Det er noe så smått og vanskelig å se som munndelene som skiller slekten Pardalisca fra de fleste andre amfipodeslektene. Den første av munndelene som gjør den spesiell, er de asymmetriske mandiblene. Alle amfipoder har litt asymmetriske mandibler – fordi den ene mandibelen har en bevegelig del – lacinia mobilis – som fungerer som en stopper for den andre mandibelen når de skal komme mot hverandre. Uten lacinia mobilis ville de kanskje “sakset” rett forbi hverandre. Det som er spesielt hos Pardalisca er den delen av mandibelen vi kaller incisor – den kanten som er helt forrerst. Den har forskjellig fasong på høyre og venstre side av dyr i denne slekten. Incisor er det samme ordet som vi bruker om våre fortenner, og det kommer nok av at denne strukturen ofte har den samme oppgaven i spiseprosessen hos mange amfipoder som våre fortenner har: den kan kutte over maten i små, presise biter.
Den andre spesialtingen med munndelene hos Pardalisca, er den første underkjeven (Maxilla 1). Her er den delen vi kaller for “palpen” – et leddet følehorn som sitter ytterst på kjeven – den delen som skiller seg fra de fleste andre amfipoder: den er stor og bred og flat – nesten som et lite spadeblad. Kanskje brukes den til å skyfle mat inn i munnåpningen?
De to fremste gåbeinparene er også litt rare: det ytterste leddet er som en liten, hoven kule mer enn den “vanlige” mer avlange formen som nok har vært grunnen til at det greske ordet for finger (δάκτυλος – dactylus) er det uttrykket vi bruker når vi skal beskrive presist det ytterste leddet på beina. Den uvanlige kule-formen på dactylus på de to fremste beinparene førte til en stor debatt blant tidlige amfipodeforskerne som Krøyer (som beskrev slekten), Liljeborg og Spence Bate. Det de til slutt ble enige om, var at Pardalisca kanskje bøyer de to fremste fotparene slik at det ikke er det nest-ytterste leddet som holder fast ting, men det nest-nest-ytterste leddet… Det kan kanskje høres nesten litt komisk ut at dette kan bli en diskusjon i det hele tatt, men hvordan Pardalisca holder seg fast har nok også konsekvenser for hvor den kan leve og hva den kan spise.
Hvor kommer navnet Pardalisca cuspidata fra? Her kan vi midt i all munndels-nerdingen plutselig se den klassiske dannelsen til de gamle amfipodeforskerne, kanskje ikke minst Henrik Krøyers tidlige utdannelse som filolog. Vi må nemlig helt tilbake til de tidligste bevarte litterære verk skrevet på latin – til kommedie-forfatteren Titus Maccius Plautus (han levde fra ca 254 – 184 f.Kr). I hans forvekslings- (eller forviklings-)kommedie “Casina” finnes det en tjenestepike som heter Pardalisca. Hvorfor Krøyer fant ut at han skulle kalle en asymmetrisk amfipodeslekt opp etter en obskur tjenestepike i et nesten glemt teaterstykke er en av de detaljene som nok har forsvunnet i historiens gang. Kanskje han ville vise hvor godt kan kjente til de tidlige klassikerne? Artsepitetet cuspidata kommer fra det latinske uttrykket cuspidare – noe som er spisst – og peker nok på de spisse taggene på bakkroppen til Pardalisca cuspidata. De er lette å se og kjenne igjen, og er ofte det som hjelper oss til å komme fram til rett amfipodegruppe når vi sitter med mange dyr i en stor prøve.
Så hva vet vi om Pardalisca cuspidata sitt vanlige liv? Det er en av de typisk arkto-boreale (arktiske og nordlige) artene våre. Vi finner den på rimelig grunt vann, fra 10 m dyp og ned til 400 m (helt ned til 700 m sier Stephensen i sin oppsummering i 1938, men det har ingen andre funnet) og den lever på bløt mudderbunn – og noen ganger på blandingsbunn og mellom alger. Vi vet lite om hva den spiser med alle sine uvanlige munndeler – men den bør kunne kutte ganske så bra med de asymmetriske incisorene sine, og skyfle masse mat inn med de brede palpene på underkjevene. Det vi derimot vet, er at den er mat til flere ulkefisker. Selv om Pardalisca cuspidata ifølge “gammel” litteratur skal være nokså vanlig, har vi ikke veldig mange eksemplarer i samlingene våre. Men de vi har, har vi tatt prøve av arvestoffet til – for DNA-strekkoding. Det har vi forresten også gjort med flere av ulkefiskene som er kjent for å spise den. Når vi kan sammenligne våre resultater med de fra andre arkto-boreale områder, kan vi kanskje lære enda mer. Det håper vi på.
Anne Helene
Litteratur:
Atkinson EG & Percy JA (1991) Stomach Content Analysis of Marine Benthic Fish from Arctic Canada. Canadian Data Report of Fishery and Aquatic Sciences 840, 1-38.
Boeck A (1872) De skandinaviske og Arktiske Amphipoder. 864 pp
Krøyer H (1842) Nye nordiske Slægter og Arter af Amfipodernes Orden, henhærende til Familien Gammarina. Naturhistorisk Tidsskrift 4, 141-166.
Stephensen K (1938) The Amphipoda of Northern Norway and Spitsbergen with adjacent waters II. Tromsø Museums Skrifter 3 (2), 141-278.
Stephensen K (1944) The Zoology of East Greenland. Meddelelser fra Grønland 121, 1-153.