Scylla serrata. En krabbeart fra Det Indiske Hav og Stillehavet. (kilde: FAO)

Bergensavisen har 19.oktober et oppslag om Rema1000-kjedens kampanje for norsk mat. En observant kunde reagerer på at produktet som selges som «fylte krabbeskjell og er merket “Norsk NÅ!” synes å inneholde et skjell av en, for han, fremmed art. Avisen avslører også at «Selv ikke Havforskningsinstituttet ante hvor dette krabbeskallet kom fra». Men formen på skallet som er avbildet tyder på at det kan være en svømmekrabbe (familien Portunidae). De fleste svømmekrabbene har fem spisse tenner langs siden fra øyet og bakover, men noen arter har ni, slik at sidekantene på skallet synes sagtakket.
Kommunikasjonsdirektøren for Rema1000 forteller også til avisen at skallet er av «typen Serrata», som nettopp betyr «sagtakket». Dermed synes det rimelig å tro at det dreier seg om arten Scylla serrata, én av flere arter som australierne kaller «mud crabs». Kanskje vi kan kalle dem «gjørmekrabber»? Disse krabbene kan grave mange meter lange huler i bunnsedimenter, men kommer gjerne opp til bunnoverflaten om natten. Et annet navn, «mangrove crabs», henviser selvsagt til at de finnes i mangroveskogene, en type kystmiljø som er sterkt truet av ødeleggelser på verdensbasis. Scylla serrata blir forstått som en art med vid utbredelse i Stillehavet og Det Indiske Hav. I følge FNs fiskeri- og landbruksorganisasjon, FAO, har fangstene på denne krabben økt kraftig siden 1970-tallet til nesten 45 000 tonn i 2011 (se statistikk her: http://www.fao.org/fishery/species/2637/en).  De siste ti årene har akvakultur i Sørøst-Asia også økt produksjonen fra ca 5.000 til 173 000 tonn i 2013. Kina ar langt framme i denne virksomheten. FAO informerer om farming av Scylla serrata på denne siden: http://www.fao.org/fishery/culturedspecies/Scylla_serrata/en.
Det kan være et problem med statistikken at det som kalles Scylla serrata i Kina er en annen av fire nært beslektede arter i slekten Scylla.  Hvis så er tilfelle, blir det ikke enkelt drive med bærekraftig artsforvaltning. Men de de faktiske kostnadene på økosystemene ved denne oppdretten er kanskje mer interessante, fordi det er kjent at for eksempel oppdrett av tigerreker, også misvisende kalt «scampi», forbruker opptil syv ganger av den biomassen de produserer og spørsmålet blir derfor hvor denne biomassen kommer fra.  Det er verdt å legge merke til at FAO (i min oversettelse) sier at «..de fleste land har eksisterende vedtekter eller lovgivning som søker å regulere fisket på gjørmekrabber og for å forbedre havbruket slik at den foregår innenfor økologiske grenser. Men, i mange land er det dårlig samsvar mellom vedtekter,  lovgivning og praksis på dette området på grunn av manglende økonomisk støtte.»  Dessverre har sørøst-asiatisk akvakultur blitt kjent for tvilsomme hygieniske forhold og for grisete omgang antibiotika og farlige kjemikalier i bekjempelsen av mikroflora i produksjonsmiljøet. Dette ble for alvor klart for den amerikanske «Food and Drug Administration (FDA) etter at importen av sjømat fra land som Kina, Vietnam og Thailand eksploderte mot slutten av 1990-tallet.
Sett i lys av flere noe tvilsomme forhold rundt den kommersielle omsetningen av denne krabbearten forekommer det meg merkelig at kommunikasjonssjefen for Rema1000 insisterer på at skallet bare er «innpakning», som skal gjøre «det norske innholdet» i varen mer delikat enn en plastboks. Særdeles forunderlig er det også dersom produsenten virkelig mener at man kan forholde seg til minstemålet for fangst av taskekrabber ved å fjerne innholdet fra mindre krabber og putte det inn i skallet av en eksotisk krabbeart med skallbredde over 13 cm! Eller hvordan skal man ellers forstå dette utsagnet om at man forholder seg til pålegg fra Fiskeridirektoratet?
Merkelig nok har ikke kommunikasjonssjefen svar på Bergensavisens viktigste spørsmål:
– Når skjellet ikke er taskekrabbe, skjønner dere at folk kan bli mistenksomme til innholdet?
Da skal det være tilstrekkelig å berolige forbrukerne med at innpakningen er desinfisert og godkjent som innpakning! Men dette spørsmålet burde hun redegjort nærmere for, for det økologisk bevisste forbrukermarkedet begynner å bli oppmerksom på at svindel og feilmerking av matprodukter og sjømat er i ferd med å bli avdekket som et utbredt problem. DNA-undersøkelser av fisk i det amerikanske markedet har vist at opp til 30 % av omsetningen er andre arter enn det de omsettes som. Det bidrar til å tåkelegge beslutningsgrunnlaget for bærekraftig forvaltning av dyreartene i havet og gjør det vanskelig for forbrukere som er opptatt av kortreist og økopolitisk riktig mat å ta sine valg om hva de handler og spiser.  I denne sammenhengen er “Norsk NÅ!”-krabbene fra Kina en temmelig umusikalsk appell til den norske forbrukeren.

Endre Willassen