Category Archives: NorAmph

Den søteste tangloppen?

Amphilochus anoculus. Foto: AH Tandberg

Kan amfipoder være søte? Det ligger vel litt i øyet som ser, men jeg mener at det definitivt finnes noen søte amfipoder. (Det finnes også noen som jeg ikke synes er så søte…) Hva er det som gjør en amfipode ekstra søt?  – Vel, det kan være så mye. Kanskje fargene, kanskje navnet vi har gitt dem, kanskje måten de beveger seg på eller måten de lever på? I dag skal jeg derfor presentere en av de mange søtingene. Si hei til Amphilochus anoculus!

 

Amphilochidae er en familie amfipoder som virker som den trives best i kaldt vann – enten det er i Arktis, Antarktis eller i dyphavet. De er små (de største nærmer seg rundt 8mm), har store sideplater og tynne, korte bein som de lett kan skjule på baksiden av sideplatene. Mange amfipode-forskere tenker på dem som “skinnende”, for de har ofte et litt hardt ytterskall som gjerne reflekterer lys når vi ser på dem i lupen. Nesten alle har runde eller litt nyreformete øyne, men de som kan latin skjønner at Amphilochus anoculus (an= ikke, oculus=øyne) ikke har øyne.

Konfokal-mikroskop-bilde av framkroppen (og hodet) til Amphilochus anoculus. Foto: AHTandberg

Til nå har vi funnet den i prøver fra de dype delene av Norskehavet og rundt Svalbard, gjerne dypere enn 800m. Vi vet at nesten alt lyset forsvinner allerede ved 200 meters dyp, og de siste lumenene gir opp ved 1000m. De dyrene som bor så dypt har veldig ofte enten store øyne eller lyne med veldig “åpne” linser (sånn at de kan ta inn alt lys som er tilgjengelig), eller så trenger de ikke øynene og finner ut av omgivelsene sine på andre måter.

Stasjoner med funn av Amphilochidae i IceAGE prosjektet.

Vi vet veldig lite om hvordan de små Amphilochidaene lever, men vi vet at de er blant de mest tallrike amfipodegruppene i Norskehavet. Prosjektet IceAGE , der Universitetesmuseet i Bergen er en samarbeidspartner, fant at rundt Island (både på grunt og dypt vann) var Amphilochidae og amfipodefamilien Oedicerotidae de mest vanlige.

 

 

… og hvorfor er nettopp Amphilochus anoculus en spesiell søting i mine øyne? Det var den første nye arten jeg oppdaget. Fra studietiden og oppdagelsen til den ble publisert 20 år etter, var den der i bakhodet hele tiden. Når en finner noe nytt, kan en gjerne tenke at det må være noe sjeldent, siden den ikke er funnet før. Dette er et eksempel på det motsatte. Det som nok manglet mest, var beskrivelsen av arten, og ikke minst tanken på at dette var en egen art. Siden den ble offisielt publisert for to år siden, har den blitt funnet i mange prøver fra dypt nord-Atlantisk vann, og ikke bare av meg…

Anne Helene

Du kan lese mer om islandske amfipoder i denne bloggposten fra 2018.

Amphilochus anoculus ble beskrevet her

Tandberg AHS, Vader W (2018) On a new species of Amphilochus from deep and cold Atlantic waters, with a note on the genus Amphilochopsis (Amphipoda, Gammaridea, Amphilochidae). ZooKeys 731: 103-134 doi:10.3897/zookeys.731.19899

Nytt år, nytt feltarbeid!

2019 kommer til å stå i feltarbeidets tegn for evertebratavdelingen – i tillegg til den vanlige driften har vi snart hele FEM Artsprosjekt gående!

Disse er:

Tirsdag 15.januar hadde vi tokttid med FF «Hans Brattstrøm», og fire av artsprosjektene ble med om bord

Klare for felt tidlig en vintermorgen! Foto: AHS Tandberg

Hovedmålet for dagen var å samle inn kronemaneten Periphylla periphylla som skal brukes i de nye naturhistoriske utstillingene. Murphy’s lov gjelder grundig godt når det kommer til innsamling; så snart en sier høyt hva en er ute etter har dyrene en tendens til å bli søkk vekk. Dette skjedde i november, da fant vi ikke en eneste kronemanet – på tross av at vi ellers alltid får dem i planktonprøvene (hvor vi ikke vil ha dem, da de spiser plankton).

Så denne gangen hadde vi planer i fleng for å utnytte tiden ombord best mulig: a) karismatisk megafauna (kråkeboller, krabber, sjøstjerner etc) til utstillingene b) materiale som artsprosjektene kan bruke og c) (hysj!) Periphylla periphylla

Værgudene var ikke heeeelt i lune, men det ble i grunnen mindre vær enn vi fryktet – det gikk fint å bruke utstyret vi hadde med oss (planktonhov, tangloppefeller, trekanskrape, og en bitteliten trål).

