Category Archives: artskunnskap

Haugesund under overflaten

Haugesund er mer enn rosa rådhus, Sildajazz og Vamp – vi finner også Norges største dykkeklubb der, og et rikt dyreliv under vann for dem som vet å komme seg ned for å se!

Fotos: Katrine Kongshavn

Her er hva man ser *like* under; jeg stakk en GoPro ned i vannet fra brygga. Smedasundet er strømrikt, og det sitter mange filtrerende organismer på tau og flytebrygger – og en stim småsei som koser seg i matfatet. 

Mange som dykker får etter hvert lyst til å lære mer om det de ser og fotograferer under dykk – noe vi naturligvis synes er verdens mest naturlige ting, for hvem vil vel ikke lære mer om livet under vann?

En dykkende Torbjørn og en uaffisert Eledone cirrhosa. Foto: Audhild Ulset, Slettaa dykkerklubb. CC-BY-SA

I slutten av oktober arrangerte Slettaa Dykkerklubb kurs i marinbiologi. Dette kurset er utviklet av Norges Dykkerforbund, og gir en innføring gjennom teori og praksis i hvem man treffer på under vann.

Slettaa har flotte klubblokaler ved Smedasundet, – fint for kortreist innsamling! Foto: Katrine Kongshavn

Anne Mari, Karlo og Erik på lab på klubbhuset

Gjennom tidligere bekjentskap ble vi invitert på besøk: i 2017 var Katrine med ut for å plukke dyr i fra det som dykkerne samlet inn til det norske genetiske strekkodebiblioteket over arter, NorBOL.
Den gangen var det instruktørkurs i marinbiologi som ble avholdt,
 og en av deltagerne der (Anne Mari) var instruktør i Haugesund nå. Vi har lite nyere materiale i fra dette området, så det passet helt supert at vi fikk en ekstra god grunn til å ta turen.   

Byen viste seg i fra sin beste side, i strålende sol – langt i fra det uværet som det i utgangspunktet var meldt!

Første dag var det teoriundervisning og planlegging av dykk for kursdeltagerne.

Jeg holdt et foredrag om evertebratsamlingen, og spesielt da om Hardbunnsfauna– og NorHydro-prosjektet og hvordan vi har fått hjelp av dykkere til å samle materiale; eksempelvis samarbeidet vi hadde med Interessegruppa for Saltstraumen marine verneområde, som resulterte i rapporten «Feltarbeid i Saltstraumen marine verneområde – Utfordringer og metodikk for observasjon og skånsom innsamling av marin fauna i en av verdens sterkeste tidevannsstrømmer» (link til rapporten).

Dag to startet med dykk i nydelige Kvalsvik; syv dykkere i vannet i en times tid, og så dro vi med fangsten til klubbhuset ved Smedasundet.

Kvalsvik, med tareskog, sand, og skulpturpark – i soloppgang! Ren luksus 🙂 Fotos. Katrine Kongshavn

På klubbhuset er det stort våtrom på bakkeplan, så de kunne rigge seg opp med akvarier og bakker og fordype seg i det de hadde samlet – mens Jon, Luis og meg gikk i skytteltrafikk med interessante dyr opp til der vi hadde satt opp lab. Her ble dyrene fotografert, identifisert, gitt museumsnummer og fiksert på løpende bånd.

Luis holdt et spennende foredrag om hvordan folkeforskere (citizen scientists) har bidratt til ny kunnskap om hydroider gjennom observasjoner og undervannsbilder – og fikk flere hektet på maneter underveis. Noen tok også et nattdykk på kvelden, og kom tilbake med mye fint – og havnespy (Didemnum vexillum), som ikke var så fint, men som vi gjerne ville ha prøver av så vi kan få strekkodet den.

Der var den, ja. Havnespy, Didemnum vexillum, er et kolonidannende sekkedyr som nylig har blitt oppdaget i Norge – antakelig har den kommet med båttrafikk. Den er klassifisert til “svært høy risiko” i Norge siden arten har god spredningsevne og store økologiske konsekvenser. Foto. Katrine Kongshavn

Tredje og siste dag begynte også med dykk – her dro de ut med båt til en av holmene like ved, mens museumskontigenten holdt seg ved klubbhuset; vi tok like godt prøver i fra flytebrygga mens vi ventet, og fant – nok en gang – masse spennende der!

