Category Archives: artsdata

Studentbesøk: Tiril

I november og desember har vi hatt mange besøkende på laben. En av dem er Tiril, som er femte masterstudent ut på Hardbunnsfauna-prosjektet, med base på NTNU Vitenskapsmuseet. Hun forteller: 

Som masterstudent i Hardbunnsfauna-prosjektet får man lære masse nytt!
I mitt prosjekt ser jeg på ascidier, også kjent som sekkdyr eller sjøpung. Dette er en gruppe ryggstrengdyr som folk flest ikke vet noe særlig om – det gjaldt også meg selv før jeg begynte med oppgaven. Som larver svømmer de rundt som små rumpetroll før de bunnslår og omdanner kroppen helt til en slags filtrerende sekk. Siden de voksne dyrene er fullstendig tilpasset en filtrerende livsstil, gjorde det at man ikke gjenkjente sekkdyr som ryggstrengdyr før 1867, og de var frem til da antatt å tilhøre bløtdyrene. Til tross for at man vet mer nå enn før, så er det fortsatt en understudert gruppe med mange problemer å studere nærmere.

I min oppgave ser jeg på grupper hvor det er taksonomiske utfordringer. I flere tilfeller er det slik at genetiske undersøkelser med DNA-barcoding finner større variasjon enn antatt fra morfologi, og man kan da mistenke at det finnes flere arter enn det som er registrert. Tilfeller av dette finnes i slektene Ascidiella og Botryllus, hvor førstnevnte har to kjente arter i Norske vann (A. aspersa og A. scabra) og den siste har én kjent art (B. schlosseri), hvor begge slektene har flere genetiske klader på genet COI.

Innsamling av sekkdyr på Glesvær utenfor Bergen. Mange ulike arter, både solitære og kolonidannende! Foto: Tiril S. Mathisen

En litt annen side av samme sak er at vi har slekter hvor det er registrert flere arter, men de er vanskelige å identifisere og skille fra hverandre med morfologi. Dette gjelder slektene Botrylloides og Didemnum. I disse slektene er det også registrert arter som ikke hører hjemme i Norske vann, såkalte fremmedarter, som kan være skadelige for norsk natur. I førstnevnte slekt mistenkes det feilidentifisering på grunn av at gruppen er krevende å identifisere samt mangelfull litteratur, slik at utbredelsen trolig er større enn registrert. Ved å gjøre morfologiske undersøkelser og sammenlikne med resultater fra DNA-barcoding, kan forhåpentlig bedre trekk dokumenteres, og gjøre identifikasjon enklere for forskere og vanlige folk, i tillegg til å få bedre oversikt over utbredelsen. I Didemnum er artsidentifisering med morfologi krevende, men det er også vanskelig med molekylære undersøkelser, så her har vi lyst til å få noen gode DNA-sekvenser.

Botryllus schlosseri og Botrylloides leachii side om side på et blåskjell. Hvert ‘kronblad’ i de blomsterliknende strukturene er et individ, kalt zooider. Foto: Tiril S. Mathisen

En isolert zooide fra en koloni av Botrylloides leachii. Dette må gjøres for identifisering av arter. Denne er mellom 1 og 2 mm stor. Foto: Tiril S. Mathisen

Under oppholdet mitt i Bergen samlet vi inn levende materiale og studerte det under stereolupe på laboratoriet. Her fikk jeg god hjelp fra eksperter på gruppen, som var utrolig lærerikt! Fra dette materialet og materiale fra museumssamlingene, tok jeg vevsprøver som ble tatt med til DNA-laben. Der lærte jeg å gjøre DNA-barcoding, og det var gøy å være med på hele prosessen fra levende dyr i havet til DNA-sekvenser på PCen. Nå gjenstår det å tolke resultater og skrive oppgaven. Tusen takk for meg!

-Tiril

Jassa herdmani – en ny art for Norge

Frasen «Jaja, du é ute å jazza deg?» er på mange måter essensen av Haugesund i august, med sol, Sildajazz og tjukt i folk på kaien. Nå har byen fått en ny «Jassa», etter at forskere i fra Universitetsmuseet i Bergen var på feltarbeid i fjor høst.

«Jassa» er en slekt med tanglopper (amfipoder), og i Smedasundet fant vi tre arter i slekta. To av dem er ganske vanlige å finne, Jassa marmorata og Jassa falcata.
Den tredje arten, Jassa herdmani, er ny for Norge.

