Category Archives: NorBOL

Mareano-tokt til Spitsbergenbanken (del 1)

Strongylocentrotus! Neptheidea. Gersemia. Pagurida. Hormathiidae. Oooh, Pycno!
Switch to C: Mud and sand with gravel, cobbles and boulders! Boulders in comment. Ophiuroida. Munnopsurus giganteus. Hyas!

Vi er ikke på Hogwarts, men om bord på R/V G.O. Sars, i videorommet hvor det sitter tre biologer, to geologer, en fra instrument (og ofte et par andre interesserte) og ser live video i fra Chimaera; videoriggen som vi har sendt ned til havets bunn for å se hvem som lever der (og hva de lever på, for geologene sin del).

Fra videorommet

Underveis logger vi hva vi ser; først i fra at riggen står i ro et kvarters tid, så vi kan få gode nærbilde av ulike arter (denne delen er kjempegøy – tenk ekstremt høyteknologisk vrimlebok!). Dette gir gode bakgrunnsdata for dem som skal analysere filmene på land om hvilke arter det er høy sannsynlighet for å treffe igjen på transektet. Deretter flyr vi langs havbunnen i 200 meter mens det speedlogges hva vi ser. (Jeg har økt skrivehastigheten, om ikke den latinske rettskrivingen, betraktelig de siste tre ukene).

Innimellom er det rene kunsten vi får opp på skjermen; er det ikke flott? Hvilke dyr ser du? Foto: Mareano/HI

Her er et lite slideshow med noen bilder jeg har snappet av storskjermen underveis – dette er bilder av bilder, men det viser litt av hva vi så.


Bildekreditt: Mareano/HI

Filmene vil som sagt bli analysert i detalj tilbake på land, så dette er feltobservasjoner som gir et kjapt overblikk over hvilken type habitat vi er i og hvilke arter som dominerer.

Nusselig liten grabb – med fin prøve!

 

På undersiden av riggen har vi også en liten grabb som kan ta en jafs av havbunnen, til glede for geologer og opportunistiske innsamlere fra Universitetsmuseet (stein til dem, dyr til meg – funker som snus!).

 

 

 

 

 

Lett forblåst på dekk i knallsol på vei ut fra Tromsø

Jeg (Katrine) har altså vært tre uker på tokt med Mareano-prosjektet* (mareano.no) til Spitsbergenbanken (se kart), hvor vi har samlet dyr, kjemiske og fysiske data, video og sedimenter på dyp mellom 30 og 500 meter.

Totalt har vi tatt 158(!) stasjoner, hvorav 16 var såkalte fullstasjoner; her tar vi video, og samler fysisk materiale med grabb, RP-slede og bomtrål (for prøver henholdsvis nede i og i overflaten av sedimentene, og trål for de litt større organismene – se neste bloggpost for mer om dette).

Kart over planlagte stasjoner. Vi begynte i utsnittet (“Kirkegården”) på grunn av været, og jobbet oss deretter sør- og vestover før vi gikk møt øst. Kart fra Mareano/NGU, med bakgrunnsdata fra Kartverket.

På de resterende stasjonene har vi primært tatt video – så det har blitt mange, mange timer med livestreaming i fra havbunnen!  Det er heldigvis god stemning på videorommet; båten jobber 24/7, så det er viktig å ha det bra når en har vakt, siden det er halve døgnet. Mitt team (med-biologer Jossan og Yngve (HI), og geologer Valerie og Aivo fra NGU) har gått 12-16 og 20-04, og har hatt det riktig kjekt sammen, enten vi har filmet eller stått med sand til knærne ute på dekk.

Forberedelse til video; artsnavn sjekkes opp i

Dekksarbeid

Å skulle dra på tokt langt uti havet er alltid litt spennende, men vi blir veldig godt tatt vare på om bord. Alle har hatt enerom med eget bad, det er pur luksus (og absolutt ikke alltid tilfelle, så det var ekstra deilig!). Forpleiningen disker opp med de lekreste retter, og vi har fri tilgang på kaffe/te og frukt og annet snadder. Her er det ikke tid til å være sjøsyk, det er for mye godt på menyen! Det finnes også bibliotek, treningsrom og badstu, om en har tiden til slikt.

