Category Archives: NorAmph2

Stenothoe valida – en ny art for Norge

Vi slår til med en #TangloppeTorsdag og nok en ny art for Norge!

Denne gangen amfipoden Stenothoe valida, som vi gjennom Hardbunnsfauna-projektet har registrert for første gang i Norge.  

Et levende individ av Stenothoe valida, her ser man fargetegningene. Foto: Jon Kongsrud

Stenothoe valida (fiksert, så fargene har bleknet noe) i fra Glesvær. Foto: Katrine Kongshavn

Vi har funnet arten tre steder; i Haugesund i Rogaland, og i Vestland på Hjellestad marina og på Glesvær.

De tre registrerte forekomstene så langt; Glesvær, Hjellestad og Haugesund. Kartgrunnlag fra Norgeskart.no

Glesvær, som ligger i Øygarden, er en av vår «faste lokaliteter» – her finner vi mange spennende habitater innenfor et begrenset geografisk område. Glesvær er en historisk viktig lokalitet fordi Michael Sars gjorde mange innsamlinger her – han har også beskrevet flere arter derfra i Beskrivelser og iagttagelser over nogle mærkelige eller nye i havet ved den bergenske kyst levende dyr af polypernes, acalephernes, radiaternes, annelidernes, og molluskernes classer, med en kort oversigt over de hidtil af forfatteren sammesteds fundne arter og deres forekommen (1835). Den er tilgjengelig  her.  

(At det er relativt kort vei å kjøre og at den lokale kafeen har veldig gode bakervarer er en hyggelig bonus!) 

Glesvær; Michael Sars, innsamling, og litt motivasjon på veien tilbake til labben for sortering av prøvene! Fotos: Wikimedia Commons, Cessa Rauch, Katrine Kongshavn

Spennende krepsdyrprøver i fra Sotra. Prøvene grovsorteres før de går videre til eksperter på de ulike dyregruppene. Foto: Katrine Kongshavn

Fotodokumentering av prøver – ideelt sett mens dyrene er i live slik at vi får fotografert hvilke farger de har. Foto: Katrine Kongshavn

Stenothoe valida ble opprinnelig beskrevet fra Brasil (Rio de Janeiro) av James Dana i 1852. Siden har den spredd seg over store deler av verden, og regnes derfor som en kosmopolitisk art som er invaderende blant annet i Nord-Europa.  

Når den nå er funnet i Norge kan vi si at den har invadert oss litt forsiktig, for vi har så langt kun funnet den tre steder, hver gang i båthavner tilknyttet alger og fastsittende dyr på flytebrygger. At en art er ny for Norge vil si at den ikke er (sikkert) registrert her før – ikke nødvendigvis at den nettopp har kommet, eller at den finnes bare akkurat der vi registrerer den. Individene som er samlet inn er nå inkludert i Universitetsmuseets vitenskapelige samlinger (såkalt “belegg”) og er tilgjengelig for fremtidig forskning. Vi har også gjort DNA-strekkoding, og arten er nå å finne i det genetiske strekkodebiblioteket for Norge, NorBOL. Våre strekkoder er de første som er publisert av denne arten i hele verden! 

Stenothoe valida var svært vanlig i de innsamlede prøvene fra de tre lokalitetene, og det er sannsynlig at arten er vidt utbredt i båthavner på Vestlandet.   

-Anne Helene S. Tandberg, Jon A. Kongsrud, Katrine Kongshavn 


Følg gjerne @hardbunnsfauna på Instagram og Twitter!

Festival på Marineholmen

Lørdag 23. april blir det vitenskapsfestival på Marineholmen, og Universitetsmuseet er naturligvis med!

Universitetsmuseet i Bergen stiller med folk fra hagene (🌳🌾⚘), eksperter på bein (klarer du å bygge et 🐑 -skjelett?), midd, insekter (🐛🪳🐞🪲🐜), sopp (🍄), hai (🦈), en hel flokk av oss som jobber med marine evertebrater (🐌🐚🐙🪱🦀🦞🦐🦑🎐), og et opplegg på plast i havet.
Vi kommer også til å ha aktiviteter om #DNAbarcoding 🧬

Vi fra Avdeling for naturhistorie skal stå ca her i fra 11.00-18.00, sammen med Akvariet i Bergen og Havforskningsinstituttet:

Det blir fire foredrag fra museet som gjentas tre ganger i løpet av dagen:

For oss på natur så kommer forskere på alt i fra maneter til hai – vi skal ha mange aktiviteter (med kule premier!) og gleder oss veldig til å vise frem en del av det vi jobber med!

