Tag Archives: Rødlister

Påskehilsen fra hjemmekontorene!

Hva gjør man, når arbeidsplassen plutselig må stenges ned av smittevernhensyn? Det er et spørsmål mange i Norges land har måttet stille seg – og vi som jobber med evertebratsamlingene til Universitetsmuseet i Bergen er intet unntak. Den 13. mars ble campus stengt, og siden har vi hatt hjemmekontor (og for mange også hjemmeskole/barnehage). Alle har vi vel ting vi ikke får gjort nå, når vi ikke har tilgang på fasilitetene som vi bruker til vanlig – det er en ting å ta med seg laptopen hjem, men kjemikalier, avtrekksskap, fotooppsett, DNA-lab, og hundrevis av prøver lar seg ikke medbringe.

Men vi er jo på jobb allikevel – så hvilke oppgaver gyver man løs på? Og hvordan holder vi på det gode arbeidsmiljøet vårt når vi ikke ses på ukevis? For sistnevnte har vi startet virtuell morgenkaffe på Teams, klokka 10 svinger folk fra samlingene innom der for å snakke litt om løst og fast. Det deles matoppskrifter, linker til diverse foredrag og dårlige memes, problemer luftes og løses, og vi får sosialisert oss litt. Det er ingen fullgod erstatning for den daglige kontakten, men det hjelper i alle fall litt på.

For et innblikk i hva folk gjør nå så har vi invitert folk til å sende inn en hilsen i fra sine hjemmekontorer, her er noen bidrag:


«Hjemme-alene-fest» med Tangloppene

Hjemmekontor… Jeg skal innrømme at i en liten, øgleaktig del av hjernen min gledet jeg meg et lite øyeblikk over at jeg skulle få mye tid på hjemmekontoret da vi ble sendt hjem 13 mars – i alle fall etter at «flytte-ut-av-universitetscampus-for-en-stund» stresset hadde lagt seg. For jeg pleier å stave hjemmekontor med G istedenfor H. Gjemmekontor. En god plass å gjemme seg unna for å få skrevet de artiklene det er vanskelig i en travel kontorhverdag å finne konsentrasjon til. Lett for meg å si, for jeg er en av de som ikke samtidig må drive hjemmeskole eller hjemmebarnehage, og jeg har en en stor bunke manuskripter som burde få litt tid og omsorg.

Men hva er det jeg skriver på da, her jeg gjemmer meg hjemme? Det handler for det meste om tanglopper – så dette blir nesten en liten TangloppeTorsdag en dag for tidlig.

Sammen med Wim Vader i Tromsø har jeg skrevet på en serie av artikler om dyregrupper som forskjellige amfipoder bruker som bosted. Vi har tidligere skrevet om amfipoder som bor på andre krepsdyr, eller rundt og inni bløtdyr (du kan lese mer om et slikt eksempel her), og skriver vi om amfipoder som bor sammen med (på eller inni) anemoner. Det høres kanskje ikke så dumt ut å bo inni en anemone, men det er ikke så lett heller. Anemonene har nemlig nesleceller – på samme måte som brennmaneter (de er i samme dyrerekken: nesledyr), og hvor gøy er det egentlig å bo midt mellom nesleceller? Allikevel er det noen som synes det er toppen – kanskje finner de veldig god beskyttelse fra mange andre akkurat der?

Tangloppearten Onisimus normani er en av flere arter som liker seg inne i anemoner – men det er mange arter det er lett å forveksle den med. Derfor skriver vi også på en artikkel om hvordan vi kan skille disse nære artene fra hverandre. I slike artikler er det viktig med gode tegninger, så jeg har brukt mange lange dager på å tegne.

Onisimus normani

Er det så bare fryd og gammen med hjemmekontor? Det er av og til vanskelig å holde konsentrasjonen oppe selv når alt ligger til rette for en lang og god dag uten avbrytelser. De avbrytelsene kommer jo litt allikevel – vi har gruppe-kjatter og videomøter over en lav sko, og nede frister både kjøkkenet med god te og hagen med sol på terrassen. Det er kanskje bra det også? Denne blogg-teksten ble skrevet fra solstolen… 😉

-Anne Helene


Bildemikk og fuglekikk

Det siste jeg fikk gjort som gikk etter planen før nedlåsning var å få sendt av sted en pakke med vevsprøver i fra bl.a. Hardbunnsfauna– og NorHydro-prosjektet til analysering i Canada. Her venter vi på resultater, men det tar nok en stund før vi får disse – det er unntakstilstand der borte også. Da platene ble sendt var neste plan å gå i gang med å lage flere plater, denne gangen med fokus på krepsdyr og pigghuder – men for å kunne gjøre dette, må jeg være på lab.

