Tag Archives: botryllus

Studentbesøk: Tiril

I november og desember har vi hatt mange besøkende på laben. En av dem er Tiril, som er femte masterstudent ut på Hardbunnsfauna-prosjektet, med base på NTNU Vitenskapsmuseet. Hun forteller: 

Som masterstudent i Hardbunnsfauna-prosjektet får man lære masse nytt!
I mitt prosjekt ser jeg på ascidier, også kjent som sekkdyr eller sjøpung. Dette er en gruppe ryggstrengdyr som folk flest ikke vet noe særlig om – det gjaldt også meg selv før jeg begynte med oppgaven. Som larver svømmer de rundt som små rumpetroll før de bunnslår og omdanner kroppen helt til en slags filtrerende sekk. Siden de voksne dyrene er fullstendig tilpasset en filtrerende livsstil, gjorde det at man ikke gjenkjente sekkdyr som ryggstrengdyr før 1867, og de var frem til da antatt å tilhøre bløtdyrene. Til tross for at man vet mer nå enn før, så er det fortsatt en understudert gruppe med mange problemer å studere nærmere.

I min oppgave ser jeg på grupper hvor det er taksonomiske utfordringer. I flere tilfeller er det slik at genetiske undersøkelser med DNA-barcoding finner større variasjon enn antatt fra morfologi, og man kan da mistenke at det finnes flere arter enn det som er registrert. Tilfeller av dette finnes i slektene Ascidiella og Botryllus, hvor førstnevnte har to kjente arter i Norske vann (A. aspersa og A. scabra) og den siste har én kjent art (B. schlosseri), hvor begge slektene har flere genetiske klader på genet COI.

Innsamling av sekkdyr på Glesvær utenfor Bergen. Mange ulike arter, både solitære og kolonidannende! Foto: Tiril S. Mathisen

En litt annen side av samme sak er at vi har slekter hvor det er registrert flere arter, men de er vanskelige å identifisere og skille fra hverandre med morfologi. Dette gjelder slektene Botrylloides og Didemnum. I disse slektene er det også registrert arter som ikke hører hjemme i Norske vann, såkalte fremmedarter, som kan være skadelige for norsk natur. I førstnevnte slekt mistenkes det feilidentifisering på grunn av at gruppen er krevende å identifisere samt mangelfull litteratur, slik at utbredelsen trolig er større enn registrert. Ved å gjøre morfologiske undersøkelser og sammenlikne med resultater fra DNA-barcoding, kan forhåpentlig bedre trekk dokumenteres, og gjøre identifikasjon enklere for forskere og vanlige folk, i tillegg til å få bedre oversikt over utbredelsen. I Didemnum er artsidentifisering med morfologi krevende, men det er også vanskelig med molekylære undersøkelser, så her har vi lyst til å få noen gode DNA-sekvenser.

Botryllus schlosseri og Botrylloides leachii side om side på et blåskjell. Hvert ‘kronblad’ i de blomsterliknende strukturene er et individ, kalt zooider. Foto: Tiril S. Mathisen

En isolert zooide fra en koloni av Botrylloides leachii. Dette må gjøres for identifisering av arter. Denne er mellom 1 og 2 mm stor. Foto: Tiril S. Mathisen

Under oppholdet mitt i Bergen samlet vi inn levende materiale og studerte det under stereolupe på laboratoriet. Her fikk jeg god hjelp fra eksperter på gruppen, som var utrolig lærerikt! Fra dette materialet og materiale fra museumssamlingene, tok jeg vevsprøver som ble tatt med til DNA-laben. Der lærte jeg å gjøre DNA-barcoding, og det var gøy å være med på hele prosessen fra levende dyr i havet til DNA-sekvenser på PCen. Nå gjenstår det å tolke resultater og skrive oppgaven. Tusen takk for meg!

-Tiril