Andre marine tema blir bl.a. utforsking av dyphavet, disseksjoner av fisk (med @akvariet)
og større havdyr (med @eplesko), fokus på fremmede marine arter (@havforskningen), mat fra havet, og mye mer!

Plott det inn i kalenderen, og sjekk ut https://www.opplevmarineholmen.no/ for mer info!

Hvem er egentlig Avdeling for naturhistorie? Du kan gjerne besøke nettsiden vår for å finne ut mer – her er en ensides oppsummering av en veldig vidtfavnende institutt! 

Vi ses på lørdag – i strålende sol!

-Katrine & resten av gjengen

 

Sletvik 2020

Det begynner å bli en fin tradisjon dette; å pakke bilen full av labutstyr og biologer og dra på roadtrip til trivelige Trøndelag i slutten av oktober.

I år ble det tur 11.-19. oktober. Nederst i innlegget finner du linker til tidligere års ekspedisjoner (på norsk og engelsk).

On the road again… det blir noen timer i bil! Fotos: K. Kongshavn

Sletvik feltstasjon tilhører NTNU, og har alle fasiliteter man trenger for å bedrive både feltarbeid og workshop.

Sletvik feltstasjon i høstsol. Vi hadde stort sett fint vær denne gangen, med unntak av én dag med skikkelig innevær. Foto: K. Kongshavn

Pandemi til tross så kom vi oss av sted i år også – fordelt på to biler fra Bergen, og med en kohort i fra Trondheim. Fra NTNU hadde vi med oss Karstein, Torkild og August (som er masterstudent på Hardbunnsfauna-prosjektet, mer om oppgaven hans her), og i fra Bergen kom Anne Helene, Cessa, Francisca, Jon, Luis, Katrine og Nina. Artsdatabanken, i form av Hauk og Stine, kom også på dagsbesøk for å se og høre mer om hva vi jobber med.

Til sammen var det dermed folk i fra hele fem prosjekter støttet av Artsprosjektet som var på feltarbeid sammen. Mange av oss er involvert i mer enn ett av prosjektene, så det er strålende at vi kan reise sammen på denne måten – det gir effektiv tids- og kompetanseutnyttelse. Og så er det veldig kjekt!

Vi samlet prøver med ulike metoder; denne gangen hadde vi tilgang på båt (lettbåten til Gunnerus for innsamling utenfor Hopavågen, og robåt inne i vågen) som gjorde at vi kunne bruke ulike håndholdte redskaper i fra båten, og fridykkerne fikk kommet seg til litt andre lokaliteter enn vi vanligvis samler på.

Videre håndplukket vi i littoralen på lavvann, jaktet rundt med håv og bøtte, gjorde noen håvtrekk etter plankton, og fikk totalt tatt et titalls stasjoner. Det innsamlede materialet ble broderlig fordelt mellom de to museene, og inngår i de respektive museumssamlingene.

I tillegg er denne uka en ypperlig anledning for de to museene for å byttelåne materiale – siden vi kommer med bil er det enkelt å ta med en kasse eller tre. Så en del tid gikk med på å romstere igjennom materiale i fra Vitenskapsmuseet og UMB – noe var ferdig artsbestemt og ble valgt ut for DNA barcoding, andre prøver var mer usortert og kom kanskje noen hakk nærmere et artsnavn i løpet av uka.


