Festspillene har åpnet, og Bergen skal de to neste ukene boble over av musikk, teater og dans. Åpningsforestillingen i år hadde fått tilbake det lydinnslaget som gjør at enhver bergenser hvorsomhelst kan kjenne igjen en annen bergenser: “Nystemten” ble stolt avsunget av hele torgalmenningens befolkning.

Det er mange eksempler på lyd under vann – hvalsang (et eksempel fra Oceania kan høres her) og sildepromping  (eksempel kan høres her) er kanskje de eksemplene som er mest kjent. Hval og fisk lager lyd for å kommunisere med hverandre – enten som familiegrupper, som stimer, eller i en-til-en forhold som partneroppsjekking.

Flere krepsdyr lager også lyd. Mest kjent her er kanskje snapperekene (Alpheidae) – på engelsk kalles de ofte “pistol shrimp” på grunn av den skarpe lyden de lager med en spesialisert klo. Lyden er så høy (for noen arter over 200 decibel!) at den ofte blir nevnt i konkurranse med hvalsang som den sterkeste naturlige lyden i havet.  (video av en snappereke kan du se her) Snapperekene bruker den raske (mindre enn et millisekund) og veldig sterke lyden som et jaktvåpen – de slår bokstavelig talt byttet sitt i svime med smellet. I Norge har vi en art snappereke – Athanas nitescens Leach, 1813 – som finnes fra vestlandskysten og rundt til Svenskegrensen. Den er ikke farlig for mennesker.

Men amfipoder da? Små og stilige, javel – men lager de noe lyd? En del amfipoder har det vi kaller “stridulatory pearls and ridges” (på norsk bruker vi det ikke helt gode uttrykket “stridulasjonsorganer”) – små folder eller klumper som stikker litt opp fra resten av eksoskjelettet (skallet), og som kan lage lyd når de glir mot tilsvarende folder eller perler andre steder på amfipoden. Litt som når man drar en pinne langs et stakittgjerde for å lage en pop-pop-pop-lyd. Innen instrumentklassifikasjon ville vi kanskje kalt det “perkusjon”?

Det var dansken Knud Stephensen som først beskrev slike stridulasjonsorganer fra amfipoder, først fra munndelene på Hyperiopsis voringi G.O.Sars, 1885 (originalt beskrevet fra materiale fra den Norske Nordhavsekspedisjonen), og siden fra frambeina til hannene hos Grandidierella japonica Stephensen, 1938. Etter at Stephensen beskrev slike organer fra disse to amfipodeartene har vi funnet dette også innen gruppene Corophiidae, Melitidae, Phoxocephalidae og Stenothoidae, for noen få arter.

Vi vet ikke hva slik lydlaging brukes til, men vi kan spekulere. Vi har sett stridulasjonsorganer både på munndeler og på bein. Hos noen arter er det kun hannen som har slike “instrumenter”, hos andre arter finnes det hos begge kjønnene. Vi vet heller ikke helt hvordan amfipodene oppfatter den lyden som blir laget, men en del arter har egne organer på antennene som kanskje registrerer lydbølger – andre kjenner kanskje vibrasjonene andre steder i kroppen.

Vi tror at der det kun er hannene som kan lage lyd, har den en sammenheng med partnervalg – enten det er som en flørt, eller for å konkurrere med andre hanner. Dette ser vi hos andre krepsdyr der bare hannene kan lage lyd, og hos mange dyrearter der hannene konkurrerer om å få tak i den beste damen. Der det ikke er noen forskjell på kjønnene har det kanskje med annen kommunikasjon å gjøre – enten det er et forsvarssignal, eller ren “snakking”. I så fall er det nok mest informasjon om at de er av samme art det går i, det er viktig å kjenne igjen “sine egne” – enten man er bergenser eller Metopa aequicornis…

Det er ingen som har tatt opp slik amfipodelyd enda, det er i det hele tatt ikke mange amfipodearter vi har observert over lengre tid i live. De fleste artene kjenner vi kun fra innsamlet materiale – og innsamling betyr for det meste at dyrene dør. Men hvem vet – kanskje sitter det en liten gruppe amfipoder utenfor Vågen i Bergen og gnikker beina til de lager rytmelyder som passer til deres versjon av “Nystemten”?

Anne Helene

---

Litteratur:

Barnard, JL (1962) Benthic Marine Amphipoda of Southern California: Families Aoridae, Photidae, Ischyroeridae, Corophiidae, Podoceridae. Pacific Naturalist 3, 1-71.

Boon PY, Yeo DCJ, Todd PA (2009) Sound production and reception in mangrove crabs Perisesarma spp. (Brachyura: Sesarmidae). Aquatic Biology 5, 107-116.

Chapman, JW (1998) Invasions of the Northeast Pacific by Asian and Atlantic Gammaridean Amphipod Crustaceans, including a new species of Corophium. Journal of Crustacean Biology 8, 364-382.

Chapman, JW (2007) Amphipoda: Gammaridea.  Chapter in The Light and Smith Manual: Intertidal Invertebrates from Central California to Oregon. University of California Press, Berkeley

Munari C, Bocchi N, Mistri M (2016) Grandidierella japonica (Amphipoda: Aoridae): a non-indigenous species in a Po-delta lagoon of the northern Adriatic (Mediterranean Sea). Marine Biodiversity Records doi:10.1186/s41200-016-0018-5

Stephensen KH (1934) Re-description of Hyperiopsis vøringi G.O.Sars (Crust. Amphip). Tromsø Museums Årshefter 53, 1-12.

Stephensen KH (1938) Grandidierella japonica n.sp. a new amphipod with stridulating (?) organs from brackish water in Japan.  Annotationes Zoologicæ Japonensensis 17 (2)