Et solid lass!
Vel , fullt så omfattende var det kanskje ikke – men vi har vært ned på Nykirkekaien og hentet en smekkfull bil med oppbestemt materiale i fra MAREANO. Nå har vi fått det inn dørene på lageret vår, og jeg skal på skattejakt etter fine spritfikserte dyr til barcoding – og en masse andre spennende dyr til museets samlinger!
Og så må vi få skryte litt av Anne Helene sin fine kronikk som sto på trykk i Aftenposten Viten i går, du finner den på nett her:
Hva har den gjengen her til felles?
For det første så hører alle sammen til i samme rekke eller fylum, nemlig pigghudene (Echinodermata), og deler derfor karaktertrekkene som er typiske for denne gruppen. På bildet har vi representanter for sjøstjerner, sjøliljer, slangestjerner, kråkeboller og sjøpølser – alle de fem nålevende klassene av pigghuder.
Videre er alle sammen samlet inn i Norge, og er på vei til å bli NorBOL-vouchere. Vi har sendt inn en del pigghuder tidligere og hatt god suksessrate på disse, så vi håper at denne gjengen også skal gi fine genetiske strekkoder til BOLD-biblioteket.
Dr. J. J. A. Appellöf, den første konservator med eksamensrett ved Bergens Museum
Dette spørsmålet fikk vi nettopp fra en biograf som er i ferd med å studere korrespondansen mellom Appellöf og en berømt tysk zoolog. Det korte svaret fra vårt perspektiv er at Appellöf var en av det gamle Bergens Museums mest produktive og innflytelsesrike zoologer. Appellöf var født i Sverige (1857) og studerte i Uppsala, der han fikk sin Fil. doktor-tittel i 1886. Dette var året da konservator Fridtjof Nansen jobbet med avslutningen av sin doktoravhandling ved muséet. Etter at Nansen hadde disputert var han ikke ofte å se i Bergen og omsider ble han i 1890 avløst i stillingen som førstekonservator av dr. Jakob Johan Adolf Appellöf, som siden sin disputas hadde vært i docent i zoologi i Uppsala. Ved muséet i Bergen fikk han nye kolleger av zoologer som D.C. Danielssen, G. Armauer Hanssen, H. Friele, og James Grieg. Ved folketellingen «av 1891 for 1301 Bergen kjøpstad» er Appellöf registrert som beboer i Maartmannshaven 1, ikke langt fra museet på Nygårdshøyden. I senere folketellinger finner vi Appellöf med en voksende familie på andre adresser i byen, blant annet i Thormøhlens gate ved museets Biologiske Stasjon med akvarium og selpark, som ble etablert ved starten av Appellöfs karriere ved museet.
Appellöf gjorde seg tidlig gjeldende som forsker, konservator og etter hvert også som underviser ved Bergens Museum. Hans bidrag til utforskingen av det marine dyrelivet var først konsentrert om fjordene rundt Bergen. Allerede i Bergens Museums Årsberetning for 1891 finner vi «Om Bergensfjordenes faunistiske præg». Senere trykkes titler som «Faunistiske undersøgelser i Herlø-fjorden», «Faunistiske undersøgelser i Osterfjorden» og «Meeresfauna von Bergen», som Appellöf redigerte på vegne av spesialister på ulike dyregrupper, men også leverte egne bidrag. «Die Dekapoden Crustaceen» tok for seg tifotkrepsene i Vestnorge og deres vertikale utbredelse. Dessuten diskuterte han de dyregeografiske forbindelsene til disse dyrene i Norskehavet.
“Meeresfauna von Bergen” – Bergens havfauna, en serie studier som Appellöf redigerte.
Blant arbeider av særlig zoologisk interesse var hans systematiske studier av blekkspruter, blant annet «Cephalopoden von Ternate, 2: Untersuchung genuber Idiosepius, Sepiadarium und verwandte Formen, ein Beitrag zur Beleuchtung der Hektokotylisation und ihrer systematischen Bedeutung», «Die Schalen von Sepia, Spirula und Nautilus. Studien uber den Bau und das Wachsthum», «Ober das Vorkommen innerer Schalen bei den achtarmigen Cephalopoden (Octopoda)» og «Teuthologische Beiträge».
Men han publiserte også viktige studier av utviklingshistorien til sjøroser, for eksempel «Zur Kenntniss der Edwardsien» og «Studien über Actinien-Entwicklung».
Appellöfs studier av hummer er blant klassikerne i kunnskapsbasert forvaltning av denne sårbare arten og det er interessant å merke seg at Appellöf allerede i 1910 var engasjert i marin oppdrettsnæring med «Udkast til ny lov om fredning af hummer samt forslag om anlæg af opdrætningsanstalter for hummer (efter Mead’s system)». Han skrev dessuten mange populærvitenskapelige artikler, blant annet i «Naturen».
