På alle vitenskapelige museer finnes det en skattkiste som de fleste som besøker museet ikke kommer til å få se: samlingene. Jeg vil ikke komme med noen påstand om at utstillingene ikke er viktige og fine og spennende og tankevekkende, men samlingene er grunnfjellet vi bygger forskningen vår på, den forskningen vi viser fram i utstillingene.

 

Noen museer har små samlinger – andre museer har kjempestore samlinger. Universitetsmuseet i Bergen har kanskje middels store samlinger, og i de samlingene er det mye viktig og spennende. Derfor er det en glede å få jobbe med de samlingene daglig. Allikevel må jeg innrømme at den siste uken har vært fylt med ærefrykt. Jeg har fått jobbe med en av verdens største naturhistoriske samlinger: den ved Natural History Museum i London.

Hvis jeg skal småløpe gjennom museet fra inngangen på Exhibition Road og til Darwin Centre – den delen der de vitenskapelige samlingene er, og der forskerne sitter i 7 etasjer oppover et moderne tilbygg på det ærverdige museet, bruker jeg lett et kvarter – hvis det ikke er mange folk på museet. Men det er mange folk på museet – det står hele tiden køer av skoleklasser, familier og glade besøkende rundt overalt – for å lære mer om hvaler, forlengst utryddete dinosaurer og om marine evertebrater. De skulle bare visst hvor fine samlinger det er bak de låste dørene der jeg har fått lete etter spennende dyr!

 

 

Siden oppstarten av The British Museum of Natural History har spesialister som har jobbet med og samlet inn krepsdyr vært ansatt ved museet. Forskere som var interessert i krepsdyr har studert samlingene og sendt eksemplarer til samlingene – og noen av samlingene har på denne måten blitt berømte. I glassrommet midt i gangen der jeg jobber disse ukene står det de fleste kaller “Darwins rur”. Rur er små krepsdyr som bygger seg et hus de kan bo beskyttet inni – og Charles Darwin brukte 8 år på å studere de forskjellige rurene fra samlingene til Natural History Museum. Resultatene fra disse studiene var blant de viktigste argumentene han la fram i boken “On the Origin of Species”. Jeg holder alltid litt pusten når jeg er i nærheten av den skuffen med rur – snakk om dyr som har betydd mye for biologi-historien!

Allikevel er ikke ruren den eneste skatten i samlingene – det er så mye her at man lett kan bli matt bare av tanken på å begynne. Jeg bruker tiden min mest i Amfipode-avdelingen av samlingen. De fleste amfipodene hører til det som kallet “wet-collection” – som betyr at de ligger på sprit. Da må jeg inn en låst dør, gjennom en luftsluse som skal hindre av avgasser kommer ut i resten av Darwin Centre, og til slutt inn i et sterkt avkjølt rom (fordi kalde rom gjør at det blir mindre fordampning fra alle spritprøvene) med hyller fra gulv til tak i så mange sidekorridorer at jeg må telle for å komme fram til rett del. Det er her den ordentlige skattejakten kan begynne.

Det meste av de amfipodene som er i disse samlingene er samlet inn for lenge siden – for det meste for mer enn 100 år siden. Mange av prøvene er de første vitenskapelige registreringene av arten i prøven – dette er det vi kaller en Type. Når vi lurer på hvordan en art ser ut – hvis vi for eksempel har nye prøver vi vil identifisere, men når vi leser de gamle beskrivelsene klarer vi ikke helt å skjønne hva de mener – da er det Typen vi må sammenligne med. Derfor er de store, gamle vitenskapelige samlingene ekstra viktige – de er på mange måter fasiten til hvordan artene er.

Mange av de norske amfipodene ble beskrevet av forskere fra Bergen, Oslo, Tromsø eller København, og Typene til disse artene er på museene i disse byene. Men vi deler jo Nordsjøen med Storbritannia, så det er lett å forstå at mange av artene som vi har i Norge først ble beskrevet av forskere ved museet her i London. Jeg har med med en liste over arter jeg vil sjekke Typene til mens jeg er her, og så skal det forhåpentligvis bli litt nyere illustrasjoner og nøkler til disse gruppene etterhvert. Det vil også gjøre identifiseringene av amfipoder fra våre norske prøver mer sikre – og det er jo en av de tingene vi strever etter: å lære mer så vi kan undersøke enda nøyere det vi har.

Det er ikke lett å få sett på  alle artene jeg har lyst til å undersøke mens jeg er her, men det går jo alltid an å drømme om flere turer. Kanskje blir det flere bloger fra museums-besøk også?

Anne Helene

---

LItteratur:

Bate CS, Westwood JO (1863) A history of the British sessile-eyed Crustacea. London, J vanVoorst.

Darwin C (1851 [=1852]) Living Cirripedia, A monograph on the sub-class Cirripedia, with figures of all the species. The Lepadidæ; or, pedunculated cirripedes. Vol. 1
Darwin C (1854) Living Cirripedia, The Balanidæ, (or sessile cirripedes); the Verrucidæ. Vol. 2

 

Dette oppholdet er støttet av Synthesys prosjektet  – tusen takk!