Category Archives: artskunnskap

TangloppeTorsdag: graverne Bathyporeia Lindstrøm, 1855

Noen amfipodegrupper er lettere å kjenne igjen enn andre. En av slektene jeg liker best å finne er Bathyporeia – og lenge var hovedgrunnen for det at de ser litt rare ut. Grunnen til at de ser så rare ut, er fordi de har tilpasset seg et gravende liv.

Den rare øvre antennen til Bathyporeia elegans. Foto: C d'Udekem d'Acoz

Den rare øvre antennen til Bathyporeia elegans. Foto: C d’Udekem d’Acoz

Hvorfor kaller jeg dem rare? Det mest iøyefallende er det inderste leddet på den øverste antennen – dette leddet er i hele slekten stort og klumpete og stikker rett ut framover og så henger liksom resten av antennen ned fra det, som en slapp sytråd. Noen ganger har jeg tenkt at dette må være amfipodenes neseaper, men det viser seg at denne antennen/nesen brukes til mer enn å sjekke opp stilige damer.

Bathyporeia er en av de gruppene vi vet noe mer om enn hvordan de ser ut. Det har vist seg at vi kanskje til og med vet mer om oppførselen og levemåten enn vi vet om hvordan de forskjellige artene egentlig ser ut og hva som er forskjellen på de alle – dette er en gruppe der det er store forskjeller på voksne og yngre amfipoder, og det er også store forskjeller på hannene og hunnene i mange arter. I tillegg holder ofte flere arter til i samme område, og det gjør det ikke noe særlig lettere for de som observerer dem.

Bathyporeia elegans, samlet inn på Kvaløya i Tromsø kommune. Foto: C d'Udekem d'Acoz

Bathyporeia elegans, samlet inn på Kvaløya i Tromsø kommune. Foto: C d’Udekem d’Acoz

Alle Bathyporeia-arter bor i havet, og bortsett fra noen få arter som også tåler litt brakkere vann, er alle ordentlig marine. I Norge har vi seks arter av Bathyporeia. Alle liker seg kun i sand – og da gjerne finkornet sand. Mange av artene lever i tidevannsonen – mellom høyvannslinjen og lavvannslinjen – resten lever på veldig grunt vann. Ofte holder de til i store ansamlinger – med over 1000 individer på en kvadratmeter registrert på både franske og engelske strender langs den engelske kanal. Dette gjør at det er rimelig lett å samle inn en liten mengde av disse amfipodene, og fra 30tallet til rundt 70tallet var det flere forskere som holdt på med akvariestudier av Bathyporeia. Flotte artikler med detaljert informasjon om bevegelse og matauk finnes for de som ønsker å lese.

De fleste Bathyporeia-artene svømmer sjelden, men når de svømmer er det med en viktig grunn – ofte er det for å finne seg en partner. Langs Kanalen er dette spesielt om våren – rundt vårjevndøgn – men mest av alt virker det som at månefasene styrer sjekke-aktiviteten:  det er allerflest som svømmer om natten like før fullmåne og like før nymåne. Det kan henge sammen med at det tar ca 15 dager fra eggene befruktes til de er små juvenile som er klare for å klatre ut i verden på egenhånd, for så “langt sør” kan hunnene få to kull i løpet av et år. Langs våre kyster får de bare et kull i året. Hos hannene som er klare for å reprodusere er det underste antenneparet ekstra langt, så det er nok her lukteorganene deres sitter – amfipodehanner (som så mange andre dyr) kan lukte seg fram til hunnene.

Graving, derimot, er det denne gruppen er eksperter på! Selve nedgravingen i sanden tar ofte kun et sekund (!), alle artiklene som beskriver dette sier at bevegelsene går for fort til at de klarer å si nøyaktig hva som skjer…  Kanskje dette ville vært noe for moderne filmkamera med masse slowmotion? Vi vet de begynner med å presse antennene og hodet ned i sanden med farten fra svømmingen (omtrent som om de tar en selvvalgt frontkollisjon med bunnen), og så bruker de svømmefarten til å presse seg langt nok ned til at beina kan hjelpe til. Her fungerer det store antenneleddet som en plog som deler sanden for at resten av dyret skal kunne bevege seg gjennom sanden.

