Mange amfipoder bruker vinteren til å forberede neste generasjon. Det er praktisk å få barn om våren, for da er det mye mat i havet når algene blomstrer og hele det påfølgende økosystemet bobler over av energi. I Lopper i blodet fra i fjor vår handlet det om “kjæresteparene” det kan se ut som om amfipodene former når de begynner forberedelsen til reproduksjon. Hannene lukter seg fram til de hunnene som er klare til skallskifte, og så griper de tak i dem og holder fast til hunnen har skiftet skall og sluppet eggene sine ut i rugeposen.

Men hvordan klarer de å holde fast på hunnen? Observasjoner av flere arter viser at det kan ta ukesvis, og hunnen henger vanligvis helt tiltaksløs og lar hannen gjøre all svømmejobben – eller kravlejobben. Her har evolusjonen kommet med mange løsninger.

Her er en video av amfipoden Exitomelita sigynae, som holder til ved varme kilder i Norskehavet. Her frar hannen en hunn med seg for “seriøs flørt”. Video fra KGJebsen Senter for Dyphavsforskning.

 

Det vanligste (så vidt vi vet) er at hannen bruker et av de to fremste beinparene til å holde under skallet på det fremste kroppssegmentet til hunnen – gjerne med støtte fra flere bein på flere kanter av skallet til hunnen. Slik gjør for eksempel isamfipoden Gammarus wilkitzkii det.

 

 

 

En annen løsning er at hannen har veldig store klør på et eller flere av de fremste beinparene. Mange arter med store frambeinsklør har hunner som er nesten umulig å skille fra andre arter i samme slekten. Slike store klør kan selvsagt ha en “påfuglhale”effekt (som et sjekketriks for å vise hvor sterk eller fin han er), men de er også gode å holde fast hunnen med. Dette er særdeles vanlig hos for eksempel Ericthonius-arter.

En tredje løsning er rett og slett å ha spesialhull å holde fast i. Noen arter av Stenothoidae har hull ganske langt bak på hodet, der det kan være mulig å stikke inn tuppen av en klo og så bare holde fast. Nesten som et håndtak.

Spøkelseskrepsene holder seg gjerne heller fast i underlaget de sitter på, og så bedriver de akrobatiske bevegelser. Av og til kan det til og med se ut som om de prøver å skremme unna andre hanner – men dette har vi ikke ordentlige undersøkelser av – bare observasjoner på korte dykk, og da kan vi jo lett la oss lure.

Uansett hvilken løsning en amfipodeart har endt opp med, er mange av de utseendemessige resultatene gode for oss som skal identifisere dem. Vi bruker gjerne store frambein hos alle hanner vi kan få tak i, eller mothaker på ytterleddet av frambeina hvis det kan hjelpe oss i å skille artene fra hverandre.

Anne Helene