Tag Archives: samlinger

TangloppeTorsdag: Den gamle litteraturen

Mange forbinder juleferie med gamle tradisjoner. Vi spiser mat som vi spiser hvert år til jul, vi har bakt de tre eller syv sortene kaker vi alltid “må” ha, og selv med årets nyeste julehits setter vi på den juleplaten vi alltid hører på også. Vi finner fram den gamle julepynten, den som ble laget i løpet av mange år med juleverksted i bernehage og på skole, og den som kanskje er enda eldre. På vårt juletre henger det tre engler min oldemor fikk som nygift ung dame i 1906. De har hengt på familiens tre hver jul siden den tid, og det blir ikke helt jul uten de tre englene, selv med alt glitter og stas som har kommet til etter de ble produsert og ærverdig hengt opp den første gangen.

Mange ganger når jeg sitter på laben eller på kontoret tenker jeg at jeg har det litt sånn som med juletrepynten på jobb også. For meg og de fleste som jobber med amfipoder i nord-Atlanteren blir ikke arbeidsdagen helt den sammen uten litteraturen fra like rundt forrige århundreskifte. Selvsagt må vi ha den nyere litteraturen også – det er den som lyser opp dagens kunnskap – men uten bøkene fra Sars, Krøyer og et par av de andre tidlige heltene mangler noe. På pulten min akkurat nå ligger to arbeidskopier av plansjene fra “The Crustacea of Norway” Bind 1 (Amphipoda) – et nesten helt utslitt og fillete, og en ny utskrift som jeg prøver å overføre alle de viktige notatene til, sånn at den kan brukes. Med mer og mer litteratur scannet og deponert i store databaser er det mulig for de som vil å laste ned slike gamle bøker, fra Biodiversity Heritage Library eller fra mer artsgruppe-fokuserte databaser.

Originalene er litt sånn som oldemors juleengler – de tas fram med ærbødighet og med stjerner i blikket fra de gamle bibliotekenes og museenes magasin en gang i blant. Første gang jeg fikk se en originalutgave av plansjene jeg har i flere kopier på bordet mitt nå, var nesten som julekvelden. At det var forfatterens private, håndkolorerte utgave gjorde ikke stjernene i blikket mitt mindre…

Rapporten fra den Norske Nordhavsekspedisjonen ligger i hyllen sin.

Selv har jeg aldri klart å få tak i en originalutgave av The Crustacea of Norway. Jeg er ikke engang sikker på om jeg har råd til en hvis det kommer en på markedet – fine, antikvariske bøker kan gjerne koste en del. Min aller fineste bok fant jeg i et lite antikvariat i København for mange år siden, og da var det som om julekvelden kom – midt i juni. Blant historier og verker om verden fant jeg en sprø og nedstøvet del av rapporten fra den norske nordhavsekspedisjonen. Resultatene fra denne ekspedisjonen ble publisert i flere delrapporter, og flere av norges fremste zoologiforskere delte dyregruppene mellom seg når de gikk gjennom det innsamlete materialet. GO Sars var en av ekspedisjonens ledere, og han hadde blant annet ansvaret for publikasjonen om krepsdyrene.

Det er det bindet av hele rapporten som ligger hjemme i min bokhylle – og som fyller meg med høytid hver gang jeg ser på den. Mange av artene vi kjenner fra Norskehavet – og spesielt mye av det som er beskrevet før de moderne utforskningene vi nå holder på med (du kan gjenlese noen av bloggene her, her og her) ble beskrevet i denne rapporten.

Vi som jobber med taksonomi er heldige som kan ta med oss litt av gleden over gamle beskrivelser og gamle tradisjoner på jobb hver dag, og sammen med nye metoder som for eksempel DNA strekkoding og elektronmikroskopi-fotografier gjøre vårt beste for å forstå naturen enda litt mer enn vi har tidligere.

… Stjerner i øynene kan jeg forresten også få av å se på alt det fine som dukker opp i en prøve med amfipoder. Kanskje finner vi noe helt ubeskrevet innimellom alt som er tegnet så fint i den gamle litteraturen? De som følger oss også i 2018 vil kanskje få vite mer om det.

 

God jul til dere alle – med både nye og gamle tradisjoner, stjerner i øynene og spenning i vente!

Anne Helene


Litteratur:

Sars GO (1885) Den Norske Nordhavs-expedition, 1876-1878, Vol 6: Zoologi: Crustacea I Crustacea II, Pycnogonida. Grøndahl & Søns Bogtrykkeri, Christiania.

