Category Archives: artskunnskap

Alle posterne fra IBOL 2017 er nå tilgjengelige på nett

Som fortalt tidligere (her) deltok Tom, Jon og Katrine i fra Universitetsmuseet på den syvende Internasjonale Barcode of Life (IBOL)-konferansen, som ble avholdt i Kruger nasjonalpark i Sør-Afrika i november 2017. 

Veldig glade biologer, og noen av  “dyrene i Afrika” (fotos: K. Kongshavn)

Alle posterne som ble presentert er nå lagt ut på konferansens nettsider, hvor de kan lastes ned som pdf-filer. Universitetsmuseets bidrag er nummer 422, 470, 474, 476 og 485. Under følger en liten oppsummering av hver av våre postere:


422:

Barcoding of marine invertebrates from Norway through NorBOL

Katrine Kongshavn, Jon A. Kongsrud, Tom Alvestad, Endre Willassen

Denne posteren gir en oversikt over hvor langt vi har kommet i å bygge et kvalitetssikret strekkodebibliotek for marine virvelløse dyr (børstemark, pigghuder, krepsdyr, nesledyr, bløtdyr etc.) i fra Norge og tilstøtende områder (særlig Sverige, vi har samarbeidet mye med kolleger i Gøteborg). Vi ser på fremdriften på utvalgte grupper sammenlignet med Artsdatabanken sin oversikt over arter som finnes i norske farvann, og presenterer to eksempler  på observasjoner som bør følges opp med taksonomisk utredning: Først et hvor sammenligningen av strekkodene til en norsk sjøstjerneart sammenlignes med alle strekkodene i det store strekkodebibliteket BOLD og avslører at det brukes fem ulike artsnavn på individer som har  identisk strekkode. Deretter et eksempel hvor en antatt børstemarkart har overraskende stor genetisk variasjon i det strekkodede materialet. Spørsmålet blir da om børstemarken Ophelina cylindricaudata i realiteten består av flere ulike arter. Det ser ut for at de genetiske gruppene som framkommer av strekkodedata kan kobles til ulike habitater som markene lever i – vi jobber videre med dette.

Tilsvarende problemer som disse to eksemplene finnes det mange av. De viser at det er langt igjen til en presis og korrekt forståelse av artsmangfoldet i marine miljøer. Men med strekkoding kan vi finne hvor problemene befinner seg, og slik sett identifisere behovene for videre arbeid.


470:

Investigating the marine invertebrate fauna of the West African continental shelf with DNA barcodes

 Endre Willassen, Jon A. Kongsrud, Katrine Kongshavn, Manuel A.E. Malaquias, Tom Alvestad

Gjennom MIWA-prosjektet vårt (Marine Invertebrates of Western Africa, hjemmeside her) har vi opparbeidet et omfattende materiale i fra omkring 700 stasjoner i fra Marokko i nord til Angola i sør. Her presenteres en oversikt over de drøyt 2600 dyrene vi har sendt inn vevsprøver av (i samarbeid med forskere i fra mange land og institusjoner som har arbeidet med materialet). Strekkodingen gir oss ny innsikt i faunaen på atlanterhavssiden av Afrika. For en del av de bedre kjente dyregruppene som allerede er strekkodet og tilgjengelige i åpne databaser gir disse nye strekkodene oss ytterligere informasjon om arters utbredelse, livsstadier (f. eks gjennom å knytte larve- og voksenstadier sammen), og genetiske populasjonsstrukturer. Strekkodingen avdekker også ulik navnebruk mellom identifiserere, og indikerer et behov for revisjon av en del av datene som ligger i basene. Strekkodingen gir oss også mange genetiske enheter vi ikke kan tilordne til kjente arter, og indikerer dermed potensiell ukjent artsdiversitet.


