Tag Archives: Amphipoda

Den søteste tangloppen?

Amphilochus anoculus. Foto: AH Tandberg

Kan amfipoder være søte? Det ligger vel litt i øyet som ser, men jeg mener at det definitivt finnes noen søte amfipoder. (Det finnes også noen som jeg ikke synes er så søte…) Hva er det som gjør en amfipode ekstra søt?  – Vel, det kan være så mye. Kanskje fargene, kanskje navnet vi har gitt dem, kanskje måten de beveger seg på eller måten de lever på? I dag skal jeg derfor presentere en av de mange søtingene. Si hei til Amphilochus anoculus!

 

Amphilochidae er en familie amfipoder som virker som den trives best i kaldt vann – enten det er i Arktis, Antarktis eller i dyphavet. De er små (de største nærmer seg rundt 8mm), har store sideplater og tynne, korte bein som de lett kan skjule på baksiden av sideplatene. Mange amfipode-forskere tenker på dem som “skinnende”, for de har ofte et litt hardt ytterskall som gjerne reflekterer lys når vi ser på dem i lupen. Nesten alle har runde eller litt nyreformete øyne, men de som kan latin skjønner at Amphilochus anoculus (an= ikke, oculus=øyne) ikke har øyne.

Konfokal-mikroskop-bilde av framkroppen (og hodet) til Amphilochus anoculus. Foto: AHTandberg

Til nå har vi funnet den i prøver fra de dype delene av Norskehavet og rundt Svalbard, gjerne dypere enn 800m. Vi vet at nesten alt lyset forsvinner allerede ved 200 meters dyp, og de siste lumenene gir opp ved 1000m. De dyrene som bor så dypt har veldig ofte enten store øyne eller lyne med veldig “åpne” linser (sånn at de kan ta inn alt lys som er tilgjengelig), eller så trenger de ikke øynene og finner ut av omgivelsene sine på andre måter.

Stasjoner med funn av Amphilochidae i IceAGE prosjektet.

Vi vet veldig lite om hvordan de små Amphilochidaene lever, men vi vet at de er blant de mest tallrike amfipodegruppene i Norskehavet. Prosjektet IceAGE , der Universitetesmuseet i Bergen er en samarbeidspartner, fant at rundt Island (både på grunt og dypt vann) var Amphilochidae og amfipodefamilien Oedicerotidae de mest vanlige.

 

 

… og hvorfor er nettopp Amphilochus anoculus en spesiell søting i mine øyne? Det var den første nye arten jeg oppdaget. Fra studietiden og oppdagelsen til den ble publisert 20 år etter, var den der i bakhodet hele tiden. Når en finner noe nytt, kan en gjerne tenke at det må være noe sjeldent, siden den ikke er funnet før. Dette er et eksempel på det motsatte. Det som nok manglet mest, var beskrivelsen av arten, og ikke minst tanken på at dette var en egen art. Siden den ble offisielt publisert for to år siden, har den blitt funnet i mange prøver fra dypt nord-Atlantisk vann, og ikke bare av meg…

Anne Helene

Du kan lese mer om islandske amfipoder i denne bloggposten fra 2018.

Amphilochus anoculus ble beskrevet her

Tandberg AHS, Vader W (2018) On a new species of Amphilochus from deep and cold Atlantic waters, with a note on the genus Amphilochopsis (Amphipoda, Gammaridea, Amphilochidae). ZooKeys 731: 103-134 doi:10.3897/zookeys.731.19899

TangloppeTorsdag: Amfipodene ved Island

Rhachotropis aff palporum, fra IceAGE prøver. Fig 4 Lörz et al 2008, fotograf AHS Tandberg

Det store tyskledete internasjonale forskningsprosjektet IceAGE undersøker de islandske marine dyrs genetikk og økologi. En stor del av disse er evertebrater, og Universitetsmuseet i Bergen har siden starten vært en viktig deltaker i prosjektet. Mange av våre forskere og studenter er med på å undersøke materiale fra IceAGE samlingene. Amfipodene er en av gruppene vi har vært med på å undersøke, både på workshops og på fagbesøk i samlingene i Hamburg.