Vi siktet oss inn mot Lurefjorden, som er en “hotspot” for kronemaneter. Kart: K. Kongshavn

Det første vi gjorde var å sette ut tangloppe-feller, som Anne Helene ville teste. Fellene er plastrør med en trakt i ene enden, og finmasket duk i den andre. Inni der legger vi åte, som (forhåpentligvis!) vil tiltrekke seg amphipoder (tanglopper) i superfamilen Lysianassoidea, som hun skal jobbe med. Disse fellene må helst få stå en stund i vannet så dyrene finner frem, derfor begynte vi dagen med dem så de fikk stå så lenge som mulig før vi plukket dem opp på veien tilbake.

Deretter dro vi opp til Lurefjorden, og begynte Periphylla-jakten med planktonnett. Vi fikk noen bittesmå Periphylla (og tentaklen til en stor en som tydeligvis stakk av..!), og en fin planktonprøve som kan brukes på ForBio-kurset i zooplankton som skal gå senere i vår. Men det var nå ikke helt det vi skulle ha, da…

Neste steg ble å sette ut trålen – og der ble det jackpot!

Hurra! Da var det i boks (eller bøtte).

Vi fikk plukket litt annet også i fra trålen, og så gikk vi videre til en grunnere stasjon, hvor vi brukte trekantskrape. Her ble det utbytte for de andre tre artsprosjektene:

Her er et par av funnene for Hardbunnsfauna:

For nakensneglene ble det ikke veldig mange dyr, men vi fant da noe:

NorHydro fant flere kolonier med bunnlevende Hydrozoer, som blir de første prøvene i det nye prosjektet

Hydrozokolonier som vokste på steiner og alger i Lurefjorden. Foto L. Martell

Og fellene? De måtte nok få stått litt lenger for å lokke til seg tangloppene – men vi fikk testet at det fungerer fint å sette dem ut og hente dem opp igjen, og det var hovedpoenget denne gangen.

Vi hadde en fin dag på fjorden, og gleder oss til å se dyrene i utstilling!

-Anne Helene, Luis, Cessa, Katrine

Maitokt 2018

Onsdag i forrige uke var vi ute med R/V Hans Brattstrøm i fjordene rundt Bergen.

Vi skulle samle nye amphipodprøver til Chistine sin masteroppgave (som er en del av Artsprosjektet NorAmph), Hydrozoa til artsprosjektet HYPNO, og nye prøver til NorBOL.

Det er mye liv i sjøen!

Det var folksomt ombord denne gangen; I tillegg til tre fra avdelingen og masterstudent Christine vi hadde med oss to niendeklassinger på arbeidsuke. Trivelig, og veldig effektivt med så mange hender!

I løpet av uka fikk de et innblikk i ulike aktiviteter ved evertebratavdelingen gjennom å være med på DNA-laben, sortere og fotografere dyr i fra prøver, denne dagen i felt, studering av levende planktonprøver i lupa, og noen timer på scanningelektronmikroskopet.

Et av dyrene vi fanget (en amphipod) fotografert: først i lupe med stacking av flere bilder oppå hverandre for størst mulig bildedybde, og videre forstørret i elektronmikroskopet (fotos: K.Kongshavn)

Vi hadde en fin dag på tokt, og fikk samlet to slede- og planktontrekk, og grabbhugg i fra to stasjoner. Vi fortsetter på sorteringsjobben, og plukker spennende dyr til de respektive prosjektene.

Takk for besøket og for hjelpen til gutta, det var kjekt å ha dere her!

TangloppeTorsdag: Solskinnstokt med HYPNO og NorAmph

Etter den stormende suksessen vi hadde i fjor med å ha felles dagstokt for HYPNO og NorAmph har vi i år bestemt oss for å fortsette jubelen. Vi drar nå på tokt utelukkende med mottoet “Ja takk. Begge deler!” – nå vil vi ha både maneter og amfipoder!

Når vi først er ute, samler vi selvsagt også andre marine dyregrupper – mange av disse blir brukt i oppbyggingen av et norsk strekkodebibliotek over marine dyr gjennom NorBOL.

Litt vindfullt…!

X-faktoren for tokt er alltid været – noe vi til gangs fikk oppleve på årets første Ole Brumm-tokt…Det er selvsagt ikke så enkelt som at vi bare plukker med oss en båt når vi vil ut på tur. Tokt-kabalen legges et år i forveien, og ingen vet hvordan det blir før dagen er der. Vår første tildelte toktdag i 2018 var opprinnelig forrige torsdag.