Illustrasjon av hvordan Bathyporeia sarsi ligger nede i sanden. Legg merke til at ingen del av amfipoden stikker opp av sanden, men at det er en åpning ved hodet/antennene. Fig 1 Nicolaisen & Kanneworff 1969

Illustrasjon av hvordan Bathyporeia sarsi ligger nede i sanden. Legg merke til at ingen del av amfipoden stikker opp av sanden, men at det er en åpning ved hodet/antennene. Fig 1 Nicolaisen & Kanneworff 1969

Når amfipoden har gravd seg helt ned i sanden slapper den litt mer av – nå pumper den store antennen opp og ned ca en gang i sekundet mens tuppen løsner sandkorn foran i hulen. Pumpingen løfter et og et sandkort opp mot munnen – for nå ligger de på ryggen – og så spiser de forsiktig av alt av biologisk materiale som henger fast til sandkornet, før det blir dyttet videre bakover av det fremste beinparet. Beina videre bakover har delvis i oppgave å holde oppe sandtaket i hulen, og delvis dytte sand bakover og amfipoden framover. Bakkroppen ligger framoverbøyd over magen – nesten som en halvlukket foldekniv – og halebeina (uropodene) er spredd ut for å holde oppe taket.

 

Alle de mange børstene på bakkroppen (urosomet) til en generalisert Bathyporeia. Fig 2  fra d'Udekem d'Acoz 2004

Alle de mange børstene på bakkroppen (urosomet) til en generalisert Bathyporeia. Fig 2 fra d’Udekem d’Acoz 2004

De fleste av børstene både på antennene og beina er bevegelige, og det kan virke som om de styres av amfipoden – ikke bare passivt etter hvor motstanden i vannet og sanden dytter dem. Studier danskene Nicolaisen og Kanneworff gjorde på slutten av 1960tallet med Bathyporeia pilosa og B. sarsi i akvarier viste at begge artene brukte børstene aktivt til å plukke opp og flytte sandkorn inn mot munnen og så videre bakover.

Selv om dette kan virke som en ganske beskyttet og rolig tilværelse, er ikke alt bare fryd og gammen for amfipodene i slekten Bathyporeia. Copepoden Sphaeronella paradoxa Hansen, 1897 parasitterer ofte hunner fra artene B. pelagica og B. sarsi – da setter de seg inne i rugeposen og dette hindrer som oftest at det kan være egg eller unger der. Mest sannsynlig kommer copepodene på hunnene når de kommer ut av sanden og svermer. Kanskje kan vi si det er sjekkingen som er den farligste perioden i livet?

Anne Helene


Litteratur:

Fish, J.D., 1975. Development, hatching and brood size in Bathyporeia pilosa and B. pelagica (Crustacea: Amphipoda). Journal of the marine biological Association of the United Kingdom 55: 357-368.

Nicolaisen W, Kanneworff E (1969) On the burrowing and feeding habits of the amphipod Bathyporeia pilosa Lindstrom and Bathyporeia sarsi Watkin. Ophelia 6, 231-250.

d’Udekem d’Acoz C (2004) The genus Bathyporeia Lindström, 1855, in western Europe (Crustacea: Amphipoda: Pontoporeiidae). Zoologische Verhandelingen 348, 1-160.

Watkin, E.E., 1939b. The pelagic phase in the life history of the amphipod genus Bathyporeia. Journal of the marine biological Association of the United Kingdom 23: 467-481

TangloppeTorsdag: Når amfipodene angriper…

Forrige uke eksploderte mediene av amfipodehistorier. I alle fall en amfipodehistorie – fra den andre siden av jorden – fra like ved Melbourne, Australia. (Her er lenke til NRK sin versjon av historien).  Vi har fått se skrekkfilmaktige bilder av blodige bein og det er i alle fall helt sikkert at den 16 år unge mannen som ville avkjøle beina sine etter fotballkampen både har hatt store smerter og nok har blitt veldig skremt. Historien – slik den er blitt fremstilt i media – har nok også skremt mange andre rundt om i verden – mange sier nå  de er redde for å bade, de vil ikke ende opp som skrekkfilmmateriale. Kolleger fra Museum Victoria i Melbourne måtte plutselig svare på masse spørsmål om hvilke dyr det egentlig var, om de var farlige, hvordan skulle man behandle skaden, etc – her er deres gode oppsummering av arbeidet med saken.