Innen vi var ferdige med å se på disse prøvene så kom dykkerne tilbake, med mer fangst! Vi jobbet med dette til kursslutt, og så rullet vi oppover til Bergen igjen – med bilen litt fullere, og færre hvite flekker på kartet over hvor vi har vært.

Tusen takk til Anne Mari for invitasjonen, og til alle kursdeltagerne for noen veldig kjekke dager, og for flotte prøver!

-Katrine


Mer om lignende:

Innsamlingstur i Drotningsvik med NDF

Workshop på Espegrend: en innholdsrik uke på feltstasjonen

På feltarbeid til verdens sterkeste malstrøm

Rapport i fra Saltstraumen

 

Leddsneglenes magnetiske raspetunge

Leddsneglen Leptochiton asellus kryper på et skjell. Hodeenden med munn og radula er til venstre.

Leddsnegl (Polyplacophora) er marine bløtdyr i klassen Mollusca som lever på alle typer harde underlag. De er beskyttet av åtte skallplater på oversiden, og på undersiden har de en muskuløs fot de bruker til å krype med og til å holde seg fast til underlaget.

Leddsnegl har i likhet med mange andre bløtdyr en raspetunge eller radula. Radulaen er en lang, båndformet struktur med flere rekker av små tenner. Denne bruker de til å skrape mat av underlaget og føre den inn i munnåpningen.

Det harde underlaget radulaen rasper over, ofte stein eller skjell, gjør stor slitasje på tennene på radulaen. Hos leddsnegl er derfor tennene på raspetungen forsterket med metaller, blant annet jernoksidet magnetitt.

Magnetitt er det hardeste mineralet som dannes av noe dyr, og leddsnegl har de hardeste tennene i hele dyreriket. Magnetittinnholdet gjør til og med radulaen magnetisk. Innholdet av magnetitt i radulaen kan bidra til leddsneglenes evne til å detektere jordens magnetfelt – et innebygget kompass!

Leddsneglen Leptochiton asellus skraper med sin radula. Radulaen synes i munnåpningen med metalliske tenner. Radulaen føres frem til munnåpningen for å skrape over underlaget.

Radulaen er stor i forhold til kroppsstørrelsen til leddsneglen, opp til så mye som en tredjedel av kroppslengden. Tennene er festet på et bånd som kan føres framover i munnhulen slik at tennene beveges over underlaget. Radulatennene består av et mikroskopisk nettverk av fiber som er satt sammen av karbohydrater, proteiner og mineraler. Dette nettverket er konstruert for å gi tennene slitestyrken som trengs for å kunne raspes over harde overflater igjen og igjen. Proteinene og karbohydratene i fibernettet gir fleksibilitet, slik at tennene skal tåle press uten å knekke. Mineralene gjør tennene slitesterke.

Til tross for at tennene er slitesterke, er det nødvendig å fornye dem jevnlig. Tennene fremme på radulaen som skraper over underlaget behøver å byttes ut hver andre til tredje dag. Derfor dannes det kontinuerlig nye tenner bakerst på radulaen som sakte føres fremover for å erstatte de utslitte. Til enhver tid finnes det derfor tenner i alle utviklingsstadier på radulaen hos en leddsnegl, og man kan se den gradvise utviklingen fra umodne tenner bakerst, mot stadig mer forsterkede tenner dekket av metall helt framme på den delen av radulaen som blir skrapt mot underlaget.

Radula dissekert ut av en leddsnegl. Legg merke til endringen i farge fra de nye, gjennomsiktige tennene til høyre til gradvis mer mineraliserte tenner mot venstre.

Nærbilde av radula med de kraftige, mineralforsterkede tennene langs hver side.

