Category Archives: Pågående prosjekter

Studentbesøk: Tiril

I november og desember har vi hatt mange besøkende på laben. En av dem er Tiril, som er femte masterstudent ut på Hardbunnsfauna-prosjektet, med base på NTNU Vitenskapsmuseet. Hun forteller: 

Som masterstudent i Hardbunnsfauna-prosjektet får man lære masse nytt!
I mitt prosjekt ser jeg på ascidier, også kjent som sekkdyr eller sjøpung. Dette er en gruppe ryggstrengdyr som folk flest ikke vet noe særlig om – det gjaldt også meg selv før jeg begynte med oppgaven. Som larver svømmer de rundt som små rumpetroll før de bunnslår og omdanner kroppen helt til en slags filtrerende sekk. Siden de voksne dyrene er fullstendig tilpasset en filtrerende livsstil, gjorde det at man ikke gjenkjente sekkdyr som ryggstrengdyr før 1867, og de var frem til da antatt å tilhøre bløtdyrene. Til tross for at man vet mer nå enn før, så er det fortsatt en understudert gruppe med mange problemer å studere nærmere.

I min oppgave ser jeg på grupper hvor det er taksonomiske utfordringer. I flere tilfeller er det slik at genetiske undersøkelser med DNA-barcoding finner større variasjon enn antatt fra morfologi, og man kan da mistenke at det finnes flere arter enn det som er registrert. Tilfeller av dette finnes i slektene Ascidiella og Botryllus, hvor førstnevnte har to kjente arter i Norske vann (A. aspersa og A. scabra) og den siste har én kjent art (B. schlosseri), hvor begge slektene har flere genetiske klader på genet COI.

Innsamling av sekkdyr på Glesvær utenfor Bergen. Mange ulike arter, både solitære og kolonidannende! Foto: Tiril S. Mathisen

En litt annen side av samme sak er at vi har slekter hvor det er registrert flere arter, men de er vanskelige å identifisere og skille fra hverandre med morfologi. Dette gjelder slektene Botrylloides og Didemnum. I disse slektene er det også registrert arter som ikke hører hjemme i Norske vann, såkalte fremmedarter, som kan være skadelige for norsk natur. I førstnevnte slekt mistenkes det feilidentifisering på grunn av at gruppen er krevende å identifisere samt mangelfull litteratur, slik at utbredelsen trolig er større enn registrert. Ved å gjøre morfologiske undersøkelser og sammenlikne med resultater fra DNA-barcoding, kan forhåpentlig bedre trekk dokumenteres, og gjøre identifikasjon enklere for forskere og vanlige folk, i tillegg til å få bedre oversikt over utbredelsen. I Didemnum er artsidentifisering med morfologi krevende, men det er også vanskelig med molekylære undersøkelser, så her har vi lyst til å få noen gode DNA-sekvenser.

Botryllus schlosseri og Botrylloides leachii side om side på et blåskjell. Hvert ‘kronblad’ i de blomsterliknende strukturene er et individ, kalt zooider. Foto: Tiril S. Mathisen

En isolert zooide fra en koloni av Botrylloides leachii. Dette må gjøres for identifisering av arter. Denne er mellom 1 og 2 mm stor. Foto: Tiril S. Mathisen

Under oppholdet mitt i Bergen samlet vi inn levende materiale og studerte det under stereolupe på laboratoriet. Her fikk jeg god hjelp fra eksperter på gruppen, som var utrolig lærerikt! Fra dette materialet og materiale fra museumssamlingene, tok jeg vevsprøver som ble tatt med til DNA-laben. Der lærte jeg å gjøre DNA-barcoding, og det var gøy å være med på hele prosessen fra levende dyr i havet til DNA-sekvenser på PCen. Nå gjenstår det å tolke resultater og skrive oppgaven. Tusen takk for meg!

-Tiril

Stenothoe valida – en ny art for Norge

Vi slår til med en #TangloppeTorsdag og nok en ny art for Norge!

