Ved første øyekast så det ut som en stor tangklase på dekk. Men det kunne jo ikke stemme – prøven kom fra en trekantskrape som hadde samlet fra 120 til 80 meters dyp. Vi var langs Svalbards østkyst – i Heleysundet mellom Spistbergenøya og Barentsøya. Heleysundet er beryktet blant ishavskapteinene – tidevannstrømmene er så sterke der at det er svært sjelden vi får gå gjennom – kun på strømsnu, sier kapteinene jeg har seilt med. Yttest i sundet – nordover mot Hinlopen fikk jeg mast meg til en skrape – og så kom altså denne “tangklasen opp”.

Det var selvsagt ikke tang. Securiflustra securifrons (Pallas, 1766) er en bryozoa (mosdyr) – et kolonidannende filsterspisende lite dyr (hvert individ er rundt 1 mm stort). De lager kolonier som står på hard bunn, og for å få tak i så mye næring som mulig, har de organisert seg i noe som til forveklsling kan ligne en tangklase. Centimeter brede “bånd” forgreiner seg utover, slik at så mange individer som mulig kan få spredd locoforene sine (tentakkelkronen de spiser med) ut mot vannstrømmene. Heleysundet med sin sterke strøm må være et lite paradis.

Mens vi stop rundt sorteringsbordet på dekk og prøvde å finne ut om det var noe mer i prøven vår enn bryozoa (det er alltid mye spennende i et hardbunnstekk!), kjente vi at det var noen harde klumper i klasene – ofte der to “grener” delte seg. Noe som så ut som små, brune, hårete baller satt fast på “ikke-trang-klasene” våre. Dette skulle vise seg å være bivalven (muslingen) Musculus discors (L. 1767), det hårete utseendet var fordi mange hadde pakket seg inn med byssustrådene sine. Muslinger lager byssustråder for å henge seg fast i underlaget de vil bo på – du har sikkert sett den lille hårtusten når du har spist blåskjell. I dette tilfellet fikk M. discors både fastholding og kanskje litt kamuflasje fra trådene – det var i alle fall vanskelig å legge merke til dem uten å kjenne klumpene. Litt spennende er det jo å finne slike gjemte skatter, så snart stod alle rundt sorteringsbordet og befølte bryozoene på jakt etter muslinger.

Musculus discors ligner ganske mye på blåskjell – de er også i samme familie som dem. De har litt andre tegninger på skjellet, og akkurat denne arten har i tillegg en grønn-brun farge, mens andre Musculus arter kan være rent brune, eller svarte, for eksempel. Denne gruppen muslinger spiser ved å filtrere vann gjennom seg. De har to åpninger inn i sitt myke indre: en der vannet bli sugd inn, og en der ferdigfiltrert vann og avfall bli spyttet ut. Når vannet kommer over gjellene fanges matpartikler som små planktonalger opp, og transporteres ned mot munnen og magen, som er ved hengselet på skjellet. Vi la de fleste av skjellene vi fant i et lite akvarium med sjøvann, og satte det i et kjølerom ved laben.

25 år før vi var på tokt på østsiden av Svalbard var det et annet tokt som gikk til Bjørnøya. De samlet også inn Musculus discors, og fant ut at de skulle se inni dem. Der fant de liv! Bevepnet med kunnskapen fra deres artikkel (Vader og Beehler, 1983), åpnet vi noen av våre muslinger for å se om vi også kunne finne noe. Vi fant også liv. Masse liv. Spennende liv. Vi fant (som Vader og Beehler før oss) amfipoder som levde i beste velgående inne i muslingene. Dette var så spennende at vi åpnet nesten 300 muslinger for å se om vi kunne si noe ordentlig om disse amfipodene.

VI fant to veldig forskjellige arter amfipoder assosiert med Musculus discors. Den største arten var Anonyx affinis Ohlin, 1895. Dette er en Lysianassidae, og som de fleste av sine nærmeste slektninger, liker den å spise kjøtt. Vi tror nok at den spiser litt av muslingen den besøker, og derfor tror vi også at den nok er mer på besøk enn at den lever inni muslingen hele tiden. Så mange som 14% av alle muslingene hadde A. affinis i seg.

Den andre arten amfipode vi fant inni Musculus discors, tror vi derimot at lever hele livet sitt inni skjellet. Dette er Metopa glacialis (Krøyer, 1842). Rett nok beskrev Krøyer den fra et enkelt individ som virket som om det levde fritt, fra en trekantskrape som forsknigstoktet til krovetten La Recherche samlet med på sørvestsiden av Svalbard i 1839. Krepsdyrprøvene kom til museet i København, der Henrik Krøyer så gjennom dem og beskrev flere nye arter. Det var bare det at hans bind av de vitenskapelige resultatene fra La Recherche aldri ble publisert – pengene til ekspedisjonen strakk ikke til. Dette har ført til en rekke problemer forbundet med de artene som Krøyer trodde at han hadde sent til publisering i dette bindet, men heldigvis finnes typene til disse artene i Zoologisk Museum i København sine samlinger. Metopa glacialis er en av disse artene. Etter Krøyers (ikke)publisering av arten, har den svært sjelden blitt funnet, og de få gangene den er funnet, har den vært inne i Musculus discors. I hele 75% av våre muslinger fra Heleysundet bodde det M. glacialis.