Denne uken kom endelig resultatene på trykk. I et spesialnummer av ZooKeys ble 6 artikler delt med verden, og vi er veldig glade for at alt er åpent tilgjengelig for alle (“Open Access”), så alle artiklene kan lastes ned gratis.

Fra Universitetsmuseet i Bergen er vi ekstra glade for å være med på 4 av de 6 artiklene. I den første artikkelen har vi sammenlignet Rhachotropis arter funnet i islandsk og norsk materiale, både morfologi (utseende) og genetikk. Her er mye spennende resultater, og vi lover å komme med en egen TangloppeTorsdag om det om ikke så alt for lenge.

Arten som flyttet slekt. Amphilochopsis hamatus Stephensen, 1925 heter nå Amphilochus hamatus (Stephensen, 1925). Foto: AHS Tandberg

I artikkel to har vi beskrevet en ny art av Amphilochidae, og samtidig har vi ryddet opp i en liten del av slektstreet til Amphilochidae – noe som gjorde at vi “la ned” en slekt, og flyttet den ene arten som hørte til der til en annen slekt. Mye av materialet for denne artikkelen kommer fra BioIce – et tidligere, norskledet prosjekt som også katla marine dyr rundt Island. I tillegg har vi mye norsk materiale som er undersøkt, og mye av DNA-strekkodene som vi har produsert i NorAmph ved hjelp av NorBOL var viktige for å kunne skille artene fra hverandre – det er nemlig ofte veldig små detaljer i utseendet. I denne artikkelen kan man også finne en nøkkel til alle Amphilochidene i nord-Atlanteren.

Nøkkel til alle nordAtlantiske Amphilochidae. Fig 14 fra Tandberg & Vader 2018

Neighbour joining tre av strekkode-DNA fra amfipodene fra IceAGE. De fargete strekene på siden viser mulige spennende områder for videre studier. Fig 2 fra Jazdzewska et al 2018

Den tredje artikkelen omhandler DNA-strekkoder, og det er midt i blinken for NorAmph prosjektet. Nå har vi materiale fra nære havområder som vi kan sammenligne de norske amfipode-strekkodene med. I strekkode-artikkelen fra IceAGE har vi forsøkt å bruke representanter for alle amfipodefamiliene i det islandske materialet. Sammenligninger med våre strekkoder har allerede vist oss mye spennende, og noe av det har vi tatt opp til diskusjon i de to første artiklene.

Den siste artikkelen er egentlig den første – den setter scenen for å kunne diskutere amfipodene rundt Island. Gjennom workshopene har vi identifisert 34 amfipodefamilier i IceAGE-materialet, og artikkelen gir en oversikt over alle familiene – både hvor vi har funnet dem og litt om hvordan de lever (der vi vet noe om det). For to familier – Oedicerotidae og Amphilochidae – har vi identifisert alt materialet til art, og analysene av disse familiene blir derfor mye mer detaljert.

Selv er jeg spesielt glad for å kunne bruke dataene fra BioIce materialet av Amphilochidae som jeg studerte for nesten 20 år siden. De har ligget i en skuff siden da, og skuffen er ikke et godt sted for data man egentlig vil dele med andre forskere.

Innsamlingsstasjonene fra IceAGE der det er funnet amfipoder. De røde stasjonene er med i undersøkelsene videre. Figur 1 fra Brix et al 2018

Norge og Island deler en lang marin grense, og som vi lærte av Harald Heide-Steens Ubåtkaptein fra 1978: “man kan ikke den (nasjonale) grense under vann!” Det gjelder i alle fall for de dyrene som bor under vann. Andre strukturer, som dyp, temperatur, saltinnhold, havstrømmer og historien er nok mye mer begrensende enn våre tegnete streker på kartet – sjekk ut hva vi har skrevet i den fjerde artikkelen! Disse studiene er derfor veldiig relevant for de av våre nasjonale havområder som grenser opp mot Islands områder, og for Norskehavet videre nord fra Island.

