Category Archives: NorAmph

Nytt år, nytt feltarbeid!

2019 kommer til å stå i feltarbeidets tegn for evertebratavdelingen – i tillegg til den vanlige driften har vi snart hele FEM Artsprosjekt gående!

Disse er:

Tirsdag 15.januar hadde vi tokttid med FF «Hans Brattstrøm», og fire av artsprosjektene ble med om bord

Klare for felt tidlig en vintermorgen! Foto: AHS Tandberg

Hovedmålet for dagen var å samle inn kronemaneten Periphylla periphylla som skal brukes i de nye naturhistoriske utstillingene. Murphy’s lov gjelder grundig godt når det kommer til innsamling; så snart en sier høyt hva en er ute etter har dyrene en tendens til å bli søkk vekk. Dette skjedde i november, da fant vi ikke en eneste kronemanet – på tross av at vi ellers alltid får dem i planktonprøvene (hvor vi ikke vil ha dem, da de spiser plankton).

Så denne gangen hadde vi planer i fleng for å utnytte tiden ombord best mulig: a) karismatisk megafauna (kråkeboller, krabber, sjøstjerner etc) til utstillingene b) materiale som artsprosjektene kan bruke og c) (hysj!) Periphylla periphylla

Værgudene var ikke heeeelt i lune, men det ble i grunnen mindre vær enn vi fryktet – det gikk fint å bruke utstyret vi hadde med oss (planktonhov, tangloppefeller, trekanskrape, og en bitteliten trål).

Vi siktet oss inn mot Lurefjorden, som er en “hotspot” for kronemaneter. Kart: K. Kongshavn

Det første vi gjorde var å sette ut tangloppe-feller, som Anne Helene ville teste. Fellene er plastrør med en trakt i ene enden, og finmasket duk i den andre. Inni der legger vi åte, som (forhåpentligvis!) vil tiltrekke seg amphipoder (tanglopper) i superfamilen Lysianassoidea, som hun skal jobbe med. Disse fellene må helst få stå en stund i vannet så dyrene finner frem, derfor begynte vi dagen med dem så de fikk stå så lenge som mulig før vi plukket dem opp på veien tilbake.

Deretter dro vi opp til Lurefjorden, og begynte Periphylla-jakten med planktonnett. Vi fikk noen bittesmå Periphylla (og tentaklen til en stor en som tydeligvis stakk av..!), og en fin planktonprøve som kan brukes på ForBio-kurset i zooplankton som skal gå senere i vår. Men det var nå ikke helt det vi skulle ha, da…

Neste steg ble å sette ut trålen – og der ble det jackpot!

Hurra! Da var det i boks (eller bøtte).

Vi fikk plukket litt annet også i fra trålen, og så gikk vi videre til en grunnere stasjon, hvor vi brukte trekantskrape. Her ble det utbytte for de andre tre artsprosjektene:

Her er et par av funnene for Hardbunnsfauna:

For nakensneglene ble det ikke veldig mange dyr, men vi fant da noe:

NorHydro fant flere kolonier med bunnlevende Hydrozoer, som blir de første prøvene i det nye prosjektet

Hydrozokolonier som vokste på steiner og alger i Lurefjorden. Foto L. Martell

Og fellene? De måtte nok få stått litt lenger for å lokke til seg tangloppene – men vi fikk testet at det fungerer fint å sette dem ut og hente dem opp igjen, og det var hovedpoenget denne gangen.

Vi hadde en fin dag på fjorden, og gleder oss til å se dyrene i utstilling!

-Anne Helene, Luis, Cessa, Katrine

Maitokt 2018

Onsdag i forrige uke var vi ute med R/V Hans Brattstrøm i fjordene rundt Bergen.

Vi skulle samle nye amphipodprøver til Chistine sin masteroppgave (som er en del av Artsprosjektet NorAmph), Hydrozoa til artsprosjektet HYPNO, og nye prøver til NorBOL.

Det er mye liv i sjøen!

Det var folksomt ombord denne gangen; I tillegg til tre fra avdelingen og masterstudent Christine vi hadde med oss to niendeklassinger på arbeidsuke. Trivelig, og veldig effektivt med så mange hender!

