Featured post

Velkommen!

Evertebratsamlingen er en av Universitetsmuseets store samlinger av vitenskapelig zoologisk materiale. Evertebrater, eller invertebrater, er en betegnelse for dyr uten ryggrad. Ved vårt museum, som ved mange andre vitenskapelige samlinger, er evertebratene den delen av dyreriket som gjenstår når virveldyrene (vertebrater), insekter, edderkoppdyr og tusenbein (entomologi) er tatt ut. Evertebratene omfatter derfor en svært variert gruppering av veldig ulike dyregrupper, både frittlevende, fastsittende og parasitter, som kan ha spektakulære levevis i mange typer miljø. Mange av artene i disse dyregruppene vet vi fremdeles svært lite om fordi de er vanskelige å studere og å identifisere. Vitenskapelige samlinger er fundamentale kilder til kunnskapen om vårt zoologiske mangfold. På disse sidene ønsker vi å informere litt om samlingenes innhold og om tidligere og nåværende virksomhet.

Vår offisielle nettside finner du her

For the English version of the blog, go here

Bilder og annet materiell på bloggen er © Evertebratavdelingen dersom ikke annet er oppgitt. Om noen ønsker å benytte materiale herifra bes de ta kontakt.

TangloppeTorsdag: Bygget for flørt?

Mange amfipoder bruker vinteren til å forberede neste generasjon. Det er praktisk å få barn om våren, for da er det mye mat i havet når algene blomstrer og hele det påfølgende økosystemet bobler over av energi. I Lopper i blodet fra i fjor vår handlet det om “kjæresteparene” det kan se ut som om amfipodene former når de begynner forberedelsen til reproduksjon. Hannene lukter seg fram til de hunnene som er klare til skallskifte, og så griper de tak i dem og holder fast til hunnen har skiftet skall og sluppet eggene sine ut i rugeposen.

Men hvordan klarer de å holde fast på hunnen? Observasjoner av flere arter viser at det kan ta ukesvis, og hunnen henger vanligvis helt tiltaksløs og lar hannen gjøre all svømmejobben – eller kravlejobben. Her har evolusjonen kommet med mange løsninger.

Her er en video av amfipoden Exitomelita sigynae, som holder til ved varme kilder i Norskehavet. Her frar hannen en hunn med seg for “seriøs flørt”. Video fra KGJebsen Senter for Dyphavsforskning.

En Gammarus wilkitzkii hann (hvit) holder fast i en hunn av samme art (gul) og samtidig henger han fast i isen med de bakerste beina. Foto: Bjørn Gulliksen, UiT og UNIS.

 

Det vanligste (så vidt vi vet) er at hannen bruker et av de to fremste beinparene til å holde under skallet på det fremste kroppssegmentet til hunnen – gjerne med støtte fra flere bein på flere kanter av skallet til hunnen. Slik gjør for eksempel isamfipoden Gammarus wilkitzkii det.

 

 

 

Hunn (øverst) og hann (nederst) av Ericthonius difformis. Illustrasjon: GO Sars

En annen løsning er at hannen har veldig store klør på et eller flere av de fremste beinparene. Mange arter med store frambeinsklør har hunner som er nesten umulig å skille fra andre arter i samme slekten. Slike store klør kan selvsagt ha en “påfuglhale”effekt (som et sjekketriks for å vise hvor sterk eller fin han er), men de er også gode å holde fast hunnen med. Dette er særdeles vanlig hos for eksempel Ericthonius-arter.

En tredje løsning er rett og slett å ha spesialhull å holde fast i. Noen arter av Stenothoidae har hull ganske langt bak på hodet, der det kan være mulig å stikke inn tuppen av en klo og så bare holde fast. Nesten som et håndtak.

Spøkelseskrepsene holder seg gjerne heller fast i underlaget de sitter på, og så bedriver de akrobatiske bevegelser. Av og til kan det til og med se ut som om de prøver å skremme unna andre hanner – men dette har vi ikke ordentlige undersøkelser av – bare observasjoner på korte dykk, og da kan vi jo lett la oss lure.

