Category Archives: publisitet

Årskavalkade 2017

Januar er som kjent sesong for oppsummeringer, og vi vil gjerne fortelle litt mer om bloggingen vår her på evertebratavdelingen. Vi blogger som kjent på tre fronter (norsk, engelsk og for MIWA-prosjektet fra vestkysten av Afrika), og det er kanskje ikke alltid så lett å få med seg alt (?).

Men frykt ikke, her kommer en hendig oversikt over bloggposter i fra 2017!

Besøksstatistikk for de tre bloggene våre i 2017 . Antall besøkende øker jevnt og trutt – takk for det!

Klikk på linken for å komme til den aktuelle posten.

Januar:

Amfipoden Cystisoma. Foto: David Littenswager, National Geographic

TangloppeTorsdag: Med usynlighetskappe i havdypet

Will we get DNA from our faded stars? (MIWA)

TangloppeTorsdag: Dulichia falcata (Bate, 1857)

TangloppeTorsdag: Oediceropsis brevicornis Lilljeborg, 1865

 

Kate fra Wales, Lloyd fra Ghana, og Polina fra Russland

Fullt hus Børstemarkforskende gjester i fra Wales (Kate), Russland (Polina) og Ghana (Lloyd) (Vi har laget gjesteposter for hver av disse på MIWA-bloggen, se de neste tre linkene)

Guest Researchers: Kate (MIWA)

 

 

Februar:

Guest researchers: Lloyd (MIWA)

Guest researchers: Polina (MIWA)

Februar ble stående i “hvalens tegn”, da plasthvalen dukket opp på Sotra. Katrine var med og flenset hval, og plukket noen hvallus av huden på dyret – de blir nå beskrevet som en ny art!

Hvalflensing – en ganske annerledes jobbtirsdag..!

Søppelmat i ordets rette betydning

TangloppeTorsdag: hvallusen på gåsenebbhvalen fra Sotra

Plastic: The true junk food of the oceans

Cataloging: the art of keeping track (MIWA)

Databaser, etiketter, riktig glass og system i sakene må til!

TangloppeTorsdag: Pardalisca cuspidata Krøyer, 1842

Guest researchers: Carlo Gjesterforsker i fra Brazil som arbeider med sjøharer

Sjøhare, Aplysia parvula; Føllingen, Norge. Foto: Nils Aukan

Vasking (dekantering) av prøve. Foto: L. Martell

TangloppeTorsdag: bunnlevende dyr for oss og andre? Vår kommende masterstudent Christine på tokt med Anne Helene

TangloppeTorsdag: Hyperia galba (Montagu, 1815)

Ny forsending av vevsprøver på gang en oversikt over hvilke dyregrupper vi har forberedt for innsending.

Mars:

March 19th: Taxonomist Appreciation Day

Corophium volutator, fra de skotske hebridene. Foto: Bill Crighton, Natural Sciences Volunteer, National Museums Scotland.

TangloppeTorsdag: Corophium – overvåkningsagenten

Mandagstokt i Bergensområdet

TangloppeTorsdag: Syrrhoites serrata (Sars, 1879)

TangloppeTorsdag: invaderende mordere?

 

April

Aliens amongst us?  Isopoder til NorBOL-barcoding

Strekkodede sjøstjerner i fra vestkysten av Afrika

Indeed we did! …get DNA from our faded stars (MIWA)

Barcoding av sjøedderkopper (Pycnogonida) viste seg å fungere mye bedre enn fryktet..!

 

Barcodede havedderkopper NorBOL-resultater på havedderkopper – rare dyr med veldig lite muskelvev – men jammen lot de seg strekkode!

 

 

 

AmphipodThursday: IceAGE-amphipods in the Polish woods

TangloppeTorsdag: IceAGE-amfipoder i de polske skoger

Deltagerne på workshopen. Foto: Christian Bomholt (www.instagram.com/mcb_pictures)

Vått og grått – men vindstille! Dagsturstokt i Osterfjorden, Litlebergen og Lonevågen

Planlegging, finposisjonering, og gjørmesuppe på dekk

Happy Easter! Påskesjøsnegler i fra Manuel sine feltarbeidsekspedisjoner

Phillidia ocellata (Mozambique) Photo: M. Malaquias

TangloppeTorsdag: Ampeliscidae – få eller mange øyne?