Denne gangen amfipoden Stenothoe valida, som vi gjennom Hardbunnsfauna-projektet har registrert for første gang i Norge.  

Et levende individ av Stenothoe valida, her ser man fargetegningene. Foto: Jon Kongsrud

Stenothoe valida (fiksert, så fargene har bleknet noe) i fra Glesvær. Foto: Katrine Kongshavn

Vi har funnet arten tre steder; i Haugesund i Rogaland, og i Vestland på Hjellestad marina og på Glesvær.

De tre registrerte forekomstene så langt; Glesvær, Hjellestad og Haugesund. Kartgrunnlag fra Norgeskart.no

Glesvær, som ligger i Øygarden, er en av vår «faste lokaliteter» – her finner vi mange spennende habitater innenfor et begrenset geografisk område. Glesvær er en historisk viktig lokalitet fordi Michael Sars gjorde mange innsamlinger her – han har også beskrevet flere arter derfra i Beskrivelser og iagttagelser over nogle mærkelige eller nye i havet ved den bergenske kyst levende dyr af polypernes, acalephernes, radiaternes, annelidernes, og molluskernes classer, med en kort oversigt over de hidtil af forfatteren sammesteds fundne arter og deres forekommen (1835). Den er tilgjengelig  her.  

(At det er relativt kort vei å kjøre og at den lokale kafeen har veldig gode bakervarer er en hyggelig bonus!) 

Glesvær; Michael Sars, innsamling, og litt motivasjon på veien tilbake til labben for sortering av prøvene! Fotos: Wikimedia Commons, Cessa Rauch, Katrine Kongshavn

Spennende krepsdyrprøver i fra Sotra. Prøvene grovsorteres før de går videre til eksperter på de ulike dyregruppene. Foto: Katrine Kongshavn

Fotodokumentering av prøver – ideelt sett mens dyrene er i live slik at vi får fotografert hvilke farger de har. Foto: Katrine Kongshavn

Stenothoe valida ble opprinnelig beskrevet fra Brasil (Rio de Janeiro) av James Dana i 1852. Siden har den spredd seg over store deler av verden, og regnes derfor som en kosmopolitisk art som er invaderende blant annet i Nord-Europa.  

Når den nå er funnet i Norge kan vi si at den har invadert oss litt forsiktig, for vi har så langt kun funnet den tre steder, hver gang i båthavner tilknyttet alger og fastsittende dyr på flytebrygger. At en art er ny for Norge vil si at den ikke er (sikkert) registrert her før – ikke nødvendigvis at den nettopp har kommet, eller at den finnes bare akkurat der vi registrerer den. Individene som er samlet inn er nå inkludert i Universitetsmuseets vitenskapelige samlinger (såkalt “belegg”) og er tilgjengelig for fremtidig forskning. Vi har også gjort DNA-strekkoding, og arten er nå å finne i det genetiske strekkodebiblioteket for Norge, NorBOL. Våre strekkoder er de første som er publisert av denne arten i hele verden! 

Stenothoe valida var svært vanlig i de innsamlede prøvene fra de tre lokalitetene, og det er sannsynlig at arten er vidt utbredt i båthavner på Vestlandet.   

-Anne Helene S. Tandberg, Jon A. Kongsrud, Katrine Kongshavn 


Følg gjerne @hardbunnsfauna på Instagram og Twitter!

Hardbunnsfauna 2021 – årskavalkade

Jeg har rett og slett valgt ut en post fra hver måned i 2021 på Instagram-kontoen til Hardbunnsfauna og brukt det som en kjapp oppsummering på noe av det vi har gjort i år.

Klikk på bildene for å se dem i full størrelse

Følg oss gjerne på @hardbunnfauna!
(samme brukernavn på twitter også)

Januar: Året begynte godt, med feltarbeid i strålende vintervær

Februar: Rapporten vår i fra feltarbeid i Saltstraumen ble publisert

Mars: Workshop-uke på Espegrend sammen med NorChitons og HypCop

April: Barcoding av svamp er i gang, og vi begynner å få resultater på det vi har levert til sekvensering

Mai: Flere prøver til genetisk strekkoding (DNA barcoding), her holdt vi på med små snegler

Juni: Prosjektets første masterstudent fullfører oppgaven sin og gjør en kjempejobb!