Anne Helene


Litteratur:

Brix S, Lörz A-N, Jazdzweska AM, Hughes LE, Tandberg AHS, Pabis K, Stransky B, Krapp-Schickel T, Sorbe JC, Hendrycks E, Vader W, Frutos I, Horton T, Jazdzewski K, Peart R, Beermann J, Coleman CO, Buhl-Mortensen L, Corbari L, Havermans C, Tato R, Campean AJ (2018) Amphipod family distributions around Iceland. ZooKeys 731: 1-53 doi:10.3897/zookeys.731.19854

Jazszewska AM, Corbari L, Driskell A, Frutos I, Havermans C, Hendrycks E, Hughes L, Lörz A-N, Stransky B, Tandberg AHS, Vader W, Brix S (2018) A genetic fingerprint of Amphipoda from Icelandic waters – the baseline for further biodiversity and biogeography studies. ZooKeys 731: 55-73 doi:10.3897/zookeys.731.19913

Lörz A-N, Tandberg AHS, Willassen E, Driskell A (2018) Rhachotropis (Eusiroidea, Amphipoda) from the North East Atlantic. ZooKeys 731: 75-101 doi:10.3897/zookeys.731.19814

Tandberg AHS, Vader W (2018) On a new species of Amphilochus from deep and cold Atlantic waters, with a note on the genus Amphilochopsis (Amphipoda, Gammaridea, Amphilochidae). ZooKeys 731: 103-134 doi:10.3897/zookeys.731.19899

TangloppeTorsdag: pelekreps – trebåteiernes skrekk og havnesjefens mareritt?

Det var værre før. Jeg snakker ikke om 70-tallet da barna måtte gå til skolen selv (og alene), eller 30-tallet da nesten ingen egentlig hadde mat nok, og det var skole også på lørdags formiddag. Den “før” jeg tenker på, er den tiden da alt som skulle bygges og puttes i (eller helst flytende i overkanten av) havet var laget av tre. I det vi så romantisk kaller “seilskutetiden” – og enda før.

Skibbrudd ved den norske kyst. Maleri av IC Dahl 1832, Nationalgalleriet, Oslo. Digital versjon: digitalmuseum.no

Trestokker, tykke høvlete planker og flotte treskip er nemlig for mange dyregrupper som reneste restaurantene å regne. Treet – eller cellulosen – er super næring som flyter rundt i et miljø den ikke er beskyttet fra naturlig. Og der det er mat vil noen ha funnet en måte å utnytte den maten på – i økologien sier vi “det er ingen tomme økologiske nisjer”. Ubehandlet tre blir lett angrepet av tre grupper marine evertebrater.

 

Den største og mest berømte er pelemark (eller skipsorm) Teredo navalis Linnaeus, 1758 – en spesialisert musling som graver seg lange ganger innover i treet. Det sies at angrep av peleorm kunne senke seilskip, og både Christoffer Columbus og Eirik Raude sine amerika-turer har blitt sagt å ha blitt plaget av dem, og båter som holdt lenge til i Karibien ble ofte ekstra plaget. I fjor vår (april 2017) ble det oppdaget en kjempestor ny art av skipsorm fra Filippinene. Den spiser heldigvis ikke skip.

Chelura terebrans sett fra siden. Foto: fra www.aphotomarine.com med tillatelse.

Det er ikke bare spesialiserte muslinger som har oppdaget at ved i saltvann smaker godt. En spesialisert gruppe med amfipoder og en spesialisert gruppe med isopoder frekventerer de samme restaurantene, om enn ofte i litt kaldere vann enn skipsormen. Betegnende nok har de vært så plagsomme også hos oss at vi har norske navn på dem: pelekreps. Av og til brukes også pelelus – og forvirringen er stor om hvilket norske navn som hører til hvilken dyregruppe. (Artsdatabanken bruker pelekreps om amfipodene). Vi skal derfor være vitenskapelige og holde oss med latinske navn: amfipoden Chelura terebrans Philippi, 1839 og isopoder fra slekten Limnuria Leach, 1814.