Det gode liv…sjekk den menyen! Bursdager ble behørig feiret, da var tre-kaken hvit dame – med pynt!

Ellers inkluderer oppskriften for et vellykket tokt

– kjempehyggelige, flinke og behjelpelige folk i mannskapet
– gode kollegaer fra Havforskningsinstituttet og NGU,
– et par tonn med utstyr
– magiske toktkassepakkere på land som har sørget for at vi har alt tenkelig og utenkelig utstyr med oss
– det enorme forarbeidet som er gjort i form av tidligere bunnkartlegging og toktplanlegging i forkant

Blandes godt i sammen i bølgeskvulp ( vi hadde 33 timer steaming til første stasjon…), og så er det klappet og klart!

Toktklar gjeng på G.O. Sars! Bilde: Mareano/HI

Ting man ikke rår over har også gått bra: Vi har hatt griseflaks (les: ekstremt god planlegging på broen) i forhold til været, og har ikke hatt et eneste værskapt stopp underveis – det er imponerende for 20 høstdager langt (LANGT!) mot nord.

Jeg slutter aldri å la meg fascinere av hvor mye utsikten fra lugaren endrer seg fra dag til da og til til time – her er et lite knippe av været vi har hatt (Foto: Katrine Kongshavn)

Minst like imponerende er det at alt utstyret har fungert hele veien, gutta på instrument (Sindre og Benjamin) utførte et par mirakler underveis, og trålførerne var ekstremt løsningsorienterte da telleverket på vinsjen begynte å skape seg på de siste par stasjonene. Vi har med oss like mye utstyr hjem som vi hadde med ut, også – ren velstand!

Gull! Bøtter og bokser med flotte prøver

Det blir skikkelig spennende å se hva vi finner – jeg dro ut med en ønskeliste fra diverse kollegaer om alt i fra børstemark til nakensnegler, og jeg *tror* det meste bør finnes i de ørten bøttene og boksene som skal til Universitetsmuseet .

Siden vi har vært så veldig grunt, helt oppe i 30 meter, så er en del av prøvene kjempeaktuelle for Hardbunnsfauna-prosjektet (som jobber ned til ca 40 meter), det blir gøy å kunne kombinere det med Mareano.

Så da er det bare å spisse pinsettene, når prøvene kommer til Bergen om et par uker.

 

Tusen takk til med-toktdeltagere, og til alle som jobber på G.O. Sars (skift b) for tre flotte uker! 

Det kommer flere bloggposter fra toktet, så følg med fremover.

-Katrine


Hvis du vil lese mer så kan du også ta turen til mareano.no, vi har produsert et mangfold av toktdagbøker underveis. Titler og linker:

Nå står Spitsbergenbanken for tur

Vel bevarte spor etter istiden på Spitsbergenbanken

Møt innbyggerne på Kirkegården!

Spitsbergenbanken fra dypet i sør til grunnene i nord

Sommerfuggel i vinterland

Bergarter med yrende dyreliv på Spitsbergenbanken

I Polarfrontens grenseland

En førstereisgutts betraktninger

Mareano-toktet ved veis ende

* «Mareano kartlegger dybde, bunnforhold, biologisk mangfold, naturtyper og forurensning i sedimentene i norske kyst- og havområder. Havforskningsinstituttet, Norges geologiske undersøkelse og Kartverket utgjør utøvende gruppe i Mareano, og gjennomfører den daglige driften. Det overordnete ansvaret ligger hos programgruppen som ledes av Miljødirektoratet.» mareano.no

Sletvik 2020

Det begynner å bli en fin tradisjon dette; å pakke bilen full av labutstyr og biologer og dra på roadtrip til trivelige Trøndelag i slutten av oktober.

I år ble det tur 11.-19. oktober. Nederst i innlegget finner du linker til tidligere års ekspedisjoner (på norsk og engelsk).

On the road again… det blir noen timer i bil! Fotos: K. Kongshavn

Sletvik feltstasjon tilhører NTNU, og har alle fasiliteter man trenger for å bedrive både feltarbeid og workshop.