I løpet av uka fikk de et innblikk i ulike aktiviteter ved evertebratavdelingen gjennom å være med på DNA-laben, sortere og fotografere dyr i fra prøver, denne dagen i felt, studering av levende planktonprøver i lupa, og noen timer på scanningelektronmikroskopet.

Et av dyrene vi fanget (en amphipod) fotografert: først i lupe med stacking av flere bilder oppå hverandre for størst mulig bildedybde, og videre forstørret i elektronmikroskopet (fotos: K.Kongshavn)

Vi hadde en fin dag på tokt, og fikk samlet to slede- og planktontrekk, og grabbhugg i fra to stasjoner. Vi fortsetter på sorteringsjobben, og plukker spennende dyr til de respektive prosjektene.

Takk for besøket og for hjelpen til gutta, det var kjekt å ha dere her!

TangloppeTorsdag: Solskinnstokt med HYPNO og NorAmph

Etter den stormende suksessen vi hadde i fjor med å ha felles dagstokt for HYPNO og NorAmph har vi i år bestemt oss for å fortsette jubelen. Vi drar nå på tokt utelukkende med mottoet “Ja takk. Begge deler!” – nå vil vi ha både maneter og amfipoder!

Når vi først er ute, samler vi selvsagt også andre marine dyregrupper – mange av disse blir brukt i oppbyggingen av et norsk strekkodebibliotek over marine dyr gjennom NorBOL.

Litt vindfullt…!

X-faktoren for tokt er alltid været – noe vi til gangs fikk oppleve på årets første Ole Brumm-tokt…Det er selvsagt ikke så enkelt som at vi bare plukker med oss en båt når vi vil ut på tur. Tokt-kabalen legges et år i forveien, og ingen vet hvordan det blir før dagen er der. Vår første tildelte toktdag i 2018 var opprinnelig forrige torsdag.

Denne dagen så vinterværet slik ut; ikke helt optimalt for å skulle suse rundt på fjordene i en heller liten båt. Så da vi vel hadde troppet opp på båten (nesten) klare til en dag på gyngende grunn, og kapteinen foreslo at vi skulle flytte innsamlingen til mandag, gikk vi gladelig med på det.

Mandag så været nemlig sånn ut:

Planen for dagen var å besøke den faste stasjonen til Christine sin masteroppgave (denne skal hun fortelle mer som i en seinere TangloppeTorsdag), og så skulle vi lete etter en interessant lokalitet i Ypsøfjorden: stedet hvor Rees oppdaget at polyppen av Corymorpha annulicornis produserer maneter av Euphysa aurata. Det er ikke alltid like lett å finne gamle lokaliteter; detaljene vi alltid noterer i dag var ikke like vanlig å ta med i tidligere litteratur – så det blir litt kvalifisert gjetning basert på det de faktisk skrev ned om dyp og bunnforhold, kombinert med noe prøving og feiling for å forsøke å “gjenfinne” akkurat hvor stasjonen sannsynligvis var.

Glade biologer på dekk (fotos: A.H. S. Tandberg og K. Kongshavn)

Amfipodeinnsamlingen foregår som vanlig med RP-slede, og de to sledetrekkene vi fikk i Hjeltefjorden var små, men fine. Når det er så fint vær, er det også ekstra lett å gjøre godt og grundig arbeid på dekk før vi tar med prøvene hjem til laben. Allerede nå kan vi si at det som var mest synlig av amfipoder var fra familiene Ampeliscidae, Lysianassidae og Oedicerotidae.

Siden vi hadde så optimale forhold på dekk, fikk vi anledning til å plukke ut noen komplette individer av amfipoder som ellers ofte blir ødelagt (mister bein og antenner) hvis de blir liggende sammen med resten av prøven. Noen av disse har vi allerede tatt bilder av.

Neste trinn blir at Christine sorterer prøvene til forskjellige dyregrupper på laben. Amfipodene blir mastergrad, og resten av dyregruppene blir vurdert opp i mot hva vi allerede har i fra området i museets samlinger – om det er noe som ikke allerede er strekkodet så blir disse tatt ut til NorBOL.