474:

Building a comprehensive barcode reference library of the Norwegian Echinodermata through NorBOL – an ongoing effort

Tom Alvestad, Katrine Kongshavn, Jon A Kongsrud, Torkild Bakken, Kennet Lundin, Hans T Rapp, Endre Willassen

I denne posteren presenterte vi fremdriften mot et komplett, kvalitetssikret strekkodebibliotek over norske pigghuder. Pigghudene inkluderer disse gruppene:

De fem klassene av pigghuder (foto: K.Kongshavn)

Strekkoding har høy suksessrate på pigghuder sammenlignet med en del av de andre marine evertebratene, og vi har et overkommelig antall arter: totalt opererer Artsdatabanken med omkring 50 arter sjøstjerner (se for øvrig denne fine, illustrerte guiden til de norske sjøstjernene som Artsdatabanken har lagt ut), 7 arter sjøliljer, 16 arter kråkeboller, 36 arter sjøpølser, og 37 arter slangestjerner registrert i norske farvann.  Gjennom NorBOL har vi så langt barcodet mellom 55 og 75 % av alle de kjente artene i hver klasse – og vi arbeider videre! I posteren presenterte vi to eksempler: et hvor individene som identifiseres til én art deler seg i flere grupperinger genetisk, og et eksempel hvor én genetisk gruppering inneholder flere artsnavn. Igjen er det nødvendig med en grundig taksonomisk gjennomgang av materiale og resultater.


476:

Diversity and species distributions of Glyceriformia (Annelida, Polychaeta) in shelf areas off western Africa

Lloyd Allotey, Tom Alvestad, Jon A Kongsrud, Akanbi B Williams, Katrine Kongshavn, Endre Willassen

Denne posteren laget vi sammen med Lloyd i fra Ghana som har vært på flere besøk her som gjesteforsker (mer om dette finner du på MIWA-bloggen).

Lloyd presenterer posteren sin på IBOL

 

 

 

 

 

 

Her presenterte vi siste nytt på arbeidet vårt med de to børstemarkfamiliene Glyceridae og Goniadidae (=Glyceriformia) i fra vestkysten av Afrika i fra Marokko i nord til Angola i sør.
Basert på morfologien finner vi 21 arter i materialet vårt: elleve Glyceridae, og ti Goniadidae. For tre av disse artene gir dette oss ny kunnskap om artenes utbredelse, og syv av artene er ubeskrevne i litteraturen. Vi har sendt inn vevsprøver i fra alle de morfologisk ulike taxaene, og de resulterende 166 strekkodene grupperer seg i 36 genetisk distinkte enheter (BINs). Fem av de morfologiske artene inkluderer flere genetisk distinkte enheter, noe som indikerer at det kan være flere arter i materialet enn det vi (så langt) er i stand til å skille på morfologi. Studien understreker nytteverdien av genetisk strekkoding for å kartlegge potensiell biodiversitet i et område, og indikerer en mulig 70 % økning i antall rapporterte arter i disse to familiene i fra vestafrikanske farvann. Dette må naturligvis utredes videre, og understreker nok en gang behovet for å knytte tradisjonell morfologibasert taksonomi til den genetiske strekkodingen.


485:

Assessing species diversity in marine bristle worms (Annelida, Polychaeta): integrating barcoding with traditional morphology-based taxonomy.

Jon A Kongsrud, Torkild Bakken, Eivind Oug, Tom Alvestad, Arne Nygren, Katrine Kongshavn, Nataliya Budaeva, Maria Capa, Endre Willassen

Børstemarkene (Polychaeta) er en gruppe vi har arbeidet mye med både lokalt på Universitetsmuseet, og sammen med partnere i norske, skandinaviske og globale prosjekter. Norske havområder er blant de best studerte i verden, men like fullt er det mye vi ikke vet. Per i dag er det registrert 726 arter av børstemark i norske farvann (mer om det her) – men det reelle tallet er nok adskillig høyere.

Gjennom omfattende gjennomgang av museumsmateriale, nyinnsamlinger det siste tiåret, flere Artsprosjekter, barcoding gjennom NorBOL, workshops, og  innsatsen til over 20 involverte taksonomer og studenter har vi kunnet gjøre oss noen beregninger av det faktiske artsmangfoldet av børstemark i norske farvann.

Dette arbeidet er primært basert på tradisjonell morfologibasert taksonomi, underbygget av resultatene av genetisk strekkoding av 3000 individer i fra 400 morfologiske arter, som har gitt oss 1600 strekkoder. Disse grupperer i 500 genetiske enheter (BINs). Det at morfologiske arter fordeler seg i flere BINs indikerer at det finnes artskomplekser eller kryptiske arter innenfor “kjente” arter. Slike tilfeller har blitt påvist i alle børstemarkfamiliene vi har undersøkt.