Forsiden på Euronews sin nettside-sak om angrepet på guttens bein. Teksten dekker over mesteparten av skadene, heldigvis?. Foto: Faksimile fra euronews.com

Forsiden på Euronews sin nettside-sak om angrepet på guttens bein. Teksten dekker over mesteparten av skadene, heldigvis?. Foto: Faksimile fra euronews.com

Sakens fakta – slik det er mulig å sammenstille dem fra forskjellige medier og etter spørsmål og diskusjoner med andre krepsdyrforskere – er

* en ung mann stod ca 30 minutter i vinterkaldt sjøvann (Melborune style – så ikke så kaldt som Norsk vintersjøvann!) så langt ut han kunne stå uten av shortsen ble våt – direkte etter fotballspilling – ingen dusj eller fotvask – men sokker og sko var tatt av
* da den unge mannen kom opp av vannet, merket han at noe satt fast på beina, og da han prøvde å børste det bort, oppdagen han at han blødde fra masse små sår – disse sårene er beskrevet som “pinpricks” av de fleste, inkludert faren hans, og både familien og legene på sykehuset han ble tatt til, har sagt at det som var mest uvanlig med disse småsårene var at de ikke ville stoppe å blø

Bilde av (en av) lysianassoid amfipode som ble samlet inn av guttens far like etter angrepet på guttens bein. Foto: C Farrelly, Museum Victoria

Bilde av (en av) lysianassoid amfipode som ble samlet inn av guttens far like etter angrepet på guttens bein. Foto: C Farrelly, Museum Victoria

* den unge guttens far dro dagen etter tilbake til samme stranden, og hadde med seg et nett med kjøtt og beinbiter (rå), og lot de henge ute i vannet i ca 30 minutter, før han tok dem opp igjen og samlet inn de dyrene som hadde kommet til for å spise. Faren filmet også fangsten mens dyrene fremdeles spiste på åtet
* “fangsten” ble tatt med til Museum Victoria i Melbourne, der krepsdyrforskere fant at de fleste dyrene i innsamlingen var amfipoder fra gruppen Lysianassoidea.

 

 

Først av alt: angrepet ser heldigvis ikke ut til få noen varige fysiske konsekvenser for den unge mannen. Om han – eller andre – blir redde for å bade, vil det være trist – det er ikke farligere å vasse langs stranden i dag enn det var for to uker siden. Og før noen kommer og sier “det er massevis av farlige dyr i Austraila” – la oss med en gang si at amfipoder ikke blant de farlige dyrene.

Det gikk mellom et halvt og et døgn mellom “angrepet” og innsamlingen faren utførte. Svette idrettsbein er heller ikke det samme som rå grillmat, det kan også tenkes at en del arter varierer veldig i spisevanene sine med døgn (og lys-) forhold. Men farens innsamling fikk nok med seg i alle fall deler av den faunaen som er tilbøyelig til å spise kjøtt ved den stranden sønnen ble skadet.

En "sverm" av lysianassoide amfipoder spiser på rur-larve-oppsamlinger. Bildet er tatt i et akvarium, men både amfipoder og larver kom sammen i innsamling. Foto: AH Tandberg

En “sverm” av lysianassoide amfipoder spiser på rur-larve-oppsamlinger. Bildet er tatt i et akvarium, men både amfipoder og larver kom sammen i innsamling. Foto: AH Tandberg