Sletvik feltstasjon i høstsol. Vi hadde stort sett fint vær denne gangen, med unntak av én dag med skikkelig innevær. Foto: K. Kongshavn

Pandemi til tross så kom vi oss av sted i år også – fordelt på to biler fra Bergen, og med en kohort i fra Trondheim. Fra NTNU hadde vi med oss Karstein, Torkild og August (som er masterstudent på Hardbunnsfauna-prosjektet, mer om oppgaven hans her), og i fra Bergen kom Anne Helene, Cessa, Francisca, Jon, Luis, Katrine og Nina. Artsdatabanken, i form av Hauk og Stine, kom også på dagsbesøk for å se og høre mer om hva vi jobber med.

Til sammen var det dermed folk i fra hele fem prosjekter støttet av Artsprosjektet som var på feltarbeid sammen. Mange av oss er involvert i mer enn ett av prosjektene, så det er strålende at vi kan reise sammen på denne måten – det gir effektiv tids- og kompetanseutnyttelse. Og så er det veldig kjekt!

Vi samlet prøver med ulike metoder; denne gangen hadde vi tilgang på båt (lettbåten til Gunnerus for innsamling utenfor Hopavågen, og robåt inne i vågen) som gjorde at vi kunne bruke ulike håndholdte redskaper i fra båten, og fridykkerne fikk kommet seg til litt andre lokaliteter enn vi vanligvis samler på.

Videre håndplukket vi i littoralen på lavvann, jaktet rundt med håv og bøtte, gjorde noen håvtrekk etter plankton, og fikk totalt tatt et titalls stasjoner. Det innsamlede materialet ble broderlig fordelt mellom de to museene, og inngår i de respektive museumssamlingene.

I tillegg er denne uka en ypperlig anledning for de to museene for å byttelåne materiale – siden vi kommer med bil er det enkelt å ta med en kasse eller tre. Så en del tid gikk med på å romstere igjennom materiale i fra Vitenskapsmuseet og UMB – noe var ferdig artsbestemt og ble valgt ut for DNA barcoding, andre prøver var mer usortert og kom kanskje noen hakk nærmere et artsnavn i løpet av uka.


Lynpresentasjon av de fem prosjektene som var på tur, og hva de drev med på Sletvik:

Hardbunnsfauna, som egentlig heter «Evertebratfauna på grunne hardbunnshabitater: Artskartlegging og DNA strekkoding», har hjemmeside, Twitter, og Instagram.
Vi arbeider i utgangspunktet med alle gruppene av evertebrater(!) som vi finner i fra strandsonen og ned til ca 40 meter, med spesielt fokus på  svamp (Porifera), sekkdyr (Ascidiacea) og mosdyr (Bryozoa) – men også omfattende arbeid på krepsdyr (bl.a. Isopoder, som August skriver sin masteroppgave på), børstemark (polychaeta), bløtdyr (mollusca) og pigghuder (Echinodermata). Denne uka på Sletvik hadde vi fokus på å få laget ferdig flere plater med vevsprøver til genetisk strekkoding (som gjøres gjennom NorBOL, Norwegian Barcode of Life); det ble en plate med havedderkopper (med litt supplering av dypere materiale, det er ikke SÅ mange arter av dem på grunt vann), og en halv plate med amfipoder – her ble den andre halvdelen fylt av HYPCOP.

Noen av “de utvalgte” amfipodene til genetisk strekkoding. Fotos: K. Kongshavn

Havedderkopper, Pycnogonida, til genetisk strekkoding (Fotos: K. Kongshavn)

Vi ville også samle ferskt materiale i fra mer eksponerte lokaliteter i nærområdet – her fikk vi knallgod uttelling på å ha så mange flinke fridykkere i vannet – spesielt de to siste stasjonene var helt strålende!

Fridykkere på vei i vannet. Foto: Torkild Bakken

Vi fikk bråstopp i planene om arbeid med svamp (porifera) da Hans Tore Rapp gikk bort så alt for tidlig i mars. Men Hans Tore etterlater seg en fantastisk arv i studentene sine, og vi på museet er så heldige at vi har fått Francisca Carvahlo med på laget; hun ble fast ansatt from tekniker hos oss i august, og disputerte for doktorgraden sin på svamp den 27. november.