Tøy og bøy-øvelser før de setter i gang? Caprellidae er lange og tynne og bruker gjerne bakbeina til å holde seg (eller partneren) fast så de står friere til å utforlde seg med framkroppen… Foto: G Johnsen (NTNU)

Uansett hvilken løsning en amfipodeart har endt opp med, er mange av de utseendemessige resultatene gode for oss som skal identifisere dem. Vi bruker gjerne store frambein hos alle hanner vi kan få tak i, eller mothaker på ytterleddet av frambeina hvis det kan hjelpe oss i å skille artene fra hverandre.

Anne Helene

Universitetsmuseet på den syvende internasjonale barcode of life (iBOL) konferansen

20.-24. november gikk den syvende iBOL-konferansen av stabelen på tidenes kanskje flotteste konferansested*; på Skukuza rest camp, inne i Kruger nasjonalpark i Sør-Afrika!

 

 

 

Vertskap for konferansen var the African Centre for DNA Barcoding (University of Johannesburg, South Africa) og the Department of Environmental Affairs (SA).

iBOL 2017 samlet 450 deltagere i fra 73 land, og dekket et bredt utvalg av tema i fra matsikkerhet via antikrypskytingstiltak til sommerfuglidentifisering.

Naturlig nok var hovedfokuset på praktisk bruk av genetisk barcoding, men det var også mange spennende foredrag om nye metoder. Det har blitt laget en fin oppsummering av hvilke tema som ble behandlet, denne artikkelen finner du her (open access)

Deltagerne på iBOL2017. Foto: J. Potgieter

Norge var sterkt representert på konferansen med hele 23 bidrag fra 15 deltakere. Omtaler av noen av disse bidragene vil bli presentert på http://www.norbol.org i ukene fremover.

Tom, Jon og Katrine underveis til Kruger

I fra Universitetsmuseet i Bergen deltok Tom, Jon og Katrine. Sammen med Lloyd i fra Ghana, som har jobbet mye på MIWA-prosjektet sammen med oss, så hadde vi med fem postere og tre lynpresentasjoner i bagasjen.

Tom, Katrine, Jon og Lloyd

Postere i fra Universitetsmuseet

Våre fem postere

Barcoding of marine invertebrates from Norway through NorBOL.
Katrine Kongshavn, Jon A. Kongsrud, Tom Alvestad, Endre Willassen

Investigating the marine invertebrate fauna of the West African continental shelf with DNA barcodes.
Endre Willassen, Jon A. Kongsrud, Katrine Kongshavn, Manuel A.E. Malaquias, Tom Alvestad

Building a comprehensive barcode reference library of the Norwegian Echinodermata through NorBOL – an ongoing effort.
Tom Alvestad, Katrine Kongshavn, Jon A Kongsrud, Torkild Bakken, Kennet Lundin, Hans T Rapp, Endre Willassen

Diversity and species distributions of Glyceriformia (Annelida, Polychaeta) in shelf areas off western Africa.
Lloyd Allotey, Tom Alvestad, Jon A Kongsrud, Akanbi B Williams, Katrine Kongshavn, Endre Willassen

Assessing species diversity in marine bristle worms (Annelida, Polychaeta): integrating barcoding with traditional morphology-based taxonomy.
Jon A Kongsrud, Torkild Bakken, Eivind Oug, Tom Alvestad, Arne Nygren, Katrine Kongshavn, Nataliya Budaeva, Maria Capa, Endre Willassen

Fem minutter, sa du..? #inn-og-utpust

 

Lynpresentasjoner er fem minutters taletid hvor man får presentere posteren sin i plenum; dette kom godt med, da det var såpass mange påmeldte postere at det var helt umulig å lese seg igjennom samtlige i løpet av konferansen. Posterne vil også bli gjort tilgjengelige på konferansens nettside i nærmeste fremtid

 

 

 

Lloyd presenter resultater på diversiteten av glyceriforme børstemark i fra vestkysten av Afrika

Tom presenterer foreløpige resultater på oppbyggingen av et komplett strekkodebibliotek for norske pigghuder

Katrine presenterer fremdriften i barcoding av marine evertebrater

Vi hadde en helt fantastisk uke i Kruger, tusen takk til arrangørene som gjorde en flott jobb!