Det er ikke noe overraskende at farens innsamling for det meste resulterte i dyr vi vet er åtseletere – han hang ut en hel liten fastfood-restaurant for dem. Det er heller ikke uvanlig at små åtseletere i havet opptrer i det som med et litt løst uttrykk kan beskrives som “svermer” – det har kanskje mest av alt å gjøre med måten maten de leter etter er distribuert. Det er heldigvis ikke et jevnt lag med åtsel (død fisk, døde evertebrater, døde hvaler, døde fugler, etc) på havets bunn – disse matfatene er det vi kan tenke på som “klumpvis fordelt” mat. Noen av disse matfatene vil være små – som for eksempel et annet evertebrat dyr – andre vil være gigantiske – som foreksepmel en hval som har blitt gammel og trett av dage. I havet (og i ferskvann med) vil dyr som før synke til bunnen – hvis det er langt ned til bunnen vil de kanskje bli gnafset litt på på veien, men de ender opp på bunnen. Det er jammen bra vi har åtseletende dyr – og det er mange grupper dyr som har åtseletere – ellers ville det sikkert ikke sett så digg ut i havet. Renovasjonsarbeidere kan være en god måte å tenke på disse dyrene som. Det kan også tenkes at en del av disse dyrene vil være med på en rovjakt hvis de finner et bytte som er saktegående nok (eller helt stillestående) – men de er i utgangspunktet ikke rovjegere – de liker at maten står/ligger i ro. Måten de finner maten (åtselen) på, er ved hjelp av lukteorganer, så jo mer det lukter jo flere åtseletere vil finne veien.

Innholdet fra en amfipodefelle som har stått ute ca 24 timer på 2350m dyp i Norskehavet. Silden ble brukt som åte, og var død i hele samlingsprosessen. Denne prøven inneholdt minst 9 forskjellige arter lysianassoide amdipoder - de fleste ligger under silden. Foto: AH Tandberg

Innholdet fra en amfipodefelle som har stått ute ca 24 timer på 2350m dyp i Norskehavet. Silden ble brukt som åte, og var død i hele samlingsprosessen. Denne prøven inneholdt minst 9 forskjellige arter lysianassoide amdipoder – de fleste ligger under silden. Foto: AH Tandberg

De fleste tidligere registrerte historier av bitt fra åtseletende små krepsdyr i fjæresonen, er at isopoder (tanglus) fra gruppen Cirolinidae eller Aegidae har tatt et eller to små bit på beina til folk som vasser. Disse tanglusene er ca en cm lange, og til vanlig graver de seg litt ned i sanden når de ikke spiser på gammel råtten fisk. Bittene kan minne om kleggbitt, men kleggen er en mye mer standhaftig plager, og kleggbitt er mye vanligere enn tanglusbitt. De fleste reagerer vanligvis på tanglusbitt med å børste dem bort og kanskje sprelle litt i vannet, og så forsvinner de. Det er derfor sjelden at vi hører om folk som har fått mer enn et bitt i løpet av et bad (og det kan ofte være det eneste bittet de får i livet av tanglus). Munndelene  – og spesielt framdelen av mandibelen (incisor) er formet slik at de lett kan bite av en liten bit kjøtt. Det er derfor vi kjenner når de biter. Slike munndeler er logisk hvis man lever av å gnafse i seg (dødt) kjøtt.

En mengde lysianassoide amfipoder (alle de orange dyrene) spiser på en død Gammarus setosus. Bildet er fra akvarium, både de lysianassoide amfipodene og Gammarus setosus levde sammen i begynnelsen, og kom fra samme innsamlingssted og tid. Foto: AH Tandberg

En mengde lysianassoide amfipoder (alle de orange dyrene) spiser på en død Gammarus setosus. Bildet er fra akvarium, både de lysianassoide amfipodene og Gammarus setosus levde sammen i begynnelsen, og kom fra samme innsamlingssted og tid. Foto: AH Tandberg

Mange – både i media og blant forskerne som har diskutert hendelsen i søraustralia – har lurt på hvorfor sårene blødde så mye. En av teoriene, som vi ikke har noe annet belegg for enn spekulasjon, er at det kan ha vært noe som stopper blodet fra å levre seg i spyttet – eller magejuicene – til de dyrene som spiste på ham. Dette er ting som ikke har blitt påvist i noen amfipoder, hos isopoder er det foreslått som noe de blodsugende fiskeparasittene i familien Rocinela kan ha – men vi har ikke påvist det der heller. Det kan være logisk å ha slike antikoagulanter hvis man skal suge blod – ellers vil det fort bli tungt å få i seg noe annet enn dannende skorpe på alle hull som blir laget.

