«Men altså: hva skal dere egentlig med alt dette??» lurte trålbasen på da vi sto med de nesten to pallene med materiale som ved toktets slutt skal til Bergen og museet.

Gullprøvene <3

Da passer det fint å ta frem denne tegneserien, for å forklare litt om hva vitenskapelige samlinger er, og hvordan vi jobber med dem. Universitetsmuseet er nemlig mye mer enn utstillingene publikum ser, vi forvalter også et digert forskningsmateriale:

1/10

2/10

3/10

4/10

5/10

6/10

7/10

8/10

9/10

10/10

I forrige post skrev jeg litt generelt om høstens Mareano-tokt til Spitsbergenbanken, og litt om videostasjoner. Her kommer the nitty, gritty, muddy stuff; fysisk prøvetaking.

Faktisk så var det ikke så fryktelig gjørmete denne gangen – det var mer sand enn leire i de fleste prøvene, og vi har (heldigvis!) ikke sett en eneste svamp-spikelsuppe-prøve. Som nevnt så tok vi 158 stasjoner på tre uker, hvorav 16 var såkalte fullstasjoner; her tar vi video, og samler fysisk materiale med grabb, RP-slede og bomtrål.

Grabben tar, som navnet tilsier, en jafs av havbunnen – vi brukte både stor og liten  grabb på dette toktet; da er det enten to store, eller fem små. Grabbprøvene vaskes på en “autosiever” som dessverre ikke er mer automatiske enn at det er en vanndyse som spinner rundt og spyler opp mot den nederste sikten så den ikke går tett – resten er høyst manuelt. Så vi står og spyler og prater ganske mye, det tar litt tid å få sand og leire bort uten å høytrykkspyle dyrene i stykker.

Grabbvasking er en gjenganger – takk og lov(e) for spylevillige geologer som tok mang en tørn sammen med oss! Video:K. Kongshavn 

Bomtrålen er den som medfører mest myldring på dekk – alle (biologer, geologer, kjemikere og sjøfolk) har en tendens til å dukke opp for å se om “det er noe spennende?” når trålen kommer på dekk.

Bomtrålen kommer opp, blir tømt, fangsten fotograferes og grovsorteres, og om tiden strakk til forsøkte jeg å ta bilder av dyr som ikke ser ut som seg selv etter fiksering, som nakensneglen på siste bildet. Video: K.Kongshavn

Bomtrålen er – som du ser – en liten trål, prøvene er ofte mellom 70 og 150 liter (målt i  hvor mange murerbaljer den fyller) – men innimellom graver den seg ned og kommer opp med mange hundre liter.

Det slapp vi her, vi fikk fine prøver – skjønt vi var litt lei kråkeboller etter den som hadde (ca) 2809 stk av kråkebollen Strongylocentrotus sp. i seg..! Når det er enormt mange av noe så kan skiftet bestemme seg for å ta vare på et representativt utvalg og la resten gå på sjøen igjen – det ble tilfellet der.

Det samme gjelder hvis vi får fisk som kan bestemmes sikkert på dekk, da får de gå. Her er en liten kloskate som var innom for ID,  veiing og fotografering.

Kloskaten var hel og frisk, så vi artsbestemte den, tok vekt og foto, og slapp den ut igjen

RP-sleden er en såkalt epibentisk slede, det vil si at den samler dyrene som lever i det øverste sedimentlaget eller svømmer like over det. Mareano opparbeider krepsdyrene i fra RP-sleden, og for å holde dem så hele som mulig vaskes disse prøvene ekstremt forsiktig på dekk ved dekantering; vi bruker en myk vannstråle til å virvle opp krepsdyrene så de fanges i overflatefilmen på vannet, og heller dem forsiktig over i en sikt som står nedsenket i vann. “Restprøven”, det som ikke virvles opp, går til museet. Det samme gjør backupprøven, da det tas to RP-sleder på fullstasjoner, men bare den beste blir opparbeidet av Mareano

RP-sleden kommer på dekk, og krepsdyrene skilles forsiktig ut. Video: K. Kongshavn

Der forholdene tillater det tas det iblant også prøver med boxcorer (firkantet boks som kjøres ned i sedimentet og tar opp en litt større prøve), multicorer (kjører mange små plastrør ned i sedimentet og tar prøver),  og gravitasjonskjerneprøvetager (gravity corer: det er en lang, hul sylinder med en tung vekt på toppen som går metervis ned i havbunnen og tar med seg en lang kjerne av sedimenter opp)  – mest til geologene, om ikke overbruken av «sedimenter» i dette avsnittet var hint nok.

PSA: Google mener “edna” åpenbart er Edna Mode ^^

På halvparten av fullstasjonene har det blitt tatt prøver til eDNA analyser (environmental DNA), hvor man bruker prøver av sedimenter eller filtrert sjøvann til å hente ut informasjon om hvilke arter som finnes der – eller i alle fall så er det dit man håper å komme med tid og stunder, metoden er fortsatt under optimalisering for bruk i havet per i dag.

Prøver til analyser av miljøgifter tok vi også.

Dyrebare prøver som vi gleder oss til å jobbe med

Så for å svare de som lurer på “hva vi skal med alt dette?”

Dette er kjempespennende forskningsmateriale! 

Vi skal sortere, vurdere, artsbestemme, katalogisere, låne ut, og generelt forske på det. Det kommer til å bli brukt i mange prosjekter, og av alt i fra professorer til nye studenter – i inn- og utland.

At Mareano prøvene er samlet, finvasket, fiksert og behandlet etter alle kunstens regler gjør dem rett og slett gull verdt.

Igjen, tusen takk til alle som var med på toktet for en kjempeinnsats!

-Katrine

Vel blåst!