Fieldwork with the SponGES project on R/V Kristine Bonnevie Luis og Katrine var på to tokt i månedsskiftet april/mai, først med EU-prosjektet SponGES (her var også Anne Helene med), og deretter et tokt i Sognefjorden sammen med forskere på Bio. Det resulterte i flere bloggposter på både norsk og engelsk.

Hunting for jellyfish (and some hydroids) with the SponGES Project

Mai

TangloppeTorsdag: Svamp, amfipoder, gjørme og gamle damer

På tokt med studentene. Foto fra web-utstillingen “Alma Maters Døtre” – UiO

Sognefjorden cruise May 2017

Tokttid Tokt med SponGES og Sognefjordprosjektet

 

Avdelingens nye PhD: Andrea (foto: Kenneth F. Bosch)

Havmonsterjakt Om plast i Sognefjorden-prøvene våre

Fieldwork with the SponGES project on R/V Kristine Bonnevie – part II

TangloppeTorsdag: Lepechinella Stebbing, 1908

TangloppeTorsdag: Norske tanglopper?

Congratulations to our latest PhD! Andrea forsvarte doktorgraden sin

 

Juni

Brakkvann kan da vel ikke være vanskelig å finne… tokt i Bergensområdet

Absolutt ikke det verste kontoret!

R/V Brattstrøm, Katrine på vei om bord, og hektisk plukking på laben

I juni ble det arrangert stort, særs internasjonalt (12 nasjonaliteter) i Annelider ute på Espegrend.

International Course on Annelid Systematics, Morphology and Evolution

Internasjonalt kurs i systematikk, morfologi og evolusjon hos Annelider

 

AnnelidaCourse2017

Evolutionary history of cave shrimps

Jurado-Rivera, JA., Pons, J, Alvarez, F, Botello, A, Humphreys, W.F., Page, T.J.., Iliffe, T.M., Willassen, E, Meland, K, Juan, C, Jaume, D. 2017. Phylogenetic evidence that both ancient vicariance and dispersal have contributed to the biogeographic patterns of anchialine cave shrimps. Scientific Reports. 7: 2852. doi: 10.1038/s41598-017-03107-y

TangloppeTorsdag: På skriveren i Hamburg

Nye figurer av gamle dyr. Foto: AH Tandberg

Update from the Annelida-course

TangloppeTorsdag: en offisiell Distrikt-amfipode?

Alien species Arbeid på Mollusker, samarbeid mellom the University of Rostock og UM

Meeting a famous gelatinous neighbour: Bathykorus bouilloni

This is the original photograph of a live specimen included in the description of the species, next to a pic of its look-alike. Photo of the jelly: Kevin Raskoff

Fieldtrip to Taiwan: sampling on the periphery of the coral triangle

Happy Polychaete Day!

Her er et utvalg av dyrene vi samlet under #AnnelidaCourse2017 som ble arrangert på Espegrend i juni. Fra øverst til venstre: Glyceridae, Syllidae, Spionidae, Cirratulidae, Phyllodocidae, Scalibregmatidae, Flabelligeridae, Polynoidae, Serpulidae og Cirratulidae (foto & grafikk: K.Kongshavn)

Juli

Sommerlopper: “Beretning om en i Sommeren 1865 foretagen zoologisk Reise”

Sommersending av NorBOL-dyr Elpiiidiiiaaa – søte sjøpølser

Elpidia sp samlet inn av CGB. Foto: K.Kongshavn

SommerLopper: Jakten på det ultimate tokt-postkortet…

Dagens biologer klare for sommerinnsamling! Anne Helene, Tone og Hilse på framdekket på forskningsbåten G. O. Sars. Foto: AH Tandberg

SommerLopper: Plasthvaler og plasttanglopper – anthropocenens svøpe?