Å validere og knytte strekkoder til kjente arter krever detaljert kunnskap om historien, tradisjonen og den nåværende statusen til artenes taksonomi. Taksonomien  (og taksonomer!) er dermed grunnleggende nødvendig for å kunne bygge et strekkodebibliotek. Vi ser at det er nødvendig å inkludere sekvenser av typemateriale eller materiale i fra typelokalitet for å få korrekt artsnavn på sekvensene, og presenterer et eksempel dette med Amphicteis gunneri, som har typelokalitet utenfor Bergen.

Vi konkluderer med at børstemarkdiversiteten i de nordiske havområdene er minst 30 % høyere enn det som er kjent i dag (!).

Klikk deg inn på konferansens nettsider for mer detaljer – god lesing!

-Katrine

TangloppeTorsdag: pelekreps – trebåteiernes skrekk og havnesjefens mareritt?

Det var værre før. Jeg snakker ikke om 70-tallet da barna måtte gå til skolen selv (og alene), eller 30-tallet da nesten ingen egentlig hadde mat nok, og det var skole også på lørdags formiddag. Den “før” jeg tenker på, er den tiden da alt som skulle bygges og puttes i (eller helst flytende i overkanten av) havet var laget av tre. I det vi så romantisk kaller “seilskutetiden” – og enda før.

Skibbrudd ved den norske kyst. Maleri av IC Dahl 1832, Nationalgalleriet, Oslo. Digital versjon: digitalmuseum.no

Trestokker, tykke høvlete planker og flotte treskip er nemlig for mange dyregrupper som reneste restaurantene å regne. Treet – eller cellulosen – er super næring som flyter rundt i et miljø den ikke er beskyttet fra naturlig. Og der det er mat vil noen ha funnet en måte å utnytte den maten på – i økologien sier vi “det er ingen tomme økologiske nisjer”. Ubehandlet tre blir lett angrepet av tre grupper marine evertebrater.

 

Den største og mest berømte er pelemark (eller skipsorm) Teredo navalis Linnaeus, 1758 – en spesialisert musling som graver seg lange ganger innover i treet. Det sies at angrep av peleorm kunne senke seilskip, og både Christoffer Columbus og Eirik Raude sine amerika-turer har blitt sagt å ha blitt plaget av dem, og båter som holdt lenge til i Karibien ble ofte ekstra plaget. I fjor vår (april 2017) ble det oppdaget en kjempestor ny art av skipsorm fra Filippinene. Den spiser heldigvis ikke skip.

Chelura terebrans sett fra siden. Foto: fra www.aphotomarine.com med tillatelse.

Det er ikke bare spesialiserte muslinger som har oppdaget at ved i saltvann smaker godt. En spesialisert gruppe med amfipoder og en spesialisert gruppe med isopoder frekventerer de samme restaurantene, om enn ofte i litt kaldere vann enn skipsormen. Betegnende nok har de vært så plagsomme også hos oss at vi har norske navn på dem: pelekreps. Av og til brukes også pelelus – og forvirringen er stor om hvilket norske navn som hører til hvilken dyregruppe. (Artsdatabanken bruker pelekreps om amfipodene). Vi skal derfor være vitenskapelige og holde oss med latinske navn: amfipoden Chelura terebrans Philippi, 1839 og isopoder fra slekten Limnuria Leach, 1814.

Selv om dette er TangloppeTorsdag gir det mening å skrive om isopoden sammen med amfipoden her – de finnes nemlig veldig ofte i lag. Små isopoder fra slekten Limnuria (de er gjerne 2-3 mm lange, og flate, som de fleste isopoder) er veldig flinke til å grave hulganger i ubeskyttet tre – de trenger ikke mer enn 24 timer på å lage seg en beskyttet hule der de aller færreste som vil kunne tenkes å ville spise dem klarer å finne dem. Men – Limnuria er ikke så veldig tålmodige – hverken til å lage lange jevne ganger eller til å fordøye maten sin ordentlig. Vår venn Chelura terebrans vet å utnytte dette.