Ny art for Norge! Foto: Katrine Kongshavn

At en art er ny for Norge vil si at den ikke er (sikkert) registrert her før – ikke nødvendigvis at den nettopp har kommet, eller at den finnes bare akkurat der vi registrerer den. Men nå har vi den inkludert i museumssamling (såkalt “belegg”), tilgjengelig også for fremtiden.

I oktober 2021 dro tre av oss fra Avdeling for naturhistorie ved Universitetsmuseet i Bergen ned til Haugesund: Luis for NorHydro-prosjektet , og Katrine og Jon på Hardbunnsfauna-prosjektet.
I Hardbunnsfauna har vi studert hvilke hvirvelløse dyr (evertebrater) som finnes på grunn hardbunn langs kysten av Norge og Svalbard.   Vi var blitt invitert til å studere prøvene samlet inn av Slettaa dykkerkubb sitt kurs i marinbiologi.

Det tar ganske lang tid å jobbe seg igjennom slike prøver, det er mange små dyr (og mange enda mindre detaljer dyrene) som må studeres i lupe og mikroskop for å kunne artsbestemme dem sikkert.

For arter som ikke allerede finnes der, prøver vi også å fremskaffe DNA-strekkoder til det norske genetiske strekkode-biblioteket gjennom NorBOL. Vi har gjort det for Jassa herdmani, Jassa falcata og Jassa marmorata – de er nå dokumentert både med fysiske prøver som er en del av museumssamlingen, genetiske strekkoder, og bilder.

Mens vi var der samlet vi også inn noen prøver i fra flytebryggen utenfor klubbhuset.

Innsamling på flytebrygga – kortreist prøve inn på lab i klubbhuset!

De tre artene av Jassa ble funnet i den samme prøven fra flytebryggen; for å skille i mellom disse må man studere morfologiske detaljer i mikroskop. Hanner og hunner ser ulike ut (seksuell dimorfisme), og de ulike levestadiene har sine egne karaktertrekk.
Her er tre voksne hanner: Ved første øyekast ser de ganske like ut!

De tre artene av Jassa som satt på flytebryggen utenfor klubbhuset til Slettaa. Foto: Katrine Kongshavn

Jassa herdmani er velkjent i fra lengre sør i Europa, og har antakelig kommet hit for egen maskin. I motsetning til mye omtalte nylig registrerte arter som sekkdyret havnespy (Didemnum vexillum) og stillehavsøsters (Crassostrea gigas) utgjør den neppe noen særlig trussel mot artsmangfoldet der den dukker opp.

Samarbeid med dykkerklubber gir oss veldig mye gode data. Hardbunnsfauna-prosjektet har registrert over 70 arter etter disse tre dagene i Haugesund; mer om det kommer!

Tusen takk til Anne Mari og resten av Slettaa Dykkerklubb for at vi fikk komme og ble så godt tatt i mot!

-Katrine Kongshavn & Jon Kongsrud

Følg gjerne @hardbunnsfauna på Instagram og Twitter!

Felles feltarbeid

To prosjekter på tur: Hardbunnsfauna, som jobber med evertebrater på grunn marin hardbunn, og HypCop, som jobber med hoppekreps som lever i tilknyting til havbunnen. 

Tøff dag på kontoret, dette!

Hardbunnsfauna-prosjektet går nå (dessverre!) mot slutten av prosjektperioden, og det arbeides derfor mest på lab og med forberedelse av data som skal rapporteres. Men vi har noen fortærende hull i datasettene, og har hatt lyst til å lyst til å ta noen «strandhugg» i nærheten av Bergen for å se om vi kunne finne dyrene vi mangler. HypCop-prosjektet har fortsatt end del tid igjen, men de har også noen spennende funn som de gjerne skulle hatt flere dyr av – så de var i samme båt.

Like over pinse klaffet det endelig med timeplaner, vær og bil, så vi pakket oss avgårde.

Ferden gikk til Sotra, hvor vi fant oss en eksponert lokalitet med mye kalkalger og noen fine tidevannspytter, og vi dro også innom marinaen på Glesvær. Til sist var vi på Hjellestad marina for å lete etter noen spesifikke hoppekreps.

uuuut mot havet på Sotra

Marinainnsamling garanterer at 100% av forbipasserende spør “Finne du nåkke, hehehe?”, og at det ser ut som om vi driver med planking – det er forskning på gang, altså!