Samlingen av maneter ga svært uventede funn. Selvfølgelig var de vanlige regionale artene av småmaneter og kolonimaneter tilstede, men vi fant også en rar manet som tilhører den mystiske slekten Calycopsis (se bildet!), og som skal strekkodes gjennom NorBOL.

Til venstre, et eksemplar i ”eudoxia” livsstadiet av kolonimaneten Lensia conoidea, en vanlig art i området. Til høyre, en uventet Calycopsis bigelowi småmanet. Foto: Luis Martell

Blåmandagen gav oss fine prøver, flatt hav, og ikke minst blå himmel. Ja takk – begge (alle ) deler!  Foto: K. Kongshavn


Litteratur:

Rees WJ (1938) Observations on British and Norwegian hydroids and their medusae. Journal of the Marine Biological Association of the United Kingdom 23:1-42

Katrine, Christine, Luis, Anne Helene

TangloppeTorsdag: Amfipodene ved Island

Rhachotropis aff palporum, fra IceAGE prøver. Fig 4 Lörz et al 2008, fotograf AHS Tandberg

Det store tyskledete internasjonale forskningsprosjektet IceAGE undersøker de islandske marine dyrs genetikk og økologi. En stor del av disse er evertebrater, og Universitetsmuseet i Bergen har siden starten vært en viktig deltaker i prosjektet. Mange av våre forskere og studenter er med på å undersøke materiale fra IceAGE samlingene. Amfipodene er en av gruppene vi har vært med på å undersøke, både på workshops og på fagbesøk i samlingene i Hamburg.

Denne uken kom endelig resultatene på trykk. I et spesialnummer av ZooKeys ble 6 artikler delt med verden, og vi er veldig glade for at alt er åpent tilgjengelig for alle (“Open Access”), så alle artiklene kan lastes ned gratis.

Fra Universitetsmuseet i Bergen er vi ekstra glade for å være med på 4 av de 6 artiklene. I den første artikkelen har vi sammenlignet Rhachotropis arter funnet i islandsk og norsk materiale, både morfologi (utseende) og genetikk. Her er mye spennende resultater, og vi lover å komme med en egen TangloppeTorsdag om det om ikke så alt for lenge.

Arten som flyttet slekt. Amphilochopsis hamatus Stephensen, 1925 heter nå Amphilochus hamatus (Stephensen, 1925). Foto: AHS Tandberg

I artikkel to har vi beskrevet en ny art av Amphilochidae, og samtidig har vi ryddet opp i en liten del av slektstreet til Amphilochidae – noe som gjorde at vi “la ned” en slekt, og flyttet den ene arten som hørte til der til en annen slekt. Mye av materialet for denne artikkelen kommer fra BioIce – et tidligere, norskledet prosjekt som også katla marine dyr rundt Island. I tillegg har vi mye norsk materiale som er undersøkt, og mye av DNA-strekkodene som vi har produsert i NorAmph ved hjelp av NorBOL var viktige for å kunne skille artene fra hverandre – det er nemlig ofte veldig små detaljer i utseendet. I denne artikkelen kan man også finne en nøkkel til alle Amphilochidene i nord-Atlanteren.

Nøkkel til alle nordAtlantiske Amphilochidae. Fig 14 fra Tandberg & Vader 2018

Neighbour joining tre av strekkode-DNA fra amfipodene fra IceAGE. De fargete strekene på siden viser mulige spennende områder for videre studier. Fig 2 fra Jazdzewska et al 2018

Den tredje artikkelen omhandler DNA-strekkoder, og det er midt i blinken for NorAmph prosjektet. Nå har vi materiale fra nære havområder som vi kan sammenligne de norske amfipode-strekkodene med. I strekkode-artikkelen fra IceAGE har vi forsøkt å bruke representanter for alle amfipodefamiliene i det islandske materialet. Sammenligninger med våre strekkoder har allerede vist oss mye spennende, og noe av det har vi tatt opp til diskusjon i de to første artiklene.

Den siste artikkelen er egentlig den første – den setter scenen for å kunne diskutere amfipodene rundt Island. Gjennom workshopene har vi identifisert 34 amfipodefamilier i IceAGE-materialet, og artikkelen gir en oversikt over alle familiene – både hvor vi har funnet dem og litt om hvordan de lever (der vi vet noe om det). For to familier – Oedicerotidae og Amphilochidae – har vi identifisert alt materialet til art, og analysene av disse familiene blir derfor mye mer detaljert.