Men hva gjør en amfipode inne i en musling? Det mest innlysende svaret er at den spiser. Og den spiser godt, og mye. Vi undersøkte mageinnholdet fra både muslingen Musculus discors og amfipoden Metopa glacialis, og vi fant ut at de spiste hver sin del av planktonalgene som finnes i vannet som pumpes gjennom muslingen. M. discors spiser diatomeer, mens M. glacialis spiser flagellater. Metopa glacialis sitter på og inni gjellene til Musculus discors, og der er det bare å ta for seg. Snakk om å sitte rett i matfatet!

Den andre tingen amfipodene har i muslingen er det vi kan kalle en sikker bolig. Det er vanskelig for predatorer å komme til – vi tror ikke at Anonyx affinis spiser Metopa glacialis, men heller Musculus discors. Dette gjør at M. glacialis kan ha en litt uvanlig strategi for å få barn. Det vanlige i arktisk vann er at amfipodene får et eneste kull med barn – og at disse kommer fra få og store egg. Det tar vanligvis lang tid fra eggene befruktes til de små juvenile kravler ut til sitt eget liv – de må være store og tøffe nok til å tåle den harde virkeligheten kaldt vann og sesongstyrt mat er.

Metopa glacialis gjør dette på sin egen måte. Når vi åpnet skjellene, var det nesten så det rant over av barn i enkelte Musculus – men det var aldri mer enn et par voksne. Det kan rett og slett virke som om det er familieliv inne i muslingen. Ved nærmere studier fant vi ut at Metopa glacialis kan få opptil 20 barn på et kull, og at det kunne være opp til to kull og en “gravid mamma” (en voksen hunn med egg) i en musling! Da er det trangt om plassen. Når vi så nøyere på hvor i muslingen de forskjellige holdt til, var alltid ungene plassert pent innimellom gjelledelene, mens foreldrene kunne være litt rundt omkring. Det er tydelig at foreldrene plasserer ungene sine en plass der de kan finne mye mat så de kan vokse seg sterke.  Dette kaller vi ofte utvidet ungepass (“extended parental care”) – og det har ikke blitt vist særlig ofte hos amfipodene. Det kan selvsagt være fordi det er vanskelig å vise, og vi kan innvende at vi heller ikke helt har vist det, bare kommet med indikasjoner på at det kan være slik. Sånn er det ofte i forskningen.

Det vi kan si med sikkerhet er at samboerskapet Securiflustra-Musculus-Metopa (og Anonyx) er komplisert, og sikkert til tider litt overfylt. Kanskje slamrer de halvvoksne Metopaene som fremdeles bor hjemme litt ekstra med dørene når mamma nok en gang skal ha barn, eller kanskje sloss småsøsknene litt om plassen? Det kan minne om russiske matrusjka-dukker. Amfipodene som bor inni muslinger som sitter “inni” bryozoer har fått meg til å tenke på et dikt André Bjerke skrev i 1960.

I dukkehuset i Dukkevei 2
skal verdens heldigste dukke få bo.
Med lampe i taket og bittesmå stoler
og blomstervase til dukke-fioler,
og flaggstang med flagg og en dukke-garasje,
og kjøkken med godter og kake og brus
og innerst i hjørnet i første etasje
skal dukken til dukken ha dukkehus.

I et hus inni huset i Dukkevei 2
skal den knøttlille dukken til dukken få bo
og ha eget bad og en dukke-do.
Og teppe på gulvet og hyller med bøker,
og askebeger til dukker som røker,
og vinduer oppe og vinduer nede,
et spennende loft og en kjeller med mus.
Og innerst så lite at ingen kan se det- skal dukken til dukken – ha dukkehus.
ANDRE BJERKE

Juleferien står for døren, med julebesøk av besteforeldre, gamle tanter og unge søskenbarn. Det kan bli fullt hos de fleste, men “the more, the merrier” gjelder kanskje i julen? Når du føler det blir litt mye og trangt kan du trøste deg med at Metopa glacialis nok har det endra trangere i sitt hus. God jul!

Anne Helene

(PS: this post can be read in english as part of our adventcalendar.)

---

Litteratur:

Just J (1983) Anonyx affinis (Crust., Amphipoda: Lysianassidae), commensal in the bivalve Musculus laevigatus, with notes on Metopa glacialis (Amphipoda: Stenothoidae). Astarte 12, 69-74

Tandberg AHS, Schander C, Pleijel F (2010) First record of the association between the amphipod Metopa alderii and the bivalve Musculus. Marine Biodiversity Records 3:e5 doi:10.1017/S1755267209991102

Tandberg AHS, Vader W, Berge J (2010) Studies on the association of Metopa glacialis (Amphipoda, Crustacea) and Musculus discors (Mollusca, Mytilidae). Polar Biology 33, 1407-1418

Vader W, Beehler CL (1983) Metopa glacialis (Amphipoda, Stenothoidae) in the Barents and Beaufort Seas, and its association with the lamellibranchs Musculus niger and M. discors s. l. Astarte 12:57–61