Sars GO (1895) The Crustacea of Norway. Vol 1 Amphipoda. Alb. Cammermeyers Forlag, Christiania

Stephensen K (1935-42) The Amphipoda of Northern Norway and Spitsbergen with adjecent waters (bing 1-4) Tromsø Museums Skrifter.

TangloppeTorsdag: Pardalisca cuspidata Krøyer, 1842

Pardalisca cuspidata, innsamlet i Sognefjorden. Dette er et individ vi har DNA strekkode fra. Foto: AH Tandberg

Pardalisca cuspidata, innsamlet i Sognefjorden. Dette er et individ vi har DNA strekkode fra. Foto: AH Tandberg

Det er noe så smått og vanskelig å se som munndelene som skiller slekten Pardalisca fra de fleste andre amfipodeslektene. Den første av munndelene som gjør den spesiell, er de asymmetriske mandiblene. Alle amfipoder har litt asymmetriske mandibler – fordi den ene mandibelen har en bevegelig del – lacinia mobilis – som fungerer som en stopper for den andre mandibelen når de skal komme mot hverandre. Uten lacinia mobilis ville de kanskje “sakset” rett forbi hverandre. Det som er spesielt hos Pardalisca er den delen av mandibelen vi kaller incisor – den kanten som er helt forrerst. Den har forskjellig fasong på høyre og venstre side av dyr i denne slekten. Incisor er det samme ordet som vi bruker om våre fortenner, og det kommer nok av at denne strukturen ofte har den samme oppgaven i spiseprosessen hos mange amfipoder som våre fortenner har: den kan kutte over maten i små, presise biter.

Den andre spesialtingen med munndelene hos Pardalisca, er den første underkjeven (Maxilla 1). Her er den delen vi kaller for “palpen” – et leddet følehorn som sitter ytterst på kjeven – den delen som skiller seg fra de fleste andre amfipoder: den er stor og bred og flat – nesten som et lite spadeblad. Kanskje brukes den til å skyfle mat inn i munnåpningen?

De to fremste gåbeinparene er også litt rare: det ytterste leddet er som en liten, hoven kule mer enn den “vanlige”  mer avlange formen som nok har vært grunnen til at det greske ordet for finger (δάκτυλος – dactylus) er det uttrykket vi bruker når vi skal beskrive presist det ytterste leddet på beina. Den uvanlige kule-formen på dactylus på de to fremste beinparene førte til en stor debatt blant tidlige amfipodeforskerne som Krøyer (som beskrev slekten), Liljeborg og Spence Bate. Det de til slutt ble enige om, var at Pardalisca kanskje bøyer de to fremste fotparene slik at det ikke er det nest-ytterste leddet som holder fast ting, men det nest-nest-ytterste leddet… Det kan kanskje høres nesten litt komisk ut at dette kan bli en diskusjon i det hele tatt, men hvordan Pardalisca holder seg fast har nok også konsekvenser for hvor den kan leve og hva den kan spise.

Pardalisca cuspidata. Illustrasjon nr 141 fra GO Sars (1895), med framhevninger av de karakterene som skiller ut slekten (framhevninger AH Tandberg)

Pardalisca cuspidata. Illustrasjon nr 141 fra GO Sars (1895), med framhevninger av de karakterene som skiller ut slekten (framhevninger AH Tandberg)

Hvor kommer navnet Pardalisca cuspidata fra? Her kan vi midt i all munndels-nerdingen plutselig se den klassiske dannelsen til de gamle amfipodeforskerne, kanskje ikke minst Henrik Krøyers tidlige utdannelse som filolog. Vi må nemlig helt tilbake til de tidligste bevarte litterære verk skrevet på latin – til kommedie-forfatteren Titus Maccius Plautus (han levde fra ca 254 – 184 f.Kr). I hans forvekslings- (eller forviklings-)kommedie “Casina” finnes det en tjenestepike som heter Pardalisca. Hvorfor Krøyer fant ut at han skulle kalle en asymmetrisk amfipodeslekt opp etter en obskur tjenestepike i et nesten glemt teaterstykke er en av de detaljene som nok har forsvunnet i historiens gang. Kanskje han ville vise hvor godt kan kjente til de tidlige klassikerne? Artsepitetet cuspidata kommer fra det latinske uttrykket cuspidare – noe som er spisst – og peker nok på de spisse taggene på bakkroppen til Pardalisca cuspidata. De er lette å se og kjenne igjen, og er ofte det som hjelper oss til å komme fram til rett amfipodegruppe når vi sitter med mange dyr i en stor prøve.