Litt større, og utseendemessig rare Chelura terebrans kommer gjerne når forskjellige arter av Limnuria har gravd tuneller og spist ved en måneds tid. De er nemlig selv ikke så flinke til å grave fort – men de er derimot ganske så nøyaktige når de setter i gang. Siden de har omtrent de samme “fiendene” (de som vil spise dem) som Limnuria (mangebørstemarker og fisk er nok hovedfiendene), kan de ikke oppholde seg i “lettplukkelig” stand på toppen av glatt og nytt treverk – de må ha beskyttelse av en hulgang eller en dyp grøft.

Der Limnuria har gravd smale hulganger sniker nå voksne (gjerne “gravide” hunner, men også voksne hanner) seg inn, og så begynner de å polere videre på gangene – lage de dypere og videre. De spier gjerne bort taket på hulene, slik at dype furer står igjen, og disse furene blir etterhvert til kaotiske nettverk. Overflaten på pelekreps-angrepet tre kan nesten se ut som filigrans-arbeid, eller vi kan finne en ny mening i nasjonalsangens line “furet, værbitt”.. Da blir det lettere å forstå hvordan store, stolte seilskip kunne bli stadig saktere i sjøen før de begynte å falle fra hverandre. Sammen med skipsormene er pelekrepsene (både isopodene og amfipodene) medvirkende årsaker til at gamle skipsvrak ikke blir så veldig gamle mange steder.

En trebit, slik overflaten kan se ut etter at Chelura terebrans har bodd der en stund. Foto: fra www.aphotomarine.com med tillatelse.

Nede i furene sine gnager altså Chelura terebrans seg sakte og nøyaktig rundt. Ungene, som fort etter første “angrep” av trebiten tar over i antall for de voksne, holder til i de inderste, trangeste delene, og alle spiser de som besatt. Ikke bare av treet, men også sin egen avføring, og avføringen til Limnuria, sånn at de får tak i alt som ikke ble fordøyd første gangen. For treverk – cellulose, lignin og resin for det meste – er hardfordøyelig mat. Det trengs spesielle mager for å klare å få noe særlig ut av den.

En liten samling Chelura terebrans fra en liten trebit innsamlet i en vik i Cornwall, UK. Foto: fra www.aphotomarine.com med tillatelse.

Detaljerte studier av hele spisesystemet til C. terebrans – fra munnen til anus – avslører at de flere steder gjennom spiserør-mage-tarm kan knuse cellulose-cellene litt mer, slik at væskene som ellers er i tarmen kan komme til og gjøre sitt for fordøyelsen. Innsiden av tarmen har tett-i-tett med små hår som lett lar maten gli en vei, mens det er nesten umulig å gå opp igjen, og flere steder finnes hårkroner som danner matfiltre der bare passe knust mat kan komme videre. I motsetning til hva alle har trodd, har C. terebrans derimot ikke en spesiell cellulosenedbrytende bakterieflora i tarmen sin. Det de har istedenfor, er mengder av forskjellige ensymer som kan bryte ned trevirke, så de er en liten kjemisk vednedbrytningsfabrikk hver og en av dem.

Når Chelura terebrans først har funnet seg en bit med treverk i saltvann – enten den er en påle for en kai eller et stort skipsvrak, blir det fort mange av dem. En av strategiene de holder seg med er å passe på befruktete egg fra sine Chelura terebrans-naboer. Det er vanlig å finne en hunn med egg i forskjellige utviklingsstadier i samme rugepose – en ekte surrogatmor, altså. Dette hjelper nok til at flere egg overlever, og slik kan de fort ta over en stor trebit.

Treverk etter flere måneder med Chelura terebrans . Figur 3.4 fra Etaxbe 2013.

Det har aldri vært noe avslappende liv å være trebåteier. Det skal pusses og lakkes og oljes og tjæres. Slik har det “ alltid vært” – og i småbåthavner landet rundt er det slik en kjenner trebåteierne fra resten – de som kan gjøre båtvasken med en litt god svamp. Båteierne tenker kanskje all pussingen og lakkingen er for at det skal se pent og blankt ut, men de holder pelekrepsen unna samtidig.

En av de tidlige illustrasjonene av Chelura terebrans (stavet feil i den originale figurteksten). Legg merke til de to store og uvanlig formete uropodene. Bate & Westwood, 1862.

