Det var værre før. Jeg snakker ikke om 70-tallet da barna måtte gå til skolen selv (og alene), eller 30-tallet da nesten ingen egentlig hadde mat nok, og det var skole også på lørdags formiddag. Den “før” jeg tenker på, er den tiden da alt som skulle bygges og puttes i (eller helst flytende i overkanten av) havet var laget av tre. I det vi så romantisk kaller “seilskutetiden” – og enda før.

Skibbrudd ved den norske kyst. Maleri av IC Dahl 1832, Nationalgalleriet, Oslo. Digital versjon: digitalmuseum.no

Trestokker, tykke høvlete planker og flotte treskip er nemlig for mange dyregrupper som reneste restaurantene å regne. Treet – eller cellulosen – er super næring som flyter rundt i et miljø den ikke er beskyttet fra naturlig. Og der det er mat vil noen ha funnet en måte å utnytte den maten på – i økologien sier vi “det er ingen tomme økologiske nisjer”. Ubehandlet tre blir lett angrepet av tre grupper marine evertebrater.

Den største og mest berømte er pelemark (eller skipsorm) Teredo navalis Linnaeus, 1758 – en spesialisert musling som graver seg lange ganger innover i treet. Det sies at angrep av peleorm kunne senke seilskip, og både Christoffer Columbus og Eirik Raude sine amerika-turer har blitt sagt å ha blitt plaget av dem, og båter som holdt lenge til i Karibien ble ofte ekstra plaget. I fjor vår (april 2017) ble det oppdaget en kjempestor ny art av skipsorm fra Filippinene. Den spiser heldigvis ikke skip.

Chelura terebrans sett fra siden. Foto: fra www.aphotomarine.com med tillatelse.

Det er ikke bare spesialiserte muslinger som har oppdaget at ved i saltvann smaker godt. En spesialisert gruppe med amfipoder og en spesialisert gruppe med isopoder frekventerer de samme restaurantene, om enn ofte i litt kaldere vann enn skipsormen. Betegnende nok har de vært så plagsomme også hos oss at vi har norske navn på dem: pelekreps. Av og til brukes også pelelus – og forvirringen er stor om hvilket norske navn som hører til hvilken dyregruppe. (Artsdatabanken bruker pelekreps om amfipodene). Vi skal derfor være vitenskapelige og holde oss med latinske navn: amfipoden Chelura terebrans Philippi, 1839 og isopoder fra slekten Limnuria Leach, 1814.

Selv om dette er TangloppeTorsdag gir det mening å skrive om isopoden sammen med amfipoden her – de finnes nemlig veldig ofte i lag. Små isopoder fra slekten Limnuria (de er gjerne 2-3 mm lange, og flate, som de fleste isopoder) er veldig flinke til å grave hulganger i ubeskyttet tre – de trenger ikke mer enn 24 timer på å lage seg en beskyttet hule der de aller færreste som vil kunne tenkes å ville spise dem klarer å finne dem. Men – Limnuria er ikke så veldig tålmodige – hverken til å lage lange jevne ganger eller til å fordøye maten sin ordentlig. Vår venn Chelura terebrans vet å utnytte dette.

Litt større, og utseendemessig rare Chelura terebrans kommer gjerne når forskjellige arter av Limnuria har gravd tuneller og spist ved en måneds tid. De er nemlig selv ikke så flinke til å grave fort – men de er derimot ganske så nøyaktige når de setter i gang. Siden de har omtrent de samme “fiendene” (de som vil spise dem) som Limnuria (mangebørstemarker og fisk er nok hovedfiendene), kan de ikke oppholde seg i “lettplukkelig” stand på toppen av glatt og nytt treverk – de må ha beskyttelse av en hulgang eller en dyp grøft.

Der Limnuria har gravd smale hulganger sniker nå voksne (gjerne “gravide” hunner, men også voksne hanner) seg inn, og så begynner de å polere videre på gangene – lage de dypere og videre. De spier gjerne bort taket på hulene, slik at dype furer står igjen, og disse furene blir etterhvert til kaotiske nettverk. Overflaten på pelekreps-angrepet tre kan nesten se ut som filigrans-arbeid, eller vi kan finne en ny mening i nasjonalsangens line “furet, værbitt”.. Da blir det lettere å forstå hvordan store, stolte seilskip kunne bli stadig saktere i sjøen før de begynte å falle fra hverandre. Sammen med skipsormene er pelekrepsene (både isopodene og amfipodene) medvirkende årsaker til at gamle skipsvrak ikke blir så veldig gamle mange steder.

En trebit, slik overflaten kan se ut etter at Chelura terebrans har bodd der en stund. Foto: fra www.aphotomarine.com med tillatelse.