*iBOL avholdes annenhvert år, og iBOL 2019 blir i….. *trommevirvel*….. Trondheim! Det kan du lese mer om her.

TangloppeTorsdag: Apherusa glacialis (Hansen, 1888)

Lange tråder av isalgen Melodira arctica. Foto: I.A. Melnikov, hentet fra www.noaa.org

Lengst mot nord på kloden er havet så kaldt at det er dekket av sjøis hele året. Saltet i havvannet gjør at vannet ikke fryser ved 0 grader C slik vi er vant til med regn som blir til snø – jo saltere vann, dess kaldere må det bli før det fryser. Polhavet er rundt 35 promille salt (arktisk vann er litt under 35 promille, mens atlantisk vann er pittelitt over 35 promille), og da fryser havet når det blir mellom -1,8 og -1,9 grader C. Som en del av prosessen med å bli sjøis skilles saltet sakte ut fra isen, så gjennom isen renner seige små bekker av kjempesalt vann som til slutt drypper ned fra isen og synker ned gjennom vannmassene – saltvann er tyngre enn vann uten masse salt i seg. Isen – og spesielt is som er dekket av snø – reflekterer tilbake mesteparten av sollyset som skinner på den om sommeren, så selv i de lyse sommermånedene kan det være skumringstilstander like under islaget.

Sjøisen er altså et ganske ugjestmildt bosted. Allikevel finner vi en del dyr som holder til der hele eller deler av livet sitt. Mest berømt er nok amfipoden Gammarus wilkitzkii, og hvis vi veier alle dyrene vi finner under isen, vil alle G. wilkitzkii nok veie mest – men så er de også størst. Sannsynligvis like mange i antall – men veldig mye mindre i størrelse og vekt er dagens helt: Apherusa glacialis (Hansen, 1888).

Apherusa glacialis er 5-8 mm lange og nesten gjennomsiktige til vanlig. Akkurat det med fargen skal vi komme tilbake til. De er avhengige av isen i alle faser av livet, og vi regner med at de i alle fall lever 2 år – kanskje så mye som 3. Det er ganske vanlig for arktiske amfipoder – det tar tid å vokse seg “stor” når vannet er kaldt og det tidvis er lite mat å finne. Dette er amfipoder som er vegetarianere – undersiden av havisen er et yndet voksested både for en gruppe små encellete enkelt-alger vi ofte tenker på som “isalger” – og noen algearter som lager lange tråder.

Alger trenger sollys for å kunne leve og vokse, og så langt nord blir årstidsvariasjonene ekstra skarpe – både temperatur og spesielt lys endrer seg veldig mellom sommer og vinter. Om sommeren er det sol 24 timer i døgnet, mens om vinteren er det ikke noe sollys i det hele tatt. Ozonlaget er tynnere langt nord – det berømte “ozonhullet” – og det gjør at flere UVstråler i sollyset slipper ned til oss. Målinger viser at slik stråling kan trenge så langt som 30 meter ned i vannmassene om det er klart nok vann.

Algedekke under havisen farger underflaten gul. Noen alger lager lengre tråder. Foto: Andrew Thurber (Wikipedia; Deep-Sea and Polar Biology. A research blog about polar and deep-sea research.)