I Appellöfs tid i Bergen var muséet i sterk utvikling, med mange internasjonale kontakter og jevnlige besøk av forskere fra europeiske institusjoner. I det tette samarbeidet mellom Biologisk Stasjon og den nyetablerte «Fiskeristyrelsen» fikk Appellöf en viktig rolle, ikke bare som forsker og bidragsyter til vitenskapelige undersøkelser av Nordsjøen og Norskehavet med forskningsskipet «Michael Sars». Han ble også en sentral person i kunnskapsformidlingen til fiskerinæringen og allmenheten. Han var aktiv i gjennomføringen av Bergens museums internasjonale kurs i havforskning, som første gang ble avviklet i 1903 og fortsatte over en tiårsperiode. Da muséet opprettet «C. Sundts lærestol i zoologi» i 1907, ble Applellöf, som leder av denne tilkjent retten til å eksaminere studenter på vegne av Universitetet (i Kristiania) fra 1908. Dette var et viktig skritt i retning av det som 40 år senere skulle bli Universitetet i Bergen. Den første studenten som tok sin embetseksamen under Appellöf var Oscar Sund, som hadde studert brislingens populasjonsbiolog og senere ble en framtredende havforsker. Dette skjedde i 1911, samme år som Appellöf forlot sin stilling ved Bergens Muséum og etablerte seg som professor i sammenlignende anatomi ved universitetet i Uppsala. Et av de siste arbeidene Appellöf utførte «som bergenser» var å forfatte noen sider om virvelløse bunndyr i Murray & Hjorts berømte bok «The depths of the ocean» .
Sporene etter Appellöf har ennå tydelige avtrykk i våre samlinger. Blant typematerialet finnes for eksempel blekkspruten som Appellöf i 1891 beskrev og ga navnet Chaunoteuthis mollis. Denne arten ble nylig overført til en annen slekt etter en omfattende revisjon av globalt materiale (Bolstad 2010. Zootaxa 2696: 1-186). Den heten nå Onychoteuthis mollis. Tegningen til høyre er den såkalte pennen, de utviklingshistoriske restene av skallet som finnes velutviklet hos andre blekkspruter.
Vi har fått inn en pall med flotte prøver i fra MAREANO som ble samlet inn i 2015, og jobber oss igjennom disse så raskt som vi greier. Det er alltid spennende å åpne bøttene og finne ut hva en skal bruke de neste timene(…dagene) på, for arbeidsmengden og hvor spennende faunaen i prøven er varierer sterkt.
15 liter prøve – hva skjuler seg her?
Enkelte substrattyper er heftig mye mindre kjekke å jobbe med enn andre, og øverst på den trona finner vi «spikelsuppe». Spikler er støtteskjelettet til svamp, og består av små nåler som er kittet sammen. De ulike klassenes navn reflekterer hva nålene hos majoriteten av artene innen hver gruppe består av; kalk (kalksvampene), silisium (glassvampene), kitin og kisel (horn- og kiselsvampene). Disse to bøttene så ut som bøtter flest, men det kom et sukk da de ble åpnet – på med tjukkere hansker.
Til gjengjeld så er det ofte spennende dyr å finne i slike prøver, så det er bare å gyve løs.
MAREANO deler prøvene i ulike fraksjoner når de behandler dem ombord på båten, og de delene av prøven som MAREANO ikke opparbeider selv – i dette tilfellet 1 mm og 4 mm fraksjonenen i fra RP-sleden – blir sendt direkte til Universitetsmuseet.
Sånn ser innholdet i den største bøtta ut – to store svamp øverst i bildet, og en masse assorterte dyr
Små, små nåler – spiklene er svampenes “skjelett” og forsvarsmekanisme
Tydelig å se hvor spiklene kommer i fra…
Fakir-polychaet mellom nålene
Sortert opp til hovedgrupper – klart til å distribueres videre til de som arbeider med de respektive gruppene
Så langt har vi ikke kommet oss til artsnivå på denne prøven, med ett unntak; det dukket nemlig frem i en nudibranch (nakensnegl) som var så spesiell at vi måtte ta noen bilder og sende til Manuel for identifisering. Flere bilder av levende dyr finner du her.
Lophodoris danielsseni
Lophodoris danielsseni med skala – det er ikke store dyret, dette her.
Det viste seg å være Lophodoris danielsseni Friele & Hansen, 1876, som ses svært sjelden – og dette individet, som kom i fra nesten 500 meters dyp, gir ny informasjon om artens utbredelse – og kanskje klarer vi å få en genetisk strekkode utav den gjennom NorBOL etter hvert?
I disse dager gjør vi ferdige fem vevsprøveplater i fra Marine Invertebrates of Western Africa (MIWA)-prosjektet vårt, som så skal sendes til Canada for sekvensering hos CCDB før de legges inn i BOLD-databasen sammen med metadata og bilder.
Fire av platene er fylt med børstemark, hovedsaklig i fra familiene Ampharetidae, Terebellidae, Nephtyidae, Oweniidae og Magelonidae. Det femte brettet er fylt med Amphipoder. Sistnevnte begynner vel leserne av denne bloggen å bli ganske godt kjent med gjennom Tangloppetorsdagene, men dette er de første amphipodene vi sender inn i fra MIWA – så det blir veldig spennende å se hvilke resultater vi får der!
Mange av disse dyrene har blitt identifisert av besøkende gjesteforskere; Julio arbeidet med Oweniidae, Kate med Magelonidae, São med Nephtyidae og Mario med Terebellidae. Amphipodene er identifisert av Anne Helene og Ania, som workshoppet her like før jul.
A: Cressa sp (Guinea) B: Idunella sp (Mauritania) C: Amphicteis (Morocco) D: Aglaophamus (Gabon) E: Pterolysippe bipennata (Senegal) F: Owenia sp (Western Sahara) G: Nicolea sp (Western Sahara) H: Magelona (sp 5) (Senegal)
Ellers feiret vi biodivers valentinsdag på en engelske bloggen, har du sansen for (halvdårlige) ordspill så anbefales det at du tar en tur over hit for mer av dette:
