Fra det hemmelige favorittfiskevannet? Foto: AHS Tandberg

Hva kan vel være mer fredfylt og sommerlig enn å sitte ved et stille vann, agne fiskekroken, og håpe på at ørreten vil bite? Kanskje du fisker med fluen Gammarus? For mange gir slike fisketurer enda bedre sommerminner enn lange, varme timer på stranden. I tillegg er dette timer du kan være ekstra glad for ferskvannsamfipodene – for de er en av livrettene til ørreten du kanskje drømmer om å legge på grillen til kvelden…

Et sted mellom 10 og 15% av alle amfipodeartene lever i ferskvann. Det er flere grunner til at vi ikke har et helt eksakt tall på dette. Først og fremst vet vi ikke helt hvor mange arter som finnes – hvert år beskrives litt mer enn 100 nye amfipode-arter for vitenskapen. Vi finner ut mer og mer om arter som bor på steder vi ikke har tenkt på som mulige å samle fra: fra søramerikanske løvdekkede jungelskogbunner, fra kalksteinshuler på Balkan, fra varme kilder på Island, fra de dypeste delene av Mariana-gropen og fra varme kilder i Norskehavet. Alle disse stedene, og mange andre, har vi sett flere nye arter beskrevet fra de siste 10 årene. Det er litt forventet – det er jo steder vi ikke har hatt så lett for å undersøke tidligere, og de som bor der har vært skjult for oss.

Gammarus lacustris. Foto: Jānis U. – LV wiki

Men også rett under nesen på oss finnes ukjente arter. Elver og innsjøer er for det meste områder vi kjenner bedre enn store havdyp eller underjordiske grotter. Vi går tur langs dem, vi bor ved siden av dem, og vi fanger mat i dem – vi har gjort dette i flere århundrer. Allikevel kjenner vi ikke alltid så mye til de små artene som bor i disse områdene.

Vi mener at amfipodene som gruppe startet sin utvikling i havet, rundt den tidlige karbontiden (300-360 millioner år siden, sånn cirka). Vi vet at de etterhvert må ha klart å leve i ferskvann, for de har kommet seg opp i elver og inn til innsjøer ganske tidlig. De eldste eksemplarene vi har av amfipoder er fra ravbiter fra tidlig eocen (ca 35 millioner år siden) – og for å bli fanget i rav (forsteinet harpiks) må de i alle fall ha vært i nærheten av land. Vi mener også at utviklingen til å bli forskjellige arter ser ut til å gå litt fortere i ferskvann enn i saltvann – dette er nok mest av alt fordi det er så lett å bli skilt fra alle de andre i samme gruppe, og så fortsette å utvikle seg i en litt annen retning enn de andre. Dette kalles artsdannelse ved isolasjon. Slik har vi endt opp med nesten 1900 kjente arter av ferskvannsamfipoder – mange ganske like, men allikevel såpass forskjellige at vi mener de er forskjellige arter.

I Norge har vi ikke så mange arter amfipoder i ferskvann. Den største grunnen til det, er at alt land – inkludert ferskvannet – var frosset over av istider flere ganger, den siste som dekket Skandinavia var på sitt største bare 17 000 år siden. For bare 8500 år siden smeltet de siste delene av isen fra vår fine halvøy. Det er ikke lang tid for små vannlevende dyr å spre seg på!

Artskart-registreringer for Gammarus lacustris. http://data.artsdatabanken.no/Taxon/1918

De fleste innsjøene og en del av elvene i Norge har en art amfipode å skilte med: Gammarus lacustris GO Sars, 1863. Gammarus er en stor amfipode-slekt – vi finner representanter fra denne både i saltvann, brakkvann, havis og ferskvann. Mange av artene vi finner på stranden er i denne slekten. Gammarus er det første navnet som ble brukt om dyr som vi nå kaller amfipoder.

G. lacustris  er en av de få amfipodeartene som har flere norske navn også: Nordlig marflo og grunnåte. Det er denne som er favorittmaten til ørret og røye (og derfor finnes det en fluefiskeflue som ligner på den), den blir også spist av insekter som øyenstikkerlarver og vannkalver. Selv spiser den det meste: gammelt og halvråttent løv, biter av døde dyr, og mest av alt: andre små krepsdyr eller insekter – gjerne unger fra disse. Den liker seg i vann som er passe forfriskende om sommeren (10-14 ºC), og den trives best på sand eller steinbunn. Det er derfor ingen vits i å lete veldig etter den i vestlandets bratteste breelver, men du kan finne den mange andre plasser: på østlandet, sørlandet, i trøndelag og i nordnorge.

To forskjellige teorier om innkomstveier for Gammarus lacustris. Fig 5 fra Vainio & Väinölä 2003.

Undersøkelser av arvestoffet til Gammarus lacustris fra forskjellige steder i Norge og resten av Europa viser at den koloniserte innsjøene her langs forskjellige ruter etter at isen smeltet. De nordnorske og nordfinske elvene og vannene ble nådd av grupper som startet i Russland, mens de sørnorske, svenske og danske områdene ble nådd av grupper som startet i vest-Europa. Disse gruppene møtes i nordnorge, og der blander de seg igjen. En liten gruppe fra nordmøre og sørtrøndelag virker å være ganske forskjellig fra begge de to andre gruppene – disse har sannsynligvis kommet tidlig etter issmeltingen – kysten var det første som smeltet fram. Siden alle disse variantene av  G. lacustris så fint klarer å blande seg med hverandre tenker vi på dem som en art. De har kanskje ikke vært isolert fra hverandre lenge nok – eller så var ikke elvene og innsjøene nok forskjellige fra hverandre til å drive dem i forskjellige retninger, slik vi ser i andre, eldre ferskvannsystem.

Isens utbredelse og mulige ankomstveier for de forskjellige gruppene av Gammarus lacustris. Fig 7 fra Vainio & Väinölä 2003.

Isdekket trakk seg tilbake fra de sørlige delene av Jæren så tidlig som 14 000 år siden, vi mener at dette er noen av de områdene som tidligst ble befolket av både planter og dyr etter istiden. En del større innsjøer her har mange “glaciale relikte arter” (istids-overlevninger). Det samme gjelder for innsjøer i Østfold, Akershus og nedre Hedmark – opp til Mjøsa. Her finner vi det vi med et samleuttrykk kaller istidskreps  – krepsdyr som har overlevd siden istiden i noen få utvalgte, kalde innsjøer. Mye spennende kan bli sagt om disse artene, og kanskje kommer det mer i en annen blogg?

For sommeren sier jeg “skitt fiske” til dere som drar ut på leit etter ørret og røye – og vær glad i amfipodene som gir de fine fiskene så god mat. Kanskje du bruker en Gammarus-flue for å få tak i fisken? Nå vet du hvorfor de heter det…

Anne Helene

Litteratur:

Vainio JK & Väinölä R, 2003. Refugial races and postglacial colonization history of the freshwater amphipod Gammarus lacustris in Northern Europe. Biological Journal of the Linnean Society 79: 523-542.

Väinölä R, Vainio JK & Palo JU, 2001. Phylogeography of “glacial relict” Gammaracanthus (Crustacea, Amphipoda) from boreal lakes and the Caspian and White seas. Canadian Journal of Fisheries and Aquatic Science 58: 2247-2257.

Eksterne lenker:

•   Sjeldne Istidskreps i Jærvatn – Stavanger Aftenblad 20 nov 2012, Odd Pihlstrøm
•   Artskart-registreringer av Gammarus lacustris