Juli: Fjærebingo på vei inn mot fellesferien – vi hørte fra flere som fikk bingo!

August: Feltarbeid i Puddefjorden i forbindelse med SUB sin opprydningsaksjon

September: Deltagelse på stand ute på Os sammen med Havkollektivet

Oktober: Katrine er på tokt med Marano, og poster derfor ikke så mye (dårlig dekning ute til havs) – men det samles kjempespennende prøver til prosjektet, for Mareano går grunnere enn de pleier

November: Vi drar til Haugesund i Halloweenhelga for å være med Slettaa Dykkerklubb når de arrangerer marinbiologikurs

Desember: Innspurt på alle fronter og mange prosjekter som skal rapporteres på – men vi får noen trivelige julegaver i posten (både fysisk og elektronisk) fra ulike folkeforskere – tusen takk!

-Katrine

Haugesund under overflaten

Haugesund er mer enn rosa rådhus, Sildajazz og Vamp – vi finner også Norges største dykkeklubb der, og et rikt dyreliv under vann for dem som vet å komme seg ned for å se!

Fotos: Katrine Kongshavn

Her er hva man ser *like* under; jeg stakk en GoPro ned i vannet fra brygga. Smedasundet er strømrikt, og det sitter mange filtrerende organismer på tau og flytebrygger – og en stim småsei som koser seg i matfatet. 

Mange som dykker får etter hvert lyst til å lære mer om det de ser og fotograferer under dykk – noe vi naturligvis synes er verdens mest naturlige ting, for hvem vil vel ikke lære mer om livet under vann?

En dykkende Torbjørn og en uaffisert Eledone cirrhosa. Foto: Audhild Ulset, Slettaa dykkerklubb. CC-BY-SA

I slutten av oktober arrangerte Slettaa Dykkerklubb kurs i marinbiologi. Dette kurset er utviklet av Norges Dykkerforbund, og gir en innføring gjennom teori og praksis i hvem man treffer på under vann.

Slettaa har flotte klubblokaler ved Smedasundet, – fint for kortreist innsamling! Foto: Katrine Kongshavn

Anne Mari, Karlo og Erik på lab på klubbhuset

Gjennom tidligere bekjentskap ble vi invitert på besøk: i 2017 var Katrine med ut for å plukke dyr i fra det som dykkerne samlet inn til det norske genetiske strekkodebiblioteket over arter, NorBOL.
Den gangen var det instruktørkurs i marinbiologi som ble avholdt,
 og en av deltagerne der (Anne Mari) var instruktør i Haugesund nå. Vi har lite nyere materiale i fra dette området, så det passet helt supert at vi fikk en ekstra god grunn til å ta turen.   

Byen viste seg i fra sin beste side, i strålende sol – langt i fra det uværet som det i utgangspunktet var meldt!

Første dag var det teoriundervisning og planlegging av dykk for kursdeltagerne.

Jeg holdt et foredrag om evertebratsamlingen, og spesielt da om Hardbunnsfauna– og NorHydro-prosjektet og hvordan vi har fått hjelp av dykkere til å samle materiale; eksempelvis samarbeidet vi hadde med Interessegruppa for Saltstraumen marine verneområde, som resulterte i rapporten «Feltarbeid i Saltstraumen marine verneområde – Utfordringer og metodikk for observasjon og skånsom innsamling av marin fauna i en av verdens sterkeste tidevannsstrømmer» (link til rapporten).

Dag to startet med dykk i nydelige Kvalsvik; syv dykkere i vannet i en times tid, og så dro vi med fangsten til klubbhuset ved Smedasundet.

