For at vi skal beskrive en ny art for vitenskapen trenger vi som et minimum å vite hvordan den ser ut og hvor den ble funnet. I de siste 10-15 årene har det også vanlig å inkludere en analyse av deler av arvestoffet til den nye arten. Så blir et eller flere eksemplarer plassert som “type” for den nye arten i en egen del av samlingene på et vitenskapelig museum, og alt vi vet om arten blir skrevet i en artikkel som andre forskere kan bruke som referanse. For de aller fleste av de nærmere 10 000 kjente artene amfipoder er dette alt vi vet. Du tenker kanskje at det blir litt kjedelig? Et navn – på latin – på en liste over arter?

Misforstå meg rett – jeg er en av dem som mener at en oversikt over hvilke arter som finnes – og beskrivelse av nye arter er noe av det minst kjedelige og mest viktige det går an å jobbe med innenfor biologi, og det er et eget og viktig fagfelt i seg selv. Men av og til er det morsomt å finne ut litt mer om de forskjellige artene – det kan blant annet hjelpe oss å forstå hva som har gjort at de har blitt forskjellige.

Hvordan kan vi finne ut mer om en art? Hvordan kan vi finne ut av om den er vanlig eller sjelden, om den lever kort eller lenge, om den får få eller mange barn, om hva den spiser og hvem som spiser den, om den har en fast make eller om den har “one-night-stands” ? Dette er de tingene vi kaller autøkologi (egen økologi) for en art. Økologi blir ofte brukt om “læren om livet” eller “læren om heimen” – om hvilke sammenhenger vi kan finne mellom individer eller arter og det miljøet de lever i. Ordet kommer fra de greske uttrykkene oikos (οἶκος) – “hushold” og logos (λόγος) – “læren om”. Økologi er et stort og spennende fagfelt i seg selv.

Hvis vi skal begrense oss til å finne ut om amfipodene og deres autøkologi vil vi fort oppdage at vi for det meste ikke vet så fryktelig mye. De fleste artene kjenner vi bare av utseende og navn – om det er noe mer vi vet om dem er dette gjerne kun en liste over steder de er funnet. Men dette er et godt utgangspunkt for å lage teorier om hvordan de ellers lever: ut fra sammenligning med arter vi vet litt mer om kan vi gjøre kvalifisert gjetning om en hel del. Disse teoriene kan siden testes etterhvert som vi samler inn flere individer, eller i egne studier vi lager for å se om teoriene holder vann.

De fleste økologiske undersøkelser begynner med observasjon av arten der den bor. Siden de fleste amfipodene holder til på steder der det ikke er veldig lett å observere over lang tid, er dette en metode som bare kan brukes på en liten del av artene vi kjenner til. For amfipoder som bor i elver, på grunt sjøvann og på land har vi heldigvis en del slike studier. Disse, og noen få studier av dyr som har blitt holdt over lengre tid i akvarier, er bakgrunnsmateriale for de teoriene vi lager om de fleste andre artene.

Det som kanskje er det enkleste å mene noe om, er hvilket kosthold en art holder seg med. Munndelene kan gi oss informasjon om hvordan maten kan komme inn i kroppen: om den må skrapes opp med framsiden av kjeven (incisor på mandibel), knuses med store jeksler (molarer) eller om arten har en ekstra stor kjevefot (maxilliped) som kan skufle opp mudder med mye organiske matrester i seg. Vi kan også prøve å se på hva som er i fordøyelsessystemet til amfipodene – dette er lettere å få til på litt store dyr (kanskje 1 cm lange eller mer?), og det må gjøres på rimelig ferskt innsamlete dyr. Dette er en metode som flere forskere har benyttet seg av i den senere tid, og ut fra det de har funnet ut om mageinnhold kan vi “gå tilbake” og knytte mattyper til munndelsfasonger for de artene vi ikke har studert så nøye. En tredje metode er å undersøke det som kalles “stabile isotoper”. Dette er en kjemisk analyse av dyret som sier noe om hvor i næringskjeden de holder til: om de er “vegetarianere” eller “kjøttetere” – vi kan til og med si om de da spiser dyr som spiser planter eller dyr som allerede har spist andre dyr.

Hvordan de får tak i maten sin er et annet kapittel. Vi kan si ganske mye ut fra hvordan de ser ut – og hva de spiser. De som jakter på åtsel har ofte egne “lukteorganer” som hjelper dem til å finne fram til maten, og de er ofte gode svømmere. Det kan vi se på hvor strømlinjeformet de er, og på størrelsen av svømmeføttene. De som fanger små matpartikler fra vannet (som for eksempel Laetmatophilus tuberculatus) har ofte lange og hårete antenner som de bruker til det formålet.

Hvem spiser amfipodene – og hvordan beskytter de seg mot de som vil spise dem? For å finne hvem som har amfipoder som mat, kan vi undersøke mageinnholdet på de vi tror kan ha mulighet til å spise dem, og se om vi finner biter vi kan identifisere der. Vi vet at mange sjøfugler og vadefugler spiser amfipoder, og vi vet at mange fiskearter spiser det de kan få tak i av amfipoder. Vi har også sett at mange krabbearter liker å spise bunnlevende amfipoder, og de som svømmer i vannsøylen (ikke holder til ved bunnen) er ofte å finne sammen med andre små krepsdyr i magen på hval og sel. Mange arter har pigger eller skarpe kanter på kroppen (for eksempel Odius carinatus) – dette kan ha kommet som en beskyttelse mot å bli spist. Fargen på dyret kan også være til hjelp til å gjemme seg – hvis den som spiser dem bruker øynene til å finen maten sin.