På Sletvik begynte hun å se på materialet i fra tidligere Hardbunnsfauna-feltarbeid; det er møysommelig arbeid å artsbestemme svamp, for mange av dem må man lage mikroskoppreparater av spiklene for å kunne slå fast hvilken art man har.

Det pågående prosjektet med å plukke arter vi ikke har barcodet enda fortsetter også, spesielt av små snegl og ulike krepsdyr. Vi har gjort ganske mye genetisk strekkoding i prosjektet nå, men hver gang vi får resultater så dukker det frem flere nye spennende problemstillinger, og i omtrent hver prøve vi detaljopparbeider så dukker det opp en art vi ikke har enda. «More research is needed», indeed.

 

NorAmph2, «Lysianassoidea i Norge», har hjemmeside her, og blogger på TangloppeTorsdag. Hovedmålet med NorAmph2 er å samle inn og DNA-strekkode så mye av mangfoldet av de Lysianassoide amfipodene i Norge som mulig. Prosjektet skal både bruke museumsmateriale og samle inn nytt materiale. Dette er en av de store gruppene av små åtseletere vi har i havet, og innsamlingen av nytt materiale foregår derfor ved å sette ut feller med åte. Dette kan være alt fra små, hjemmelagete og håndutsatte feller til store rigger som settes ut i dyphavet med timelapse-kamera og elektronisk utløst tilbakekomst til overflaten. På Sletvik brukte vi den første varianten. I pollen rett nedenfor stasjonen har NTNU en liten robåt, og med ro-hjelp fra artsdatabankens besøkende og studenten på workshoppen ble to feller satt ut på forskjellige (grunne) dyp. Disse ble tatt inn to dager seinere, da med hjelp fra Luis – som fikk sin første kjennskap med kunsten å ro, noe han fikk til med god stil! I tillegg satte vi ut en felle i fjorden – der gikk vi så langt i hjelpemiddelbruk til å ha stor motor på båten vi brukte. Her kan du lese mer om Lysianassoider: Scavengers in the ocean

HYPCOP, «Hoppekreps i hyperbenthos», har hjemmeside, Twitter, Instagram og facebookgruppe. Dette er det nyeste av prosjektene, og de hadde derfor ikke så mye materiale i fra denne landsdelen i fra før. Dermed var hovedfokus på å samle inn og sortere opp materiale i fra ulike habitater i nærområdet – og å fotodokumentere dyrene før fiksering, da fargetegningene på dyrene ofte blekner eller forsvinner når de fikseres.

HYPCOP på vei til innsamling (foto: K. Kongshavn)

HYPCOP er heldige i det at det finnes copepoder så godt som over alt, så de fikk sikret seg materiale i fra samtlige av stasjonene som det ble samlet inn i fra. 60 individer ble fotografert og vevsprøvetatt for DNA barcoding.

NorHydro, «Norske marine bentiske hydrozoa (polyppdyr)», finnes på Twitter med #NorHydro, og i facebookgruppen Hydrozoan Science. På dette feltarbeidet fokuserte NorHydro spesielt på en lite undersøkt gruppe av polyppdyr, de i ordenen Anthoathecata. Disse polyppdyrene er generelt mer skjøre (og derfor lettere oversett) enn andre hydrozoer fordi de mangler eksoskelett i kitin rundt polyppene, men heldigvis for prosjektet var det flere arter i Sletvik, inkludert medlemmer av familiene Corynidae, Bougainvilliidae, Cladonematidae og Oceaniidae. Faktisk, i et par lokaliteter fikk vi gode prøver av den ganske uvanlige arten Corydendrium dispar, som vi fremdeles ikke har DNA-strekkode fra.

Noen av hydroidene samlet i forskjellige lokaliteter i Orkland kommune. Til venstre Bougainvillia muscus, til høyre Coryne pusilla. Foto: L. Martell

NorChitons,  “Leddsnegler i Norge”, har hjemmeside,  Twitter og Instagram. Norchitons kartlegger bløtdyrgruppen leddsnegl (Polyplacophora) i Norge.  For Norchitons ble det en effektiv uke på Sletvik med innsamling av mye ferskt materiale.

Det ble samlet inn materiale fra de fleste av artene som finnes på grunt vann i Norge, og mange spesielt store vakre individer ble hentet opp. Noen representative individer ble fotografert for bruk som illustrasjonsbilder til bestemmelsesnøkler.  