Kart som viser de to søppel-områdene i Stillehavet, i tillegg til de fremherskende havstrømmene som samler opp søpla. Figur fra NOAA (noaa.gov)

August

TangloppeTorsdag: Når amfipodene angriper…

En “sverm” av lysianassoide amfipoder spiser på rur-larve-oppsamlinger. Bildet er tatt i et akvarium, men både amfipoder og larver kom sammen i innsamling. Foto: AH Tandberg

Isopoder i fleng feltarbeid og NorBOL-barcoding

TangloppeTorsdag: graverne Bathyporeia Lindstrøm, 1855

Elpidia belyaevi – en ny art for BOLD!

Artene i familien Elpidiidae som finnes i BOLD (før vi har revidert våre)

TorsdagsTangloppen: Bruzelia typica Boeck, 1870 – en ridder i rustning?

 

September

Getting back in business

Isopoder fra MAREANO til barcoding

When amphipodologists meet.

TangloppeTorsdag: når amfipodologene møtes.

Masse glade amfipodeforskere i Trapani (alle foto: AH Tandberg)

 

Guest Researcher: Joan

 

Oktober

Bryozoan barcoding om vårt første forsøk på å strekkode mosdyr gjennom NorBOL

Ingen nordiske mosdyr i BOLD før vi sendte inn

DNA-barcoding: update (MIWA) Digital myldredag

Posteren vår på UiB’s Digitale myldredag, hvor vi understreket viktigheten av museumssamlingene (i dette tilfellet som vouchere til strekodebiblioteket) i forbindelse med genetisk strekkoding

TangloppeTorsdag: Når ny mat ikke er nok – Ericthonius punctatus (Spence Bate, 1857)

Oppdatert publikasjonsliste for evertebratavdelingen (denne finner du også i en egen fane øverst på siden)

Et lite utvalg fra 2017

TangloppeTorsdag: TangloppeLimericks?

Innsamlingstur i Drotningsvik med NDF Katrine var med norsk dykkeforbund på innsamlingstur i forbindelse med kurset deres i marinbiologi ute på Espegrend

TangloppeTorsdag: silkespinnerene

November

TangloppeTorsdag: Kulerunde Stegocephalidae Dana, 1852

Stegocephalus inflatus. Foto: K. Kongshavn

TangloppeTorsdag: Melphidippidae – lange, tynne og piggete

Melphidippa macrura GO Sars, 1894. Et relativt nyinnsamlet individ som enda har noen bein i behold… Foto: AH Tandberg

IBOL 2017 (MIWA)

Desember

Exposing the Indian Ocean staggering diversity: fieldtrip to Nuarro, northern Mozambique (October 2017) Reisebrev i fra Manuel på feltarbeid

João Macuio and Manuel Malaquias during a nudibranch photo session

Chromodoris boucheti

TangloppeTorsdag: Apherusa glacialis (Hansen, 1888)

Guest researcher: Marla Spencer (MIWA) Marla var gjest hos Anne Helene og Endre, og arbeidet med Amphipoda i MIWA-materialet

Guest researcher: Sara Castillo (MIWA) Sara var på besøk hos Manuel og arbeidet med gastropoder i fra MIWA-materialet

The 7th International Barcode of Life (IBOL) conference

Universitetsmuseet på den syvende internasjonale barcode of life (iBOL) konferansen

Tom, Jon og Katrine tok med seg fem postere og dro på IBOL-konferansen i Kruger nasjonalpark

Deltagerne på iBOL2017. Foto: J. Potgieter

Veldig glade biologer og “dyrene i Afrika” (fotos: K. Kongshavn)

Våre fem postere

TangloppeTorsdag: Bygget for flørt?

TangloppeTorsdag: Den gamle litteraturen

Hunn (øverst) og hann (nederst) av Ericthonius difformis. Illustrasjon: GO Sars

Det var bloggåret 2017 kort (?) oppsummert – forhåpentligvis bød det på noen trivelige gjensyn – og kanskje også noen gjemte perler? 🙂

Det er ikke alt som er like «bloggbart», så bare for å nevne noe av det som skjer «i kulissene»:

Vi bruker mye tid på samlingsforvaltning; Våre vitenskapelige samlinger vokser bokstavelig talt metervis i året gjennom vår egen innsamlingsaktivitet og gjennom mottak av materiale i fra ulike prosjekter.