Kvalsvik, med tareskog, sand, og skulpturpark – i soloppgang! Ren luksus 🙂 Fotos. Katrine Kongshavn

På klubbhuset er det stort våtrom på bakkeplan, så de kunne rigge seg opp med akvarier og bakker og fordype seg i det de hadde samlet – mens Jon, Luis og meg gikk i skytteltrafikk med interessante dyr opp til der vi hadde satt opp lab. Her ble dyrene fotografert, identifisert, gitt museumsnummer og fiksert på løpende bånd.

Luis holdt et spennende foredrag om hvordan folkeforskere (citizen scientists) har bidratt til ny kunnskap om hydroider gjennom observasjoner og undervannsbilder – og fikk flere hektet på maneter underveis. Noen tok også et nattdykk på kvelden, og kom tilbake med mye fint – og havnespy (Didemnum vexillum), som ikke var så fint, men som vi gjerne ville ha prøver av så vi kan få strekkodet den.

Der var den, ja. Havnespy, Didemnum vexillum, er et kolonidannende sekkedyr som nylig har blitt oppdaget i Norge – antakelig har den kommet med båttrafikk. Den er klassifisert til “svært høy risiko” i Norge siden arten har god spredningsevne og store økologiske konsekvenser. Foto. Katrine Kongshavn

Tredje og siste dag begynte også med dykk – her dro de ut med båt til en av holmene like ved, mens museumskontigenten holdt seg ved klubbhuset; vi tok like godt prøver i fra flytebrygga mens vi ventet, og fant – nok en gang – masse spennende der!

Innen vi var ferdige med å se på disse prøvene så kom dykkerne tilbake, med mer fangst! Vi jobbet med dette til kursslutt, og så rullet vi oppover til Bergen igjen – med bilen litt fullere, og færre hvite flekker på kartet over hvor vi har vært.

Tusen takk til Anne Mari for invitasjonen, og til alle kursdeltagerne for noen veldig kjekke dager, og for flotte prøver!

-Katrine


Mer om lignende:

Innsamlingstur i Drotningsvik med NDF

Workshop på Espegrend: en innholdsrik uke på feltstasjonen

På feltarbeid til verdens sterkeste malstrøm

Rapport i fra Saltstraumen

 

Mareano-tokt til Spitsbergenbanken (del 2: prøver)

«Men altså: hva skal dere egentlig med alt dette??» lurte trålbasen på da vi sto med de nesten to pallene med materiale som ved toktets slutt skal til Bergen og museet.

Gullprøvene <3

Da passer det fint å ta frem denne tegneserien, for å forklare litt om hva vitenskapelige samlinger er, og hvordan vi jobber med dem. Universitetsmuseet er nemlig mye mer enn utstillingene publikum ser, vi forvalter også et digert forskningsmateriale:

Klikk deg igjennom tegneserien med pilene. Illustrasjon: Katrine Kongshavn

I forrige post skrev jeg litt generelt om høstens Mareano-tokt til Spitsbergenbanken, og litt om videostasjoner. Her kommer the nitty, gritty, muddy stuff; fysisk prøvetaking.

Faktisk så var det ikke så fryktelig gjørmete denne gangen – det var mer sand enn leire i de fleste prøvene, og vi har (heldigvis!) ikke sett en eneste svamp-spikelsuppe-prøve. Som nevnt så tok vi 158 stasjoner på tre uker, hvorav 16 var såkalte fullstasjoner; her tar vi video, og samler fysisk materiale med grabb, RP-slede og bomtrål.

Grabben tar, som navnet tilsier, en jafs av havbunnen – vi brukte både stor og liten  grabb på dette toktet; da er det enten to store, eller fem små. Grabbprøvene vaskes på en “autosiever” som dessverre ikke er mer automatiske enn at det er en vanndyse som spinner rundt og spyler opp mot den nederste sikten så den ikke går tett – resten er høyst manuelt. Så vi står og spyler og prater ganske mye, det tar litt tid å få sand og leire bort uten å høytrykkspyle dyrene i stykker.