Noen av individene vi samlet var usedvanlig digre! Foto: K. Kongshavn

Leddsnegl som har blitt samlet inn tidligere gjennom andre artsprosjekt ved NTNU ble også sortert og identifisert. 

Utvalgte individer fra dette materialet og materialet som ble samlet inn under oppholdet på Sletvik vil bli brukt til DNA barcoding. 

 

 

 

– Katrine, Anne Helene, Cessa, Luis og Nina


Tidligere bloggposter fra Sletvik:

Sletvik 2016 del I

Sletvik 2016 del II: Fotogene børstemark

Sletvik 2016 del III: fersk-innsamling av amfipoder!

Sletvik 2019: Field season’s end

I fotsporene til Georg Ossian Sars

Ikke siden de omfattende arbeidene til G.O. Sars på slutten av 1800-tallet er det gjennomført en kartlegging av hyperbentiske hoppekreps i Norge.

Sist uke (24.–28. august) gjennomførte prosjektet «HYPCOP» (Hoppekreps i marine hyperbentiske habitater) en workshop i Flødevigen. Deltakere fra Havforskningsinstituttet, Universitetsmuseet i Bergen og NIVA Bergen hadde en travel uke med felt- og laboratoriearbeid.

Deltagere på workshop i Flødevigen; Tone fra HI, Anders fra NIVA, og Cessa, Jon og Francisca fra UiB (UM). Foto: Cessa Rauch

Om prosjektet:

HYPCOP er et treårig prosjekt som ledes av Havforskningsinstituttet i samarbeid med Universitetsmuseet i Bergen og NIVA Bergen.

HYPCOP har som mål å kartlegge hoppekreps i hyperbentiske marine habitater der faunaen er dårlig kjent. Hyperbentos er leveområdet like over havbunnen. Artene som lever her fanges vanligvis ikke med tradisjonelle redskap, og vi har derfor liten kunnskap om artsmangfoldet i dette habitatet.

HYPCOP er finansiert av Artsdatabanken gjennom Artsprosjektet til kartlegging av dårlig kjente arter. Gjennom kartlegging og barcoding skal prosjektet HYPCOP tette noen av kunnskapshullene for arter av hoppekreps i norske havområder.

Eksperter antar at om lag en av fire arter som finnes i Norge ikke er oppdaget ennå. Vi forventer å finne nye arter for Norge, beskrive arter som er nye for vitenskapen og gi ny informasjon om utbredelse av hoppekreps i Norge.

 

Hvorfor studere hyperbentiske hoppekreps?

Havforskningsinstituttets overvåkning av hoppekreps fokuserer i hovedsak på planktoniske calanoide copepoder i de øvre vannlag. Imidlertid har vi liten (eller ingen) kunnskap om arter som lever like over eller nær havbunn (hyperbentos).

Det er gjort svært få undersøkelser av hyperbentiske hoppekreps siden de omfattende arbeidene til G.O. Sars i perioden 1860 to 1928 (Sars 1919–21). Dette skyldes delvis at hyperbentos er vanskelig tilgjengelig, men fremfor alt en stor mangel på taksonomisk kompetanse.

Hyperbentiske copepoder har stor betydning som bindeledd mellom primærproduksjon og høyere trofiske nivåer. I tillegg bidrar flere av artene til karbonomsettingen mellom øver vannlag og havbunnen. For bedre forståelse av økologiske sammenhenger trenger vi kunnskap om artsmangfold, artenes utbredelse og deres funksjon i systemet.

Hvordan:

Prosjektet skal innhente materiale fra norske havområder fra Skagerrak i sør, til Finnmark i Nord. Vi samler inn materiale fra makroalger og hyperbentos i grunne kystområder og dype fjorder.

Lysfelle

For innsamling bruker vi håver, sleder, dykking og lysfeller som tiltrekker seg dyrene.

Hoppekrepsene som samles inn, sorteres og fotograferes deretter levende. Dette fordi flere av de morfologiske trekkene, som for eksempel farger, forsvinner ved fiksering.