Den økte beskyttelsen vi gir hver lille trebit som skal i vann – enten det er med trykkimpregnering, tjære, lakk eller metallbeslag – gjør at det blir vanskeligere for Chelura og Limnuria å finne fotfeste. Tidligere reiste disse artene rundt i verden med seilskipene, og vi finner i dag Chelura terebrans på begge sider av NordAtlanteren, Sør Afrika, Stillehavskysten av Nordamerika, Australia og New Zealand. Ingen ser på den som “opprinnelig derfra”, så i alle disse områdene er den listet som en fremmed art man gjerne vil bli kvitt. Det er ikke noe underlig at alle vil bli kvitt en art som lett gjør store materielle skader på ting. Det kan virke som om vi får det til. Det er en tydelig nedgang i mengden Chelura terebrans og de andre trespisende krepsdyrene i undersøkte havner. Kanskje vil de ta mer over drivtømmer og slitne båtvrak?

I Norge har vi noen svært få registreringer av Chelura terebrans – fra Østfold, Rogaland og Hordaland. Alt i alt har vi så få registreringer at forrige rødliste (2015) konkluderte med at vi ikke kunne si noe særlig, for vi har datamangel (kategori DD).

Anne Helene


Litteratur:

Barnard JL. 1955. The wood boring habits of Chelura terebrans Philippi in Los Angeles harbour. Essays in the natural sciences in honour of captain Allan Hancock: 87-98

Beermann J, Dick JA, Thiel M. 2015. Social recognition in Amphipods. An Overview. Ch. 6 in Aquiloni L , Tricarico E (eds) Social Recognitions in Invertebrates. Springer International Publishing

Etaxbe AG 2013. The Wood boring amphipod Chelura terebrans. PhD-thesis, University of Portsmouth, UK. 232 pp

Kühne H, Becker G. 1964. Der Holz-Flohkrebs Chelura terebrans Philippi (Amphipoda, Cheluridae). Zeitschrift für angewante Zoologie, Beiheft 1: 1-141

Reisch DJ, Gerlinger TV, Ware RR. 2015. Comparison of the Marine Wood Borer Populations in Los Angeles Harbour in 1950-1951 with the populations in 2013-2014. Bulletin, Southern California Academy of Sciences 114(3): 123-128.

TangloppeTorsdag: Den gamle litteraturen

Mange forbinder juleferie med gamle tradisjoner. Vi spiser mat som vi spiser hvert år til jul, vi har bakt de tre eller syv sortene kaker vi alltid “må” ha, og selv med årets nyeste julehits setter vi på den juleplaten vi alltid hører på også. Vi finner fram den gamle julepynten, den som ble laget i løpet av mange år med juleverksted i bernehage og på skole, og den som kanskje er enda eldre. På vårt juletre henger det tre engler min oldemor fikk som nygift ung dame i 1906. De har hengt på familiens tre hver jul siden den tid, og det blir ikke helt jul uten de tre englene, selv med alt glitter og stas som har kommet til etter de ble produsert og ærverdig hengt opp den første gangen.

Mange ganger når jeg sitter på laben eller på kontoret tenker jeg at jeg har det litt sånn som med juletrepynten på jobb også. For meg og de fleste som jobber med amfipoder i nord-Atlanteren blir ikke arbeidsdagen helt den sammen uten litteraturen fra like rundt forrige århundreskifte. Selvsagt må vi ha den nyere litteraturen også – det er den som lyser opp dagens kunnskap – men uten bøkene fra Sars, Krøyer og et par av de andre tidlige heltene mangler noe. På pulten min akkurat nå ligger to arbeidskopier av plansjene fra “The Crustacea of Norway” Bind 1 (Amphipoda) – et nesten helt utslitt og fillete, og en ny utskrift som jeg prøver å overføre alle de viktige notatene til, sånn at den kan brukes. Med mer og mer litteratur scannet og deponert i store databaser er det mulig for de som vil å laste ned slike gamle bøker, fra Biodiversity Heritage Library eller fra mer artsgruppe-fokuserte databaser.

Originalene er litt sånn som oldemors juleengler – de tas fram med ærbødighet og med stjerner i blikket fra de gamle bibliotekenes og museenes magasin en gang i blant. Første gang jeg fikk se en originalutgave av plansjene jeg har i flere kopier på bordet mitt nå, var nesten som julekvelden. At det var forfatterens private, håndkolorerte utgave gjorde ikke stjernene i blikket mitt mindre…

Rapporten fra den Norske Nordhavsekspedisjonen ligger i hyllen sin.