Vi fikk fotodokumentert farger på levende dyr rett etter feltarbeidet, nå gjenstår det å få navn på de vi ikke er sikre på og få dem inn i datasett og museumssamling.

Foto-shoot, her med en tangloppe under linsen

Hoppekrepsen Peltidium purpureum

En skokk med hoppekrepsen Thalestris longimana

Det var en fin tur, og vi fikk fylt noen datasett-hull!

Begge prosjektene er aktive på Instagram og Twitter, under henholdsvis @Hardbunnsfauna og @PlanetCopepod; følg oss gjerne!

-Jon, Cessa & Katrine

Hardbunnsfauna 2021 – årskavalkade

Jeg har rett og slett valgt ut en post fra hver måned i 2021 på Instagram-kontoen til Hardbunnsfauna og brukt det som en kjapp oppsummering på noe av det vi har gjort i år.

Klikk på bildene for å se dem i full størrelse

Følg oss gjerne på @hardbunnfauna!
(samme brukernavn på twitter også)

Januar: Året begynte godt, med feltarbeid i strålende vintervær

Februar: Rapporten vår i fra feltarbeid i Saltstraumen ble publisert

Mars: Workshop-uke på Espegrend sammen med NorChitons og HypCop

April: Barcoding av svamp er i gang, og vi begynner å få resultater på det vi har levert til sekvensering

Mai: Flere prøver til genetisk strekkoding (DNA barcoding), her holdt vi på med små snegler

Juni: Prosjektets første masterstudent fullfører oppgaven sin og gjør en kjempejobb!

Juli: Fjærebingo på vei inn mot fellesferien – vi hørte fra flere som fikk bingo!

August: Feltarbeid i Puddefjorden i forbindelse med SUB sin opprydningsaksjon

September: Deltagelse på stand ute på Os sammen med Havkollektivet

Oktober: Katrine er på tokt med Marano, og poster derfor ikke så mye (dårlig dekning ute til havs) – men det samles kjempespennende prøver til prosjektet, for Mareano går grunnere enn de pleier

November: Vi drar til Haugesund i Halloweenhelga for å være med Slettaa Dykkerklubb når de arrangerer marinbiologikurs

Desember: Innspurt på alle fronter og mange prosjekter som skal rapporteres på – men vi får noen trivelige julegaver i posten (både fysisk og elektronisk) fra ulike folkeforskere – tusen takk!

-Katrine

I fotsporene til Georg Ossian Sars

Ikke siden de omfattende arbeidene til G.O. Sars på slutten av 1800-tallet er det gjennomført en kartlegging av hyperbentiske hoppekreps i Norge.

Sist uke (24.–28. august) gjennomførte prosjektet «HYPCOP» (Hoppekreps i marine hyperbentiske habitater) en workshop i Flødevigen. Deltakere fra Havforskningsinstituttet, Universitetsmuseet i Bergen og NIVA Bergen hadde en travel uke med felt- og laboratoriearbeid.

Deltagere på workshop i Flødevigen; Tone fra HI, Anders fra NIVA, og Cessa, Jon og Francisca fra UiB (UM). Foto: Cessa Rauch

Om prosjektet:

HYPCOP er et treårig prosjekt som ledes av Havforskningsinstituttet i samarbeid med Universitetsmuseet i Bergen og NIVA Bergen.

HYPCOP har som mål å kartlegge hoppekreps i hyperbentiske marine habitater der faunaen er dårlig kjent. Hyperbentos er leveområdet like over havbunnen. Artene som lever her fanges vanligvis ikke med tradisjonelle redskap, og vi har derfor liten kunnskap om artsmangfoldet i dette habitatet.

HYPCOP er finansiert av Artsdatabanken gjennom Artsprosjektet til kartlegging av dårlig kjente arter. Gjennom kartlegging og barcoding skal prosjektet HYPCOP tette noen av kunnskapshullene for arter av hoppekreps i norske havområder.

Eksperter antar at om lag en av fire arter som finnes i Norge ikke er oppdaget ennå. Vi forventer å finne nye arter for Norge, beskrive arter som er nye for vitenskapen og gi ny informasjon om utbredelse av hoppekreps i Norge.

 

Hvorfor studere hyperbentiske hoppekreps?

Havforskningsinstituttets overvåkning av hoppekreps fokuserer i hovedsak på planktoniske calanoide copepoder i de øvre vannlag. Imidlertid har vi liten (eller ingen) kunnskap om arter som lever like over eller nær havbunn (hyperbentos).