Det er viktig å understreke at dette er første gangen vi har hørt om så sterke resultater av møter med amfipoder og isopoder i fjæra. Vi kjenner ikke til noen giftige amfipoder eller isopoder, og det er ikke farlig å holde dem i hånden, eller å vasse eller bade i områder der de holder til. Artikler som beskriver skader fra krepsdyr nevner dem kun såvidt, og da kun fordi det finnes noen isopoder som kan gi et ufarlig men irriterende lite bit. Artikler som beskriver hvor fort åtsel blir spist av disse dyrene er en annen ting. Da kan vi snakke både tempo og volum oppspist åtsel. Det holder badestrendene dine rene for biologisk “søppel”, og er en “tjeneste” vi vanligvis liker at disse dyrene utfører for livet i havet. Det er ikke farlig for noen som ikke er åtsel.

Anne Helene


Litteratur:

Burke WA 2002. Skin problems from marine arthropods. Dermatologic Therapy 15, 43-36.

Duband S, Forest F, Gaillard Y, Dumollard JM, Debout M & Péoc’h M 2011. Macroscopic, histological and toxicological aspects of early Gammarus pulex scavenging. Forensic science international, 209(1), e16-e22.

Vanin S & Zancaner S 2011. Post-mortal lesions in freshwater environment. Forensic science international, 212(1), e18-e20.

SommerLopper: Jakten på det ultimate tokt-postkortet…

Hilde, Anne Helene og Tone på dekk. Foto: AH Tandberg

Hilde, Anne Helene og Tone på dekk. Foto: AH Tandberg

Inspirert av forrige ukes blogpost om GO Sars sin reisebrev-artikkel fra en sommerinnsamlingsreise, har vi bestemt oss for å modernisere sjangeren og skrive våre egne “Beretninger om en i 2017 foretatt zoologisk (og geobiologisk) reise”. Vi er ombord på forskningsfartøyet G.O.Sars, og toktet vi er på er organisert for og av KG Jebsen Senter for DyphavsForskning ved UiB. Biologene som jobber med “store ting” er Hilde og Tone som er straks ferdige masterstudenter fra Institutt for Biologi og Anne Helene fra Universitetsmuseet.

Reisebrev er kanskje ikke så vanlig lengre, men det er ikke lenge siden vi sendte mange postkort fra hver reise vi foretok på land. Siden vi er på havet og det ikke er noen postkasse i nærheten har vi bestemt oss for å sende dere postkortene våre som en blog. Da blir det mange postkort på en gang. Kanskje et av dem er det ultimate for deg? God lesing!

Hilde, Tone, Anne Helene


KGJebsenCDeepSea-tokt-leg2


Hei! Jeg er fortsatt ute på havet, mer nøyaktig langt ute i norske havet. Her er det flatt og nesten ingen bølger! Det er ikke noe som heter en typisk dag her på G.O. Sars. Vi jobber gjerne på skift, noen ganger om natten, noen ganger om dagen. Det kan hende vi sitter oss på møterommet og jobber med arbeidet vårt individuelt, og det er en perfekt plass å diskutere problemstillinger med kollegaer. På båten er det både geologer, biokjemikere, mikrobiologer og marinbiologer som skal få prøver fra dyphavet. Prøvene samples ved hjelp av en ROV, som er et fjernstyrt kjøretøy tilpasset for å jobbe helt ned til 6000 meters dyp! For mange av oss blir det en del tid i ROV rommet hvor man kan se live hvordan det ser ut i dypet. Når ROVen kommer «på land» kommer forskerne løpende for å hente fangsten sin. For oss biologer blir det ganske mange timer på laboratoriet hvor vi sorterer alle dyr vi finner. Disse dyrene kan være 1-2 millimeter og oppover i størrelse, så å gå igjennom prøver med mye sand og stein kan ta lang tid. Men heldigvis er det veldig kjekt arbeid og vi finner mange kule dyr!  Håper alt står bra til på fastlandet!
Livet på forskningsbåten