Nede i furene sine gnager altså Chelura terebrans seg sakte og nøyaktig rundt. Ungene, som fort etter første “angrep” av trebiten tar over i antall for de voksne, holder til i de inderste, trangeste delene, og alle spiser de som besatt. Ikke bare av treet, men også sin egen avføring, og avføringen til Limnuria, sånn at de får tak i alt som ikke ble fordøyd første gangen. For treverk – cellulose, lignin og resin for det meste – er hardfordøyelig mat. Det trengs spesielle mager for å klare å få noe særlig ut av den.

En liten samling Chelura terebrans fra en liten trebit innsamlet i en vik i Cornwall, UK. Foto: fra www.aphotomarine.com med tillatelse.

Detaljerte studier av hele spisesystemet til C. terebrans – fra munnen til anus – avslører at de flere steder gjennom spiserør-mage-tarm kan knuse cellulose-cellene litt mer, slik at væskene som ellers er i tarmen kan komme til og gjøre sitt for fordøyelsen. Innsiden av tarmen har tett-i-tett med små hår som lett lar maten gli en vei, mens det er nesten umulig å gå opp igjen, og flere steder finnes hårkroner som danner matfiltre der bare passe knust mat kan komme videre. I motsetning til hva alle har trodd, har C. terebrans derimot ikke en spesiell cellulosenedbrytende bakterieflora i tarmen sin. Det de har istedenfor, er mengder av forskjellige ensymer som kan bryte ned trevirke, så de er en liten kjemisk vednedbrytningsfabrikk hver og en av dem.

Når Chelura terebrans først har funnet seg en bit med treverk i saltvann – enten den er en påle for en kai eller et stort skipsvrak, blir det fort mange av dem. En av strategiene de holder seg med er å passe på befruktete egg fra sine Chelura terebrans-naboer. Det er vanlig å finne en hunn med egg i forskjellige utviklingsstadier i samme rugepose – en ekte surrogatmor, altså. Dette hjelper nok til at flere egg overlever, og slik kan de fort ta over en stor trebit.

Treverk etter flere måneder med Chelura terebrans . Figur 3.4 fra Etaxbe 2013.

Det har aldri vært noe avslappende liv å være trebåteier. Det skal pusses og lakkes og oljes og tjæres. Slik har det “ alltid vært” – og i småbåthavner landet rundt er det slik en kjenner trebåteierne fra resten – de som kan gjøre båtvasken med en litt god svamp. Båteierne tenker kanskje all pussingen og lakkingen er for at det skal se pent og blankt ut, men de holder pelekrepsen unna samtidig.

En av de tidlige illustrasjonene av Chelura terebrans (stavet feil i den originale figurteksten). Legg merke til de to store og uvanlig formete uropodene. Bate & Westwood, 1862.

Den økte beskyttelsen vi gir hver lille trebit som skal i vann – enten det er med trykkimpregnering, tjære, lakk eller metallbeslag – gjør at det blir vanskeligere for Chelura og Limnuria å finne fotfeste. Tidligere reiste disse artene rundt i verden med seilskipene, og vi finner i dag Chelura terebrans på begge sider av NordAtlanteren, Sør Afrika, Stillehavskysten av Nordamerika, Australia og New Zealand. Ingen ser på den som “opprinnelig derfra”, så i alle disse områdene er den listet som en fremmed art man gjerne vil bli kvitt. Det er ikke noe underlig at alle vil bli kvitt en art som lett gjør store materielle skader på ting. Det kan virke som om vi får det til. Det er en tydelig nedgang i mengden Chelura terebrans og de andre trespisende krepsdyrene i undersøkte havner. Kanskje vil de ta mer over drivtømmer og slitne båtvrak?

I Norge har vi noen svært få registreringer av Chelura terebrans – fra Østfold, Rogaland og Hordaland. Alt i alt har vi så få registreringer at forrige rødliste (2015) konkluderte med at vi ikke kunne si noe særlig, for vi har datamangel (kategori DD).

Anne Helene

Litteratur:

Barnard JL. 1955. The wood boring habits of Chelura terebrans Philippi in Los Angeles harbour. Essays in the natural sciences in honour of captain Allan Hancock: 87-98

Beermann J, Dick JA, Thiel M. 2015. Social recognition in Amphipods. An Overview. Ch. 6 in Aquiloni L , Tricarico E (eds) Social Recognitions in Invertebrates. Springer International Publishing

Etaxbe AG 2013. The Wood boring amphipod Chelura terebrans. PhD-thesis, University of Portsmouth, UK. 232 pp

Kühne H, Becker G. 1964. Der Holz-Flohkrebs Chelura terebrans Philippi (Amphipoda, Cheluridae). Zeitschrift für angewante Zoologie, Beiheft 1: 1-141

Reisch DJ, Gerlinger TV, Ware RR. 2015. Comparison of the Marine Wood Borer Populations in Los Angeles Harbour in 1950-1951 with the populations in 2013-2014. Bulletin, Southern California Academy of Sciences 114(3): 123-128.