Vi lærer tidlig at det er viktig å passe seg mot for sterkt sollys. Det er spesielt UVstrålene i sollyset som er skadelige, og vi vet nå at for mye UVstråling kan skade arvestoffet DNA. Det kan virke som om Apherusa glacialis har en god metode for å beskytte seg mot skadelig UVlys. De har nemlig det vi kaller for kromatoforer over hele kroppen sin, til og med på noen av de indre organene. Kromatoforer er pigmentceller som kan endre fasong og størrelse. Dette skjer ikke bare uten videre – slike endringer er kontrollerte, og de krever mye energi fra dyret som har dem.

Kromatofor-størrelser fra helt sammentrukket til helt utstrakt. Streken er 1 mm lang. Fig 2 fra Fuhrmann et al 2011

Dykkere under havisen har lagt merke til at de Apherusa glacialis som satt nærmest kanten av isen, eller der isen var ny og tynn ofte så mørkere ut enn de som satt lengre inne under isen der det var mørkere. Vi kan lett tenke oss at det er lurt å være lys – kanskje nesten gjennomsiktig, for A. glacialis er god mat for polartorsken. Polartorsk ser etter maten sin, så mørke dyr vil være mer synlig mot den lyse isen enn lyse og gjennomsiktige dyr. Når vi samlet inn dyr til forskningsskipet, så vi at både de lyse og de mørke A. glacialis var helt like bortsett fra at de mørke hadde mye større kromatoforer.

a) Apherusa glacialis som sitter like på undersiden av kanten på et isflak b) Apherusa glacialis som sitter 15 m inn under isflaket. Begge foto E Svendsen, Fig 1 fra Fuhrmann et al 2011.

En gruppe forskere ved universitetsstudiene på Svalbard tok derfor med seg Apherusa glacialis på laben og testet hvordan kromatoforene endret seg – var de påvirket av UVstråling, spilte bakgrunnen de satt på noen rolle, og gjorde det noe om det var varmt eller kaldt i vannet?

Resultatene viser at det er UVstrålingen som gir endring. Mye lys gjorde at dyret ble mørkere., allerede etter så kort tid som et kvarter. Vi kan altså tenke på kromatoforene som en slags “solfaktor” mot skadelige UVstråler. De kan trekke pigmentcellene sammen igjen når det ikke er så mye lys, sånn at de kan bli hvite og nesten gjennomsiktige igjen og unngå å bli sett av polartorsken og andre som gjerne vil spise dem, og kanskje spare litt energi.

En Apherusa glacialis som er DNA strekkodet ved Universitetsmuseet i Bergen. Etter fiksering i sprit er ingen kromatoforer synlige. Foto: AHS Tandberg

På Universitetsmuseet i Bergen har vi gjennom NorBOL prosjektet DNA strekkodet en del forskjellige Apherusa-arter, og blant dem Apherusa glacialis. Apherusa er en slekt der vi vet om 11 arter i norske farvann (hvis vi tar med Svalbard). Det er ikke en lett gruppe å skille fra hverandre, så et strekkode-bibliotek vil forhåpentligvis hjelpe identifisering for andre forskere.

Anne Helene


Litteratur:

Fuhrmann MM, Nygård H, Krapp RH, Berge J, Werner I 2011. The adaptive significance of chromatophores in the Arctic under-ice amphipod Apherusa glacialis. Polar Biology 34: 823-832.

Lønne OJ, Gulliksen B 1991 On the distribution of sympagic macro-fauna in the seasonally ice covered Barents Sea. Polar Biology 11: 457-649.

Werner I, Auel H 2005 Seasonal variability in abundance respiration and lipid composition of Arctic under-ice amphipods. Marine Ecology Progress Series 292: 251-262.