Selv om dette er TangloppeTorsdag gir det mening å skrive om isopoden sammen med amfipoden her – de finnes nemlig veldig ofte i lag. Små isopoder fra slekten Limnuria (de er gjerne 2-3 mm lange, og flate, som de fleste isopoder) er veldig flinke til å grave hulganger i ubeskyttet tre – de trenger ikke mer enn 24 timer på å lage seg en beskyttet hule der de aller færreste som vil kunne tenkes å ville spise dem klarer å finne dem. Men – Limnuria er ikke så veldig tålmodige – hverken til å lage lange jevne ganger eller til å fordøye maten sin ordentlig. Vår venn Chelura terebrans vet å utnytte dette.

Litt større, og utseendemessig rare Chelura terebrans kommer gjerne når forskjellige arter av Limnuria har gravd tuneller og spist ved en måneds tid. De er nemlig selv ikke så flinke til å grave fort – men de er derimot ganske så nøyaktige når de setter i gang. Siden de har omtrent de samme “fiendene” (de som vil spise dem) som Limnuria (mangebørstemarker og fisk er nok hovedfiendene), kan de ikke oppholde seg i “lettplukkelig” stand på toppen av glatt og nytt treverk – de må ha beskyttelse av en hulgang eller en dyp grøft.

Der Limnuria har gravd smale hulganger sniker nå voksne (gjerne “gravide” hunner, men også voksne hanner) seg inn, og så begynner de å polere videre på gangene – lage de dypere og videre. De spier gjerne bort taket på hulene, slik at dype furer står igjen, og disse furene blir etterhvert til kaotiske nettverk. Overflaten på pelekreps-angrepet tre kan nesten se ut som filigrans-arbeid, eller vi kan finne en ny mening i nasjonalsangens line “furet, værbitt”.. Da blir det lettere å forstå hvordan store, stolte seilskip kunne bli stadig saktere i sjøen før de begynte å falle fra hverandre. Sammen med skipsormene er pelekrepsene (både isopodene og amfipodene) medvirkende årsaker til at gamle skipsvrak ikke blir så veldig gamle mange steder.

En trebit, slik overflaten kan se ut etter at Chelura terebrans har bodd der en stund. Foto: fra www.aphotomarine.com med tillatelse.

Nede i furene sine gnager altså Chelura terebrans seg sakte og nøyaktig rundt. Ungene, som fort etter første “angrep” av trebiten tar over i antall for de voksne, holder til i de inderste, trangeste delene, og alle spiser de som besatt. Ikke bare av treet, men også sin egen avføring, og avføringen til Limnuria, sånn at de får tak i alt som ikke ble fordøyd første gangen. For treverk – cellulose, lignin og resin for det meste – er hardfordøyelig mat. Det trengs spesielle mager for å klare å få noe særlig ut av den.

En liten samling Chelura terebrans fra en liten trebit innsamlet i en vik i Cornwall, UK. Foto: fra www.aphotomarine.com med tillatelse.

Detaljerte studier av hele spisesystemet til C. terebrans – fra munnen til anus – avslører at de flere steder gjennom spiserør-mage-tarm kan knuse cellulose-cellene litt mer, slik at væskene som ellers er i tarmen kan komme til og gjøre sitt for fordøyelsen. Innsiden av tarmen har tett-i-tett med små hår som lett lar maten gli en vei, mens det er nesten umulig å gå opp igjen, og flere steder finnes hårkroner som danner matfiltre der bare passe knust mat kan komme videre. I motsetning til hva alle har trodd, har C. terebrans derimot ikke en spesiell cellulosenedbrytende bakterieflora i tarmen sin. Det de har istedenfor, er mengder av forskjellige ensymer som kan bryte ned trevirke, så de er en liten kjemisk vednedbrytningsfabrikk hver og en av dem.