Harpacticoid copepode med kraftig rødfarge. Foto: Cessa Rauch

Hver enkelt hoppekreps skal bestemmes til art, og sendes deretter til DNA-strekkoding. På denne måten får hvert enkelt individ en artsbestemmelse koblet til en unik DNA-strekkode.

Artsbestemmelsen er et utfordrende arbeid, og krever en møysommelig dissekering av hoppekrepsene. Form på munndeler og benpar er karakterer som brukes ved artsbestemmelse.

Tegningene til G.O. Sars er til stor hjelp, og hans unike 100 år gamle illustrasjoner regnes fremdeles som en av de internasjonalt fremste for artsbestemmelse av denne utfordrende dyregruppen.

Tegninger av G.O. Sars, 1911

Vi bygger et DNA-referansebibliotek

I vår tid har vi et svært nyttig verktøy som G.O. Sars ikke hadde tilgang til: DNA-strekkoding. Ved hjelp av DNA-analyser kan vi identifisere flere arter enn før. DNA-strekkoding kan også avdekke nye arter for Norge, og kan brukes for å skille såkalte «kryptiske arter», som ser helt like ut morfologisk.

Men, det er et stort MEN. For å bruke DNA til artsbestemmelse må vi bygge et referansebibliotek der hver DNA-strekkode er koblet til en art (altså en verifisert morfologisk artsbestemmelse). Et av målene til artsprosjektet HYPCOP er å bygge et pålitelig DNA-referansebibliotek for kopepoder, som kan benyttes ved fremtidige økologiske studier.

I samarbeid med NorBOL (Norwegian Barcode of Life) blir alle arter som samles inn gjennom artsprosjektet, DNA-strekkodet og lagt inn i referansebiblioteket. En forutsetning for et godt referansebibliotek er en morfologisk artsbestemmelse. Dette krever god taksonomisk kompetanse.

Kompetansebygging

En av de største utfordringene ved kartlegging av arter og oppbygging av DNA-referansebibliotek er mangelen på taksonomer som kan bestemme artene.

Det er et stort behov for å øke den taksonomiske kompetansen i Norge. I tillegg til å kartlegge artsmangfoldet har derfor prosjektet som mål å bygge opp ny taksonomisk kompetanse på hoppekreps i norske fagmiljøer.

Gjennom workshops, kurs og studentprosjekter skal HYPCOP sikre kunnskapsoverføring mellom internasjonale eksperter og norske studenter og forskere.

Dette prosjektet vil gi ny kunnskap om artsmangfoldet i Norge, og det er store muligheter for at vi finner nye arter. Det hyperbentiske habitatet er utvilsomt et av de «ukjente» leveområdene i Norge.

Det er veldig spennende å utforske denne «hvite flekken» på Norges biomangfold-kart. Prosjektet har dessuten et snev av historisk sus over seg, i og med at de hyperbentiske hoppekrepsene ikke er kartlagt på 100 år.

Vi føler at G.O. Sars ser oss over skulderen, og vi gleder oss til å løfte hans unike arbeid opp i lyset.

Tekst: Tone Falkenhaug  

Feltsamarbeid – Kilstraumen 17.-22. juni

Vi har for tiden mange artsprosjekter gående ved evertebratsamlingen, og flere av dem ser på dyr som lever i samme type habitater. Dette åpner for at vi kan samarbeide om innsamlinger i felt, og være særs effektive med tiden når vi har tilgang på båt.

Fire prosjekter i et bilde! Her har vi fra venstre Luis/NorHydro, Nina/NorChitons, Katrine/Hardbunnsfauna, og fotografen i vannet er Cessa/HYPCOP! Foto: Cessa Rauch

Feltarbeid: planer legges, og endres.

 

I juni hadde Universitetsmuseet fått tildelt tre dager med R/V Hans Brattström, og vi hadde i utgangspunktet lagt opp til at to-tre av prosjektene skulle dra til Sognefjorden for å samle prøver der. Men så kom korona, og alle planer ble snudd på hodet.