TangloppeTorsdag: Melphidippidae – lange, tynne og piggete

Bakkroppen til Melphidippa macrura GO Sars, 1894. Uropodene (halebeina) er delvis knekt i innsamling. Foto: AH Tandberg

Melphidippidae er en familie amfipoder med kjempelange tynne bein (bortsett fra de to fremste, som er små og ikke særlig kompliserte), og det som i originalbeskrivelsen ble kalt en “armert bakkropp”. At bakkroppen er “armert” betyr ikke at noen har brukt ekstra armeringsjern mens de ble støpt, men heller at bakkroppen er bevæpnet med lange pigger eller sagtakkete kanter. Det er disse bevæpningene sammen med en generelt langstrakt og slank hovedkropp vi vanligvis kjenner Melphidippidaene igjen på; de lange beina og de lange antennene faller lett av når vi samler dem inn – selv om vi prøver vårt beste å være forsiktige.

Melphidippa macrura GO Sars, 1894. Et relativt nyinnsamlet individ som enda har noen bein i behold… Foto: AH Tandberg

De lange, tynne beina er kanskje en tilpasning til å leve på bløt bunn? Vi vet ikke helt, men det vi vet er at de artene vi har observert, er det vi kaller passive suspensjons-spisere. Det betyr at de står i ro og samler de små matpartiklene som faller ned på dem, så litt som kusken i Tre Nøtter til Askepott samler de det som detter på nesen deres… Hittil har vi også bare samlet inn Melphidippidae fra finkornete havbunner som sand eller sandblandet mudder.

Enequist, som studerte amfipodene i Skagerrak på 40-tallet skriver at Melphidippidene er de eneste artene han hadde i akvarier som stod helt knusk i ro på bunnen (eller oppover kantene i akvariet) og spredte ut det de hadde å samle med i helt rolig vann. De fleste andre som fisker med hårete antenner og bein trenger at det er en viss bevegelse i vannet som kan ta maten forbi dem. Melphidippidaene legger seg derimot på ryggen, bretter inn bakbeina, og sprer ut antennene og beinpar 3 og 4 i en liten rosett, og så venter de til maten faller ned på dem. Et ganske behagelig liv!

Enequist tin illustrasjon av hvordan Melphidippella macra står/ligger og spiser. a) fra siden, b) sett ovenfra – legg merke til hvordan 3 og 4 beinpar sprer seg ut sammen med antennene som matfangere. Ill: P Enequist, 1949

Forskere som har undersøkt Melphidippidae fra Antarktis har funnet ut at mageinnholdet for det meste bestod av små planktonbiter og litt rester av andre krepsdyr – og av og til fant de den antarktiske Melphidippa antarktika i feller der de samler åtseldyr, så det er mulig at de en gang i blant blir lei av å vente på nedfallsmaten. En annen ting de fant ut, var at magedelen av tarmen var veldig kort – så de har ikke noe mulighet til å ha et lite matlager der hvis det blir tynt med mat i vannet. Dette er ellers mer vanlig hos åtseletere, så det er kanskje en pekepinn på et blandet matfat?

Det er lett å tenke at de må være noen slappfisker siden de for det meste sitter helt stille på havbunnen og venter på at maten skal falle på dem. Men Enequist skriver at de er raske svømmere hvis de først begynner å svømme – noe som kan passe med at de går etter store nedfalne matrester som andre åtseldyr.

Den av våre tidligere innsamlete Melphidippa macrura som har flest bein igjen. Når vi legger små krepsdyr på sprit blir ytterskallet lett å knekke, og med få muskler til å holde fast lange, tynne bein og antenner knekker de av fort. Foto: AH Tandberg

Nesten alle Melphidippidae holder til i kalde farvann. I Norge har vi 5 arter: fire som holder til ved fastlandet, og en nybeskrevet femte (og to av de fire andre) holder til rundt Svalbard og i arktis. Alle har laaange, tynne bein, pigger på ryggen, og masse hår på antennene. De er med i NorAmph sitt arbeid med DNA strekkoding, men det er ikke lett å finne dem alle.

Til nå har vi samlet inn og strekkodet det vi tror er 3 forskjellige arter, men det kan se ut som om det er store genetiske forskjeller innenfor den ene arten i alle fall. Kanskje er det detaljer som skjuler seg på de beina som alltid knekker av? Vi samler inn mer for å se om vi kan løse opp i det!