Det er gjort svært få undersøkelser av hyperbentiske hoppekreps siden de omfattende arbeidene til G.O. Sars i perioden 1860 to 1928 (Sars 1919–21). Dette skyldes delvis at hyperbentos er vanskelig tilgjengelig, men fremfor alt en stor mangel på taksonomisk kompetanse.

Hyperbentiske copepoder har stor betydning som bindeledd mellom primærproduksjon og høyere trofiske nivåer. I tillegg bidrar flere av artene til karbonomsettingen mellom øver vannlag og havbunnen. For bedre forståelse av økologiske sammenhenger trenger vi kunnskap om artsmangfold, artenes utbredelse og deres funksjon i systemet.

Hvordan:

Prosjektet skal innhente materiale fra norske havområder fra Skagerrak i sør, til Finnmark i Nord. Vi samler inn materiale fra makroalger og hyperbentos i grunne kystområder og dype fjorder.

Lysfelle

For innsamling bruker vi håver, sleder, dykking og lysfeller som tiltrekker seg dyrene.

Hoppekrepsene som samles inn, sorteres og fotograferes deretter levende. Dette fordi flere av de morfologiske trekkene, som for eksempel farger, forsvinner ved fiksering.

Harpacticoid copepode med kraftig rødfarge. Foto: Cessa Rauch

Hver enkelt hoppekreps skal bestemmes til art, og sendes deretter til DNA-strekkoding. På denne måten får hvert enkelt individ en artsbestemmelse koblet til en unik DNA-strekkode.

Artsbestemmelsen er et utfordrende arbeid, og krever en møysommelig dissekering av hoppekrepsene. Form på munndeler og benpar er karakterer som brukes ved artsbestemmelse.

Tegningene til G.O. Sars er til stor hjelp, og hans unike 100 år gamle illustrasjoner regnes fremdeles som en av de internasjonalt fremste for artsbestemmelse av denne utfordrende dyregruppen.

Tegninger av G.O. Sars, 1911

Vi bygger et DNA-referansebibliotek

I vår tid har vi et svært nyttig verktøy som G.O. Sars ikke hadde tilgang til: DNA-strekkoding. Ved hjelp av DNA-analyser kan vi identifisere flere arter enn før. DNA-strekkoding kan også avdekke nye arter for Norge, og kan brukes for å skille såkalte «kryptiske arter», som ser helt like ut morfologisk.

Men, det er et stort MEN. For å bruke DNA til artsbestemmelse må vi bygge et referansebibliotek der hver DNA-strekkode er koblet til en art (altså en verifisert morfologisk artsbestemmelse). Et av målene til artsprosjektet HYPCOP er å bygge et pålitelig DNA-referansebibliotek for kopepoder, som kan benyttes ved fremtidige økologiske studier.

I samarbeid med NorBOL (Norwegian Barcode of Life) blir alle arter som samles inn gjennom artsprosjektet, DNA-strekkodet og lagt inn i referansebiblioteket. En forutsetning for et godt referansebibliotek er en morfologisk artsbestemmelse. Dette krever god taksonomisk kompetanse.

Kompetansebygging

En av de største utfordringene ved kartlegging av arter og oppbygging av DNA-referansebibliotek er mangelen på taksonomer som kan bestemme artene.

Det er et stort behov for å øke den taksonomiske kompetansen i Norge. I tillegg til å kartlegge artsmangfoldet har derfor prosjektet som mål å bygge opp ny taksonomisk kompetanse på hoppekreps i norske fagmiljøer.

Gjennom workshops, kurs og studentprosjekter skal HYPCOP sikre kunnskapsoverføring mellom internasjonale eksperter og norske studenter og forskere.

Dette prosjektet vil gi ny kunnskap om artsmangfoldet i Norge, og det er store muligheter for at vi finner nye arter. Det hyperbentiske habitatet er utvilsomt et av de «ukjente» leveområdene i Norge.

Det er veldig spennende å utforske denne «hvite flekken» på Norges biomangfold-kart. Prosjektet har dessuten et snev av historisk sus over seg, i og med at de hyperbentiske hoppekrepsene ikke er kartlagt på 100 år.

Vi føler at G.O. Sars ser oss over skulderen, og vi gleder oss til å løfte hans unike arbeid opp i lyset.

Tekst: Tone Falkenhaug