Så hva vet vi om Pardalisca cuspidata sitt vanlige liv? Det er en av de typisk arkto-boreale (arktiske og nordlige) artene våre. Vi finner den på rimelig grunt vann, fra 10 m dyp og ned til 400 m (helt ned til 700 m sier Stephensen i sin oppsummering i 1938, men det har ingen andre funnet) og den lever på bløt mudderbunn – og noen ganger på blandingsbunn og mellom alger. Vi vet lite om hva den spiser med alle sine uvanlige munndeler – men den bør kunne kutte ganske så bra med de asymmetriske incisorene sine, og skyfle masse mat inn med de brede palpene på underkjevene. Det vi derimot vet, er at den er mat til flere ulkefisker. Selv om Pardalisca cuspidata ifølge “gammel” litteratur skal være nokså vanlig, har vi ikke veldig mange eksemplarer i samlingene våre. Men de vi har, har vi tatt prøve av arvestoffet til – for DNA-strekkoding. Det har vi forresten også gjort med flere av ulkefiskene som er kjent for å spise den. Når vi kan sammenligne våre resultater med de fra andre arkto-boreale områder, kan vi kanskje lære enda mer. Det håper vi på.

Anne Helene


Litteratur:

Atkinson EG & Percy JA (1991) Stomach Content Analysis of Marine Benthic Fish from Arctic Canada. Canadian Data Report of Fishery and Aquatic Sciences 840, 1-38.

Boeck A (1872) De skandinaviske og Arktiske Amphipoder. 864 pp

Krøyer H (1842) Nye nordiske Slægter og Arter af Amfipodernes Orden, henhærende til Familien Gammarina. Naturhistorisk Tidsskrift 4, 141-166.

Stephensen K (1938) The Amphipoda of Northern Norway and Spitsbergen with adjacent waters II. Tromsø Museums Skrifter 3 (2), 141-278.

Stephensen K (1944) The Zoology of East Greenland. Meddelelser fra Grønland 121, 1-153.

Tre år med Artsprosjektet – og mange, mange pelsmollusker

Prosjektet “Aplacophoran mollusk diversity in Norway”, finansert av Artsprosjektet (Artsdatabanken) og gjennomført av Christiane Todt og Elena Gerasimova på evertebratlaben til Universitetsmuseet i Bergen er nå offisielt avsluttet. Vi kan rapportere omtrent 2500 funn av pelsmollusker. Funnene omfatter 25 kjente arter og 36 (!) arter som er nye for vitenskapen.

Scutopus ventrolineatus er en veldig vanlig pelsmollusk, Caudofoveata, med typisk langstrekt kropp. Den blir opp til 3 cm lang.

Scutopus ventrolineatus er en veldig vanlig pelsmollusk, Caudofoveata, med typisk langstrakt kropp.

Pelsmollusker (Aplacophora), er ormelignende bløtdyr som lever i havet. Det finnes to hovedgrupper: Solenogastres (Neomeniomorpha) som stort sett oppholder seg på overflaten av havbunnen og Caudofoveata (Chaetodermomorpha) som graver i sediment. I hele verden er det registrert omtrent 180 arter av Caudofoveata og 300 arter av Solenogastres. Før prosjektstart var det 7 arter av Caudofoveata og 26 arter av Solenogastres kjent i Norge. Nå har antallet av Solenogastres økt til 62 arter!

 

Det norske navnet pelsmollusker viser til de bittesmå kalknålene eller kalkskjellene som dekker dyrene som en pels. De norske artene er vanligvis mellom 0,2 og 10 cm lange. Solenogastres er små jegere og spiser nesledyr eller flerbørstemark, mens Caudofoveata ernærer seg av sediment som inneholder mye organisk materiale og mikroorgansimer. Det er fremdeles mye vi ikke vet om biologien til disse litt ”eksotiske” slektninger til snegl, skjell og blekksprut. På Institutt for Biologi (Universitetet i Bergen) har vi i flere år undersøkt formeringsbiologien til Solenogastres og vår yndlingsart Wirenia argentea ble utnevnt til ”Ukas Art” av Artsprosjektet i 2014.

På Vestlandet finnes pelsmollusken Scutopus ventrolineatus langt fra kysten men også langt inne i fjordene.

På Vestlandet finnes pelsmollusken Scutopus ventrolineatus langt fra kysten men også langt inne i fjordene.