Selv har jeg aldri klart å få tak i en originalutgave av The Crustacea of Norway. Jeg er ikke engang sikker på om jeg har råd til en hvis det kommer en på markedet – fine, antikvariske bøker kan gjerne koste en del. Min aller fineste bok fant jeg i et lite antikvariat i København for mange år siden, og da var det som om julekvelden kom – midt i juni. Blant historier og verker om verden fant jeg en sprø og nedstøvet del av rapporten fra den norske nordhavsekspedisjonen. Resultatene fra denne ekspedisjonen ble publisert i flere delrapporter, og flere av norges fremste zoologiforskere delte dyregruppene mellom seg når de gikk gjennom det innsamlete materialet. GO Sars var en av ekspedisjonens ledere, og han hadde blant annet ansvaret for publikasjonen om krepsdyrene.

Det er det bindet av hele rapporten som ligger hjemme i min bokhylle – og som fyller meg med høytid hver gang jeg ser på den. Mange av artene vi kjenner fra Norskehavet – og spesielt mye av det som er beskrevet før de moderne utforskningene vi nå holder på med (du kan gjenlese noen av bloggene her, her og her) ble beskrevet i denne rapporten.

Vi som jobber med taksonomi er heldige som kan ta med oss litt av gleden over gamle beskrivelser og gamle tradisjoner på jobb hver dag, og sammen med nye metoder som for eksempel DNA strekkoding og elektronmikroskopi-fotografier gjøre vårt beste for å forstå naturen enda litt mer enn vi har tidligere.

… Stjerner i øynene kan jeg forresten også få av å se på alt det fine som dukker opp i en prøve med amfipoder. Kanskje finner vi noe helt ubeskrevet innimellom alt som er tegnet så fint i den gamle litteraturen? De som følger oss også i 2018 vil kanskje få vite mer om det.

 

God jul til dere alle – med både nye og gamle tradisjoner, stjerner i øynene og spenning i vente!

Anne Helene


Litteratur:

Sars GO (1885) Den Norske Nordhavs-expedition, 1876-1878, Vol 6: Zoologi: Crustacea I Crustacea II, Pycnogonida. Grøndahl & Søns Bogtrykkeri, Christiania.

Sars GO (1895) The Crustacea of Norway. Vol 1 Amphipoda. Alb. Cammermeyers Forlag, Christiania

Stephensen K (1935-42) The Amphipoda of Northern Norway and Spitsbergen with adjecent waters (bing 1-4) Tromsø Museums Skrifter.

TangloppeTorsdag: Bygget for flørt?

Mange amfipoder bruker vinteren til å forberede neste generasjon. Det er praktisk å få barn om våren, for da er det mye mat i havet når algene blomstrer og hele det påfølgende økosystemet bobler over av energi. I Lopper i blodet fra i fjor vår handlet det om “kjæresteparene” det kan se ut som om amfipodene former når de begynner forberedelsen til reproduksjon. Hannene lukter seg fram til de hunnene som er klare til skallskifte, og så griper de tak i dem og holder fast til hunnen har skiftet skall og sluppet eggene sine ut i rugeposen.

Men hvordan klarer de å holde fast på hunnen? Observasjoner av flere arter viser at det kan ta ukesvis, og hunnen henger vanligvis helt tiltaksløs og lar hannen gjøre all svømmejobben – eller kravlejobben. Her har evolusjonen kommet med mange løsninger.

Her er en video av amfipoden Exitomelita sigynae, som holder til ved varme kilder i Norskehavet. Her frar hannen en hunn med seg for “seriøs flørt”. Video fra KGJebsen Senter for Dyphavsforskning.

En Gammarus wilkitzkii hann (hvit) holder fast i en hunn av samme art (gul) og samtidig henger han fast i isen med de bakerste beina. Foto: Bjørn Gulliksen, UiT og UNIS.

 

Det vanligste (så vidt vi vet) er at hannen bruker et av de to fremste beinparene til å holde under skallet på det fremste kroppssegmentet til hunnen – gjerne med støtte fra flere bein på flere kanter av skallet til hunnen. Slik gjør for eksempel isamfipoden Gammarus wilkitzkii det.