ROV slurping
En ROV er en ubemannet undervannsbåt, den blir styrt fra et kontrollrom på skipet. ROVen som brukes på dette toktet heter Ægir 6000. I teorien skal den kunne gå ned til 6000 meters dyp. Så langt ned har de ikke testet om den tåler enda, men jeg har personlig sett den slå sin egen rekord med å dykke ned til over 3000 m i fjor. Fun fact: ROVen Ægir 6000 har fått navnet sitt fra en jotun i norrøn mytologi og betyr den som rår over havet. Ifølge norrøn mytologi var jotunen Ægir den som inviterte æsene til ete- og drikkegilde, og Odin mente at Ægir brygget det beste ølet.

ROVen blir heist opp på dekk.

ROVen blir heist opp på dekk.

Videre til de mer seriøse temaene; hvordan fanger man dyr med denne store farkosten? Ægir har 2 armer, høyre heter Titan og venstre heter Atlas. Vi har utstyrt Ægir med noe vi kaller en suction sampler, som kan oversettes til en støvsuger på godt norsk. Ægir har også et utrolig bra kamera, slik at når vi ser interessante dyr kan vi støvsuge det opp. Ved hjelp av ROV gutta på kontrollrommet får vi velge ut hva vi vil plukke med oss. Vi kan ta 5 ulike prøver ettersom vi har 5 kammer som roterer rundt etter hver prøvetaking, da vet vi presis hvor støvsugeprøve nummer 1 er fra, nummer 2 osv. Støvsugeren kan fange dyr som lever nedi og oppå sedimentene, i tillegg til de som svømmer over havbunnen. Om selve fangsten kan dere lese om i Tones postkort. Støvsugeren styres av høyrearmen Titan. Finmotorikken er helt utrolig, kloen på armen kan snurres og bøyes i alle retninger. Utrolig praktisk! Et av dyrene på ønskelisten var å samle inn en spesiell type mangebørstemark. Akkurat disse er så tynne og lange at de ser ut som en gresslette. Sammen med disse bor det ulike typer dyr, og når man støvsuger mangebørstemarken, får man det som lever sammen med den og. Veldig interessant og praktisk at man får flere ulike typer dyr på en gang. Kloen titan kan også brukes til andre ting, ROV teamet fanget for eksempel en fisk med den. De er utrolig dyktige, og det er utrolig kult å se!


Hei alle landkrabber! På G.O Sars har vi klart å fange mange kule dyr! Vi har tatt prøver ved varmekilder på midthavsryggen i Norskehavet. Vi har tatt 2 typer prøver; en støvsuger (suction sampler) som vi bruker til å suge til oss det som lever på/ved varme og kaldekilder. I disse prøvene har vi blant annet funnet snegler (både store og små – butte og spisse!), børstemarker (polychaeta), tanglopper (amfipoder), anemoner, reker og fisk. Det sies at hver varmekilde har sin egen fisk, og denne fisken ved Loke slottet (som området heter) har vi bare hatt 2 av tidligere, men vi har klart å fange 4 til! Vi har også lagt ut noen feller, noe dere kan lese mer om i Hilde sitt postkort. På ROV rommet hvor vi kan se hva som skjer i dyphavet live ble det også gjort en del filming av dyrene som lever nede på lokeslottet. Vi fikk filmet amfipoder (Exitomelita sigynea) som reproduserte seg (some lovin’), tusenvis av snegler som levde på varmekildene og på børstemark matter (som ser ut som flekker med gress). Vi så også flere av disse unike fiskene, samt hvite og mørke anemoner. Vi klarte også å filme en dumbo blekksprut! Filmen er av høy kvalitet og vi skal bruke den til å formidle forskningen vi gjør. Vi skal ta ut stillbilder som skal brukes i artikler til å illustrere hva som faktisk finnes på 2300 meters dyp ved varme og kaldekilder. Og det blir kule bilder det! I år satt vi også ut kubein. Ja, som i beinet inni en faktisk ku – ikke verktøyet. Når store dyr (for eksempel hval) dør, så faller kroppen ned på havbunnen. Mange små dyr kommer da og spiser resten av hvalen, også skjelettet. Slike skjelett fungerer då som en oase av mat. Så ved å plassere ut et kubein (ettersom vi ikke har noen hval bein..) kan vi simulere slike hval fall. Så til neste år skal vi hente kubeinene og se hva som har spist på de. Det blir kjempe spennende! Sees snart?
Tone