Hva så med reproduksjon? Alle amfipoder lager avkom på samme måte: hunnen bærer befruktete egg i en rugepose fram til de har blitt små amfipoder som kan klare seg på egenhånd. Hvor mange egg de har, hvor lang tid de bærer på eggene og hva som skjer etterpå, er det litt vanskeligere å si noe om uten at vi har observert arten – dette har vist seg å være detaljer som varierer ganske mye mellom artene. Vi kan si litt ut fra temperaturen på vannet dyrene bor i: i kaldere vann er det mer vanlig med større egg (da er det plass til færre egg hos hver hunn); store egg trenger vanligvis å ruges i lengre tid enn mindre egg.

En ting vi ikke kan si noe om hvis vi ikke observerer direkte, er hvordan parene finner hverandre, om det er “sjekking”, hvor lang tid hannene må holde på hunnene før det skjer noe mer, og ikke minst: kan det tenkes at parene holder sammen etter selve befruktningen? Vi vet at det finnes arter som samles i store grupper når reproduksjonen skal begynne, og at de der driver med noe vi tror er å vise seg fram for hverandre. Vi har observasjoner av hunner som ikke bytter skall før hannen gir opp (og en ny hann tar over holdingen), og vi har studier som viser at hannene holder seg lengre oppe i vannet (borte fra havbunnen) enn hunnene helt fram til like før hunnene begynner et reproduktivt skallskifte. For noen arter har vi også data som peker på at partnerne holder sammen etter at barna har kommet ut av rugeposen, og at de passer på avkommet.

Hvis vi kan gjøre innsamlinger flere ganger gjennom et år, kan vi bruke sammensetningen av hanner, hunner med egg, hunner uten egg og unger til å beskrive reproduksjonssyklusen: finnes det en bestemt tid på året at reproduksjon skjer, hvor lang tid bærer hunnene eggene, finnes det tider på året det det ikke finnes noen voksne? Det siste kan gi oss en pekepinn på hvor mange ganger en voksen kan reprodusere i løpet av livet: om det kan skje flere ganger eller bare en gang – dette kan også si noe om hvor gamle amfipodearten vi samler inn kan bli. Igjen er det noen trender etter hvor varmt eller kaldt vannet er: ved polene (i kaldt vann) lever amfipodene normalt lengre enn om de lever ved ekvator (i varmt vann). For arter som lever i kaldt vann er det vanlig at de bare får et kull.

 

For alle trender finnes det sikkert et eller flere unntak. Vi kan ikke si noenting sikkert før vi har undersøkt nærmere – det er det som ligger i vitenskap. Vi lager teorier om det vi ikke vet ut fra det vi allerede vet, og så tester vi systematisk teoriene for å se om de stemmer. Så selv om jeg jobber med dyr som lever i kaldt sjøvann, og derfor har med meg en del tanker om at de sannsynligvis får få og store egg, at de bruker lang tid på å bære eggene med seg, og at de nok må leve minst et år før de kan få det ene kullet med barn de kan få, kan det godt tenkes at det ikke alltid er så enkelt. Det vil det komme mer om i en annen blogg..

Det er ganske fint å observere dyr der de bor til vanlig. Enten det er på stranden, i fjæra eller der du kan se på dem med dykkemaske kan du se etter hva de spiser, hvordan de finner seg en partner eller om hunnene bærer på egg. Kanskje kan du se mange små og en stor, eller kanskje du ser fugl eller fisk som spiser amfipoder? Alt dette er små brikker i kunnskapen om disse artenes økologi..

Anne Helene

---

Litteratur:

Agrawal VP (1963) Studies on the physiology of digestion in Corophium volutator. Journal of the Marine Biological Association of the United Kingdoms 43, 125-128

Arndt DE, Berge J, Brandt A (2005) Mouthpart-atlas of arctic sympagic amphipods – trophic niche separation based on mouthpart morphology and feeding ecology. Journal of Crustacean Bioogy 25, 401-412.

Beermann J, Dick JTA, Thiel M (2015) Social recognition in Amphipods: An overview. (Kap 6: Social Recognition in Invertebrates). Springer Verlag.

Enequist P. (1949) Studies on the Soft-Bottom Amphipods of the Skagerak. Zoologiska Bidrag från Uppsala 28. 1-196

Weslawski JM, Legezynska J (2002) Life cycles of some Arctic Amphipods. Polish Polar Research 23, 253-269

Weslawski JM, Stempniewicz L, Galaktionov K (1994) Summer diet of seabirds from the Frans Josef Land archipelago, Russian Arctic. Polar Research 13, 173-181.

Weslawski JM, Ryg M, Smith TG, Ortisland NA (1994) Diet of Ringed Seals (Phoca hispida) in a fjord of West Svalbard. Arctic 47, 109-114