Prosjektet ”Aplacophoran mollusk diversity in Norway” omfattet prøver fra hele Norskekysten, Nordsjøen, Norskehavet, Barentshavet og Svalbard. Materialet kom stor sett fra tidligere oppsamlinger.

De største bidragsytere var Havforskninginstituttets MAREANO-prosjekt, Akvaplan NIVA (Tromsø), Uni Research SAM-Marin (Bergen) og Universitetet i Bergen (museumsmateriale og materiale fra tallrike tokt siden 1980-tallet). Du kan finne noen av artene allerede på ARTSKART. Prøv Wirenia argentea!

 

Arbeidet med å gå gjennom prøvene, identifisere og klassifisere dyrene, lage preparater, fotografere med mikroskop og lage tegninger, samt katalogisere funnene er nå gjort (ja vel, det er litt som utestår), men det vil ta litt mer tid å avslutte det taksonomiske arbeidet: de nye artene må beskrives og dokumenteres for å få gyldige vitenskapelige navn. Slike artsbeskrivelser må publiseres i et av de vitenskapelige tidskriftene som spesialiserer seg på dette. Beleggeksemplar (”typemateriale”) registreres på museet og de må være tilgjengelige for andre forskere som vil studere dyrene og sammenligne de med egne funn. Vi vil også sammenfatte all kunnskap om de norske pelsmolluskarter i en monografi for å gjøre det enklere å artsbestemme disse dyrene.

Wirenia argentea - superstjerne med rosa pels!

Wirenia argentea – superstjerne med rosa pels!

Når det taksonomiske arbeidet er gjort, kommer Universitetsmuseet i Bergen til å ha en av de største samlingene av typemateriale for pelsmollusker i hele verden. Allerede nå inneholder pelsmollusksamlingen i Bergen eksemplarer og preparater av nesten alle arter som finnes i norsk fauna og den er dermed en viktig referansesamling for fremtidig forskning.

 

 Solenogastren Amboherpia heterotecta - en nydelig liten pelsmollusk (Solenogastres). Se på "pelsen"!

Solenogastren Amboherpia heterotecta – en nydelig liten pelsmollusk (Solenogastres). Se på “pelsen”!

 

 

Vi har gått gjennom mange prøver og har funnet mange nye arter. Men det er slett ikke slutten av historien. Hvor mye nytt finnes det igjen, ute på havbunnen, i norske farvann fra sør til nord?

Klikk her for mer om prosjektet

 

 

Posted av Christiane Todt, 5.3.2015

Åpning av nytt museumsmagasin

Denne uken feiret vi åpningen av universitetsmuseets nyeste magasiner, som skal huse store deler av objektene i fra Museplass 3 (De naturhistoriske samlinger) mens det pusses opp, samt en del objekter i fra de kulturhistoriske samlingene.

Det kan du lese mer om her

Tårnsalen slik den var

Tårnsalen slik den var

Den "hemmelig" inngangen til Tårnsalen - festlig å flytte objekter ut gjennom denne døren

Den “hemmelig” inngangen til Tårnsalen – festlig å flytte objekter ut gjennom denne døren

Hyllevis med dyr i Tårnsalen

Hyllevis med dyr i Tårnsalen

Litt olm der den hang i øyehøye oppe på galleriet i Tårnsalen

Litt olm der den hang i øyehøye oppe på galleriet i Tårnsalen

Det spørs vel om han her fikk være med videre i samlingene? Eller fikk han hedersplass?

Det spørs vel om han her fikk være med videre i samlingene? Eller fikk han hedersplass?

Langt inne i berget det blå finner vi det nyeste magasinet

Langt inne i berget det blå finner vi det nyeste magasinet

På kaken er et bilde av skuffer merket "Uidentifiserte" "Problematiske" og "rot"

På kaken er et bilde av skuffer merket “Uidentifiserte” “Problematiske” og “ROT”

Passende kakebord

Passende kakebord

Feiring med taler og servering

Feiring med taler og servering – her museumsdirektøren og prorektor

Ledig plass! (det varer nok ikke lenge)

Ledig plass! (det varer nok ikke lenge)

Dyrene fra Tårnsalen i nye hyller

Dyrene fra Tårnsalen i nye hyller

Kulturhistoriske objekter

Kulturhistoriske objekter

Nå med skikkelig plassering

Nå med skikkelig plassering

Hvis du vil vite mer om flytteprosessen så kan du klikke her: The Great Collection Migration for bloggen til konservatorene som jobber med dette.