Sommeren er tiden for strandliv for mange av oss – vi pakker håndklær, solkrem, mat og saft sammen med bøtter og spader før vi tilbringer lange, glade timer med salt og sand overalt. Kanskje  er det ikke badetemperaturene som innbyr til timelange svømmeturer overalt langs norskekysten, men hvem bryr seg vel om det når solen skinner? Fra hvit skjellsand i Lofoten via sandstrendene langs Jæren til lange muddersandgrunner opp Oslofjorden er nok både menneskelig og zoologisk strandliv litt forskjellig, men på alle disse strandtypene kan vi finne amfipoder.

For å fange amfipoder på stranden kan man bruke vanlig strandbøtte og spade – eller enda bedre: lån et dørslag eller en kjøkkensil og bruk den til å grave i sanden. Da får du vasket bort vann mens du beholder sanden og amfipodene. Det er uansett bra å ha en bøtte – for uten fuktighet går det ikke bra for amfipodene. De som bor under vann (også de som bor nede i sanden under vann) må ha vann for å overleve i noen tid.

 

De to tingene som nok har størst betydning for forskjellene i artssammensetning langs de forskjellige sandstrendene våre er vanntemperatur og størrelsen på sandkornene. Amfipoder som graver etter mat nedi det helt øverste sandlaget i “vasse- og badedybde” leter etter mat mellom sandkornene. De er ofte spesialtilpasset gravevirksomhet – mange av beina er breie og med lange, stive hår – som hos Urothoe elegans, men den holder til litt dypere enn vi kan vasse. På de grunnere områdene finner vi en annen art i slekten Urothoe (U. posidonis Reibish, 1905). Den graver så mye i sanden at de i Holland kaller den bulldozerkreeftje – buldoserkreps…

Det er også vanlig å finne flere arter fra slekten Bathyporeia – de kan man lett kjenne igjen på at det første leddet på den fremste/øverste antennen er tykt og ganske langt, og stikker ut som en tut rett fram fra hodet, før resten av antennen starter på undersiden av dette leddet og bøyer mykt av og henger nedover (se tegning).

En art som trenger kalde temperaturer hele året er Onisimus litoralis. Fra å av og til være funnet i Troms tidligere er den nå bare å finne i Finnmark (og på Svalbard). Dette er en åtseleter – den leter etter døde dyr den kan spise på – og den er både rund og glatt slik at den kan spise seg inn i byttet sitt. Vi finner den der det blir grunt ved lavvann, så den er ikke av de aller strandnæreste artene våre.

 

 

Hvis vi beveger oss til de mykere mudderflatene ut fra mange strender i lune viker langs sørlandskysten og Oslofjorden kan vi treffe på Corophium volutator, som er lang og ganske tynn, men som har store antenner med kroker og pigger, og som har sterke gravebein som de fremste beina. Dette er konstruksjonsarbeiderne på mudderflatene – de graver og romsterer og roter i gjørmen. Dette er hardføre dyr, enn så små og søte de er, og denne arten er mye brukt i studier av typen “Hvor mye forurensing kan denne arten tåle å bo med?”. Resultater fra slike studier er med på å sette grenser for utslippsmengder av ulike stoffer til havet.

En siste gruppe krepsdyr det er vanlig å finne på sandstrender er tanglus (isopoda – de er flatklemt “ovenfra og ned mot bakken”) fra slekten Eurydice – men vær litt forsiktig når du samler dem inn – de er veldig stilige og ganske så morsomme, men de biter ganske hardt! Det er ikke farlig, men det gjør ikke alltid like godt… Isopodene er veldig nær amfipodene utviklingsmessig,men de har også forskjeller det er lett å se. De er flate motsatt vei, alle beina peker bakover og de har litt anderledes haleparti. Men – i likhet med amfipodene har de oostegitter (rugeposeorgan) som lager en slags pose der de kan bære på befruktete egg fram til de er små versjoner av de voksne dyrene.

-Og en ting til: hvis du vil observere amfipoder over litt lengre tid er det best å lage noe som ligner et akvarium – med vann fra sjøen der du har fanget dem. Her bør det bobles nedi litt luft – akkurat som i akvarier ellers. Hvis du ikke skal observere amfipodene lengre: slipp dem ut i havet igjen, så slipper de å mistrives langsomt i en varm bøtte. God strandsommer!

Anne Helene