Leddsneglenes magnetiske raspetunge

Leddsneglen Leptochiton asellus kryper på et skjell. Hodeenden med munn og radula er til venstre.

Leddsnegl (Polyplacophora) er marine bløtdyr i klassen Mollusca som lever på alle typer harde underlag. De er beskyttet av åtte skallplater på oversiden, og på undersiden har de en muskuløs fot de bruker til å krype med og til å holde seg fast til underlaget.

Leddsnegl har i likhet med mange andre bløtdyr en raspetunge eller radula. Radulaen er en lang, båndformet struktur med flere rekker av små tenner. Denne bruker de til å skrape mat av underlaget og føre den inn i munnåpningen.

Det harde underlaget radulaen rasper over, ofte stein eller skjell, gjør stor slitasje på tennene på radulaen. Hos leddsnegl er derfor tennene på raspetungen forsterket med metaller, blant annet jernoksidet magnetitt.

Magnetitt er det hardeste mineralet som dannes av noe dyr, og leddsnegl har de hardeste tennene i hele dyreriket. Magnetittinnholdet gjør til og med radulaen magnetisk. Innholdet av magnetitt i radulaen kan bidra til leddsneglenes evne til å detektere jordens magnetfelt – et innebygget kompass!

Leddsneglen Leptochiton asellus skraper med sin radula. Radulaen synes i munnåpningen med metalliske tenner. Radulaen føres frem til munnåpningen for å skrape over underlaget.

Radulaen er stor i forhold til kroppsstørrelsen til leddsneglen, opp til så mye som en tredjedel av kroppslengden. Tennene er festet på et bånd som kan føres framover i munnhulen slik at tennene beveges over underlaget. Radulatennene består av et mikroskopisk nettverk av fiber som er satt sammen av karbohydrater, proteiner og mineraler. Dette nettverket er konstruert for å gi tennene slitestyrken som trengs for å kunne raspes over harde overflater igjen og igjen. Proteinene og karbohydratene i fibernettet gir fleksibilitet, slik at tennene skal tåle press uten å knekke. Mineralene gjør tennene slitesterke.

Til tross for at tennene er slitesterke, er det nødvendig å fornye dem jevnlig. Tennene fremme på radulaen som skraper over underlaget behøver å byttes ut hver andre til tredje dag. Derfor dannes det kontinuerlig nye tenner bakerst på radulaen som sakte føres fremover for å erstatte de utslitte. Til enhver tid finnes det derfor tenner i alle utviklingsstadier på radulaen hos en leddsnegl, og man kan se den gradvise utviklingen fra umodne tenner bakerst, mot stadig mer forsterkede tenner dekket av metall helt framme på den delen av radulaen som blir skrapt mot underlaget.

Radula dissekert ut av en leddsnegl. Legg merke til endringen i farge fra de nye, gjennomsiktige tennene til høyre til gradvis mer mineraliserte tenner mot venstre.

Nærbilde av radula med de kraftige, mineralforsterkede tennene langs hver side.

Radulaen er omgitt av en radulasekk som styrer utviklingen av radulaen. Inne i denne fungerer radulaen som et slags samlebånd. Oppbygningen av nye tenner begynner innerst i sekken med avsetning av en blanding av kitin og proteiner som danner den organiske grunnstrukturen til tannen. På undersiden av radulaen ligger vev som gradvis fører radulaen fram mot munnåpningen ettersom den dannes. På oversiden av radulaen ligger vev som sørger for at de nydannede tennene blir forsterket og klare til bruk mens den føres framover. Ettersom dannelsen av tennene fortsetter, endres den organiske strukturen i tannen for å gjøre plass til mineraler. Framover på radulaen blir tennene gradvis mindre gjennomsiktige og med kraftigere farge, først gulaktige, siden brune, og de ferdige tennene som er i bruk er nesten sorte.

Gjennom evolusjon over millioner av år har leddsneglen utviklet en raspetunge som er perfekt tilpasset oppgaven den har.

-Nina


Litteratur/ videre lesning:

Brooker, L. R., Shaw, J. A. 2012. The chiton radula: a unique model for biomineralization studies. Advanced topics in biomineralization 1, 65-84.

Gordon, L., Joester, D. 2011. Nanoscale chemical tomography of buried organic–inorganic interfaces in the chiton tooth. Nature 469, 194–197.

Sumner-Rooney, L. H., Murray, J. A., Cain, S. D., Sigwart, J. D. 2014. Do chitons have a compass? Evidence for magnetic sensitivity in Polyplacophora, Journal of Natural History 48:45-48, 3033-3045.

Weaver, J. C., Wang, Q., Miserez, A., Tantuccio, A., Stromberg, R., Bozhilov, K. N., Maxwell, P., Nay, R., Heier, S. T., DiMasi, E., Kisailus, D. 2010. Analysis of an ultra hard magnetic biomineral in chiton radular teeth. Materials Today 13, 42-52.