Denne dagen så vinterværet slik ut; ikke helt optimalt for å skulle suse rundt på fjordene i en heller liten båt. Så da vi vel hadde troppet opp på båten (nesten) klare til en dag på gyngende grunn, og kapteinen foreslo at vi skulle flytte innsamlingen til mandag, gikk vi gladelig med på det.

Mandag så været nemlig sånn ut:

Planen for dagen var å besøke den faste stasjonen til Christine sin masteroppgave (denne skal hun fortelle mer som i en seinere TangloppeTorsdag), og så skulle vi lete etter en interessant lokalitet i Ypsøfjorden: stedet hvor Rees oppdaget at polyppen av Corymorpha annulicornis produserer maneter av Euphysa aurata. Det er ikke alltid like lett å finne gamle lokaliteter; detaljene vi alltid noterer i dag var ikke like vanlig å ta med i tidligere litteratur – så det blir litt kvalifisert gjetning basert på det de faktisk skrev ned om dyp og bunnforhold, kombinert med noe prøving og feiling for å forsøke å “gjenfinne” akkurat hvor stasjonen sannsynligvis var.

Glade biologer på dekk (fotos: A.H. S. Tandberg og K. Kongshavn)

Amfipodeinnsamlingen foregår som vanlig med RP-slede, og de to sledetrekkene vi fikk i Hjeltefjorden var små, men fine. Når det er så fint vær, er det også ekstra lett å gjøre godt og grundig arbeid på dekk før vi tar med prøvene hjem til laben. Allerede nå kan vi si at det som var mest synlig av amfipoder var fra familiene Ampeliscidae, Lysianassidae og Oedicerotidae.

Siden vi hadde så optimale forhold på dekk, fikk vi anledning til å plukke ut noen komplette individer av amfipoder som ellers ofte blir ødelagt (mister bein og antenner) hvis de blir liggende sammen med resten av prøven. Noen av disse har vi allerede tatt bilder av.

Neste trinn blir at Christine sorterer prøvene til forskjellige dyregrupper på laben. Amfipodene blir mastergrad, og resten av dyregruppene blir vurdert opp i mot hva vi allerede har i fra området i museets samlinger – om det er noe som ikke allerede er strekkodet så blir disse tatt ut til NorBOL.

Samlingen av maneter ga svært uventede funn. Selvfølgelig var de vanlige regionale artene av småmaneter og kolonimaneter tilstede, men vi fant også en rar manet som tilhører den mystiske slekten Calycopsis (se bildet!), og som skal strekkodes gjennom NorBOL.

Til venstre, et eksemplar i ”eudoxia” livsstadiet av kolonimaneten Lensia conoidea, en vanlig art i området. Til høyre, en uventet Calycopsis bigelowi småmanet. Foto: Luis Martell

Blåmandagen gav oss fine prøver, flatt hav, og ikke minst blå himmel. Ja takk – begge (alle ) deler!  Foto: K. Kongshavn


Litteratur:

Rees WJ (1938) Observations on British and Norwegian hydroids and their medusae. Journal of the Marine Biological Association of the United Kingdom 23:1-42

Katrine, Christine, Luis, Anne Helene

TangloppeTorsdag: Amfipodene ved Island

Rhachotropis aff palporum, fra IceAGE prøver. Fig 4 Lörz et al 2008, fotograf AHS Tandberg

Det store tyskledete internasjonale forskningsprosjektet IceAGE undersøker de islandske marine dyrs genetikk og økologi. En stor del av disse er evertebrater, og Universitetsmuseet i Bergen har siden starten vært en viktig deltaker i prosjektet. Mange av våre forskere og studenter er med på å undersøke materiale fra IceAGE samlingene. Amfipodene er en av gruppene vi har vært med på å undersøke, både på workshops og på fagbesøk i samlingene i Hamburg.

Denne uken kom endelig resultatene på trykk. I et spesialnummer av ZooKeys ble 6 artikler delt med verden, og vi er veldig glade for at alt er åpent tilgjengelig for alle (“Open Access”), så alle artiklene kan lastes ned gratis.

Fra Universitetsmuseet i Bergen er vi ekstra glade for å være med på 4 av de 6 artiklene. I den første artikkelen har vi sammenlignet Rhachotropis arter funnet i islandsk og norsk materiale, både morfologi (utseende) og genetikk. Her er mye spennende resultater, og vi lover å komme med en egen TangloppeTorsdag om det om ikke så alt for lenge.