Lynpresentasjon av de fem prosjektene som var på tur, og hva de drev med på Sletvik:

Hardbunnsfauna, som egentlig heter «Evertebratfauna på grunne hardbunnshabitater: Artskartlegging og DNA strekkoding», har hjemmeside, Twitter, og Instagram.
Vi arbeider i utgangspunktet med alle gruppene av evertebrater(!) som vi finner i fra strandsonen og ned til ca 40 meter, med spesielt fokus på  svamp (Porifera), sekkdyr (Ascidiacea) og mosdyr (Bryozoa) – men også omfattende arbeid på krepsdyr (bl.a. Isopoder, som August skriver sin masteroppgave på), børstemark (polychaeta), bløtdyr (mollusca) og pigghuder (Echinodermata). Denne uka på Sletvik hadde vi fokus på å få laget ferdig flere plater med vevsprøver til genetisk strekkoding (som gjøres gjennom NorBOL, Norwegian Barcode of Life); det ble en plate med havedderkopper (med litt supplering av dypere materiale, det er ikke SÅ mange arter av dem på grunt vann), og en halv plate med amfipoder – her ble den andre halvdelen fylt av HYPCOP.

Noen av “de utvalgte” amfipodene til genetisk strekkoding. Fotos: K. Kongshavn

Havedderkopper, Pycnogonida, til genetisk strekkoding (Fotos: K. Kongshavn)

Vi ville også samle ferskt materiale i fra mer eksponerte lokaliteter i nærområdet – her fikk vi knallgod uttelling på å ha så mange flinke fridykkere i vannet – spesielt de to siste stasjonene var helt strålende!

Fridykkere på vei i vannet. Foto: Torkild Bakken

Vi fikk bråstopp i planene om arbeid med svamp (porifera) da Hans Tore Rapp gikk bort så alt for tidlig i mars. Men Hans Tore etterlater seg en fantastisk arv i studentene sine, og vi på museet er så heldige at vi har fått Francisca Carvahlo med på laget; hun ble fast ansatt from tekniker hos oss i august, og disputerte for doktorgraden sin på svamp den 27. november.

På Sletvik begynte hun å se på materialet i fra tidligere Hardbunnsfauna-feltarbeid; det er møysommelig arbeid å artsbestemme svamp, for mange av dem må man lage mikroskoppreparater av spiklene for å kunne slå fast hvilken art man har.

Det pågående prosjektet med å plukke arter vi ikke har barcodet enda fortsetter også, spesielt av små snegl og ulike krepsdyr. Vi har gjort ganske mye genetisk strekkoding i prosjektet nå, men hver gang vi får resultater så dukker det frem flere nye spennende problemstillinger, og i omtrent hver prøve vi detaljopparbeider så dukker det opp en art vi ikke har enda. «More research is needed», indeed.

 

NorAmph2, «Lysianassoidea i Norge», har hjemmeside her, og blogger på TangloppeTorsdag. Hovedmålet med NorAmph2 er å samle inn og DNA-strekkode så mye av mangfoldet av de Lysianassoide amfipodene i Norge som mulig. Prosjektet skal både bruke museumsmateriale og samle inn nytt materiale. Dette er en av de store gruppene av små åtseletere vi har i havet, og innsamlingen av nytt materiale foregår derfor ved å sette ut feller med åte. Dette kan være alt fra små, hjemmelagete og håndutsatte feller til store rigger som settes ut i dyphavet med timelapse-kamera og elektronisk utløst tilbakekomst til overflaten. På Sletvik brukte vi den første varianten. I pollen rett nedenfor stasjonen har NTNU en liten robåt, og med ro-hjelp fra artsdatabankens besøkende og studenten på workshoppen ble to feller satt ut på forskjellige (grunne) dyp. Disse ble tatt inn to dager seinere, da med hjelp fra Luis – som fikk sin første kjennskap med kunsten å ro, noe han fikk til med god stil! I tillegg satte vi ut en felle i fjorden – der gikk vi så langt i hjelpemiddelbruk til å ha stor motor på båten vi brukte. Her kan du lese mer om Lysianassoider: Scavengers in the ocean

HYPCOP, «Hoppekreps i hyperbenthos», har hjemmeside, Twitter, Instagram og facebookgruppe. Dette er det nyeste av prosjektene, og de hadde derfor ikke så mye materiale i fra denne landsdelen i fra før. Dermed var hovedfokus på å samle inn og sortere opp materiale i fra ulike habitater i nærområdet – og å fotodokumentere dyrene før fiksering, da fargetegningene på dyrene ofte blekner eller forsvinner når de fikseres.