En av oppgavene våre på toktet var å sette ut to feller i håp om å fange amfipoder. Fellene består av et plastrør med et finmasket nett i den ene enden, og en trakt i den andre. Trakten gjør at amfipodene kan lett svømme inn i fellen, men vil ha vanskelig for å svømme ut igjen. Ettersom vi vet at noen av amfipodene er åtseletere, la vi en åpnet sild i hver felle som åte. Da vil den lukte godt, og trekke til seg åtseleterne. Dette forsøkte vi på fjorårets tokt også, men med litt dårlig planlegging. Da ble fellene festet på ROVen rett ved propellene. Det ble ikke en suksess, og derfor forsøkte vi noe nytt i år. Denne gangen ble de ankret med en vekt og selve fellen fløt ca 10 – 20 cm over havbunnen. De ble fraktet ned på ca 2300 meter dyp, i nærheten av de varme kildene. De ble liggende der i ca 2 døgn, og resultatet i en av fellene er dere på bildet. Som dere ser hadde amfipodene spist ganske mye av fisken, og det var veldig overraskende for meg. Imponerende mye! Det var også flere forskjellige arter enn forventet, noe som gjorde amfipode-dronningen Anne Helene veldig glad. Innholdet ble fotografert og sortert for å bli tatt vare på, og etter toktet skal Anne Helene få kose seg videre med å identifisere hver enkelt. Vi var fornøyde med fangsten!

Amfipodefangsten sammen med silden. Legg merke til hvor mye de har spist midt på buken! Foto: H Dybevig

Amfipodefangsten sammen med silden. Legg merke til hvor mye de har spist midt på buken! Foto: H Dybevig

Hilde


Nei, dette kan vi ikke streame live på nettet!

Oi!

Det blir pornofilm!

Wow – så akrobatisk!

Det var mange kommentarer som strømmet på i ROV-rommet (Central Operation) da vi fikk de første bildene av vent-amfipodene på Lokeslottet i år. Vi var ferdige med dykkets geologiske innsamlinger, og ROVen svømte opp til foten av skorsteinen der vi vet Exitomelita sigynae holder til. Vi biologene gledet oss stort til det hele, for årets dykk har blitt livestreamet (se lenke nederst i blogposten) og vi var klare til å forklare dyphavsbiologi til alle og enhver som ville innom facebooksiden til toktet. Og hva så vi? E. sigynae i gang med å sikre neste generasjon.

E. sigynae er den mest karakteristiske av de amfipodene vi bare finner på varmekilder i Norskehavet, mest fordi den holder til så nært selve utblåsningspunktet der den sitter på skorsteinen. Men den er ikke den eneste amfipoden som finnes på Lokeslottet – det  er flere andre arter også. Familien Oedicerotidae (her står det litt om noen Oedicerotidae) er kanskje mest vanlig – og der har vi har en ny art som vi er i ferd med å beskrive! I tillegg er barittfeltet rundt en liten urskog av amfipoder (inni urskogen av polychaeter). Her finner vi både store og små amfipoder, og det har blitt mye spennende med hjem til laben. Fellene som Hilde skrev om var også fulle av åtseletende Lysianassider (slike som Tmetonyx cicada – selv om den ikke var i prøvene nå) – blant annet Eurythenes gryllus, så nå har vi har både mange arter fra mange familier og noe vi ikke helt vet hva er…

Anne Helene


Lenker:

KG Jebsen Centre for Deep Sea Research
Twitter: @KGJebsenCDeepSea
Facebook: @KGJebsenCDeepSea
Livestreaming av dykk (vi er like nord for Jan Mayen)

Sommersending av NorBOL-dyr

(alternativ tittel: Søte sjøpølser..!)