Radulaen er omgitt av en radulasekk som styrer utviklingen av radulaen. Inne i denne fungerer radulaen som et slags samlebånd. Oppbygningen av nye tenner begynner innerst i sekken med avsetning av en blanding av kitin og proteiner som danner den organiske grunnstrukturen til tannen. På undersiden av radulaen ligger vev som gradvis fører radulaen fram mot munnåpningen ettersom den dannes. På oversiden av radulaen ligger vev som sørger for at de nydannede tennene blir forsterket og klare til bruk mens den føres framover. Ettersom dannelsen av tennene fortsetter, endres den organiske strukturen i tannen for å gjøre plass til mineraler. Framover på radulaen blir tennene gradvis mindre gjennomsiktige og med kraftigere farge, først gulaktige, siden brune, og de ferdige tennene som er i bruk er nesten sorte.

Gjennom evolusjon over millioner av år har leddsneglen utviklet en raspetunge som er perfekt tilpasset oppgaven den har.

-Nina


Litteratur/ videre lesning:

Brooker, L. R., Shaw, J. A. 2012. The chiton radula: a unique model for biomineralization studies. Advanced topics in biomineralization 1, 65-84.

Gordon, L., Joester, D. 2011. Nanoscale chemical tomography of buried organic–inorganic interfaces in the chiton tooth. Nature 469, 194–197.

Sumner-Rooney, L. H., Murray, J. A., Cain, S. D., Sigwart, J. D. 2014. Do chitons have a compass? Evidence for magnetic sensitivity in Polyplacophora, Journal of Natural History 48:45-48, 3033-3045.

Weaver, J. C., Wang, Q., Miserez, A., Tantuccio, A., Stromberg, R., Bozhilov, K. N., Maxwell, P., Nay, R., Heier, S. T., DiMasi, E., Kisailus, D. 2010. Analysis of an ultra hard magnetic biomineral in chiton radular teeth. Materials Today 13, 42-52.

Sommerkavalkade

Det har vært stille på bloggen dette semesteret – det skyldes delvis at det har vært veldig mye som har blitt publisert på den engelske bloggen (https://invertebrate.w.uib.no/) eller på sosiale medier*, og delvis at vi rett og slett har hatt det travelt!

Koronaen har som kjent gått sin skjeve gang i bølger opp og ned, og vi har – i likhet med de fleste andre – vært mest på hjemmekontor, med litt høyst nødvendig labarbeid innimellom. Nå er det lettet på mange av tiltakene, så de fleste fikk noen uker på kontoret før sommerferien – stor stas å se kollegaer igjen på ekte!

Det har vært begrenset anledning til feltarbeid og å samle større grupper, men en god gjeng kom seg til Sognefjorden i mai. Her var prosjektene AnDeepNor, HypCop, NorHydro og Hardbunnsfauna deltagere.

Team Sognefjord – deltagere fra prosjektene Norhydro, HYPCOP, Hardbunnsfauna og AndeepNor

Hardbunnsfauna (som jeg har best oversikt på, så det blir mest om det her) har startet arbeidet med strekkoding av svamp (Porifera) og mosdyr (Bryozoa), i tillegg til å fortsette kartleggingen av «alt» på grunn hardbunn (nesten, i alle fall! Vi overlater de minste hoppekrepsene til HypCop, leddsneglene til NorChitons, og hydrozoene til NorHydro).

Mosdyr, eller Bryozoa, som vi har sendt prøver av til DNA barcoding/genetisk stekkoding slik at de kan bli en del av NorBOL-biblioteket over arter som finnes i Norge (Fotos: JAK)

Svamp i fra grunt vann – det er ikke alltid helt enkelt å få lurt en genetisk strekkode utav disse, men så langt ser det lovende ut! (Fotos: K. Kongshavn og F. Carvalho)

Vi har også gjort mye arbeid på ulike sneglearter, både på grunt vann og i fra dypere (da mye Mareano-materiale). Denne gjengen er ganske grunne – kanskje treffer du dem i sommer?  Fotos: K. Kongshavn

Det begynner å bli en god del spennende resultater her!

 

Spennende resultater fikk også August, masterstudenten vår (han skrev en post om hva han studerte her), som leverte en knallgod oppgave i mai.