I 2017 har de vitenskapelige samlingene vokst med om lag 8000 nye artsbestemte prøver (katalognummer), noe som tilsvarer i overkant av 7 % tilvekst. Daglige gjøremål inkluderer å innordne nytt materiale i databasene og samlingene våre, samt å ivareta det vi allerede har (riktige etiketter, glass, fiksering og lagring), organisere utlån, svare på henvendelser, ta vare på gjesteforskere, og planlegging av nye innsamlinger.

I 2017 ble det også klart at de vitenskapelige samlingene skal flyttes til nye magasiner i løpet av våren 2018, og «Flytteprosjektet» ble iverksatt. Avdelingen er også involvert i utviklingen av de nye naturhistoriske utstillingene på Muséplass 3, som skal gjenåpnes for publikum sommeren 2019.

Undervisning er også en tid- og ressurskrevende del av semesteret for de vitenskapelig ansatte, enten det er snakk om master- og doktorgradsstudenter (egne eller gjester), eller som fagansvarlige. Forskerskolen i Biosystematikk har også arrangert flere kurs her, og ForBio-møtet i 2017 ble avholdt i Bergen.

Videre skal det (ikke minst!) forskes, publiseres, administreres og søkes om finansiering – så det er nok å henge fingrene i!

TangloppeTorsdag: Når amfipodene angriper…

Forrige uke eksploderte mediene av amfipodehistorier. I alle fall en amfipodehistorie – fra den andre siden av jorden – fra like ved Melbourne, Australia. (Her er lenke til NRK sin versjon av historien).  Vi har fått se skrekkfilmaktige bilder av blodige bein og det er i alle fall helt sikkert at den 16 år unge mannen som ville avkjøle beina sine etter fotballkampen både har hatt store smerter og nok har blitt veldig skremt. Historien – slik den er blitt fremstilt i media – har nok også skremt mange andre rundt om i verden – mange sier nå  de er redde for å bade, de vil ikke ende opp som skrekkfilmmateriale. Kolleger fra Museum Victoria i Melbourne måtte plutselig svare på masse spørsmål om hvilke dyr det egentlig var, om de var farlige, hvordan skulle man behandle skaden, etc – her er deres gode oppsummering av arbeidet med saken.

Forsiden på Euronews sin nettside-sak om angrepet på guttens bein. Teksten dekker over mesteparten av skadene, heldigvis?. Foto: Faksimile fra euronews.com

Forsiden på Euronews sin nettside-sak om angrepet på guttens bein. Teksten dekker over mesteparten av skadene, heldigvis?. Foto: Faksimile fra euronews.com

Sakens fakta – slik det er mulig å sammenstille dem fra forskjellige medier og etter spørsmål og diskusjoner med andre krepsdyrforskere – er

* en ung mann stod ca 30 minutter i vinterkaldt sjøvann (Melborune style – så ikke så kaldt som Norsk vintersjøvann!) så langt ut han kunne stå uten av shortsen ble våt – direkte etter fotballspilling – ingen dusj eller fotvask – men sokker og sko var tatt av
* da den unge mannen kom opp av vannet, merket han at noe satt fast på beina, og da han prøvde å børste det bort, oppdagen han at han blødde fra masse små sår – disse sårene er beskrevet som “pinpricks” av de fleste, inkludert faren hans, og både familien og legene på sykehuset han ble tatt til, har sagt at det som var mest uvanlig med disse småsårene var at de ikke ville stoppe å blø

Bilde av (en av) lysianassoid amfipode som ble samlet inn av guttens far like etter angrepet på guttens bein. Foto: C Farrelly, Museum Victoria

Bilde av (en av) lysianassoid amfipode som ble samlet inn av guttens far like etter angrepet på guttens bein. Foto: C Farrelly, Museum Victoria

* den unge guttens far dro dagen etter tilbake til samme stranden, og hadde med seg et nett med kjøtt og beinbiter (rå), og lot de henge ute i vannet i ca 30 minutter, før han tok dem opp igjen og samlet inn de dyrene som hadde kommet til for å spise. Faren filmet også fangsten mens dyrene fremdeles spiste på åtet
* “fangsten” ble tatt med til Museum Victoria i Melbourne, der krepsdyrforskere fant at de fleste dyrene i innsamlingen var amfipoder fra gruppen Lysianassoidea.