Når Chelura terebrans først har funnet seg en bit med treverk i saltvann – enten den er en påle for en kai eller et stort skipsvrak, blir det fort mange av dem. En av strategiene de holder seg med er å passe på befruktete egg fra sine Chelura terebrans-naboer. Det er vanlig å finne en hunn med egg i forskjellige utviklingsstadier i samme rugepose – en ekte surrogatmor, altså. Dette hjelper nok til at flere egg overlever, og slik kan de fort ta over en stor trebit.

Treverk etter flere måneder med Chelura terebrans . Figur 3.4 fra Etaxbe 2013.

Det har aldri vært noe avslappende liv å være trebåteier. Det skal pusses og lakkes og oljes og tjæres. Slik har det “ alltid vært” – og i småbåthavner landet rundt er det slik en kjenner trebåteierne fra resten – de som kan gjøre båtvasken med en litt god svamp. Båteierne tenker kanskje all pussingen og lakkingen er for at det skal se pent og blankt ut, men de holder pelekrepsen unna samtidig.

En av de tidlige illustrasjonene av Chelura terebrans (stavet feil i den originale figurteksten). Legg merke til de to store og uvanlig formete uropodene. Bate & Westwood, 1862.

Den økte beskyttelsen vi gir hver lille trebit som skal i vann – enten det er med trykkimpregnering, tjære, lakk eller metallbeslag – gjør at det blir vanskeligere for Chelura og Limnuria å finne fotfeste. Tidligere reiste disse artene rundt i verden med seilskipene, og vi finner i dag Chelura terebrans på begge sider av NordAtlanteren, Sør Afrika, Stillehavskysten av Nordamerika, Australia og New Zealand. Ingen ser på den som “opprinnelig derfra”, så i alle disse områdene er den listet som en fremmed art man gjerne vil bli kvitt. Det er ikke noe underlig at alle vil bli kvitt en art som lett gjør store materielle skader på ting. Det kan virke som om vi får det til. Det er en tydelig nedgang i mengden Chelura terebrans og de andre trespisende krepsdyrene i undersøkte havner. Kanskje vil de ta mer over drivtømmer og slitne båtvrak?

I Norge har vi noen svært få registreringer av Chelura terebrans – fra Østfold, Rogaland og Hordaland. Alt i alt har vi så få registreringer at forrige rødliste (2015) konkluderte med at vi ikke kunne si noe særlig, for vi har datamangel (kategori DD).

Anne Helene


Litteratur:

Barnard JL. 1955. The wood boring habits of Chelura terebrans Philippi in Los Angeles harbour. Essays in the natural sciences in honour of captain Allan Hancock: 87-98

Beermann J, Dick JA, Thiel M. 2015. Social recognition in Amphipods. An Overview. Ch. 6 in Aquiloni L , Tricarico E (eds) Social Recognitions in Invertebrates. Springer International Publishing

Etaxbe AG 2013. The Wood boring amphipod Chelura terebrans. PhD-thesis, University of Portsmouth, UK. 232 pp

Kühne H, Becker G. 1964. Der Holz-Flohkrebs Chelura terebrans Philippi (Amphipoda, Cheluridae). Zeitschrift für angewante Zoologie, Beiheft 1: 1-141

Reisch DJ, Gerlinger TV, Ware RR. 2015. Comparison of the Marine Wood Borer Populations in Los Angeles Harbour in 1950-1951 with the populations in 2013-2014. Bulletin, Southern California Academy of Sciences 114(3): 123-128.