HYPCOP på vei til innsamling (foto: K. Kongshavn)

HYPCOP er heldige i det at det finnes copepoder så godt som over alt, så de fikk sikret seg materiale i fra samtlige av stasjonene som det ble samlet inn i fra. 60 individer ble fotografert og vevsprøvetatt for DNA barcoding.

NorHydro, «Norske marine bentiske hydrozoa (polyppdyr)», finnes på Twitter med #NorHydro, og i facebookgruppen Hydrozoan Science. På dette feltarbeidet fokuserte NorHydro spesielt på en lite undersøkt gruppe av polyppdyr, de i ordenen Anthoathecata. Disse polyppdyrene er generelt mer skjøre (og derfor lettere oversett) enn andre hydrozoer fordi de mangler eksoskelett i kitin rundt polyppene, men heldigvis for prosjektet var det flere arter i Sletvik, inkludert medlemmer av familiene Corynidae, Bougainvilliidae, Cladonematidae og Oceaniidae. Faktisk, i et par lokaliteter fikk vi gode prøver av den ganske uvanlige arten Corydendrium dispar, som vi fremdeles ikke har DNA-strekkode fra.

Noen av hydroidene samlet i forskjellige lokaliteter i Orkland kommune. Til venstre Bougainvillia muscus, til høyre Coryne pusilla. Foto: L. Martell

NorChitons,  “Leddsnegler i Norge”, har hjemmeside,  Twitter og Instagram. Norchitons kartlegger bløtdyrgruppen leddsnegl (Polyplacophora) i Norge.  For Norchitons ble det en effektiv uke på Sletvik med innsamling av mye ferskt materiale.

Det ble samlet inn materiale fra de fleste av artene som finnes på grunt vann i Norge, og mange spesielt store vakre individer ble hentet opp. Noen representative individer ble fotografert for bruk som illustrasjonsbilder til bestemmelsesnøkler.  

Noen av individene vi samlet var usedvanlig digre! Foto: K. Kongshavn

Leddsnegl som har blitt samlet inn tidligere gjennom andre artsprosjekt ved NTNU ble også sortert og identifisert. 

Utvalgte individer fra dette materialet og materialet som ble samlet inn under oppholdet på Sletvik vil bli brukt til DNA barcoding. 

 

 

 

– Katrine, Anne Helene, Cessa, Luis og Nina


Tidligere bloggposter fra Sletvik:

Sletvik 2016 del I

Sletvik 2016 del II: Fotogene børstemark

Sletvik 2016 del III: fersk-innsamling av amfipoder!

Sletvik 2019: Field season’s end

Feltsamarbeid – Kilstraumen 17.-22. juni

Vi har for tiden mange artsprosjekter gående ved evertebratsamlingen, og flere av dem ser på dyr som lever i samme type habitater. Dette åpner for at vi kan samarbeide om innsamlinger i felt, og være særs effektive med tiden når vi har tilgang på båt.

Fire prosjekter i et bilde! Her har vi fra venstre Luis/NorHydro, Nina/NorChitons, Katrine/Hardbunnsfauna, og fotografen i vannet er Cessa/HYPCOP! Foto: Cessa Rauch

Feltarbeid: planer legges, og endres.

 

I juni hadde Universitetsmuseet fått tildelt tre dager med R/V Hans Brattström, og vi hadde i utgangspunktet lagt opp til at to-tre av prosjektene skulle dra til Sognefjorden for å samle prøver der. Men så kom korona, og alle planer ble snudd på hodet.

 

R/V Hans Brattstöm på vei inn Kilstraumen. Foto: K. Kongshavn

Da det viste seg at vi allikevel kunne bruke båten, men at vi ikke kunne sove om bord som planlagt, bestemte vi oss for å droppe å dra langt inn i Sognefjorden, og heller fokusere finne et bra sted å sette opp base på land, og samle interessante lokaliteter både med R/V Hans Brattström og for egen maskin (plukking i fjæra og snorkling). Dette åpnet for at flere prosjekter kunne delta, og vi ble til slutt hele fem artsprosjekt som samarbeidet på den utvalgte basen vår i Kilstraumen (Austrheim, Vestland).

