Når Universitetssenteret på Svalbard (UNIS) skal ha kurstokt for Arktisk Marinbiologi (AB202) er det i år evertebratlaben som står for undervisningen om havbunnsdyr (benthos). 7. mai la vi fra kai i Longyearbyen, og ombord på F/F Helmer Hanssen er 18 glade studenter og 11 minst like glade lærere. Vi skal være ombord til 14. mai – og på denne tiden skal vi ta prøver i Isfjorden, Kongsfjorden, Hinlopen og i og under isen både i Hinlopen og nord for Svalbard.
I tillegg til de stasjonene studentene skal undersøke, har vi samlet flere rene forskningsprøver av benthos (dyr som lever i tilknytning til havbunnen) – både i Kongsfjorden ved Ny Ålesund, ved Smeerenburg, i Hinlopen og ved hvalrossøya Moffen. Dette er for det meste prøver med epibenthisk slede – som er et redskap som samler de små dyrene som lever rett over havbunnen. Vi har fått både polychaeta (børstemark) og krepsdyr, og mange av disse skal brukes videre i arbeidet med barcoding.
Vi har også samlet grabprøver til museet ved hver studentstasjon – det er flott når vi får så god hjelp til å vaske alle prøvene! Grabprøver er 0.1m^2 store biter av den bløte havbunnen, og i disse kan vi undersøke hvilke dyr som bor nede i de øverste sedimentlagene. Det er nok mest polychaeta der, men både mollusker og krepsdyr har også blitt observert av studentene som har vasket prøvene.
Det er ikke alltid det er like behagelig å stå på dekk og vaske prøver: en morgen var det -10C og sterk vind – alt sjøvannet vi spylte prøvene med frøs til en issørpe med det samme det traff dekket, og alle som bevegde seg på dekk hadde veldig glatte turer. Da er det ikke lett å balansere bakker med femti kilo gjørme som ikke skal sprute over kanten.
På stasjonen i pakk-isen satte vi ut amfipode-feller som vi hang rett under isen i nesten et døgn. Allikevel var det ingen amfipoder i fellene da vi samlet dem inn. Undersøkelsene av planktonalger i vannet avslører hvorfor: det var helt grønt vann som kom opp i prøvetakningsutstyret vårt. Med slike gode matforhold er det ikke å undres over at våre gamle reker ikke rakk opp på menyen for amfipodene. Vi vet det var dyr under isen: de ble filmet med en lite undervannsrobot (ROV) som vi kjørte under isen.
Ikke lenge etter at vi ankret til isflaket vårt så vi den første isbjørnen – den var nok nysgjerrig på oss, for den sirkulerte båten med omtrent en kilometers avstand – før den kom 500 meter fra oss og vi måtte avbryte iskjernearbeidet og få alle mennesker ombord i båten.
Seinere på kvelden kom en binne med unge sakte vandrende mot oss. Da hadde vi ikke noen folk ute på isen – men de fleste stod på fremdekket og knipset mens mor og barn spaserte forbi oss og fortsatte til en åpen råk nesten en kilometer bak oss. Tilsammen 5 isbjørner var innom isflaket vårt i løpet av det døgnet vi lå ankret til det. Den samme tiden drev isflaket 5 nautiske mil – og vi beveget oss fra 1500 meters dyp via 400 meter og tilbake til 700meter. Med slik fart blir alle bunnprøver fra helt forskjellig sted; våre to grabb-prøver kommer fra henholdsvis 1260m og 600m.
Samarbeidet med UNIS er fint for alle involverte; museet får prøver vi ellers ville hatt vanskelig for å få og UNIS får støtte til undervisningen på fagområder de ikke har nok folk på. Jeg som har fått dra på tokt er veldig glad – en uke med snø, sol og bløte sedimenter gjør sitt for smilemusklene. Det er vakker natur rundt oss hele tiden, og i tillegg til de organismene vi har studert på toktet og de evertebratene jeg har samlet inn, har vi sett både hvalross, knølhval og isbjørn.
15. mai setter jeg nesen sørover mot Bergen igjen, prøvene kommer etter med båt. Nå er det bare å glede seg til å få arktiske prøver inn på laben.
Anne Helene