Anne Helene


Litteratur:

Boeck A (1871) Crustacea Amphipoda Borealica et Arctica. Videnskaps selskabs forhandlinger, Kristiania 1870. 1-1222

Dauby P, Scaliteur Y, DeBroyer C (2001) Trophic diversity within the eastern Weddell Sea amphipod community. Hydrobiologia 443, 69-86.

Enequist P (1949) Studies on the Soft-Bottom Amphipods of the Skagerrak. Zoologiska Bidrag från Uppsala 28, 1-196

TangloppeTorsdag: Kulerunde Stegocephalidae Dana, 1852

En ansamling Stegocephalidae fra en sledestasjon i Nordnorge. Foto: K. Kongshavn

Vi pleier å si at amfipodene er sideveis flatklemt (lateralt sammentrykte). Det er en sannhet med modifikasjoner for en av gruppene. Stegogephalidene er nesten runde kuler. De er lett gjenkjenbare som gruppe, familien er en av de som er beskrevet tidlig (Dana, 1852), men å komme seg videre til art er ikke så enkelt. Det er 109 arter å velge mellom i familien, de er fordelt i alle verdenshav, og alle er forbundet på en eller annen måte med havbunnen. Hvis vi bare konsentrerer oss om arter funnet i Nord-øst Atlanteren slipper vi unna med 19 arter (7 av disse er hittil registrert innen Norske farvann)

En del av Stegocephalidene finner vi sittende på eller inni fastsittende dyr på havbunnen – for eksempel svamp, anemoner og koraller. Hvis vi ser på munndelene, er de store i forhold til kroppen, og i motsetning til mange andre amfipoders munndeler er de knallharde og spisse – så i en del litteratur blir de beskrevet som “parasitt-aktige”. Kanskje det er sånn at de kan stikke hull på eller bite seg inn i andre dyr mens de enda lever? Det ville muligens forklare hvorfor noen av artene trives så godt med å bo med andre arter.

Stegocephalidae fra inni en svamp. Funnet i Antarktis. Foto: C. dUdekem dAcoz

Mange av Stegocephalidene er dyphavsarter, og er derfor også forbundet med kaldt vann. Det gjelder også våre norske arter, som for eksemper Andaniexis lupus, og den store og karakteristiske Stegocephalus inflatus som ble beskrevet av Krøyer så tidlig som i 1842. Navnet inflatus peker på at den er oppblåst, og akkurat denne arten er av de mest kuleformete, og den største vi har i våre farvann. Den er karakteristisk brun-og-hvitstripet. Vi finner den ofte i litt dype prøver fra Nordnorge og Svalbard, og den kan være mer enn 2 cm lang!

Hvorfor vet vi ikke mer om hvordan de forskjellige artene lever? De fleste artene vi har navn på av amfipoder vet vi ikke så mye mer enn navnet på. Nå strekkoder vi så mange Stegocephalidae vi kommer over, slik at vi kan sjekke om navnene vi setter på dem stemmer med arter. Det er et startpunkt: uten navn kan vi i alle fall ikke si så mye mer – fo da vet vi ikke hvem vi finner noe mer ut om. For Stegocephalidene har vi kommet til navn på mange, og veldig lite mer om de fleste. Det hjelper ikke at de holder til så langt nede i havet, og kanskje også inni andre dyr. Hvorfor der er så kulerunde vet vi heller ikke helt. Men dyr som er glatte på utsiden har lettere for å gli inni andre…

 

Anne Helene


Litteratur:

Berge J, Vader W (2001) Revision of the amphipod (Crustacea) family Stegocephalidae. Zoological Journal of the Linnean Society 133: 531-592.

Vader W (1984) Notes on Norwegian Marine Amphipoda 7. Amphipod associates of Geodia sponges in western Norway. Fauna Norvegica ser A 5: 14-16.