På vei inn til Kilstraumen Brygge, hvor vi hadde base. Foto: K.Kongshavn

Deltagende prosjekter (med respektive deltagere i parentes) var

Kilstraumen er en spennende lokalitet i seg selv, da den sterke strømmen gir et rikt dyreliv – og det var samtidig kort vei til andre interessante lokaliteter. Vi endte med mange innsamlings-stasjoner, som du ser på kartet:

Stasjoner hvor vi samlet materiale under feltarbeidet. Kart: K. Kongshavn

Dag 1
Vi delte oss i mindre grupper på veien opp; Anne Helene, Luis og Katrine dro opp med Brattström. På veien satte vi ut fellene som Anne Helene bruker for å fange amphipodene hun studerer; de er åtseletere, og fanges i spesiallagde feller åtet med fisk; hvis de får stå et døgn eller mer så kommer amphipodene for å spise. Vi tok også prøver på veien; to trekk med planktonnett, og to trekantskrapeprøver. Trekantskrapen drar med seg opp det som finnes på havbunnen i fra et lite område, og tåler å hoppe rundt på hardbunn, så den gir gode prøver for flere av prosjektene.

Jon og Cessa tok bilen oppover, og stoppet et par steder på veien for å samle på grunt vann.

Vel fremme i Kilstraumen gjorde vi campinghytte om til laboratorium (det begynner vi å bli ganske drevne i!), og gjøv løs på prøvene.

En fin trekantskrapeprøve med skjellsand, tang, stein og en mengde døde skjell som det bodde mange ulike dyr på. Foto: K. Kongshavn

Prøvevasking; vi vil helst ha med oss mest mulig dyr, og minst mulig sediment, tilbake på laben!

Dag 2
Dag to var det ut med Brattström, og så delte vi oss; Jon, Cessa og Katrine dro mot land ute på noen holmer for innsamlinger i poller og på grunt vann, mens Luis og Anne Helene jobbet om bord på Brattström. Vi var fantastisk heldige med været, og fikk flotte prøver – grunntvannsteamet var først i en bukt med lite vannutskifting, deretter mer eksponert i tareskog, før vi avsluttet med tidevannspytter helt ytterst på en holme.

Fangst!

De to på Brattström tok plankton- og trekantskrapeprøver. Etter at alle hadde kommet seg vel om bord igjen ble det bestemt at vi skulle utnytte at været var så godt, og ta en ekstra stasjon på det som heter Jonsflua (hehe) – det er ikke ofte forholdene ligger til rette for at vi kan få prøver derifra med relativt liten båt!

Luis på manetjakt i planktonprøven. Foto: AHS Tandberg

Dag 3
Nina kom opp torsdag kveld, og ble med Brattström ut en tur på morgenkvisten for å ta noen skrapetrekk sammen med Anne Helene og Cessa. Deretter dro båten nedover mot Bergen, med Anne Helene om bord (hun skulle på et annet feltarbeid), og de hentet inn igjen fellene som ble satt ut første dagen. Tom kom oppover, så vi fikk forsterkninger på laben – det er absolutt fordeler med å ha feltarbeid i grei kjøreavstand i fra Bergen!

Dag 4
Vi dro til Sævrøysundet for innsamling på grunt vann, som viste seg å være en skikkelig kul lokalitet – der var det mye liv! Bildet i starten av posten ble tatt der.

Mwah! Se den flotte tarehapteren! Her *kryr* det av liv! foto: K. Kongshavn

Nina jakter leddsnegler Foto: K.Kongshavn

Det er ganske morsomt å se hvor skjerpet blikk folk har for å finne “sine” dyr – disse tre kunne lett se på samme tarestilken og alle komme helt fornøyde utav det! Foto: K. Kongshavn

Nok krepsdyr til å holde oss i ånde for en stund…

Dag 5
Siste dagen brukte vi til å arbeide med prøver i fra selve Kilstraumen, der var det også mye spennende å finne – og til å pakke, det er en del tetris som skal til!