 

 

Først av alt: angrepet ser heldigvis ikke ut til få noen varige fysiske konsekvenser for den unge mannen. Om han – eller andre – blir redde for å bade, vil det være trist – det er ikke farligere å vasse langs stranden i dag enn det var for to uker siden. Og før noen kommer og sier “det er massevis av farlige dyr i Austraila” – la oss med en gang si at amfipoder ikke blant de farlige dyrene.

Det gikk mellom et halvt og et døgn mellom “angrepet” og innsamlingen faren utførte. Svette idrettsbein er heller ikke det samme som rå grillmat, det kan også tenkes at en del arter varierer veldig i spisevanene sine med døgn (og lys-) forhold. Men farens innsamling fikk nok med seg i alle fall deler av den faunaen som er tilbøyelig til å spise kjøtt ved den stranden sønnen ble skadet.

En "sverm" av lysianassoide amfipoder spiser på rur-larve-oppsamlinger. Bildet er tatt i et akvarium, men både amfipoder og larver kom sammen i innsamling. Foto: AH Tandberg

En “sverm” av lysianassoide amfipoder spiser på rur-larve-oppsamlinger. Bildet er tatt i et akvarium, men både amfipoder og larver kom sammen i innsamling. Foto: AH Tandberg

Det er ikke noe overraskende at farens innsamling for det meste resulterte i dyr vi vet er åtseletere – han hang ut en hel liten fastfood-restaurant for dem. Det er heller ikke uvanlig at små åtseletere i havet opptrer i det som med et litt løst uttrykk kan beskrives som “svermer” – det har kanskje mest av alt å gjøre med måten maten de leter etter er distribuert. Det er heldigvis ikke et jevnt lag med åtsel (død fisk, døde evertebrater, døde hvaler, døde fugler, etc) på havets bunn – disse matfatene er det vi kan tenke på som “klumpvis fordelt” mat. Noen av disse matfatene vil være små – som for eksempel et annet evertebrat dyr – andre vil være gigantiske – som foreksepmel en hval som har blitt gammel og trett av dage. I havet (og i ferskvann med) vil dyr som før synke til bunnen – hvis det er langt ned til bunnen vil de kanskje bli gnafset litt på på veien, men de ender opp på bunnen. Det er jammen bra vi har åtseletende dyr – og det er mange grupper dyr som har åtseletere – ellers ville det sikkert ikke sett så digg ut i havet. Renovasjonsarbeidere kan være en god måte å tenke på disse dyrene som. Det kan også tenkes at en del av disse dyrene vil være med på en rovjakt hvis de finner et bytte som er saktegående nok (eller helt stillestående) – men de er i utgangspunktet ikke rovjegere – de liker at maten står/ligger i ro. Måten de finner maten (åtselen) på, er ved hjelp av lukteorganer, så jo mer det lukter jo flere åtseletere vil finne veien.

Innholdet fra en amfipodefelle som har stått ute ca 24 timer på 2350m dyp i Norskehavet. Silden ble brukt som åte, og var død i hele samlingsprosessen. Denne prøven inneholdt minst 9 forskjellige arter lysianassoide amdipoder - de fleste ligger under silden. Foto: AH Tandberg

Innholdet fra en amfipodefelle som har stått ute ca 24 timer på 2350m dyp i Norskehavet. Silden ble brukt som åte, og var død i hele samlingsprosessen. Denne prøven inneholdt minst 9 forskjellige arter lysianassoide amdipoder – de fleste ligger under silden. Foto: AH Tandberg