Den fikk tittelen “Using morphology and DNA barcoding to assess species diversity within the isopod genera Jaera, Janira, and Idotea in Norway”. Til høsten starter flere nye studenter** opp med oppgaver knyttet til Hardbunnsfauna-prosjektet, det blir spennende!

Apro pro studenter; gå ikke glipp av de fine bloggpostene Lara, en av studentene på NorHydro-prosjektet, har skrevet på engelsk!

What’s growing on the shell? – Insights into the Diversity of Hydractiniidae in Norway

On the Hunt for Tiny Polyps

Illustrasjon av livssyklusen hos hydractiniider, som kan inkluder ebåde polypp- og medusastadie. Grafikk av Lara Beckmann

Følg oss gjerne på *sosiale medier;

Hardbunnsfauna, som egentlig heter «Evertebratfauna på grunne hardbunnshabitater: Artskartlegging og DNA strekkoding», har hjemmesideTwitter, og Instagram.

NorChitons, “Leddsnegler i Norge”, har hjemmeside,  Twitter og Instagram.

NorHydro, «Norske marine bentiske hydrozoa (polyppdyr)», finnes på Twitter med #NorHydro, og i facebookgruppen Hydrozoan Science.

HYPCOP, «Hoppekreps i hyperbenthos», har hjemmesideTwitterInstagram og facebookgruppe.

-Katrine

(**Om noen flere skulle ha lyst på en masteroppgave med oss på museet så ta kontakt! Send Katrine en epost så kan hun sende dere videre til rette vedkommende. Vi dekker alt fra hoppekreps til hai på det marine 😉)

 

Feltuke på Espegrend, mars 2021

Vi er kjempeheldige som har en slik ressurs som feltstasjonen bare en liten halvtimes kjøring unna!

 

I uken 8.-12. mars arrangerte tre av prosjektene ved evertebratavdelingen en kombinert feltarbeids- og workshopsuke.

Utgangspunktet var at vi hadde fått tildelt tre dager med R/V Hans Brattstrøm mandag til onsdag, og så ville vi jobbe med prøvene på sjøvann ute på feltstasjonen på Espegrend.

 

 

 

Deltagere kom i fra prosjektene Hoppekreps i hyperbenthos – HYPCOP, Leddsnegler i Norge – NorChitons, og Evertebratfauna på grunne hardbunnshabitater – Hardbunnsfauna. Linkene går til prosjektene sine hjemmesider hos Artsdatabanken, som støtter dem gjennom Artsprosjektet.

Nå er det en gang slik at det er noen potensielle utfordringer med slike arrangementer; denne gangen var det først og fremst spørsmål knyttet til pandemien – så vi kuttet til beinet på hvor mange som skulle delta, og la smittevernplaner til den store gullmedaljen. Normalt er jo slike arrangementer en strålende mulighet til å ha med flest mulig av studenter og gjesteforskere, men dessverre ikke denne gangen.

Den best tenkelige formen for blåmandag

Værmeldingen er neste post på utfordringene – der var det meldt en del vind for onsdagen, men fint mandag og tirsdag. Mandag startet helt strålende, solbriller på nesen, kaffe i koppen og vafler i hånda på dekk på vei ut i havgapet for å ta noen trekantskrapeprøver på dypt og  eksponert.

Plan B!
(foto: K. Kongshavn)

Men så slo Mr. Murphy til i form av båt og utstyr; hydraulikken på båten virket ikke.

Ok…

Ny plan – inn til kai for å få om bord reparatør (all kudos til mannskapet, som fikk fatt i rette vedkommende og fikk tryllet han om bord i rekordfart) – mens de jobbet med maskinen hev vi oss i rundt og la ny plan for dagen – det ble innsamling i fra brygger og holmer i nærområdet på Austevoll.

Vi tok først for oss brygga vi lå ved, deretter brukte vi lettbåten og dro ut til en dertil egnet holme, som viste seg å ha noen fine tidevannspytter – vi hadde flaks med lavvannet! En kjapp prøve fra en bergvegg under en bro ble det også, før vi dro tilbake til Brattstrøm.

