muscus, til høyre Coryne pusilla. Foto: L. Martell

NorChitons,  “Leddsnegler i Norge”, har hjemmeside,  Twitter og Instagram. Norchitons kartlegger bløtdyrgruppen leddsnegl (Polyplacophora) i Norge.  For Norchitons ble det en effektiv uke på Sletvik med innsamling av mye ferskt materiale.

Det ble samlet inn materiale fra de fleste av artene som finnes på grunt vann i Norge, og mange spesielt store vakre individer ble hentet opp. Noen representative individer ble fotografert for bruk som illustrasjonsbilder til bestemmelsesnøkler.  

Noen av individene vi samlet var usedvanlig digre! Foto: K. Kongshavn

Leddsnegl som har blitt samlet inn tidligere gjennom andre artsprosjekt ved NTNU ble også sortert og identifisert. 

Utvalgte individer fra dette materialet og materialet som ble samlet inn under oppholdet på Sletvik vil bli brukt til DNA barcoding. 

 

 

 

– Katrine, Anne Helene, Cessa, Luis og Nina


Tidligere bloggposter fra Sletvik:

Sletvik 2016 del I

Sletvik 2016 del II: Fotogene børstemark

Sletvik 2016 del III: fersk-innsamling av amfipoder!

Sletvik 2019: Field season’s end

Studentbesøk – August

Sammen med nyinnsamlet materiale utgjør museenes vitenskapelige samlinger forskningsmaterialet som denne masteroppgaven bygger på. De nye prøvene vil etter hvert også inngå i samlingen, og dermed bli en del av tilgjengelig forskingsmateriale for fremtidige studier.

Universitetsmuseene bidrar til å utdanne studenter med kompetanse på ulike dyregrupper. Flere av disse studentoppgavene hos oss lages i forbindelse med prosjekter vi har gående. For tiden er det flere studenter ved UM som arbeider med masteroppgaver basert på prosjektene som er støttet av Artsprosjektet.

De siste to ukene har vi hatt en av studentene som er tilknyttet Hardbunnsfauna-prosjektet på studiebesøk i fra NTNU vitenskapsmuseet, og vi ba ham skrive litt om hva han jobber med. Vi gir ordet til August:

 

 

Gjennom prosjekter som Hardbunnsfauna  kommer man over de rareste dyr som kryper rundt vår langstrakte kyst, og blant alle våre fantastiske evertebrater finnes det en orden som uten tvil er kulere enn de andre.

Jeg snakker her så klart om isopodene (også kalt tanglus på norsk).

Det er registret 184 arter av isopoder i Norge per i dag – det reelle tallet er antakelig noe høyere. Kilde: Artsdatabanken Og ja, tusselus/kaffedyr/skrukketroll er også isopoder, om noen syntes de ligner! Fotos: K. Kongshavn

Fargerike isopoder (de som er flattrykket ovenfra og ned) og amphipoder (flattrykket fra sidene)) samlet i fra Hjellestad marina.

Disse krepsdyrene er så utrolig fascinerende at jeg har valgt å skrive min masteroppgave om dem som en del av Hardbunnsfauna-prosjektet. Innad i ordenen Isopoda har jeg valgt å fordype meg i familiene Idoteidae  og Janiridae, med fokus på arter i slektene Idotea (Fabricius, 1798), Jaera (Leach, 1814) og Janira (Leach, 1814).

Målet med denne masteroppgaven er å undersøke utbredelsen  og artsdiversiteten til isopod-arter som er tilknyttet grunn hardbunn i Norge. I tillegg til dette skal jeg benytte DNA strekkoding (DNA barcoding) som et verktøy for å kunne si mer om den genetiske diversiteten i en av slektene: En stor del av mitt prosjekt går ut på å utforske utbredelsen av 4 arter i slekten Jaera, nemlig Jaera albifrons (Leach, 1814), Jaera praehirsuta (Forsman, 1949), Jaera ischiosetosa (Forsman, 1949) og Jaera forsmani (Bocquet, 1953). Ettersom disse artene ikke er større en ca 2mm og ser veldig like ut, er de vanskelig å skille fra hverandre.

Feltarbeid i fjæra i Trøndelag (f.v. Tuva, August og Luis). Foto: Per Gätzschmann, CC-BY-SA

I Artskart er det kun oppført observasjoner av Jaera albifrons, og jeg har en liten mistanke om at noen av disse observasjonene kan være en eller flere av de andre artene.

For å finne ut mer om disse artene må jeg ut i felt for å samle inn prøver for så å undersøke dem under lupa på lab. Jeg håper å kunne bidra til en bedre forståelse av hvor man kan forvente å finne disse artene i Norge, samt å si mer om hvor forskjellige de egentlig er basert på genetiske data.

 

 

-August Rustad Nymoen

 

Vi takker for hyggelig besøk, og gleder oss til å se hva arbeidet med masteroppgaven avdekker! 

 

I fotsporene til Georg Ossian Sars

Ikke siden de omfattende arbeidene til G.O. Sars på slutten av 1800-tallet er det gjennomført en kartlegging av hyperbentiske hoppekreps i Norge.

Sist uke (24.–28. august) gjennomførte prosjektet «HYPCOP» (Hoppekreps i marine hyperbentiske habitater) en workshop i Flødevigen. Deltakere fra Havforskningsinstituttet, Universitetsmuseet i Bergen og NIVA Bergen hadde en travel uke med felt- og laboratoriearbeid.

Deltagere på workshop i Flødevigen; Tone fra HI, Anders fra NIVA, og Cessa, Jon og Francisca fra UiB (UM). Foto: Cessa Rauch

Om prosjektet:

HYPCOP er et treårig prosjekt som ledes av Havforskningsinstituttet i samarbeid med Universitetsmuseet i Bergen og NIVA Bergen.

