Det er som oftest lett å se at et dyr er en amfipode. Gruppens rykte som “vanskelige å identifisere” kommer fra at etter at en har bestemt at det er en amfipode, er det som oftest ikke så lett å identifisere videre – til et mer detaljert (arts)nivå; det er så mange små kombinasjoner av detaljer som må undersøkes. Men det er også noen dyr som ikke passer inn i det vanlige bildet av hvordan en amfipode skal se ut. Aller mest gjelder dette de dyrene vi på norsk kaller hvallus.

Hvallusene er en gruppe på 31 til nå kjente arter av amfipoder – populærnavnet henspeiler på at de alle er parasitter på hval. Siden hvaler er så store, vil selv det som for amfipoder er ganske store dyr (opp mot 15 mm lange!) se så smått ut når de sitter på hvalen at hvalfangere og andre lenge har tenkt på dem som lus. Gruppens vitenskapelige navn er Cyamidae.

Det som gjør cyamidene så “rare”, er at de er flatklemt “ovenfra og ned” – ikke sideveis som andre amfipoder.  De har heller ikke store sideplater  (coxalplater) – så i motsetning til de fleste andre amfipodene har de ikke noen “hulrom” der ungene og gjellene er beskyttet. Enkelte av kroppsleddene er også tilbakedannet – så den telleregelen de fleste studentene lærer (7 gåbein, 3 svømmebein, 3 halebein) kan ikke brukes. De ytteste leddene på flere av gåbeinene ser ut som kroker. Disse brukes til å hekte seg fast i huden til hvalen.

De hvallusene som er studert i litt større detalj, kommer fra knølhval (Megaptera novaeangliae) og spermhval (Physeter macrocephalus). Fra disse studiene vet vi at det kan være så mye som 7500 hvallus på en hval, og at de ofte setter seg på de delene av hvalkroppen der de er litt beskyttet (som rundt kroppsåpninger eller mellom andre dyr som rur). Vi vet også at når hvalfangere behandlet fangstet hval fikk de ofte hvallus på seg (det er kanskje en annen grunn til at de ble kalt “lus”), så i prinsippet kan de slippe taket i en vert og hoppe over på en annen. Siden de må ha vann rindt seg for å leve, vil ikke mennesker være en ideell vert, så dette er ikke en parasitt som det er noen fare for at vi skal få…

Forholdet mellom hval og lus er nært og artsspesifikt – en art hvallus finnes kun på en art hval. Hvallusen som holder til på knølhvalen heter Cyamus boopis. Hos spermhvalen er det enda mer spesifikt: hannhvalene har en annen hvallusart (Cyamus catodontis) enn hunnhvalene og kalvene (Neocyamus physeteris)! Alle hvallus lever hele livet sitt sittende fast på huden til hvalen. Der vi tror at de spiser en gammel hvalhud, og kanskje litt alger som sitter på huden. Noen observasjoner har vist at de også sitter i rifter på hvalhuden, så det kan tenkes at de spiser litt mer enn bare død hud. Det er ikke vist noen sammenheng mellom store mengder hvallus på en hval og dårlig helse for hvalen. Det er derimot teorier om at hvalene hopper (og ikke minst klasker hardt ned i vannet igjen) for å kvitte seg med hvallusene, så kanskje de klør?

De fleste studier av hvallus ble gjort før den internasjonale hvalfangstkommisjonen forbød hvalfangst (1986), så det er mange detaljer vi ikke kjenner til når det gjelder livet til disse artene. Nesten alle studier etter hvalfangsttiden er gjort på hval som har strandet. Det er også vanskelig å vite hvilke arter som egentlig finnes – siden dette er et “økosystem” vi ikke så ofte samler inn fra. Vi kan nok gå ut fra at i norske farvann bør det være minst like mange hvallus-arter som vi har hvalarter.

I 2005 studerte en gruppe forskere deler av arvematerialet i hvallus-arter som holder til på retthval (nordkaper, sørkaper, stillehavskaper).  Fra det de har funnet ut om de genetiske variasjonene og likhetene mellom hvallusene, mener de å kunne si noe om utviklingen innen både retthval og retthvalenes hvallus. De tre artene kaper ser ut til å ha blitt isolert fra hverandre 5-6 millioner år siden – i forbindelse med at landbroen som i dag er mellomamerika  ble formet.

For NorAmph er det ikke sikkert at det finnes noen ferske nok hvallus fra norske farvann til at det går an å undersøke arvematerialet. I samlingene ved norske museet er det kun veldig gammelt materiale som finnes.

Anne Helene

---

Litteratur:

Hurley, DE 1952. Studies on the New Zealand Amphipodan Fauna. No 1 – The family Cyamidae: The Whale-louse Paracyamus boopis. Transactions of the Royal Society of New Zealand 80 (1), 63-68.

Kaliszewska, ZA et al 2005. Population histories of right whales (Cetacea: Eubalaena) inferred from mitochondrial sequence diversities and divergences of their whale lice (Amphipoda: Cyamus). Molecular Ecology 14, 3439-3456.

Rowntree, VJ 1996. Feeding, distribution, and reproductive behavior of cyamids (Crustacea: Amphipoda) living on humpback and right whales. Canadian Journal of Zoology 74, 103-109.

Sars, GO 1895. The Crustacea of Norway. 1: Amphipoda. Cammermeyers forlag, Christiania.

Stephensen, K 1942. The Amphipoda of Northern Norway and Spitsbergen with adjacent waters. 4. Tromsø Museums Skrifter 3 (4), 363-526.