Selv er jeg spesielt glad for å kunne bruke dataene fra BioIce materialet av Amphilochidae som jeg studerte for nesten 20 år siden. De har ligget i en skuff siden da, og skuffen er ikke et godt sted for data man egentlig vil dele med andre forskere.

Innsamlingsstasjonene fra IceAGE der det er funnet amfipoder. De røde stasjonene er med i undersøkelsene videre. Figur 1 fra Brix et al 2018

Norge og Island deler en lang marin grense, og som vi lærte av Harald Heide-Steens Ubåtkaptein fra 1978: “man kan ikke den (nasjonale) grense under vann!” Det gjelder i alle fall for de dyrene som bor under vann. Andre strukturer, som dyp, temperatur, saltinnhold, havstrømmer og historien er nok mye mer begrensende enn våre tegnete streker på kartet – sjekk ut hva vi har skrevet i den fjerde artikkelen! Disse studiene er derfor veldiig relevant for de av våre nasjonale havområder som grenser opp mot Islands områder, og for Norskehavet videre nord fra Island.

Anne Helene


Litteratur:

Brix S, Lörz A-N, Jazdzweska AM, Hughes LE, Tandberg AHS, Pabis K, Stransky B, Krapp-Schickel T, Sorbe JC, Hendrycks E, Vader W, Frutos I, Horton T, Jazdzewski K, Peart R, Beermann J, Coleman CO, Buhl-Mortensen L, Corbari L, Havermans C, Tato R, Campean AJ (2018) Amphipod family distributions around Iceland. ZooKeys 731: 1-53 doi:10.3897/zookeys.731.19854

Jazszewska AM, Corbari L, Driskell A, Frutos I, Havermans C, Hendrycks E, Hughes L, Lörz A-N, Stransky B, Tandberg AHS, Vader W, Brix S (2018) A genetic fingerprint of Amphipoda from Icelandic waters – the baseline for further biodiversity and biogeography studies. ZooKeys 731: 55-73 doi:10.3897/zookeys.731.19913

Lörz A-N, Tandberg AHS, Willassen E, Driskell A (2018) Rhachotropis (Eusiroidea, Amphipoda) from the North East Atlantic. ZooKeys 731: 75-101 doi:10.3897/zookeys.731.19814

Tandberg AHS, Vader W (2018) On a new species of Amphilochus from deep and cold Atlantic waters, with a note on the genus Amphilochopsis (Amphipoda, Gammaridea, Amphilochidae). ZooKeys 731: 103-134 doi:10.3897/zookeys.731.19899

TangloppeTorsdag: pelekreps – trebåteiernes skrekk og havnesjefens mareritt?

Det var værre før. Jeg snakker ikke om 70-tallet da barna måtte gå til skolen selv (og alene), eller 30-tallet da nesten ingen egentlig hadde mat nok, og det var skole også på lørdags formiddag. Den “før” jeg tenker på, er den tiden da alt som skulle bygges og puttes i (eller helst flytende i overkanten av) havet var laget av tre. I det vi så romantisk kaller “seilskutetiden” – og enda før.

Skibbrudd ved den norske kyst. Maleri av IC Dahl 1832, Nationalgalleriet, Oslo. Digital versjon: digitalmuseum.no

Trestokker, tykke høvlete planker og flotte treskip er nemlig for mange dyregrupper som reneste restaurantene å regne. Treet – eller cellulosen – er super næring som flyter rundt i et miljø den ikke er beskyttet fra naturlig. Og der det er mat vil noen ha funnet en måte å utnytte den maten på – i økologien sier vi “det er ingen tomme økologiske nisjer”. Ubehandlet tre blir lett angrepet av tre grupper marine evertebrater.

 

Den største og mest berømte er pelemark (eller skipsorm) Teredo navalis Linnaeus, 1758 – en spesialisert musling som graver seg lange ganger innover i treet. Det sies at angrep av peleorm kunne senke seilskip, og både Christoffer Columbus og Eirik Raude sine amerika-turer har blitt sagt å ha blitt plaget av dem, og båter som holdt lenge til i Karibien ble ofte ekstra plaget. I fjor vår (april 2017) ble det oppdaget en kjempestor ny art av skipsorm fra Filippinene. Den spiser heldigvis ikke skip.