Et par av oss drøyde hjemreisen til neste morgen, slik at vi fikk mest mulig tid til å arbeide med dagens fangst – så var det å få alt trygt plassert på museet, hvor vi fortsetter arbeidet med å sortere opp og artsbestemme, velge ut hva som skal til DNA strekkoding, og innlemme materialet i museet sine vitenskapelige samlinger.

Litt av fangsten; her er noe for enhver smak! Fotos: Katrine Kongshavn og Luis Martell

Vi hadde fem enormt produktive dager, og fikk samlet mye spennende materiale for alle prosjektene – det kommer det kanskje mer om på bloggen i tiden fremover?

-Katrine

Den søteste tangloppen?

Amphilochus anoculus. Foto: AH Tandberg

Kan amfipoder være søte? Det ligger vel litt i øyet som ser, men jeg mener at det definitivt finnes noen søte amfipoder. (Det finnes også noen som jeg ikke synes er så søte…) Hva er det som gjør en amfipode ekstra søt?  – Vel, det kan være så mye. Kanskje fargene, kanskje navnet vi har gitt dem, kanskje måten de beveger seg på eller måten de lever på? I dag skal jeg derfor presentere en av de mange søtingene. Si hei til Amphilochus anoculus!

 

Amphilochidae er en familie amfipoder som virker som den trives best i kaldt vann – enten det er i Arktis, Antarktis eller i dyphavet. De er små (de største nærmer seg rundt 8mm), har store sideplater og tynne, korte bein som de lett kan skjule på baksiden av sideplatene. Mange amfipode-forskere tenker på dem som “skinnende”, for de har ofte et litt hardt ytterskall som gjerne reflekterer lys når vi ser på dem i lupen. Nesten alle har runde eller litt nyreformete øyne, men de som kan latin skjønner at Amphilochus anoculus (an= ikke, oculus=øyne) ikke har øyne.

Konfokal-mikroskop-bilde av framkroppen (og hodet) til Amphilochus anoculus. Foto: AHTandberg

Til nå har vi funnet den i prøver fra de dype delene av Norskehavet og rundt Svalbard, gjerne dypere enn 800m. Vi vet at nesten alt lyset forsvinner allerede ved 200 meters dyp, og de siste lumenene gir opp ved 1000m. De dyrene som bor så dypt har veldig ofte enten store øyne eller lyne med veldig “åpne” linser (sånn at de kan ta inn alt lys som er tilgjengelig), eller så trenger de ikke øynene og finner ut av omgivelsene sine på andre måter.

Stasjoner med funn av Amphilochidae i IceAGE prosjektet.

Vi vet veldig lite om hvordan de små Amphilochidaene lever, men vi vet at de er blant de mest tallrike amfipodegruppene i Norskehavet. Prosjektet IceAGE , der Universitetesmuseet i Bergen er en samarbeidspartner, fant at rundt Island (både på grunt og dypt vann) var Amphilochidae og amfipodefamilien Oedicerotidae de mest vanlige.

 

 

… og hvorfor er nettopp Amphilochus anoculus en spesiell søting i mine øyne? Det var den første nye arten jeg oppdaget. Fra studietiden og oppdagelsen til den ble publisert 20 år etter, var den der i bakhodet hele tiden. Når en finner noe nytt, kan en gjerne tenke at det må være noe sjeldent, siden den ikke er funnet før. Dette er et eksempel på det motsatte. Det som nok manglet mest, var beskrivelsen av arten, og ikke minst tanken på at dette var en egen art. Siden den ble offisielt publisert for to år siden, har den blitt funnet i mange prøver fra dypt nord-Atlantisk vann, og ikke bare av meg…

Anne Helene

Du kan lese mer om islandske amfipoder i denne bloggposten fra 2018.

Amphilochus anoculus ble beskrevet her

Tandberg AHS, Vader W (2018) On a new species of Amphilochus from deep and cold Atlantic waters, with a note on the genus Amphilochopsis (Amphipoda, Gammaridea, Amphilochidae). ZooKeys 731: 103-134 doi:10.3897/zookeys.731.19899