De fleste tidligere registrerte historier av bitt fra åtseletende små krepsdyr i fjæresonen, er at isopoder (tanglus) fra gruppen Cirolinidae eller Aegidae har tatt et eller to små bit på beina til folk som vasser. Disse tanglusene er ca en cm lange, og til vanlig graver de seg litt ned i sanden når de ikke spiser på gammel råtten fisk. Bittene kan minne om kleggbitt, men kleggen er en mye mer standhaftig plager, og kleggbitt er mye vanligere enn tanglusbitt. De fleste reagerer vanligvis på tanglusbitt med å børste dem bort og kanskje sprelle litt i vannet, og så forsvinner de. Det er derfor sjelden at vi hører om folk som har fått mer enn et bitt i løpet av et bad (og det kan ofte være det eneste bittet de får i livet av tanglus). Munndelene  – og spesielt framdelen av mandibelen (incisor) er formet slik at de lett kan bite av en liten bit kjøtt. Det er derfor vi kjenner når de biter. Slike munndeler er logisk hvis man lever av å gnafse i seg (dødt) kjøtt.

En mengde lysianassoide amfipoder (alle de orange dyrene) spiser på en død Gammarus setosus. Bildet er fra akvarium, både de lysianassoide amfipodene og Gammarus setosus levde sammen i begynnelsen, og kom fra samme innsamlingssted og tid. Foto: AH Tandberg

En mengde lysianassoide amfipoder (alle de orange dyrene) spiser på en død Gammarus setosus. Bildet er fra akvarium, både de lysianassoide amfipodene og Gammarus setosus levde sammen i begynnelsen, og kom fra samme innsamlingssted og tid. Foto: AH Tandberg

Mange – både i media og blant forskerne som har diskutert hendelsen i søraustralia – har lurt på hvorfor sårene blødde så mye. En av teoriene, som vi ikke har noe annet belegg for enn spekulasjon, er at det kan ha vært noe som stopper blodet fra å levre seg i spyttet – eller magejuicene – til de dyrene som spiste på ham. Dette er ting som ikke har blitt påvist i noen amfipoder, hos isopoder er det foreslått som noe de blodsugende fiskeparasittene i familien Rocinela kan ha – men vi har ikke påvist det der heller. Det kan være logisk å ha slike antikoagulanter hvis man skal suge blod – ellers vil det fort bli tungt å få i seg noe annet enn dannende skorpe på alle hull som blir laget.

Det er viktig å understreke at dette er første gangen vi har hørt om så sterke resultater av møter med amfipoder og isopoder i fjæra. Vi kjenner ikke til noen giftige amfipoder eller isopoder, og det er ikke farlig å holde dem i hånden, eller å vasse eller bade i områder der de holder til. Artikler som beskriver skader fra krepsdyr nevner dem kun såvidt, og da kun fordi det finnes noen isopoder som kan gi et ufarlig men irriterende lite bit. Artikler som beskriver hvor fort åtsel blir spist av disse dyrene er en annen ting. Da kan vi snakke både tempo og volum oppspist åtsel. Det holder badestrendene dine rene for biologisk “søppel”, og er en “tjeneste” vi vanligvis liker at disse dyrene utfører for livet i havet. Det er ikke farlig for noen som ikke er åtsel.

Anne Helene


Litteratur:

Burke WA 2002. Skin problems from marine arthropods. Dermatologic Therapy 15, 43-36.

Duband S, Forest F, Gaillard Y, Dumollard JM, Debout M & Péoc’h M 2011. Macroscopic, histological and toxicological aspects of early Gammarus pulex scavenging. Forensic science international, 209(1), e16-e22.

Vanin S & Zancaner S 2011. Post-mortal lesions in freshwater environment. Forensic science international, 212(1), e18-e20.

TangloppeTorsdag: en offisiell Distrikt-amfipode?

Fossekall. Foto: Thomas Kraft, Wikimedia Commons.

Fossekall. Foto: Thomas Kraft, Wikimedia Commons.