HYPCOP har som mål å kartlegge hoppekreps i hyperbentiske marine habitater der faunaen er dårlig kjent. Hyperbentos er leveområdet like over havbunnen. Artene som lever her fanges vanligvis ikke med tradisjonelle redskap, og vi har derfor liten kunnskap om artsmangfoldet i dette habitatet.

HYPCOP er finansiert av Artsdatabanken gjennom Artsprosjektet til kartlegging av dårlig kjente arter. Gjennom kartlegging og barcoding skal prosjektet HYPCOP tette noen av kunnskapshullene for arter av hoppekreps i norske havområder.

Eksperter antar at om lag en av fire arter som finnes i Norge ikke er oppdaget ennå. Vi forventer å finne nye arter for Norge, beskrive arter som er nye for vitenskapen og gi ny informasjon om utbredelse av hoppekreps i Norge.

 

Hvorfor studere hyperbentiske hoppekreps?

Havforskningsinstituttets overvåkning av hoppekreps fokuserer i hovedsak på planktoniske calanoide copepoder i de øvre vannlag. Imidlertid har vi liten (eller ingen) kunnskap om arter som lever like over eller nær havbunn (hyperbentos).

Det er gjort svært få undersøkelser av hyperbentiske hoppekreps siden de omfattende arbeidene til G.O. Sars i perioden 1860 to 1928 (Sars 1919–21). Dette skyldes delvis at hyperbentos er vanskelig tilgjengelig, men fremfor alt en stor mangel på taksonomisk kompetanse.

Hyperbentiske copepoder har stor betydning som bindeledd mellom primærproduksjon og høyere trofiske nivåer. I tillegg bidrar flere av artene til karbonomsettingen mellom øver vannlag og havbunnen. For bedre forståelse av økologiske sammenhenger trenger vi kunnskap om artsmangfold, artenes utbredelse og deres funksjon i systemet.

Hvordan:

Prosjektet skal innhente materiale fra norske havområder fra Skagerrak i sør, til Finnmark i Nord. Vi samler inn materiale fra makroalger og hyperbentos i grunne kystområder og dype fjorder.

Lysfelle

For innsamling bruker vi håver, sleder, dykking og lysfeller som tiltrekker seg dyrene.

Hoppekrepsene som samles inn, sorteres og fotograferes deretter levende. Dette fordi flere av de morfologiske trekkene, som for eksempel farger, forsvinner ved fiksering.

Harpacticoid copepode med kraftig rødfarge. Foto: Cessa Rauch

Hver enkelt hoppekreps skal bestemmes til art, og sendes deretter til DNA-strekkoding. På denne måten får hvert enkelt individ en artsbestemmelse koblet til en unik DNA-strekkode.

Artsbestemmelsen er et utfordrende arbeid, og krever en møysommelig dissekering av hoppekrepsene. Form på munndeler og benpar er karakterer som brukes ved artsbestemmelse.

Tegningene til G.O. Sars er til stor hjelp, og hans unike 100 år gamle illustrasjoner regnes fremdeles som en av de internasjonalt fremste for artsbestemmelse av denne utfordrende dyregruppen.

Tegninger av G.O. Sars, 1911

Vi bygger et DNA-referansebibliotek

I vår tid har vi et svært nyttig verktøy som G.O. Sars ikke hadde tilgang til: DNA-strekkoding. Ved hjelp av DNA-analyser kan vi identifisere flere arter enn før. DNA-strekkoding kan også avdekke nye arter for Norge, og kan brukes for å skille såkalte «kryptiske arter», som ser helt like ut morfologisk.

Men, det er et stort MEN. For å bruke DNA til artsbestemmelse må vi bygge et referansebibliotek der hver DNA-strekkode er koblet til en art (altså en verifisert morfologisk artsbestemmelse). Et av målene til artsprosjektet HYPCOP er å bygge et pålitelig DNA-referansebibliotek for kopepoder, som kan benyttes ved fremtidige økologiske studier.

I samarbeid med NorBOL (Norwegian Barcode of Life) blir alle arter som samles inn gjennom artsprosjektet, DNA-strekkodet og lagt inn i referansebiblioteket. En forutsetning for et godt referansebibliotek er en morfologisk artsbestemmelse. Dette krever god taksonomisk kompetanse.

Kompetansebygging

En av de største utfordringene ved kartlegging av arter og oppbygging av DNA-referansebibliotek er mangelen på taksonomer som kan bestemme artene.

Det er et stort behov for å øke den taksonomiske kompetansen i Norge. I tillegg til å kartlegge artsmangfoldet har derfor prosjektet som mål å bygge opp ny taksonomisk kompetanse på hoppekreps i norske fagmiljøer.

Gjennom workshops, kurs og studentprosjekter skal HYPCOP sikre kunnskapsoverføring mellom internasjonale eksperter og norske studenter og forskere.

Dette prosjektet vil gi ny kunnskap om artsmangfoldet i Norge, og det er store muligheter for at vi finner nye arter. Det hyperbentiske habitatet er utvilsomt et av de «ukjente» leveområdene i Norge.

Det er veldig spennende å utforske denne «hvite flekken» på Norges biomangfold-kart. Prosjektet har dessuten et snev av historisk sus over seg, i og med at de hyperbentiske hoppekrepsene ikke er kartlagt på 100 år.

Vi føler at G.O. Sars ser oss over skulderen, og vi gleder oss til å løfte hans unike arbeid opp i lyset.

Tekst: Tone Falkenhaug