Båten trengte mer doktorering enn de kunne få til der og da, så de kjørte oss tilbake til Espegrend, fikk avtalt med reparatør på tirsdagen, og håpet å være tilbake i business på onsdagen.

Ny plan for tirsdag, da. Vi fikk låne småbåt på Espegrend, og dro ut til en av den nærmeste holmene for å samle i strandsonen og sublittoralt (ned til «dybde=1 Cessa», da hun hadde på seg tørrdrakt og duppet rundt etter materiale). Det ble en fin ekskursjon, og alle prosjektene fant noe matnyttig.

Strandhogg på Søre Egdholmen: Katrine, Francisca, Cessa og Nina. Det blr mye materiale etter hvert, vi fylte opp laben i kjent stil!

Onsdagen, ja… der slo været til, gitt.

Full storm.

Selv om Brattstrøm hadde vært klar så hadde det ikke blitt feltarbeid den dagen.

Heldigvis hadde vi fått samlet bra med materiale mandag og tirsdag, så vi hadde nok å jobbe med!

Torsdag hoppet Cessa i havet igjen, denne gangen fra kaien på Espegrend – hun tok med seg noen bøtter med blåskjell og rur opp på laben, hvor ruren satte i gang med en aldri så liten gyteorgie – det er vår i havet!

Fredag gikk til pakking og transport. Vi fikk gjort imponerende mye på en uke, for samtlige prosjekter. Det var en generell rapport i fra uka, følg med fremover for oppdateringer i fra de ulike prosjektene!

-Katrine

Det finnes ikke dårlig vær…

RP-slede i sola. Foto: C. Rauch

 

..stemmer ikke alltid når det kommer til tokt, og kanskje spesielt disse korte dagstoktene hvor vi enten kan, eller ikke kan, dra ut.

I slutten av januar hadde vi på ingen måte ille vær, for sjøen var paddeflat (og vi kom oss ut, som er et lite mirakel i disse COVID-tider), men vi ble nok litt villedet av både hvor fint vær Anne Helene og Cessa hadde dagen før (link: Sled test for copepods), og hvor utrolig fin soloppgangen var da vi dro ut:

Soloppgang på sjøen en vintermorgen. Foto: K. Kongshavn

Det ble vintervær etter hvert (ikke så overraskende for januar – men det var vindstille, og vi hadde gode klær!) Foto: K.Kongshavn

Etter hvert ble det nemlig skikkelig snøvær, og bitende kaldt (det er litt eksotisk for oss på vestlandet!) – men vi fikk flotte prøver, og hadde det egentlig veldig trivelig!

Om bord var Nico, Nina og Katrine.

Happy campers! F.v. Nina (NorChitons), Katrine (Hardbunnsfauna), Nico (hai og NorAmph2 for anledningen)

Nico skulle trekke fellene han og Anne Helene hadde satt ut uken før – de ville teste om åtseletende amfipoder lot seg friste av makrell eller svarthå, og om de (sammen med isopoder med tilsvarende meny) kunne brukes til å renspise skjelettene til svarthåen (for det er litt av et prosjekt for oss å få disse rene). Nina var med for å sikre seg skallus (Polyplacophora) til prosjektet hun har gående på dem, og Katrine skulle samle for Hardbunnsfauna og (hvis vi traff riktig sediment) jakte på noen spesifikke, bitte små snegler vi trenger mer av til et prosjekt ved samlingene.

Vi hadde en plan om å besøke tidligere lokaliteter rundt Liaholmane, og bruke trekantskrape for å samle inn sediment i fra ulike dyp. Som tenkt så gjort – med et par veldig fine bonusstasjoner ved Bukken; totalt fem trekantskraper, samt fellene som sto i Skogsvågen.

Her er noen glimt av hva vi plukket til Hardbunnsfauna:
(fotos: K. Kongshavn)

Som alltid; tusen takk til det flinke mannskapet på R/V Hans Brattström, som fikser det meste!
Takk for turen!

Følg gjerne @hardbunnsfauna på Twitter og Instagram!

-Katrine