Arten som flyttet slekt. Amphilochopsis hamatus Stephensen, 1925 heter nå Amphilochus hamatus (Stephensen, 1925). Foto: AHS Tandberg

I artikkel to har vi beskrevet en ny art av Amphilochidae, og samtidig har vi ryddet opp i en liten del av slektstreet til Amphilochidae – noe som gjorde at vi “la ned” en slekt, og flyttet den ene arten som hørte til der til en annen slekt. Mye av materialet for denne artikkelen kommer fra BioIce – et tidligere, norskledet prosjekt som også katla marine dyr rundt Island. I tillegg har vi mye norsk materiale som er undersøkt, og mye av DNA-strekkodene som vi har produsert i NorAmph ved hjelp av NorBOL var viktige for å kunne skille artene fra hverandre – det er nemlig ofte veldig små detaljer i utseendet. I denne artikkelen kan man også finne en nøkkel til alle Amphilochidene i nord-Atlanteren.

Nøkkel til alle nordAtlantiske Amphilochidae. Fig 14 fra Tandberg & Vader 2018

Neighbour joining tre av strekkode-DNA fra amfipodene fra IceAGE. De fargete strekene på siden viser mulige spennende områder for videre studier. Fig 2 fra Jazdzewska et al 2018

Den tredje artikkelen omhandler DNA-strekkoder, og det er midt i blinken for NorAmph prosjektet. Nå har vi materiale fra nære havområder som vi kan sammenligne de norske amfipode-strekkodene med. I strekkode-artikkelen fra IceAGE har vi forsøkt å bruke representanter for alle amfipodefamiliene i det islandske materialet. Sammenligninger med våre strekkoder har allerede vist oss mye spennende, og noe av det har vi tatt opp til diskusjon i de to første artiklene.

Den siste artikkelen er egentlig den første – den setter scenen for å kunne diskutere amfipodene rundt Island. Gjennom workshopene har vi identifisert 34 amfipodefamilier i IceAGE-materialet, og artikkelen gir en oversikt over alle familiene – både hvor vi har funnet dem og litt om hvordan de lever (der vi vet noe om det). For to familier – Oedicerotidae og Amphilochidae – har vi identifisert alt materialet til art, og analysene av disse familiene blir derfor mye mer detaljert.

Selv er jeg spesielt glad for å kunne bruke dataene fra BioIce materialet av Amphilochidae som jeg studerte for nesten 20 år siden. De har ligget i en skuff siden da, og skuffen er ikke et godt sted for data man egentlig vil dele med andre forskere.

Innsamlingsstasjonene fra IceAGE der det er funnet amfipoder. De røde stasjonene er med i undersøkelsene videre. Figur 1 fra Brix et al 2018

Norge og Island deler en lang marin grense, og som vi lærte av Harald Heide-Steens Ubåtkaptein fra 1978: “man kan ikke den (nasjonale) grense under vann!” Det gjelder i alle fall for de dyrene som bor under vann. Andre strukturer, som dyp, temperatur, saltinnhold, havstrømmer og historien er nok mye mer begrensende enn våre tegnete streker på kartet – sjekk ut hva vi har skrevet i den fjerde artikkelen! Disse studiene er derfor veldiig relevant for de av våre nasjonale havområder som grenser opp mot Islands områder, og for Norskehavet videre nord fra Island.

Anne Helene


Litteratur:

Brix S, Lörz A-N, Jazdzweska AM, Hughes LE, Tandberg AHS, Pabis K, Stransky B, Krapp-Schickel T, Sorbe JC, Hendrycks E, Vader W, Frutos I, Horton T, Jazdzewski K, Peart R, Beermann J, Coleman CO, Buhl-Mortensen L, Corbari L, Havermans C, Tato R, Campean AJ (2018) Amphipod family distributions around Iceland. ZooKeys 731: 1-53 doi:10.3897/zookeys.731.19854

Jazszewska AM, Corbari L, Driskell A, Frutos I, Havermans C, Hendrycks E, Hughes L, Lörz A-N, Stransky B, Tandberg AHS, Vader W, Brix S (2018) A genetic fingerprint of Amphipoda from Icelandic waters – the baseline for further biodiversity and biogeography studies. ZooKeys 731: 55-73 doi:10.3897/zookeys.731.19913

Lörz A-N, Tandberg AHS, Willassen E, Driskell A (2018) Rhachotropis (Eusiroidea, Amphipoda) from the North East Atlantic. ZooKeys 731: 75-101 doi:10.3897/zookeys.731.19814

Tandberg AHS, Vader W (2018) On a new species of Amphilochus from deep and cold Atlantic waters, with a note on the genus Amphilochopsis (Amphipoda, Gammaridea, Amphilochidae). ZooKeys 731: 103-134 doi:10.3897/zookeys.731.19899