Hjemmekontor: Photoshop og Illustrator, morgenkaffe på Teams, webseminar og -kurs, oppfølging av NorBOL og rydding i DNA-data, fancy lunsj, sinna svarttrost (det var tomt for mat), og tekniske frustrasjoner i skjønn(?) forening

Så det står på vent – men jeg har langt i fra manglet ting å drive med: dagene har gått til å blant annet lage figurer til artikler vi har på trappene; så langt har jeg satt sammen 15 plansjer som hver består av mange bilder – og alle disse skal redigeres. Redigeres skal også nettsidene våre, jeg har oppdatert informasjonen om Artsprosjektene som styres i fra UM, og begynt å rydde i en del annen tekst. Vi arbeider også med en rapport på feltarbeidet vi hadde i Saltstraumen i fjor, der skal jeg klargjøre oversikter over materiale og lage illustrasjoner og kart. Databasen vår får også litt ekstra oppmerksomhet i disse dager – noe som kan tære litt på tålmodigheten når WI-FI, servere og VPN går i stå.. For avvekslingens del har jeg lekt meg litt med ulike videoredigeringsprogram, her er et tidlig forsøk i fra oppstartsworkshopen på Hardbunnsfauna for ganske nøyaktig ett år siden (jeg glemte visst å ta bort lyden – beklager! Mute før du spiller for å slippe vindens sus..!).

Cateringen er ganske upåklagelig her i heimen – men som jeg gleder meg til kunne ta en fysisk kaffepause med folket igjen 😊 I mangel av kolleger i nærheten så holdes underholdes jeg av fuglene i hagen – og de av meg!

-Katrine


Hot desking med ponnier

Fra Tom og Nataliya rapporteres det om harde kamper om arbeidsplassen, da husets minste mener hun (og lekene) trenger mer plass. De voksne skriver bl.a. på artikler, gjør klar bestemmelsesnøkler til Artsdatabanken, veileder studenter, og administrerer for forskerskolen i biosystematikk (som har fått bråstopp i programmet og forsøker å finne best mulige løsninger).

-Tom og Nataliya


Polyppdyrpåskemysterier

Det er mange mysterier om Hydrozoa som kan løses (eller i det minste delvis besvares) fra hjemmekontor. I disse dager fokuserer jeg (Luis) på flere av disse mysteriene, men to er øverst på listen min. Jeg kaller dem ’enigmaen om de falske korallene’ og ’gåten til de tomme mellomrommene’.

Enigmaen om de falske korallene har å gjøre med mitt arbeid for den Norske Rødlisten for Arter. Jeg er ansvarlig for Hydrozoa-familien Stylasteridae (også kjent som ‘falske’ koraller fordi de ser ut som koraller, men de er ikke). Dette er første gang de er inkludert i listen, så jeg må starte helt fra grunnen av og samle all informasjonen om dem, analysere dataene og komme med en konklusjon om statusen til den norske bestanden av de forskjellige artene. Det er hardt arbeid, men jeg er spent på å oppdage hvor disse dyrene lever og hvor bra de har det i Norge.

Stylaster gemmascens er den vanligste falske koralen i Norge. Polypene i kolonien er organisert i stjerneformede systemer (piler).

Brannkorallene (Milleporidae) er en annen Hydrozoa-familie som også ligner koraller. Å ta på dem gir en smertefull brennende følelse (derav navnet), men heldigvis bor ingen av dem i Norge. Bilde: Joan J. Soto Àngel

Gåten til de tomme mellomrommene er en kuratorisk oppgave. Hvert prosjekt trenger en pålitelig database, og hver database må kurateres (ryddes opp, sjekkes, redigeres, osv.). Jeg har jobbet meg gjennom registreringer i den stadig voksende databasen til prosjekt NorHydro, og prøver å fylle ut all den manglende informasjonen (de tomme mellomrommene). Det høres ut som en enkel oppgave, men det er ikke alltid slik, for noen ganger er dataene skjult i uklare feltjournaler eller glemte regneark.

Mitt hjemmekontor er lite, men koselig. Jeg bruker ofte farger for å hjelpe meg med å organisere databasene mine.

Jeg har fortsatt en lang vei å gå med begge mysteriene, men jeg er oppe for utfordringen og er sikker på at resultatene vil være veldig givende!

-Luis


Leddsnegl på land   

Favorittkoppen med leddsnegl og andre bløtdyr på fest er på plass!