 

R/V Hans Brattstöm på vei inn Kilstraumen. Foto: K. Kongshavn

Da det viste seg at vi allikevel kunne bruke båten, men at vi ikke kunne sove om bord som planlagt, bestemte vi oss for å droppe å dra langt inn i Sognefjorden, og heller fokusere finne et bra sted å sette opp base på land, og samle interessante lokaliteter både med R/V Hans Brattström og for egen maskin (plukking i fjæra og snorkling). Dette åpnet for at flere prosjekter kunne delta, og vi ble til slutt hele fem artsprosjekt som samarbeidet på den utvalgte basen vår i Kilstraumen (Austrheim, Vestland).

På vei inn til Kilstraumen Brygge, hvor vi hadde base. Foto: K.Kongshavn

Deltagende prosjekter (med respektive deltagere i parentes) var

Kilstraumen er en spennende lokalitet i seg selv, da den sterke strømmen gir et rikt dyreliv – og det var samtidig kort vei til andre interessante lokaliteter. Vi endte med mange innsamlings-stasjoner, som du ser på kartet:

Stasjoner hvor vi samlet materiale under feltarbeidet. Kart: K. Kongshavn

Dag 1
Vi delte oss i mindre grupper på veien opp; Anne Helene, Luis og Katrine dro opp med Brattström. På veien satte vi ut fellene som Anne Helene bruker for å fange amphipodene hun studerer; de er åtseletere, og fanges i spesiallagde feller åtet med fisk; hvis de får stå et døgn eller mer så kommer amphipodene for å spise. Vi tok også prøver på veien; to trekk med planktonnett, og to trekantskrapeprøver. Trekantskrapen drar med seg opp det som finnes på havbunnen i fra et lite område, og tåler å hoppe rundt på hardbunn, så den gir gode prøver for flere av prosjektene.

Jon og Cessa tok bilen oppover, og stoppet et par steder på veien for å samle på grunt vann.

Vel fremme i Kilstraumen gjorde vi campinghytte om til laboratorium (det begynner vi å bli ganske drevne i!), og gjøv løs på prøvene.

En fin trekantskrapeprøve med skjellsand, tang, stein og en mengde døde skjell som det bodde mange ulike dyr på. Foto: K. Kongshavn

Prøvevasking; vi vil helst ha med oss mest mulig dyr, og minst mulig sediment, tilbake på laben!

Dag 2
Dag to var det ut med Brattström, og så delte vi oss; Jon, Cessa og Katrine dro mot land ute på noen holmer for innsamlinger i poller og på grunt vann, mens Luis og Anne Helene jobbet om bord på Brattström. Vi var fantastisk heldige med været, og fikk flotte prøver – grunntvannsteamet var først i en bukt med lite vannutskifting, deretter mer eksponert i tareskog, før vi avsluttet med tidevannspytter helt ytterst på en holme.

Fangst!

De to på Brattström tok plankton- og trekantskrapeprøver. Etter at alle hadde kommet seg vel om bord igjen ble det bestemt at vi skulle utnytte at været var så godt, og ta en ekstra stasjon på det som heter Jonsflua (hehe) – det er ikke ofte forholdene ligger til rette for at vi kan få prøver derifra med relativt liten båt!

Luis på manetjakt i planktonprøven. Foto: AHS Tandberg

Dag 3
Nina kom opp torsdag kveld, og ble med Brattström ut en tur på morgenkvisten for å ta noen skrapetrekk sammen med Anne Helene og Cessa. Deretter dro båten nedover mot Bergen, med Anne Helene om bord (hun skulle på et annet feltarbeid), og de hentet inn igjen fellene som ble satt ut første dagen. Tom kom oppover, så vi fikk forsterkninger på laben – det er absolutt fordeler med å ha feltarbeid i grei kjøreavstand i fra Bergen!

Dag 4
Vi dro til Sævrøysundet for innsamling på grunt vann, som viste seg å være en skikkelig kul lokalitet – der var det mye liv! Bildet i starten av posten ble tatt der.

Mwah! Se den flotte tarehapteren! Her *kryr* det av liv! foto: K. Kongshavn

Nina jakter leddsnegler Foto: K.Kongshavn

Det er ganske morsomt å se hvor skjerpet blikk folk har for å finne “sine” dyr – disse tre kunne lett se på samme tarestilken og alle komme helt fornøyde utav det! Foto: K. Kongshavn

Nok krepsdyr til å holde oss i ånde for en stund…

Dag 5
Siste dagen brukte vi til å arbeide med prøver i fra selve Kilstraumen, der var det også mye spennende å finne – og til å pakke, det er en del tetris som skal til!