TangloppeTorsdag: Den gamle litteraturen

Mange forbinder juleferie med gamle tradisjoner. Vi spiser mat som vi spiser hvert år til jul, vi har bakt de tre eller syv sortene kaker vi alltid “må” ha, og selv med årets nyeste julehits setter vi på den juleplaten vi alltid hører på også. Vi finner fram den gamle julepynten, den som ble laget i løpet av mange år med juleverksted i bernehage og på skole, og den som kanskje er enda eldre. På vårt juletre henger det tre engler min oldemor fikk som nygift ung dame i 1906. De har hengt på familiens tre hver jul siden den tid, og det blir ikke helt jul uten de tre englene, selv med alt glitter og stas som har kommet til etter de ble produsert og ærverdig hengt opp den første gangen.

Mange ganger når jeg sitter på laben eller på kontoret tenker jeg at jeg har det litt sånn som med juletrepynten på jobb også. For meg og de fleste som jobber med amfipoder i nord-Atlanteren blir ikke arbeidsdagen helt den sammen uten litteraturen fra like rundt forrige århundreskifte. Selvsagt må vi ha den nyere litteraturen også – det er den som lyser opp dagens kunnskap – men uten bøkene fra Sars, Krøyer og et par av de andre tidlige heltene mangler noe. På pulten min akkurat nå ligger to arbeidskopier av plansjene fra “The Crustacea of Norway” Bind 1 (Amphipoda) – et nesten helt utslitt og fillete, og en ny utskrift som jeg prøver å overføre alle de viktige notatene til, sånn at den kan brukes. Med mer og mer litteratur scannet og deponert i store databaser er det mulig for de som vil å laste ned slike gamle bøker, fra Biodiversity Heritage Library eller fra mer artsgruppe-fokuserte databaser.

Originalene er litt sånn som oldemors juleengler – de tas fram med ærbødighet og med stjerner i blikket fra de gamle bibliotekenes og museenes magasin en gang i blant. Første gang jeg fikk se en originalutgave av plansjene jeg har i flere kopier på bordet mitt nå, var nesten som julekvelden. At det var forfatterens private, håndkolorerte utgave gjorde ikke stjernene i blikket mitt mindre…

Rapporten fra den Norske Nordhavsekspedisjonen ligger i hyllen sin.

Selv har jeg aldri klart å få tak i en originalutgave av The Crustacea of Norway. Jeg er ikke engang sikker på om jeg har råd til en hvis det kommer en på markedet – fine, antikvariske bøker kan gjerne koste en del. Min aller fineste bok fant jeg i et lite antikvariat i København for mange år siden, og da var det som om julekvelden kom – midt i juni. Blant historier og verker om verden fant jeg en sprø og nedstøvet del av rapporten fra den norske nordhavsekspedisjonen. Resultatene fra denne ekspedisjonen ble publisert i flere delrapporter, og flere av norges fremste zoologiforskere delte dyregruppene mellom seg når de gikk gjennom det innsamlete materialet. GO Sars var en av ekspedisjonens ledere, og han hadde blant annet ansvaret for publikasjonen om krepsdyrene.

Det er det bindet av hele rapporten som ligger hjemme i min bokhylle – og som fyller meg med høytid hver gang jeg ser på den. Mange av artene vi kjenner fra Norskehavet – og spesielt mye av det som er beskrevet før de moderne utforskningene vi nå holder på med (du kan gjenlese noen av bloggene her, her og her) ble beskrevet i denne rapporten.

Vi som jobber med taksonomi er heldige som kan ta med oss litt av gleden over gamle beskrivelser og gamle tradisjoner på jobb hver dag, og sammen med nye metoder som for eksempel DNA strekkoding og elektronmikroskopi-fotografier gjøre vårt beste for å forstå naturen enda litt mer enn vi har tidligere.

… Stjerner i øynene kan jeg forresten også få av å se på alt det fine som dukker opp i en prøve med amfipoder. Kanskje finner vi noe helt ubeskrevet innimellom alt som er tegnet så fint i den gamle litteraturen? De som følger oss også i 2018 vil kanskje få vite mer om det.

 

God jul til dere alle – med både nye og gamle tradisjoner, stjerner i øynene og spenning i vente!