De fleste land har en nasjonalfugl eller en nasjonalblomst – noen steder har de i tillegg et nasjonaldyr. Selv om disse symbolbærerne ikke er fullt så fremtredende som flagg eller nasjonalsang kan mange lett finne på å løfte fram egenskaper ved disse artene som understreker noe om landet de representerer. I Norge har vi fossekallen (Cinclus cinclus) – beskrevet av svenske Linné i 1758 i den tiende utgaven av Systema Naturae. Det er den utgaven som blir sett på som starten for vår vitenskapelige beskriving og navngiving av organismer. Vi valgte fossekallen som nasjonalfugl i en lytteravstemning i NRK radio i mai 1963 – tre år etter at Danmark som første skandinaviske land valgte sin nasjonalfugl – sanglerke (Alauda arvensis Linné, 1758). Normennene valgte fossekallen fordi de mente den var en liten tøffing (akkurat som de selv?) – fossekallen finnes gjerne i tilknytning til rennende vann, der den står på små steiner og dypper hodet nedi det kalde klare fjellfossevannet som har gitt den det norske navnet…

Hvithodehavørn over Alsek elven. Foto: Wikimedia Commons

Hvithodehavørn over Alsek elven. Foto: Wikimedia Commons

Det første landet i verden som valgte seg en nasjonalfugl var USA –  allerede den 20 juni i 1782 valgte de hvithodehavørn (bald eagle – Haliaeetus leucocephalus ) ikke bare som nasjonalfugl, men som selve nasjonalsymbolet. Sjekk neste gang du ser en offisiell uttalelse fra presidenten eller noen av hans menn – det store runde nasjonalsymbolet  er en hvithodehavørn. Det norske riksvåpenet har en løve som holder en hellebard – langt fra fossekallen.   Det var nok sånn at de amerikanske grunnlovsfedrene tenkte at hvithodehavørnen bare fantes på det amerikanske kontinentet, og så var den både majestetisk og levde lenge, på mange måter var den et perfekt symbol. Det var forresten Linné som beskrev denne arten også – så tidlig som i 1776. Utbredelsen er over store deler av nordamerika – fra Canada til nord i Mexico.

 

I hovedstaden til USA – Columbia Distriktet  (Washington DC) – har de tatt nasjonal – eller disktrikt – dyr til nye høyder. De har valgt seg en offisiell “District Amphipod”! Tenk om vi kunne hatt det samme – en offisiell amfipode for store byer, fylker eller andre geografiske områder. Jeg ville vært superglad for å kunne ha en nasjonalamfipode, tror jeg. Men når jeg leser begrunnelsen til at Washington har valgt seg en distriktamfipode blir stemningen litt mindre glad.

Nasjonalfugler og andre nasjonaldyr blir ofte valgt fordi de representerer en eller annen kvalitet man gjerne vil forbinde med landet – en sommerlykkelig sanglerke til Danmark, en liten tøff antihelt til Norge, og en sterk og modig langlivet jeger for USA. Det kunne blitt en hel liten sosialantropoligistudie hvis vi virkelig hadde gitt oss i kast med slike tolkninger. Dyr som blir valgt til å representere mindre geografiske områder blir gjerne plukket ut fordi trenger litt støtte i forvaltningen. De fleste slike arter er endemiske – de finnes bare på et lite, avgrenset område som tar ansvar for opprettholdelsen av en livskraftig mengde av arten – ofte blir dette samtidig lagt inn i  miljøplanene til området.

Når en art bare finnes på en begrenset plass – og gjerne samtidig i små antall – øker sannsynligheten for at den skal utryddes. Det skal ofte veldig lite til i endringer i bruk av landskapet – en ny vei eller et endret elveløp for eksempel – for å ødelegge for hele arten hvis det er akkurat der de holder til. Slike endringer skjer hele tiden når vi bygger ut byene og havnene våre.