Grabbvasking er en gjenganger – takk og lov(e) for spylevillige geologer som tok mang en tørn sammen med oss! Video:K. Kongshavn 

Bomtrålen er den som medfører mest myldring på dekk – alle (biologer, geologer, kjemikere og sjøfolk) har en tendens til å dukke opp for å se om “det er noe spennende?” når trålen kommer på dekk.

Bomtrålen kommer opp, blir tømt, fangsten fotograferes og grovsorteres, og om tiden strakk til forsøkte jeg å ta bilder av dyr som ikke ser ut som seg selv etter fiksering, som nakensneglen på siste bildet. Video: K.Kongshavn

Bomtrålen er – som du ser – en liten trål, prøvene er ofte mellom 70 og 150 liter (målt i  hvor mange murerbaljer den fyller) – men innimellom graver den seg ned og kommer opp med mange hundre liter.

Det slapp vi her, vi fikk fine prøver – skjønt vi var litt lei kråkeboller etter den som hadde (ca) 2809 stk av kråkebollen Strongylocentrotus sp. i seg..! Når det er enormt mange av noe så kan skiftet bestemme seg for å ta vare på et representativt utvalg og la resten gå på sjøen igjen – det ble tilfellet der.

Det samme gjelder hvis vi får fisk som kan bestemmes sikkert på dekk, da får de gå. Her er en liten kloskate som var innom for ID,  veiing og fotografering.

Kloskaten var hel og frisk, så vi artsbestemte den, tok vekt og foto, og slapp den ut igjen

RP-sleden er en såkalt epibentisk slede, det vil si at den samler dyrene som lever i det øverste sedimentlaget eller svømmer like over det. Mareano opparbeider krepsdyrene i fra RP-sleden, og for å holde dem så hele som mulig vaskes disse prøvene ekstremt forsiktig på dekk ved dekantering; vi bruker en myk vannstråle til å virvle opp krepsdyrene så de fanges i overflatefilmen på vannet, og heller dem forsiktig over i en sikt som står nedsenket i vann. “Restprøven”, det som ikke virvles opp, går til museet. Det samme gjør backupprøven, da det tas to RP-sleder på fullstasjoner, men bare den beste blir opparbeidet av Mareano

RP-sleden kommer på dekk, og krepsdyrene skilles forsiktig ut. Video: K. Kongshavn

Der forholdene tillater det tas det iblant også prøver med boxcorer (firkantet boks som kjøres ned i sedimentet og tar opp en litt større prøve), multicorer (kjører mange små plastrør ned i sedimentet og tar prøver),  og gravitasjonskjerneprøvetager (gravity corer: det er en lang, hul sylinder med en tung vekt på toppen som går metervis ned i havbunnen og tar med seg en lang kjerne av sedimenter opp)  – mest til geologene, om ikke overbruken av «sedimenter» i dette avsnittet var hint nok.

PSA: Google mener “edna” åpenbart er Edna Mode ^^

På halvparten av fullstasjonene har det blitt tatt prøver til eDNA analyser (environmental DNA), hvor man bruker prøver av sedimenter eller filtrert sjøvann til å hente ut informasjon om hvilke arter som finnes der – eller i alle fall så er det dit man håper å komme med tid og stunder, metoden er fortsatt under optimalisering for bruk i havet per i dag.

Prøver til analyser av miljøgifter tok vi også.

 

 

Dyrebare prøver som vi gleder oss til å jobbe med

 

Så for å svare de som lurer på “hva vi skal med alt dette?”

Dette er kjempespennende forskningsmateriale! 

Vi skal sortere, vurdere, artsbestemme, katalogisere, låne ut, og generelt forske på det. Det kommer til å bli brukt i mange prosjekter, og av alt i fra professorer til nye studenter – i inn- og utland.

At Mareano prøvene er samlet, finvasket, fiksert og behandlet etter alle kunstens regler gjør dem rett og slett gull verdt.

 

Igjen, tusen takk til alle som var med på toktet for en kjempeinnsats!

-Katrine

Vel blåst!