For NorChitons prosjektet, hvor vi arbeider med kartlegging norske leddsnegl, var det planlagt mye praktisk arbeid denne våren. Men når arbeidet med prosjektet er flyttet til hjemmekontor må planene også endres. En av hovedaktivitetene som var planlagt, var undersøkelser og registering av leddsnegl som finnes i de norske naturhistoriske museenes samlingerFra disse samlingene kan vi nemlig hente ut verdifulle data om forekomst og utbredelse av de ulike artene av leddsnegl langs hele norskekysten. Det kan også være mulig å oppdage endringer i utbredelsesmønsteret enkelte arter — kanskje har en art kommet til i et område hvor den tidligere ikke fantes, eller forsvunnet i et område hvor den har vært samlet inn tidligere. 

r arbeidet i vår må foregå fra hjemmekontoret må leddnegl både i museumssamlingene og de vi gjerne vil samle inn i havet vente. Nå jobber vi i stedet med å prosessere det vi har rukket å samle inn av data om de norske leddsneglene så langt. Dette skal danne grunnlaget for beskrivelser med illustrasjoner og fotografier, og bestemmelsesnøkler for alle artene av leddsnegl som finnes i Norge. Disse vil gjøre det enklere for både fagfolk og ikke-spesialister å artsbestemme norske leddsnegl.  

Hjemmekontoret fungerer fint! Arbeid med fotografier til beskrivelse av den vakre leddsneglen Tonicella marmorea.

 I tillegg gjør vi gode forberedelser til laboratoriearbeid og feltarbeid, slik at vi er klare så snart det igjen er mulig. Nå blir det en liten påskeferie før vi setter i gang igjen. Kanskje blir det mulighet for å møte på noen leddsnegl i fjæra i påsken!

Leptochiton asellus er en av de vanligste leddsneglene i fjæresonen.

-Nina


Vi ønsker alle en riktig fin påske – ta dere gjerne en tur i fjæra eller på bryggekanten og se om dere ikke finner noe gøy!

Og om været går mer mot inneliv så kan vi anbefale litt underholdning på sosiale medier:
NorChitons på Twitter og Instagram
Hardbunnsfauna på Twitter og Instagram
Tangloppetorsdag på Twitter
NorHydro på Twitter
Nakensnegler i Sør-Norge på Instagram og Facebook

TangloppeTorsdag: en offisiell Distrikt-amfipode?

Fossekall. Foto: Thomas Kraft, Wikimedia Commons.

Fossekall. Foto: Thomas Kraft, Wikimedia Commons.

De fleste land har en nasjonalfugl eller en nasjonalblomst – noen steder har de i tillegg et nasjonaldyr. Selv om disse symbolbærerne ikke er fullt så fremtredende som flagg eller nasjonalsang kan mange lett finne på å løfte fram egenskaper ved disse artene som understreker noe om landet de representerer. I Norge har vi fossekallen (Cinclus cinclus) – beskrevet av svenske Linné i 1758 i den tiende utgaven av Systema Naturae. Det er den utgaven som blir sett på som starten for vår vitenskapelige beskriving og navngiving av organismer. Vi valgte fossekallen som nasjonalfugl i en lytteravstemning i NRK radio i mai 1963 – tre år etter at Danmark som første skandinaviske land valgte sin nasjonalfugl – sanglerke (Alauda arvensis Linné, 1758). Normennene valgte fossekallen fordi de mente den var en liten tøffing (akkurat som de selv?) – fossekallen finnes gjerne i tilknytning til rennende vann, der den står på små steiner og dypper hodet nedi det kalde klare fjellfossevannet som har gitt den det norske navnet…

Hvithodehavørn over Alsek elven. Foto: Wikimedia Commons

Hvithodehavørn over Alsek elven. Foto: Wikimedia Commons

Det første landet i verden som valgte seg en nasjonalfugl var USA –  allerede den 20 juni i 1782 valgte de hvithodehavørn (bald eagle – Haliaeetus leucocephalus ) ikke bare som nasjonalfugl, men som selve nasjonalsymbolet. Sjekk neste gang du ser en offisiell uttalelse fra presidenten eller noen av hans menn – det store runde nasjonalsymbolet  er en hvithodehavørn. Det norske riksvåpenet har en løve som holder en hellebard – langt fra fossekallen.   Det var nok sånn at de amerikanske grunnlovsfedrene tenkte at hvithodehavørnen bare fantes på det amerikanske kontinentet, og så var den både majestetisk og levde lenge, på mange måter var den et perfekt symbol. Det var forresten Linné som beskrev denne arten også – så tidlig som i 1776. Utbredelsen er over store deler av nordamerika – fra Canada til nord i Mexico.

 

I hovedstaden til USA – Columbia Distriktet  (Washington DC) – har de tatt nasjonal – eller disktrikt – dyr til nye høyder. De har valgt seg en offisiell “District Amphipod”! Tenk om vi kunne hatt det samme – en offisiell amfipode for store byer, fylker eller andre geografiske områder. Jeg ville vært superglad for å kunne ha en nasjonalamfipode, tror jeg. Men når jeg leser begrunnelsen til at Washington har valgt seg en distriktamfipode blir stemningen litt mindre glad.