Elpidia glacialis samlet inn av CGB. Foto: K.Kongshavn

Elpidia glacialis samlet inn av CGB i fra 2425 m dyp i 2008. Foto: K.Kongshavn

-Ooooh, Elpiiiidiaaa!

Nå er det ganske lenge siden sist jeg var med MAREANO på tokt, men jeg har gode minner om å sitte (stablet i høyden) i videorommet og spise smågodt mens vi fulgte med på skjermen som sendte live i fra Campod’en nede på bunnen, og ropte ut navn på dyrene etter hvert som de dukket opp til notattakeren, som forsøkte å få skrevet ned alt i riktig rekkefølge..!

Disse rare små sjøpølsene – i slekten Elpidia – var en favoritt, og er det fremdeles – de er rett og slett ganske bedårende, der de tusler rundt. Jeg finner dessverre ikke video av dem online – men her er en av noen av slektningene deres, i slekta Scotoplanes.

Dyrene i videoen – Scotoplanes sp. – har det blitt skrevet en god del om, bl.a. har Echinoblog (anbefales!) laget to fine poster om dem. De finner du her og her.

I den nyeste pigghud-platen vi sender for NorBOL (den er på vei til Canada for sekvensering mens jeg skriver dette) så har vi med to Elpidia – antakelig E. glacialis, men som for så mange marine evertebratarter vet vi enda ikke helt hvem som er hvem, for ikke å snakke om hvor de holder til. At disse dyrene lever på store dyp gjør dem ekstra vanskelige å studere – disse to ble samlet inn av Centre for Geobiology i fra omkring 2400 meters dyp i henholdsvis 2008 og 2009.  Det blir spennende å se om vi får sekvenser på dem – vi krysser fingrene! Kanskje finner Anne Helene & co noen ferskere dyr til oss på årets tokt..?
I samme forsendelsen er en plate med børstemark, og en med krepsdyr. På alle tre platene er det en god blanding av dyr som har blitt samlet inn gjennom store prosjekter (som f.eks. MAREANO og CGB), og dyr vi har samlet selv på små og store tokt.

ccdb23982_poly_resized resized_barcoding-specimens1Vi håper på gode sekvenser og spennende resultater!

-Katrine

Vel overstått #Polychaetdag!

Den 1. juli ble den internasjonale børstemarkdagen markert for tredje gang. Tradisjonen begynte som en minnemarkering for Kristian Fauchald, en markant personlighet i “polychaetologenes” sirkler. Han gikk bort i 2015, hvor han ville fylt 80 år den 1. juli.

Du kan lese mer om Kristian og om børstemarkdagen her: The 1st International Polychaete day (på engelsk).

Her finner du feiringene over hele verden det første året, og for i fjor som Storify-oppsummeringer på Twitter – årets bidrag ligger under #Polychaeteday.

Her er et utvalg av dyrene vi samlet under  #AnnelidaCourse2017 som ble arrangert på Espegrend i juni. Fra øverst til venstre: Glyceridae, Syllidae, Spionidae, Cirratulidae, Phyllodocidae, Scalibregmatidae, Flabelligeridae, Polynoidae, Serpulidae og Cirratulidae (foto & grafikk: K.Kongshavn)

Her er et utvalg av dyrene vi samlet under #AnnelidaCourse2017 som ble arrangert på Espegrend i juni. Fra øverst til venstre: Glyceridae, Syllidae, Spionidae, Cirratulidae, Phyllodocidae, Scalibregmatidae, Flabelligeridae, Polynoidae, Serpulidae og Cirratulidae (foto & grafikk: K.Kongshavn)

Vi skrev en mer utfyllende feiringspost på den engelske bloggen, klikk her om du vil lese mer