Anne Helene


Litteratur:

Sars GO (1885) Den Norske Nordhavs-expedition, 1876-1878, Vol 6: Zoologi: Crustacea I Crustacea II, Pycnogonida. Grøndahl & Søns Bogtrykkeri, Christiania.

Sars GO (1895) The Crustacea of Norway. Vol 1 Amphipoda. Alb. Cammermeyers Forlag, Christiania

Stephensen K (1935-42) The Amphipoda of Northern Norway and Spitsbergen with adjecent waters (bing 1-4) Tromsø Museums Skrifter.

TangloppeTorsdag: Bygget for flørt?

Mange amfipoder bruker vinteren til å forberede neste generasjon. Det er praktisk å få barn om våren, for da er det mye mat i havet når algene blomstrer og hele det påfølgende økosystemet bobler over av energi. I Lopper i blodet fra i fjor vår handlet det om “kjæresteparene” det kan se ut som om amfipodene former når de begynner forberedelsen til reproduksjon. Hannene lukter seg fram til de hunnene som er klare til skallskifte, og så griper de tak i dem og holder fast til hunnen har skiftet skall og sluppet eggene sine ut i rugeposen.

Men hvordan klarer de å holde fast på hunnen? Observasjoner av flere arter viser at det kan ta ukesvis, og hunnen henger vanligvis helt tiltaksløs og lar hannen gjøre all svømmejobben – eller kravlejobben. Her har evolusjonen kommet med mange løsninger.

Her er en video av amfipoden Exitomelita sigynae, som holder til ved varme kilder i Norskehavet. Her frar hannen en hunn med seg for “seriøs flørt”. Video fra KGJebsen Senter for Dyphavsforskning.

En Gammarus wilkitzkii hann (hvit) holder fast i en hunn av samme art (gul) og samtidig henger han fast i isen med de bakerste beina. Foto: Bjørn Gulliksen, UiT og UNIS.

 

Det vanligste (så vidt vi vet) er at hannen bruker et av de to fremste beinparene til å holde under skallet på det fremste kroppssegmentet til hunnen – gjerne med støtte fra flere bein på flere kanter av skallet til hunnen. Slik gjør for eksempel isamfipoden Gammarus wilkitzkii det.

 

 

 

Hunn (øverst) og hann (nederst) av Ericthonius difformis. Illustrasjon: GO Sars

En annen løsning er at hannen har veldig store klør på et eller flere av de fremste beinparene. Mange arter med store frambeinsklør har hunner som er nesten umulig å skille fra andre arter i samme slekten. Slike store klør kan selvsagt ha en “påfuglhale”effekt (som et sjekketriks for å vise hvor sterk eller fin han er), men de er også gode å holde fast hunnen med. Dette er særdeles vanlig hos for eksempel Ericthonius-arter.

En tredje løsning er rett og slett å ha spesialhull å holde fast i. Noen arter av Stenothoidae har hull ganske langt bak på hodet, der det kan være mulig å stikke inn tuppen av en klo og så bare holde fast. Nesten som et håndtak.

Spøkelseskrepsene holder seg gjerne heller fast i underlaget de sitter på, og så bedriver de akrobatiske bevegelser. Av og til kan det til og med se ut som om de prøver å skremme unna andre hanner – men dette har vi ikke ordentlige undersøkelser av – bare observasjoner på korte dykk, og da kan vi jo lett la oss lure.

Tøy og bøy-øvelser før de setter i gang? Caprellidae er lange og tynne og bruker gjerne bakbeina til å holde seg (eller partneren) fast så de står friere til å utforlde seg med framkroppen… Foto: G Johnsen (NTNU)

Uansett hvilken løsning en amfipodeart har endt opp med, er mange av de utseendemessige resultatene gode for oss som skal identifisere dem. Vi bruker gjerne store frambein hos alle hanner vi kan få tak i, eller mothaker på ytterleddet av frambeina hvis det kan hjelpe oss i å skille artene fra hverandre.

Anne Helene