 

 

 

Hunn (øverst) og hann (nederst) av Ericthonius difformis. Illustrasjon: GO Sars

En annen løsning er at hannen har veldig store klør på et eller flere av de fremste beinparene. Mange arter med store frambeinsklør har hunner som er nesten umulig å skille fra andre arter i samme slekten. Slike store klør kan selvsagt ha en “påfuglhale”effekt (som et sjekketriks for å vise hvor sterk eller fin han er), men de er også gode å holde fast hunnen med. Dette er særdeles vanlig hos for eksempel Ericthonius-arter.

En tredje løsning er rett og slett å ha spesialhull å holde fast i. Noen arter av Stenothoidae har hull ganske langt bak på hodet, der det kan være mulig å stikke inn tuppen av en klo og så bare holde fast. Nesten som et håndtak.

Spøkelseskrepsene holder seg gjerne heller fast i underlaget de sitter på, og så bedriver de akrobatiske bevegelser. Av og til kan det til og med se ut som om de prøver å skremme unna andre hanner – men dette har vi ikke ordentlige undersøkelser av – bare observasjoner på korte dykk, og da kan vi jo lett la oss lure.

Tøy og bøy-øvelser før de setter i gang? Caprellidae er lange og tynne og bruker gjerne bakbeina til å holde seg (eller partneren) fast så de står friere til å utforlde seg med framkroppen… Foto: G Johnsen (NTNU)

Uansett hvilken løsning en amfipodeart har endt opp med, er mange av de utseendemessige resultatene gode for oss som skal identifisere dem. Vi bruker gjerne store frambein hos alle hanner vi kan få tak i, eller mothaker på ytterleddet av frambeina hvis det kan hjelpe oss i å skille artene fra hverandre.

Anne Helene

TangloppeTorsdag: Apherusa glacialis (Hansen, 1888)

Lange tråder av isalgen Melodira arctica. Foto: I.A. Melnikov, hentet fra www.noaa.org

Lengst mot nord på kloden er havet så kaldt at det er dekket av sjøis hele året. Saltet i havvannet gjør at vannet ikke fryser ved 0 grader C slik vi er vant til med regn som blir til snø – jo saltere vann, dess kaldere må det bli før det fryser. Polhavet er rundt 35 promille salt (arktisk vann er litt under 35 promille, mens atlantisk vann er pittelitt over 35 promille), og da fryser havet når det blir mellom -1,8 og -1,9 grader C. Som en del av prosessen med å bli sjøis skilles saltet sakte ut fra isen, så gjennom isen renner seige små bekker av kjempesalt vann som til slutt drypper ned fra isen og synker ned gjennom vannmassene – saltvann er tyngre enn vann uten masse salt i seg. Isen – og spesielt is som er dekket av snø – reflekterer tilbake mesteparten av sollyset som skinner på den om sommeren, så selv i de lyse sommermånedene kan det være skumringstilstander like under islaget.

Sjøisen er altså et ganske ugjestmildt bosted. Allikevel finner vi en del dyr som holder til der hele eller deler av livet sitt. Mest berømt er nok amfipoden Gammarus wilkitzkii, og hvis vi veier alle dyrene vi finner under isen, vil alle G. wilkitzkii nok veie mest – men så er de også størst. Sannsynligvis like mange i antall – men veldig mye mindre i størrelse og vekt er dagens helt: Apherusa glacialis (Hansen, 1888).

Apherusa glacialis er 5-8 mm lange og nesten gjennomsiktige til vanlig. Akkurat det med fargen skal vi komme tilbake til. De er avhengige av isen i alle faser av livet, og vi regner med at de i alle fall lever 2 år – kanskje så mye som 3. Det er ganske vanlig for arktiske amfipoder – det tar tid å vokse seg “stor” når vannet er kaldt og det tidvis er lite mat å finne. Dette er amfipoder som er vegetarianere – undersiden av havisen er et yndet voksested både for en gruppe små encellete enkelt-alger vi ofte tenker på som “isalger” – og noen algearter som lager lange tråder.

