“Publiser eller forsvinn” hører man ofte i vitenskapelige kretser. Det virker kanskje ikke helt høflig å si til folk at de bare kan forsvinne (fra vitenskapen, altså), men kunnskap vi ikke deler med andre har nokså liten verdi. Vitenskapelige teorier og ideer må testes for at vi kan sjekke om de holder mål, og vi kan ikke teste ting vi ikke vet om. Så kunnskapsdeling er en viktig del av vitenskapen.

Noen ganger kan en låse seg inn på et stille rom og skrive for seg selv i mange uker før verket sendes til en journal eller en forlegger som vil trykke det – men som oftest, og mer så nå enn i tidligere tider, er det flere forfattere for hver minste lille notis i et vitenskapelig tidsskrift. Av og til kan det ta litt av – det finnes visstnok artikler der listen med medforfatternavn var lengre enn selve teksten – men for det meste er det en liten gruppe mennesker som har prøvd å finne ut av noe sammen, og så skriver de om det sammen.

Å være flere folk som skal bli enige om en tekst kan ha både fordeler og ulemper – vi kan hjelpe hverandre med hva vi kan og hvordan vi kan formulere ting, eller vi kan ende opp med en tekst som ikke helt har samme stil hele veien gjennom. Det er nok mange som har vært med på leker der hele klassen lager en fortelling – en setning fra hver elev – slike historier kan ofte bli morsomme selv om de ikke alltid er helt sammenhengende.

Disse ukene er jeg i Hamburg for å skrive på to artikler sammen med gode kolleger her. Sammen skal vi prøve å si noe fornuftig om amfipodene som finnes rundt Island og langs norskekysten. Er det de samme artene? Har en art som finnes både ved Island og ved norskekysten likt arvemateriale? Lever de på samme måte – på samme dyp, bunntype og i samme vanntemperatur? Det er mange spørsmål vi lurer på, og noen av dem kan vi klare å svare på.

Arbeidet som ligger til grunn for disse artiklene er delvis fra workshopene vi hadde på Espegrend og i Polen (Spała) – og delvis fra alt labarbeidet som har kommet etter disse og andre workshoper, fra prosjektene NorAmph og IceAGE. Begge disse prosjektene ser på strekkode-DNA fra artene som registreres – og dette kan vi se videre på for å finne ut om det vi tror er den samme arten virkelig er det genetisk også.

Uten å foregripe begivenhetene for mye, kan jeg si at vi ser på Eusirider og Amphilohider. Dette er to veldig forskjellige familier amfipoder – Eusiridene er ganske store (de største vi har i våre farvann er opp mot to cm lange, men i dag så jeg noen i samlingene her som var nesten syv cm lange!), de er jegere og er flinke til å svømme. Amphilochidaene er mye mindre (her snakker vi noen få mm i lengde), og for de artene vi vet noe om livet til, lever mange inni eller utenpå andre bunnlevende dyr, eller de spiser pittesmå dyr som sitter fast på bunnen. De er ikke så veldig flinkge til å svømme, men er nok bedre til å gjemme seg innimellom smågrus og sand.

 

Diskusjonene pågår for fullt, både om hva vi egentlig kan si ut fra de dataene vi har, og hvordan vi skal formulere setningene. Det blir lange dager, mye kaffe og mye latter. Det er lurt å sitte sammen på samme kontor – da går både samarbeidet om setningene bedre og ideene får lettere bli til ordentlige teorier. Ikke minst får vi testet is-sjappen nedi gaten – det er akkurat nok dager til at vi kan prøve en ny smak hver dag.

Resultatene? De kommer i artiklene – og kanskje også i en seinere TangloppeTorsdag!

Anne Helene