Et par av oss drøyde hjemreisen til neste morgen, slik at vi fikk mest mulig tid til å arbeide med dagens fangst – så var det å få alt trygt plassert på museet, hvor vi fortsetter arbeidet med å sortere opp og artsbestemme, velge ut hva som skal til DNA strekkoding, og innlemme materialet i museet sine vitenskapelige samlinger.

Litt av fangsten; her er noe for enhver smak! Fotos: Katrine Kongshavn og Luis Martell

Vi hadde fem enormt produktive dager, og fikk samlet mye spennende materiale for alle prosjektene – det kommer det kanskje mer om på bloggen i tiden fremover?

-Katrine

Den søteste tangloppen?

Amphilochus anoculus. Foto: AH Tandberg

Kan amfipoder være søte? Det ligger vel litt i øyet som ser, men jeg mener at det definitivt finnes noen søte amfipoder. (Det finnes også noen som jeg ikke synes er så søte…) Hva er det som gjør en amfipode ekstra søt?  – Vel, det kan være så mye. Kanskje fargene, kanskje navnet vi har gitt dem, kanskje måten de beveger seg på eller måten de lever på? I dag skal jeg derfor presentere en av de mange søtingene. Si hei til Amphilochus anoculus!

 

Amphilochidae er en familie amfipoder som virker som den trives best i kaldt vann – enten det er i Arktis, Antarktis eller i dyphavet. De er små (de største nærmer seg rundt 8mm), har store sideplater og tynne, korte bein som de lett kan skjule på baksiden av sideplatene. Mange amfipode-forskere tenker på dem som “skinnende”, for de har ofte et litt hardt ytterskall som gjerne reflekterer lys når vi ser på dem i lupen. Nesten alle har runde eller litt nyreformete øyne, men de som kan latin skjønner at Amphilochus anoculus (an= ikke, oculus=øyne) ikke har øyne.

Konfokal-mikroskop-bilde av framkroppen (og hodet) til Amphilochus anoculus. Foto: AHTandberg

Til nå har vi funnet den i prøver fra de dype delene av Norskehavet og rundt Svalbard, gjerne dypere enn 800m. Vi vet at nesten alt lyset forsvinner allerede ved 200 meters dyp, og de siste lumenene gir opp ved 1000m. De dyrene som bor så dypt har veldig ofte enten store øyne eller lyne med veldig “åpne” linser (sånn at de kan ta inn alt lys som er tilgjengelig), eller så trenger de ikke øynene og finner ut av omgivelsene sine på andre måter.

Stasjoner med funn av Amphilochidae i IceAGE prosjektet.

Vi vet veldig lite om hvordan de små Amphilochidaene lever, men vi vet at de er blant de mest tallrike amfipodegruppene i Norskehavet. Prosjektet IceAGE , der Universitetesmuseet i Bergen er en samarbeidspartner, fant at rundt Island (både på grunt og dypt vann) var Amphilochidae og amfipodefamilien Oedicerotidae de mest vanlige.

 

 

… og hvorfor er nettopp Amphilochus anoculus en spesiell søting i mine øyne? Det var den første nye arten jeg oppdaget. Fra studietiden og oppdagelsen til den ble publisert 20 år etter, var den der i bakhodet hele tiden. Når en finner noe nytt, kan en gjerne tenke at det må være noe sjeldent, siden den ikke er funnet før. Dette er et eksempel på det motsatte. Det som nok manglet mest, var beskrivelsen av arten, og ikke minst tanken på at dette var en egen art. Siden den ble offisielt publisert for to år siden, har den blitt funnet i mange prøver fra dypt nord-Atlantisk vann, og ikke bare av meg…

Anne Helene

Du kan lese mer om islandske amfipoder i denne bloggposten fra 2018.

Amphilochus anoculus ble beskrevet her

Tandberg AHS, Vader W (2018) On a new species of Amphilochus from deep and cold Atlantic waters, with a note on the genus Amphilochopsis (Amphipoda, Gammaridea, Amphilochidae). ZooKeys 731: 103-134 doi:10.3897/zookeys.731.19899