Offisiell amfipode for hovedstaden.Det er slike endringer som har gjort at byadministrasjonen i Washington nå har valgt seg en offisiell amfipode. Hele 13 forskjellge amfipodearter lever i de forskjellige elvene og kildene som finnes innenfor byens grenser, og mange av disse vannveiene blir endret med utbygging av byen. Arten de nå kaller Hays Amphipod (Stygobromus hayi Hubricht & Mackin, 1940) lever i kilden Hay´s spring som ligger i den nasjonale zoologiske hagen. De blir ca 12 mm lange, , lever for det meste i de underjordiske delene av kilden, og er nå regnet som “sterkt truet” for å kunne dø ut. Hvis de skal bygge nye t-baner for å hjelpe på med kollektivtraffikken i byen vil de muligens måtte bryte opp store deler av de underjordiske elveløpene til Hays kilde, og da regner forskerne med at det vil være slutten for amfipoden som bor der. Med å gjøre Stygobromus hayi til et offisielt symbol på naturen i byen Washington håper nok mange at ikke bare amfipodene, men også annen bynatur skal bli mer lagt merke til og satt pris på.

Liten ramsløkflue. Foto: Fritz Geller-Grimm, Wikimedia Commons

Liten ramsløkflue. Foto: Fritz Geller-Grimm, Wikimedia Commons

I Bergen har vi valgt liten ramsløkflue Cheilosia fasciata Schiner & Egger, 1853 som vår ansvarsart. Denne er i Norge regnet som “sterkt truet” i rødlisten – den er bare registrert fra noen få områder ved Bergen og videre nord mot Møre. Det er kanskje ikke så mange som har hørt om den enda, men håpet er, som med Hays amfipode, at den skal hjelpe med oppmerksomhet rundt truet bynatur. Selv skulle jeg nok gjerne sett en amfipode som representant for Bergen – men heldigvis er det få amfipoder på den norske rødlisten over arter. Vi får håpe det er en situasjon som fortsetter.

Nasjonalsymbolet hvithodehavørn var en stund truet i USA. Fra å ha hatt bestander på mellom 300 000 og 500 000 sank de rundt 1950-tallet til 412 hekkende par i fastlands USA, man tror at en av årsakene til dette var forurensing, i tillegg til jakt og dårligere leveområder. Med freding og begrensing av en del av den forurensingen som var værst, har bestandene i USA og Canada kommet seg igjen, og siden 1995 er de ikke lengre regnet som truet.

Fossekallens favorittmat er ferskvannsamfipoder fra slekten Gammarus. Hverken fossekallen eller de Gammarus-artene vi har i ferskvann er rødlistet i Norge, men ornitologisk forening påpeker at store endringer i mange elveløp vil kunne endre fossekallens livsforhold. Slike endringer vil muligens også endre livsforholdene til amfipodene i elvene.

For å hindre en altfor trist avslutning på ukens Tangloppetorsdag vil jeg heller foreslå at vi kan ha en nasjonalamfipode i ren glede over amfipodene vi har rundt oss – blir noen med på det?

Anne Helene


Litteratur:

Holsinger, J.R. (1978) Systematics of the Subterranean Amphipod Genus Stygobromus (Crangonyctidae) Part II: Species of the Eastern United States. Smithsonian Contributions to Zoology 266, 1-148.

Stygobromus Working Group

Evertebratjulekalender

Om du synes julefreden har senket seg i overkant tidlig her på bloggen (med hederlig unntak av Torsdagstangloppene som går som vanlig), så skyldes det at vi kjører julekalender med en post hver dag på den engelske utgaven av bloggen.

Glimt i fra første halvdel av kalenderen

Glimt i fra første halvdel av kalenderen

Vi har vært innom – og kommer t il å fortsette med – et bredt utvalg av tema. Kalenderen finner du her, klikk deg inn her for å se!

Havforskermøtet 2016

Universitetsmuséet deltok på årets Havforskermøte med foredrag om Jellyfish diversity in Norway and its implications av Aino Hosia, som har Artsprosjekt gående på “Småmaneter og kolonimaneter i norske farvann (HYPNO)” (se også bloggposter her for mer om prosjektet).

Vi hadde også med oss en poster om den marine, samlingsbaserte biodiversitetsforskingen som gjøres på og med muséets samlinger – som lesere av denne bloggen vet, har vi høy aktivitet på materialet vårt. Posteren ser du her:

havforsk