Nasjonalfugler og andre nasjonaldyr blir ofte valgt fordi de representerer en eller annen kvalitet man gjerne vil forbinde med landet – en sommerlykkelig sanglerke til Danmark, en liten tøff antihelt til Norge, og en sterk og modig langlivet jeger for USA. Det kunne blitt en hel liten sosialantropoligistudie hvis vi virkelig hadde gitt oss i kast med slike tolkninger. Dyr som blir valgt til å representere mindre geografiske områder blir gjerne plukket ut fordi trenger litt støtte i forvaltningen. De fleste slike arter er endemiske – de finnes bare på et lite, avgrenset område som tar ansvar for opprettholdelsen av en livskraftig mengde av arten – ofte blir dette samtidig lagt inn i  miljøplanene til området.

Når en art bare finnes på en begrenset plass – og gjerne samtidig i små antall – øker sannsynligheten for at den skal utryddes. Det skal ofte veldig lite til i endringer i bruk av landskapet – en ny vei eller et endret elveløp for eksempel – for å ødelegge for hele arten hvis det er akkurat der de holder til. Slike endringer skjer hele tiden når vi bygger ut byene og havnene våre.

Offisiell amfipode for hovedstaden.Det er slike endringer som har gjort at byadministrasjonen i Washington nå har valgt seg en offisiell amfipode. Hele 13 forskjellge amfipodearter lever i de forskjellige elvene og kildene som finnes innenfor byens grenser, og mange av disse vannveiene blir endret med utbygging av byen. Arten de nå kaller Hays Amphipod (Stygobromus hayi Hubricht & Mackin, 1940) lever i kilden Hay´s spring som ligger i den nasjonale zoologiske hagen. De blir ca 12 mm lange, , lever for det meste i de underjordiske delene av kilden, og er nå regnet som “sterkt truet” for å kunne dø ut. Hvis de skal bygge nye t-baner for å hjelpe på med kollektivtraffikken i byen vil de muligens måtte bryte opp store deler av de underjordiske elveløpene til Hays kilde, og da regner forskerne med at det vil være slutten for amfipoden som bor der. Med å gjøre Stygobromus hayi til et offisielt symbol på naturen i byen Washington håper nok mange at ikke bare amfipodene, men også annen bynatur skal bli mer lagt merke til og satt pris på.

Liten ramsløkflue. Foto: Fritz Geller-Grimm, Wikimedia Commons

Liten ramsløkflue. Foto: Fritz Geller-Grimm, Wikimedia Commons

I Bergen har vi valgt liten ramsløkflue Cheilosia fasciata Schiner & Egger, 1853 som vår ansvarsart. Denne er i Norge regnet som “sterkt truet” i rødlisten – den er bare registrert fra noen få områder ved Bergen og videre nord mot Møre. Det er kanskje ikke så mange som har hørt om den enda, men håpet er, som med Hays amfipode, at den skal hjelpe med oppmerksomhet rundt truet bynatur. Selv skulle jeg nok gjerne sett en amfipode som representant for Bergen – men heldigvis er det få amfipoder på den norske rødlisten over arter. Vi får håpe det er en situasjon som fortsetter.

Nasjonalsymbolet hvithodehavørn var en stund truet i USA. Fra å ha hatt bestander på mellom 300 000 og 500 000 sank de rundt 1950-tallet til 412 hekkende par i fastlands USA, man tror at en av årsakene til dette var forurensing, i tillegg til jakt og dårligere leveområder. Med freding og begrensing av en del av den forurensingen som var værst, har bestandene i USA og Canada kommet seg igjen, og siden 1995 er de ikke lengre regnet som truet.

Fossekallens favorittmat er ferskvannsamfipoder fra slekten Gammarus. Hverken fossekallen eller de Gammarus-artene vi har i ferskvann er rødlistet i Norge, men ornitologisk forening påpeker at store endringer i mange elveløp vil kunne endre fossekallens livsforhold. Slike endringer vil muligens også endre livsforholdene til amfipodene i elvene.

For å hindre en altfor trist avslutning på ukens Tangloppetorsdag vil jeg heller foreslå at vi kan ha en nasjonalamfipode i ren glede over amfipodene vi har rundt oss – blir noen med på det?

Anne Helene


Litteratur:

Holsinger, J.R. (1978) Systematics of the Subterranean Amphipod Genus Stygobromus (Crangonyctidae) Part II: Species of the Eastern United States. Smithsonian Contributions to Zoology 266, 1-148.

Stygobromus Working Group