Alger trenger sollys for å kunne leve og vokse, og så langt nord blir årstidsvariasjonene ekstra skarpe – både temperatur og spesielt lys endrer seg veldig mellom sommer og vinter. Om sommeren er det sol 24 timer i døgnet, mens om vinteren er det ikke noe sollys i det hele tatt. Ozonlaget er tynnere langt nord – det berømte “ozonhullet” – og det gjør at flere UVstråler i sollyset slipper ned til oss. Målinger viser at slik stråling kan trenge så langt som 30 meter ned i vannmassene om det er klart nok vann.

Algedekke under havisen farger underflaten gul. Noen alger lager lengre tråder. Foto: Andrew Thurber (Wikipedia; Deep-Sea and Polar Biology. A research blog about polar and deep-sea research.)

Vi lærer tidlig at det er viktig å passe seg mot for sterkt sollys. Det er spesielt UVstrålene i sollyset som er skadelige, og vi vet nå at for mye UVstråling kan skade arvestoffet DNA. Det kan virke som om Apherusa glacialis har en god metode for å beskytte seg mot skadelig UVlys. De har nemlig det vi kaller for kromatoforer over hele kroppen sin, til og med på noen av de indre organene. Kromatoforer er pigmentceller som kan endre fasong og størrelse. Dette skjer ikke bare uten videre – slike endringer er kontrollerte, og de krever mye energi fra dyret som har dem.

Kromatofor-størrelser fra helt sammentrukket til helt utstrakt. Streken er 1 mm lang. Fig 2 fra Fuhrmann et al 2011

Dykkere under havisen har lagt merke til at de Apherusa glacialis som satt nærmest kanten av isen, eller der isen var ny og tynn ofte så mørkere ut enn de som satt lengre inne under isen der det var mørkere. Vi kan lett tenke oss at det er lurt å være lys – kanskje nesten gjennomsiktig, for A. glacialis er god mat for polartorsken. Polartorsk ser etter maten sin, så mørke dyr vil være mer synlig mot den lyse isen enn lyse og gjennomsiktige dyr. Når vi samlet inn dyr til forskningsskipet, så vi at både de lyse og de mørke A. glacialis var helt like bortsett fra at de mørke hadde mye større kromatoforer.

a) Apherusa glacialis som sitter like på undersiden av kanten på et isflak b) Apherusa glacialis som sitter 15 m inn under isflaket. Begge foto E Svendsen, Fig 1 fra Fuhrmann et al 2011.

En gruppe forskere ved universitetsstudiene på Svalbard tok derfor med seg Apherusa glacialis på laben og testet hvordan kromatoforene endret seg – var de påvirket av UVstråling, spilte bakgrunnen de satt på noen rolle, og gjorde det noe om det var varmt eller kaldt i vannet?

Resultatene viser at det er UVstrålingen som gir endring. Mye lys gjorde at dyret ble mørkere., allerede etter så kort tid som et kvarter. Vi kan altså tenke på kromatoforene som en slags “solfaktor” mot skadelige UVstråler. De kan trekke pigmentcellene sammen igjen når det ikke er så mye lys, sånn at de kan bli hvite og nesten gjennomsiktige igjen og unngå å bli sett av polartorsken og andre som gjerne vil spise dem, og kanskje spare litt energi.

En Apherusa glacialis som er DNA strekkodet ved Universitetsmuseet i Bergen. Etter fiksering i sprit er ingen kromatoforer synlige. Foto: AHS Tandberg

På Universitetsmuseet i Bergen har vi gjennom NorBOL prosjektet DNA strekkodet en del forskjellige Apherusa-arter, og blant dem Apherusa glacialis. Apherusa er en slekt der vi vet om 11 arter i norske farvann (hvis vi tar med Svalbard). Det er ikke en lett gruppe å skille fra hverandre, så et strekkode-bibliotek vil forhåpentligvis hjelpe identifisering for andre forskere.

Anne Helene


Litteratur:

Fuhrmann MM, Nygård H, Krapp RH, Berge J, Werner I 2011. The adaptive significance of chromatophores in the Arctic under-ice amphipod Apherusa glacialis. Polar Biology 34: 823-832.

Lønne OJ, Gulliksen B 1991 On the distribution of sympagic macro-fauna in the seasonally ice covered Barents Sea. Polar Biology 11: 457-649.

Werner I, Auel H 2005 Seasonal variability in abundance respiration and lipid composition of Arctic under-ice amphipods. Marine Ecology Progress Series 292: 251-262.