Chelura terebrans sett fra siden. Foto: fra www.aphotomarine.com med tillatelse.

Det er ikke bare spesialiserte muslinger som har oppdaget at ved i saltvann smaker godt. En spesialisert gruppe med amfipoder og en spesialisert gruppe med isopoder frekventerer de samme restaurantene, om enn ofte i litt kaldere vann enn skipsormen. Betegnende nok har de vært så plagsomme også hos oss at vi har norske navn på dem: pelekreps. Av og til brukes også pelelus – og forvirringen er stor om hvilket norske navn som hører til hvilken dyregruppe. (Artsdatabanken bruker pelekreps om amfipodene). Vi skal derfor være vitenskapelige og holde oss med latinske navn: amfipoden Chelura terebrans Philippi, 1839 og isopoder fra slekten Limnuria Leach, 1814.

Selv om dette er TangloppeTorsdag gir det mening å skrive om isopoden sammen med amfipoden her – de finnes nemlig veldig ofte i lag. Små isopoder fra slekten Limnuria (de er gjerne 2-3 mm lange, og flate, som de fleste isopoder) er veldig flinke til å grave hulganger i ubeskyttet tre – de trenger ikke mer enn 24 timer på å lage seg en beskyttet hule der de aller færreste som vil kunne tenkes å ville spise dem klarer å finne dem. Men – Limnuria er ikke så veldig tålmodige – hverken til å lage lange jevne ganger eller til å fordøye maten sin ordentlig. Vår venn Chelura terebrans vet å utnytte dette.

Litt større, og utseendemessig rare Chelura terebrans kommer gjerne når forskjellige arter av Limnuria har gravd tuneller og spist ved en måneds tid. De er nemlig selv ikke så flinke til å grave fort – men de er derimot ganske så nøyaktige når de setter i gang. Siden de har omtrent de samme “fiendene” (de som vil spise dem) som Limnuria (mangebørstemarker og fisk er nok hovedfiendene), kan de ikke oppholde seg i “lettplukkelig” stand på toppen av glatt og nytt treverk – de må ha beskyttelse av en hulgang eller en dyp grøft.

Der Limnuria har gravd smale hulganger sniker nå voksne (gjerne “gravide” hunner, men også voksne hanner) seg inn, og så begynner de å polere videre på gangene – lage de dypere og videre. De spier gjerne bort taket på hulene, slik at dype furer står igjen, og disse furene blir etterhvert til kaotiske nettverk. Overflaten på pelekreps-angrepet tre kan nesten se ut som filigrans-arbeid, eller vi kan finne en ny mening i nasjonalsangens line “furet, værbitt”.. Da blir det lettere å forstå hvordan store, stolte seilskip kunne bli stadig saktere i sjøen før de begynte å falle fra hverandre. Sammen med skipsormene er pelekrepsene (både isopodene og amfipodene) medvirkende årsaker til at gamle skipsvrak ikke blir så veldig gamle mange steder.

En trebit, slik overflaten kan se ut etter at Chelura terebrans har bodd der en stund. Foto: fra www.aphotomarine.com med tillatelse.

Nede i furene sine gnager altså Chelura terebrans seg sakte og nøyaktig rundt. Ungene, som fort etter første “angrep” av trebiten tar over i antall for de voksne, holder til i de inderste, trangeste delene, og alle spiser de som besatt. Ikke bare av treet, men også sin egen avføring, og avføringen til Limnuria, sånn at de får tak i alt som ikke ble fordøyd første gangen. For treverk – cellulose, lignin og resin for det meste – er hardfordøyelig mat. Det trengs spesielle mager for å klare å få noe særlig ut av den.

En liten samling Chelura terebrans fra en liten trebit innsamlet i en vik i Cornwall, UK. Foto: fra www.aphotomarine.com med tillatelse.

