På veldig gamle kart er det ofte tegnet inn monstre over områder som ble sett på som farlige. Som oftest var det drager eller store slanger, og av og til var det dyr med store klør eller farlige tenner. Det var kanskje en måte å si fra at dette var farlige områder, eller kanskje det viste dyr som var funnet omtrent på de kanter. Mest berømt her i Skandinavia er kanskje kartet den svenske erkebiskopen Olaus Magnus laget over “Norden” allerede i 1539 – der finner vi til og med superstore og superfarlige (?) krepsdyr!

Vi har for det meste sluttet å tro at det er monstre i havet, men av og til finnes de fremdeles. Ukens art – Neohela monstrosa (Boeck, 1861) – har i hvert fall navn som om den er et monster. (monstrosa på latin er monstrøs på norsk: “som et monster”). Boeck beskrev arten med navnet Hela monstrosa – dette ble 20 år seinere endret til Neohela monstrosa (fordi en annen dyregruppe hadde hevd på slektsnavnet Hela: de hadde fått det først). Hela er en norrøn gudinne for dødsriket – så på mange måter er dette et monster fra dødsriket.

Det er også en art som har en strategi for livet som er litt utenom det vanlige for amfipoder. Den holder til på bløte sandmudderbunner – men i motsetning til de fleste andre amfipodene som lever  like over disse undervannsslettene graver de huler som de holder til i. Hulene gir mest av alt beskyttelse, men kanskje også litt mulighet for småspising på veggene når de utvider huset.

 

Tidligere observasjoner av N. monstrosa viser at de bruker de to fremste beinparene litt som skuffen til en bulldozer: den flate nederste delen av beina blir brukt til å skufle sand og gjørme ut av hullet. Når hulen er omtrent 10 cm lang, stiller den seg i åpningen, vifter med antennene og “lukter” etter mat. Vi mener at den for det meste spiser små matbiter den finner innimellom sandkornene i gjørmen, men vi har også observasjoner av at den spiser andre dyr.

Slekten Neohela holder for det meste til i de dypere delene av havet – det er også her vi finner de største forekomstene av de fine bløte slettene de liker å bygge huler i. Neohela monstrosa har blitt  funnet på alt fra 30 til rundt 700 meter. På samme måte som mange andre monstre, krabber den ut av hulen sin om natten. Vi vet ikke hvorfor, men kanskje jakter den bedre da? Det kan også hende at de som liker å spise N. monstrosa trenger litt lys for å finne maten sin, så det er tryggere å lete etter mat når man ikke selv så lett kan bli mat? Selv monstere fra dødsriket er kanskje litt pyser når det gjelder?

Anne Helene

---

Litteratur:

Boeck A (1861) Bemærkninger angaaende de ved norske Kyster forekommende Amphipoder. Forhandlinger ved de skandinaviske naturforskeres ottende møde i København. p 631-677

Buhl-Mortensen L, Tandberg AHS, Buhl-Mortensen P, Gates AR (2015) Behaviour and habitat of Neohela monstrosa (Boeck, 1861) (Amphipoda: Corophiida) in Norwegian Sea deep water. Journal of Natural History  doi:10.1080/00222933.2015.1062152

Enequist P (1949) Studies on the Soft-Bottom Amphipods in Skagerak. Zoologiska Bidrag från Uppsala. 299 – 492.

d´Udekem d´Acoz C (2007) The genera Haliragoides and Neohela in the North Atlantic, with the description of two new deepwater species from Norway and Svalbard (Crustacea: Amphipoda). Cahiers de Biologie Marine 48: 17-35.