Dampskipet Vøringen. Tegning: Waldermar Waldor, bilde fra “Den Norske Nordhavsekspedisjonen” bind 1
Denne historien begynner med den norske nordhavsekspedisjonen – tre tokt ut i havet vest og nord for Norge med dampskipet Vøringen i løpet av somrene 1876, 1877 og 1878, ledet av professorene Henrik Mohn og Georg Ossian Sars. Et av de mange resultatene vi har fra disse toktene er at havområdet nå kalles Norskehavet – etter ekspedisjonen. Akkurat det var det H. Mohn som fikk ordnet.
Henrik Mohn. Foto: Fredrik Klem, Norge i det nittende århundre, bind 1.
…havet skal for Eftertiden bære Navnet ’Det norske Hav’, saavel fordi det siden umindelige Tider har været befaret af vore Sømænd, som fordi den norske Nation nu har overtaget dets videnskabelige Undersøgelse… (H. Mohn)
Oversikt over stasjonene i Den Norske Nordhavsekspedisjonen.
De zoologiske resultatene fra ekspedisjonen ble skrevet opp av flere forskere som vi i dag ser på som “gullaldergenerasjonen” av norske forskere. Herman Friele skrev om bløtdyrene, Daniel Cornelius Danielssen skrev om pigghudene, Kristine Bonnevie fikk ikke være med ut på havet, men fikk skrive om de innsamlete hydroidene i etterkant, Gerhard Armauer Hansen, han med leprabasillen, var heller ikke med ut, men skrev om leddormene og svampene etterpå, og G.O. Sars skrev om krepsdyr og havedderkopper – i tillegg til å være marinbiologisjef. Bortsett fra Sars og Bonnevie var alle de andre zoologene knyttet til Bergen Museum. Fritjof Nansen gjorde både “hovedfag” og videre studier basert på materiale fra denne ekspedisjonen i løpet av sin tid ved Bergen Museum.
En del av den vitenskapelige staben ved Bergens Museum på 1880-tallet. Fra venstre Jørgen Brunchorst, naturforsker og politiker, direktør for Bergens Museum, Gerhard Armauer Hansen, overlege og naturforsker, Fridtjof Nansen som student (og forsker) i zoologi, Daniel Cornelius Danielssen, overlege, preses ved museet og stortingsrepresentant, og Herman Friele, kjøpmann og zoolog. Foto: «Fridtjof Nansen bildearkiv», Nasjonalbiblioteket
En ung G.O. Sars. Foto: ukent. Bilde fra Oslo Museums byhistoriske samlinger. (bilde no OB.F03334D)
Sars var så ivrig etter å dele sine zoologiske funn med resten av den vitenskapelige verden at han allerede i 1879 publiserte de første nye artene av krepsdyr og havedderkopper – som et kort notat før de vitenskapelige funnene fra ekspedisjonen ble oppsummert i store og tunge trykksaker i løpet av 1880årene. En av artene han fant fra dype (350 favner eller rundt 640 meter) og kalde vann ut i havet vest for Helgeland, var amfipoden som etterhvert skulle få navnet Syrrhoites serrata.
Original illustrasjon av Syrrhoites serrata. Tre av munndelene er illustrert under hele dyret. G.O. Sars, Norske Nordhavsekspedisjon bind 6, Zoologi.
Dette er en robust liten amfipode – med masse tagger langs hele ryggen. De er nok grunnen til navnet serrata – “som en sag”, selv om det er mye tagger og kanter på resten av kroppen også. Hele familien (Synopiidae) består av arter med mye tykkere skall enn mange av de andre amfipodene rundt omkring, og med ekstra mange skarpe kanter kan en lett se for seg at det er en god beskyttelse mot å bli spist.
Syrrhoites serrata. Foto: AHS Tandberg
Syrrhoites serrata er helt blind, men den bruker kanskje antennene til å finne ut om omgivelsene sine? Det kan i alle fall se ut som om de spiller en rolle i partnersøk, for hannene har mye lengre og mye mer hårete antenner enn hunnene. Mange, men ikke alle artene i familien er blinde, men dette er også en familie som for det meste finnes i dype, kalde havområder, og for de fleste artene er det ikke mye lys å se med uansett.
Syrrhoites serrata hunn øverst, hann under – med illustrasjon av mandibelen med den store molaren (tyggeflaten). Ill: G.O.Sars, Crustacea of Norway bind 1, plansje 137.
En av de tingene som skiller Syrrhoites-artene ut fra de andre Synopiidaene er at de har en veldig stor molar – noe som gir oss en pekepinn på at de kanskje spiser ting som må knuses litt før de kan fordøyes. Vi mener de spiser andre havbunnsdyr.
I norske farvann finnes to arter Syrrhoites – den andre arten heter Syrrhoites pusillus Enequist, 1949 – og det navnet (pusillus) betyr “liten” (de voksne er 3-4 mm lange). De kommer også fra rimelig dype farvann: den første plassen de ble funnet (“typelokaliteten”) er fra de dypere delene av Skagerrak.
Som for mange andre grupper av dyr fra dyphavet var det relativt få beskrevne arter fram til 1950-60 tallet. Da var det flere studier av dype havområder fra rundt om hele jorden, og beskrivelsen av dyr fra store havdyp har nærmest “eksplodert”. Før dette var det nesten bare det nordlige Atlanterhavet som var noenlunde godt undersøkt biologisk av dypere havområder. De senere årene har undersøkelser av dyphavsområder i Stillehavet, rundt Antarktis og i det sørlige Atlanterhavet resultert i at en mengde nye arter har blitt oppdaget og beskrevet. Sånn vil det nok fremdeles være – når vi kommer til et område vi ikke har samlet fra før finner vi nesten alltid nye ting. Det er en spennende verden!
Anne Helene
Litteratur:
Barnard JL (1972) A review of the Family Synopiidae (=Tironidae), Mainly Distributed in the Deep Sea. Smithsonian Contributions to Zoology 124, 1-104.
Enequist P (1949) Studies of the Soft-Bottom Amhipods of the Skagerak. Zoologiska Bidrag från Uppsala 28, 1-196.
Lörz A-N, Coleman CO (2013) The Marine Fauna of New Zealand and the Ross Sea: Amphipoda, Synopiidae (Crustacea). NIWA-publications 127, 1-162.
Sars GO (1879) Crustacea et Pycnogonida nova. In itinere 2do et 3tio expeditionis Norvegicae anno 1877 & 1878 collecta. (Prodomus descriptionis). Archiv for Mathematik og Naturvidenskab 4, 427-476.