Corophium volutator, fra de skotske hebridene. Foto: Bill Crighton, Natural Sciences Volunteer, National Museums Scotland.

Den tingen som lett skiller amfipoder fra slekten Corophium fra de fleste andre amfipoder vi finner i Norge, er de store antennene. Antennene til hannene, altså. Ikke at de er så superlange, men de er så tykke! Det er nesten som om kroppen og antennen kan forveksles før man ser nøyere på dem. Men når man ser nøyere på dem, legger vi merke til at det er det tredje inderste leddet på det nederste antennepartet som er en stor, tykk, og av og til piggete sak hos hannene. Resten av amfipoden (både hannene og hunnene) er ganske langsmale – på laben min blir de ofte først sortert opp i glasset “de lange, tynne” før en mer nøyaktig identifikasjon tar til.

Corophium affine, slik G.O.Sars tegnet hannen i 1895.

Corophium volutator fra Bay of Fundy, Canada. Hann øverst, hunn nederst. Foto: S. Mautner, University of Ottawa

Når det er sånn at hannene og hunnene ser forskjellige ut (seksuell dimorfisme kaller vi det), da er det også ofte sånn at hannene på en eller annen måte kappes om hunnenes gunst – enten det er med å sloss slik for eksempel tiuren leiker om våren, holde hunnene fast sånn som elefantselene liker det, vise seg fram slik påfuglene fjaser rundt, eller vise hvor sterke og staute de er som kan bære rundt på noe ekstrekt tungt og upraktisk sånn som geviret til kronhjorten. De store, kraftige og til tider piggete antennene Corophium-hannene drasser rundt på kan nok brukes på alle disse måtene, og vi vet ikke helt hvilken metode de har valgt. Men vi vet at det til slutt er hunnene som gjør valget om hvilken hann de vil ha – sånn er det alltid hos arter der hunnene bruker mer tid og krefter på reproduksjonen enn hannene…

Mange Corophium volutator leker på en mudderbit. Foto: C. Löser – Own work, CC BY 3.0 de, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=11068940

De fleste kjente arter av Corophium bor i tidevannssonen – på mudder og gjørmeflater som er tørre eller under vann alt etter som om det er fjære eller flo. Dette har gjort at det er mye lettere å studere adferden til denne gruppen enn til mange andre amfipoder, og mye av den tidlige forskningen på adferd benyttet seg av Corophiider. En annen grunn til at de var et yndet forskningsobjekt er at hvis man først finner dem, finner man ganske mange av dem – de liker seg i store ansamlinger.

Hovedaktiviteten til mange Corophiider er å grave i mudderet de bor i. Og her får de bruk for de store antennene sine – som de dytter inn i gjørmen mens de sparker fra med beina og bakkroppen (uropodene) lager en vannstrøm langs dyret slik at de bøyer og åler på seg mens de lager lange ganger nesten 10 cm under overflaten. De “limer” veggen i hulen sin med en slags slim som de lager, slik at veggene ikke kollapser rundt dem. Ofte har gangen en U-form, med en åpning i hver ende. Forskere som hadde Corophium sp. i akvarier over lang tid, fant ut at om de ikke fikk nok mudder å grave i, begynte de å lage mudderrør som de kunne gjemme seg inni. Kanskje de var litt sjenerte? Det er nok mer sannsynlig at de trenger tunnellen til hjelp for å pumpe vann (og på den måten også oksygen) over gjellene sine.

To Corophium sp vandrer på bunnen av et akvarium. Foto: Aquatonics ltd

Så lenge de graver tunneller, spiser de nok små organiske biter de finner i mudderet de dytter på, men med det samme de er ferdig med å grave, skjer all spising utenfor hjemmet. Da kan de enten fortsette med å plukke ut små organiske biter av gjørmen eller de kan sette seg i åpningen til hulen og forsiktig plukke matbiter ut fra vannstrømmen de pumper inn gjennom hjemmet. Da hjelper det at de har lange hår på undersiden av de fremste beina – der kan nemlig god mat feste seg. Når de plukker mat fra gjørmen gjør de det også på en velordnet måte: utenfor huleåpningen kan man se en stjerneform der hver stjernearm er den gropen de har samlet mat fra. Orden både i og utenfor hjemmet, altså!

Vi vet også at Corophium-artene kan klare seg i både salt og mindre salt vann – det er ganske vanlig for dyr som lever i fjæresonen, der det ofte kan bli mindre salt bare det regner nok, for eksempel, eller i nærheten av bekker og elver. Det de er mye mer kresne på, er den kjemiske sammensetningen av mudderet – og hvor mye sand og grus som er blandet inn i mudderet. Derfor finner vi dem ofte i områder som stadig får nytt påfyll av friskt slam – som for eksempel i nærheten av elveutløp.

Det at vi har så mye kunnskap om økologien til artene i denne slekten amfipoder (hvordan de lever), og spesielt at vi vet hvor kresne de er for kjemien i mudderet, har gjort at de har blitt mye brukt i studier som undersøker toksisitet  (hvor giftig noe er) av ting som kan blandes i vann. Mange ganger holdes Corophium volutator i akvarier, og så tilsetter man et eller annet giftstoff og ser om oppførselen endrer seg. Forskjellige Corophium-arter brukes også som indikatorarter ved overvåkningsstudier i grunne mudderområder, og de er tatt med i flere metodebeskrivelser for europeiske forurensingsstudier. Slik har denne gjengen med kanskje jålete hulegravende amfipoder blitt overvåkningsagenter for forurensing, og det er nesten så kult at man kan like dem ekstra godt?

Anne Helene

Litteratur:

• Dauvin JC, Ruellet T (2009) The estuarine quality paradox: Is it possible to define an ecological quality status for specific modified and naturally stressed estuarine ecosystems? Marine Pollution Bulletin 59, 38-47.
• Dixon IMT, Moore PG (1997) A comparative study on the tubes and feeding behaviour of eight species of corophioid Amphipoda and their bearing on phylogenetic relationships within the Corophioidea. Philosophical Transactions of the Royal Society B 352, 93-112.
• Droulet D, Barbeau MA (2010) Population structure of resident, immigrant, and swimming Corophium volutator (Amphipoda) on an intertidal mudflat in the Bay of Fundy, Canada. Journal of Sea Research 70, 1-13.
• Enequist P (1949) Studies of the Soft-Bottom Amphipods of the Skagerak. Zoologiska Bidrag från Uppsala 28, 1-196.