Tag Archives: Søtinger

Den søteste tangloppen?

Amphilochus anoculus. Foto: AH Tandberg

Kan amfipoder være søte? Det ligger vel litt i øyet som ser, men jeg mener at det definitivt finnes noen søte amfipoder. (Det finnes også noen som jeg ikke synes er så søte…) Hva er det som gjør en amfipode ekstra søt?  – Vel, det kan være så mye. Kanskje fargene, kanskje navnet vi har gitt dem, kanskje måten de beveger seg på eller måten de lever på? I dag skal jeg derfor presentere en av de mange søtingene. Si hei til Amphilochus anoculus!

 

Amphilochidae er en familie amfipoder som virker som den trives best i kaldt vann – enten det er i Arktis, Antarktis eller i dyphavet. De er små (de største nærmer seg rundt 8mm), har store sideplater og tynne, korte bein som de lett kan skjule på baksiden av sideplatene. Mange amfipode-forskere tenker på dem som “skinnende”, for de har ofte et litt hardt ytterskall som gjerne reflekterer lys når vi ser på dem i lupen. Nesten alle har runde eller litt nyreformete øyne, men de som kan latin skjønner at Amphilochus anoculus (an= ikke, oculus=øyne) ikke har øyne.

Konfokal-mikroskop-bilde av framkroppen (og hodet) til Amphilochus anoculus. Foto: AHTandberg

Til nå har vi funnet den i prøver fra de dype delene av Norskehavet og rundt Svalbard, gjerne dypere enn 800m. Vi vet at nesten alt lyset forsvinner allerede ved 200 meters dyp, og de siste lumenene gir opp ved 1000m. De dyrene som bor så dypt har veldig ofte enten store øyne eller lyne med veldig “åpne” linser (sånn at de kan ta inn alt lys som er tilgjengelig), eller så trenger de ikke øynene og finner ut av omgivelsene sine på andre måter.

Stasjoner med funn av Amphilochidae i IceAGE prosjektet.

Vi vet veldig lite om hvordan de små Amphilochidaene lever, men vi vet at de er blant de mest tallrike amfipodegruppene i Norskehavet. Prosjektet IceAGE , der Universitetesmuseet i Bergen er en samarbeidspartner, fant at rundt Island (både på grunt og dypt vann) var Amphilochidae og amfipodefamilien Oedicerotidae de mest vanlige.

 

 

… og hvorfor er nettopp Amphilochus anoculus en spesiell søting i mine øyne? Det var den første nye arten jeg oppdaget. Fra studietiden og oppdagelsen til den ble publisert 20 år etter, var den der i bakhodet hele tiden. Når en finner noe nytt, kan en gjerne tenke at det må være noe sjeldent, siden den ikke er funnet før. Dette er et eksempel på det motsatte. Det som nok manglet mest, var beskrivelsen av arten, og ikke minst tanken på at dette var en egen art. Siden den ble offisielt publisert for to år siden, har den blitt funnet i mange prøver fra dypt nord-Atlantisk vann, og ikke bare av meg…

Anne Helene

Du kan lese mer om islandske amfipoder i denne bloggposten fra 2018.

Amphilochus anoculus ble beskrevet her

Tandberg AHS, Vader W (2018) On a new species of Amphilochus from deep and cold Atlantic waters, with a note on the genus Amphilochopsis (Amphipoda, Gammaridea, Amphilochidae). ZooKeys 731: 103-134 doi:10.3897/zookeys.731.19899

Søte, bløte pelsmollusker

De færreste av dyrene vi jobber med på evertebratsamlingene har fordelen av å ha store øyene eller bløt pels for å fange oppmerksomheten vår. Heldigvis er ikke dette et kriterium for å være interessante forskningsobjekter, og som taksonomer bryr vi oss ikke om estetikk når vi studerer utseende til de ulike artene vi arbeider med, men hvordan vi kan bruke karakterer ved utseendet til å skille mellom arter, og utlede hvordan de er beslektet med hverandre. Det er likevel ikke til å unngå at noen arter kan utmerke seg og bli spesielle favoritter som vi får litt ekstra varme følelser for. Dette er den første bloggen i en serie vi kaller “søtinger” – her kan dere få bli kjent med noen av våre favorittdyr

En favoritt er Chaetoderma nitidulum Lovén, 1844, som har fått navn etter de glinsende kalknålene som dekker kroppen (fra gresk: chaetos =nål, børste; derma = hud, skinn, og nitidus = skinnende, glitrende). Foto: N Mikkelsen

En av dyregruppene som det arbeides med ved evertebratsamlingen er ormebløtdyr, også kjent som pelsbløtdyr. De kan se ut som de er myke og gode å ta på, men den myke pelsen består av stive kalkpigger eller kalknåler, og er i virkeligheten alt annet enn myk. Ormebløtdyrene tilhører nemlig gruppen av bløtdyr eller mollusker som har kroppen dekket av kalkpigger istedenfor et dekkende skall. Kalknålene er små, men dekker hele kroppen i et tett lag og gir god beskyttelse mot omgivelsene og mot predatorer.

En av ormebløtdyrene i Norge er Chaetoderma nitidulum. Dette er en av artene av ormebløtdyr som lever på bløt bunn i havet, hvor de graver seg ned i bunnen med hodet først. Her livnærer de seg på organisk materiale og encellede dyr som lever i sedimentene. Ormebløtdyrene har ikke øyne, det har de ikke bruk for nede i sedimentet, men rundt munnen har de et mykt og følsomt munnskjold som de kan føle seg fram med. Bakenden lar de stikke opp av bunnen. I bakenden finnes gjeller, og dessuten sanseorganer som kan registrere vannkvaliteten. Dusken av kalkpigger rundt bakenden som stikker opp er ofte rustfarget avsetning av mineraler fra sedimentene.

Kalknålene gjør også at pelsbløtdyrene får et vakkert, glinsende utseende. Hvordan kan man unngå å bli sjarmert?

 

-Nina