TangloppeTorsdag: graverne Bathyporeia Lindstrøm, 1855

Noen amfipodegrupper er lettere å kjenne igjen enn andre. En av slektene jeg liker best å finne er Bathyporeia – og lenge var hovedgrunnen for det at de ser litt rare ut. Grunnen til at de ser så rare ut, er fordi de har tilpasset seg et gravende liv.

Den rare øvre antennen til Bathyporeia elegans. Foto: C d'Udekem d'Acoz

Den rare øvre antennen til Bathyporeia elegans. Foto: C d’Udekem d’Acoz

Hvorfor kaller jeg dem rare? Det mest iøyefallende er det inderste leddet på den øverste antennen – dette leddet er i hele slekten stort og klumpete og stikker rett ut framover og så henger liksom resten av antennen ned fra det, som en slapp sytråd. Noen ganger har jeg tenkt at dette må være amfipodenes neseaper, men det viser seg at denne antennen/nesen brukes til mer enn å sjekke opp stilige damer.

Bathyporeia er en av de gruppene vi vet noe mer om enn hvordan de ser ut. Det har vist seg at vi kanskje til og med vet mer om oppførselen og levemåten enn vi vet om hvordan de forskjellige artene egentlig ser ut og hva som er forskjellen på de alle – dette er en gruppe der det er store forskjeller på voksne og yngre amfipoder, og det er også store forskjeller på hannene og hunnene i mange arter. I tillegg holder ofte flere arter til i samme område, og det gjør det ikke noe særlig lettere for de som observerer dem.

Bathyporeia elegans, samlet inn på Kvaløya i Tromsø kommune. Foto: C d'Udekem d'Acoz

Bathyporeia elegans, samlet inn på Kvaløya i Tromsø kommune. Foto: C d’Udekem d’Acoz

Alle Bathyporeia-arter bor i havet, og bortsett fra noen få arter som også tåler litt brakkere vann, er alle ordentlig marine. I Norge har vi seks arter av Bathyporeia. Alle liker seg kun i sand – og da gjerne finkornet sand. Mange av artene lever i tidevannsonen – mellom høyvannslinjen og lavvannslinjen – resten lever på veldig grunt vann. Ofte holder de til i store ansamlinger – med over 1000 individer på en kvadratmeter registrert på både franske og engelske strender langs den engelske kanal. Dette gjør at det er rimelig lett å samle inn en liten mengde av disse amfipodene, og fra 30tallet til rundt 70tallet var det flere forskere som holdt på med akvariestudier av Bathyporeia. Flotte artikler med detaljert informasjon om bevegelse og matauk finnes for de som ønsker å lese.

De fleste Bathyporeia-artene svømmer sjelden, men når de svømmer er det med en viktig grunn – ofte er det for å finne seg en partner. Langs Kanalen er dette spesielt om våren – rundt vårjevndøgn – men mest av alt virker det som at månefasene styrer sjekke-aktiviteten:  det er allerflest som svømmer om natten like før fullmåne og like før nymåne. Det kan henge sammen med at det tar ca 15 dager fra eggene befruktes til de er små juvenile som er klare for å klatre ut i verden på egenhånd, for så “langt sør” kan hunnene få to kull i løpet av et år. Langs våre kyster får de bare et kull i året. Hos hannene som er klare for å reprodusere er det underste antenneparet ekstra langt, så det er nok her lukteorganene deres sitter – amfipodehanner (som så mange andre dyr) kan lukte seg fram til hunnene.

Graving, derimot, er det denne gruppen er eksperter på! Selve nedgravingen i sanden tar ofte kun et sekund (!), alle artiklene som beskriver dette sier at bevegelsene går for fort til at de klarer å si nøyaktig hva som skjer…  Kanskje dette ville vært noe for moderne filmkamera med masse slowmotion? Vi vet de begynner med å presse antennene og hodet ned i sanden med farten fra svømmingen (omtrent som om de tar en selvvalgt frontkollisjon med bunnen), og så bruker de svømmefarten til å presse seg langt nok ned til at beina kan hjelpe til. Her fungerer det store antenneleddet som en plog som deler sanden for at resten av dyret skal kunne bevege seg gjennom sanden.

Illustrasjon av hvordan Bathyporeia sarsi ligger nede i sanden. Legg merke til at ingen del av amfipoden stikker opp av sanden, men at det er en åpning ved hodet/antennene. Fig 1 Nicolaisen & Kanneworff 1969

Illustrasjon av hvordan Bathyporeia sarsi ligger nede i sanden. Legg merke til at ingen del av amfipoden stikker opp av sanden, men at det er en åpning ved hodet/antennene. Fig 1 Nicolaisen & Kanneworff 1969

Når amfipoden har gravd seg helt ned i sanden slapper den litt mer av – nå pumper den store antennen opp og ned ca en gang i sekundet mens tuppen løsner sandkorn foran i hulen. Pumpingen løfter et og et sandkort opp mot munnen – for nå ligger de på ryggen – og så spiser de forsiktig av alt av biologisk materiale som henger fast til sandkornet, før det blir dyttet videre bakover av det fremste beinparet. Beina videre bakover har delvis i oppgave å holde oppe sandtaket i hulen, og delvis dytte sand bakover og amfipoden framover. Bakkroppen ligger framoverbøyd over magen – nesten som en halvlukket foldekniv – og halebeina (uropodene) er spredd ut for å holde oppe taket.

 

Alle de mange børstene på bakkroppen (urosomet) til en generalisert Bathyporeia. Fig 2  fra d'Udekem d'Acoz 2004

Alle de mange børstene på bakkroppen (urosomet) til en generalisert Bathyporeia. Fig 2 fra d’Udekem d’Acoz 2004

De fleste av børstene både på antennene og beina er bevegelige, og det kan virke som om de styres av amfipoden – ikke bare passivt etter hvor motstanden i vannet og sanden dytter dem. Studier danskene Nicolaisen og Kanneworff gjorde på slutten av 1960tallet med Bathyporeia pilosa og B. sarsi i akvarier viste at begge artene brukte børstene aktivt til å plukke opp og flytte sandkorn inn mot munnen og så videre bakover.

Selv om dette kan virke som en ganske beskyttet og rolig tilværelse, er ikke alt bare fryd og gammen for amfipodene i slekten Bathyporeia. Copepoden Sphaeronella paradoxa Hansen, 1897 parasitterer ofte hunner fra artene B. pelagica og B. sarsi – da setter de seg inne i rugeposen og dette hindrer som oftest at det kan være egg eller unger der. Mest sannsynlig kommer copepodene på hunnene når de kommer ut av sanden og svermer. Kanskje kan vi si det er sjekkingen som er den farligste perioden i livet?

Anne Helene


Litteratur:

Fish, J.D., 1975. Development, hatching and brood size in Bathyporeia pilosa and B. pelagica (Crustacea: Amphipoda). Journal of the marine biological Association of the United Kingdom 55: 357-368.

Nicolaisen W, Kanneworff E (1969) On the burrowing and feeding habits of the amphipod Bathyporeia pilosa Lindstrom and Bathyporeia sarsi Watkin. Ophelia 6, 231-250.

d’Udekem d’Acoz C (2004) The genus Bathyporeia Lindström, 1855, in western Europe (Crustacea: Amphipoda: Pontoporeiidae). Zoologische Verhandelingen 348, 1-160.

Watkin, E.E., 1939b. The pelagic phase in the life history of the amphipod genus Bathyporeia. Journal of the marine biological Association of the United Kingdom 23: 467-481