Detaljerte studier av hele spisesystemet til C. terebrans – fra munnen til anus – avslører at de flere steder gjennom spiserør-mage-tarm kan knuse cellulose-cellene litt mer, slik at væskene som ellers er i tarmen kan komme til og gjøre sitt for fordøyelsen. Innsiden av tarmen har tett-i-tett med små hår som lett lar maten gli en vei, mens det er nesten umulig å gå opp igjen, og flere steder finnes hårkroner som danner matfiltre der bare passe knust mat kan komme videre. I motsetning til hva alle har trodd, har C. terebrans derimot ikke en spesiell cellulosenedbrytende bakterieflora i tarmen sin. Det de har istedenfor, er mengder av forskjellige ensymer som kan bryte ned trevirke, så de er en liten kjemisk vednedbrytningsfabrikk hver og en av dem.

Når Chelura terebrans først har funnet seg en bit med treverk i saltvann – enten den er en påle for en kai eller et stort skipsvrak, blir det fort mange av dem. En av strategiene de holder seg med er å passe på befruktete egg fra sine Chelura terebrans-naboer. Det er vanlig å finne en hunn med egg i forskjellige utviklingsstadier i samme rugepose – en ekte surrogatmor, altså. Dette hjelper nok til at flere egg overlever, og slik kan de fort ta over en stor trebit.

Treverk etter flere måneder med Chelura terebrans . Figur 3.4 fra Etaxbe 2013.

Det har aldri vært noe avslappende liv å være trebåteier. Det skal pusses og lakkes og oljes og tjæres. Slik har det “ alltid vært” – og i småbåthavner landet rundt er det slik en kjenner trebåteierne fra resten – de som kan gjøre båtvasken med en litt god svamp. Båteierne tenker kanskje all pussingen og lakkingen er for at det skal se pent og blankt ut, men de holder pelekrepsen unna samtidig.

En av de tidlige illustrasjonene av Chelura terebrans (stavet feil i den originale figurteksten). Legg merke til de to store og uvanlig formete uropodene. Bate & Westwood, 1862.

Den økte beskyttelsen vi gir hver lille trebit som skal i vann – enten det er med trykkimpregnering, tjære, lakk eller metallbeslag – gjør at det blir vanskeligere for Chelura og Limnuria å finne fotfeste. Tidligere reiste disse artene rundt i verden med seilskipene, og vi finner i dag Chelura terebrans på begge sider av NordAtlanteren, Sør Afrika, Stillehavskysten av Nordamerika, Australia og New Zealand. Ingen ser på den som “opprinnelig derfra”, så i alle disse områdene er den listet som en fremmed art man gjerne vil bli kvitt. Det er ikke noe underlig at alle vil bli kvitt en art som lett gjør store materielle skader på ting. Det kan virke som om vi får det til. Det er en tydelig nedgang i mengden Chelura terebrans og de andre trespisende krepsdyrene i undersøkte havner. Kanskje vil de ta mer over drivtømmer og slitne båtvrak?

I Norge har vi noen svært få registreringer av Chelura terebrans – fra Østfold, Rogaland og Hordaland. Alt i alt har vi så få registreringer at forrige rødliste (2015) konkluderte med at vi ikke kunne si noe særlig, for vi har datamangel (kategori DD).

Anne Helene


Litteratur:

Barnard JL. 1955. The wood boring habits of Chelura terebrans Philippi in Los Angeles harbour. Essays in the natural sciences in honour of captain Allan Hancock: 87-98

Beermann J, Dick JA, Thiel M. 2015. Social recognition in Amphipods. An Overview. Ch. 6 in Aquiloni L , Tricarico E (eds) Social Recognitions in Invertebrates. Springer International Publishing

Etaxbe AG 2013. The Wood boring amphipod Chelura terebrans. PhD-thesis, University of Portsmouth, UK. 232 pp

Kühne H, Becker G. 1964. Der Holz-Flohkrebs Chelura terebrans Philippi (Amphipoda, Cheluridae). Zeitschrift für angewante Zoologie, Beiheft 1: 1-141

Reisch DJ, Gerlinger TV, Ware RR. 2015. Comparison of the Marine Wood Borer Populations in Los Angeles Harbour in 1950-1951 with the populations in 2013-2014. Bulletin, Southern California Academy of Sciences 114(3): 123-128.