Category Archives: artskunnskap

TangloppeTorsdag: Andaniexis lupus

Andaniexis lupus. Foto: K. Kongshavn

Denne torsdagens amfipode har fått den relativt ærefulle oppgaven det er å være en TorsdagsTangloppe på grunn av det vitenskapelige navnet den har: Andaniexis lupus. Hvis vi skal skrive navnet helt korrekt er det Andaniexis lupus Berge & Vader, 1997 – forklaring på det kommer om litt.

Alle arter som er formelt godkjente må ha et vitenskapelig navn. Hvordan vitenskapelige dyrenavn har lov til å være, er regulert av den internasjonale koden for zoologisk nomenklatur (ICZN) – den utgaven som er gjeldende nå (utgave 4) er fra 1999, og har et tillegg om elektronisk publisering fra 2012. Det er en hel bok med regler, men en enkel oppsummering er:

Vitenskapelige artsnavn er binominale (de har to deler): et slektsnavn (genus) og et artsnavn (arts-epitet).
Vitenskapelige navn skal være på latin. Hvis ordet du vil bruke ikke er på latin, skal det oversettes til latin.
Vitenskapelige navn skal også inkludere autoriteten for navnet – altså hvem som har gitt navnet, og når.
På trykk skal vitenskapelige navn skrives i skråstilt skrift (italic).

En kan gi en art navn etter en person man vil gi heder og ære, et geografisk sted arten er funnet på, hvordan den ser ut, en mytologisk skikkelse – eller bare et ord. (Det er også lov å bare sette bokstaver sammen – men det oppfordres til at navnet skal være mulig å lese og huske). Zoologen må gi en forklaring på det vitenskapelige navnet sammen med beskrivelsen av dyret – dette kaller vi en etymologi. Dette kan gi mange morsomme navn og forklaringer på navn, det kan det hende vi kommer tilbake til i en annen blog?

Dagens art er kalt opp etter det stedet den ble funnet: Ullsfjorden i Troms. Slik ser etymologien ut i originalbeskrivelsen, inkludert oversettelsen av stedsnavnet til latin:

This species is named after the location where it was first collected in 1984 by Jim Lowry and Wim Vader. The original name of this fjord was Ulvsfjorden, where the word ‘Ulv’ is the Norwegian name for the wolf (Canis lupus). The specific epithet is a noun in apposition.

Andaniexis lupus – illustrasjon fra originalbeskrivelsen (Berge & Vader, 1997)

Vi har altså et dyr på under en centimeter som på mange måter er oppkalt etter ulven.
Andaniexis lupus kan kanskje på noen områder allikevel minne pittelitt om ulven. Den er nok i alle fall et rovdyr – flere av de som har studert den mener at den spiser de mye større – og mye mer saktesvømmende – manetene som lever i farvannene der den finnes. Det har blitt funnet manet-biter i mageinnholdet, og den har til og med jern-krystaller i magen – noe som trengs for å kunne spise maneter som hovedføde.

Er det noe mer spennende med denne arten? Det er i så fall noe som skiller den fra sin navnekollega: den skifter kjønn hvis det er nødvendig – fra liten hann til stor hunn.

Denne arten er derfor en jeger, spesialtilpasset til å slurpe i seg maneter – kanskje suser den rundt i sin ungdom som hann, før den mot slutten av sitt liv blir en reproduktiv hunn som glad og mett lager nye jegere for de kalde havområdene…

Anne Helene

Litteratur:
Berge, J. & W. Vader (1997) Atlantic and Mediterranean species of the genus Andaniexis Stebbing (Amphipoda: Stegocephalidae). Journal of Natural History 31. 1429-1455.

Moore, P.G. & P.S: Rainbow (1984) Ferritin crystals in the gut caeca of Stegocephaloides christinaniensis Boeck and other Stegocephalidae (Amphipoda: Gammaridea): A functional interpretation. Philosophical Trasactions of the Royal Society of London B 301. 219-245.

På skattejakt i en høystakk av nåler

Vi har fått inn en pall med flotte prøver i fra MAREANO som ble samlet inn i 2015, og jobber oss igjennom disse så raskt som vi greier. Det er alltid spennende å åpne bøttene og finne ut hva en skal bruke de neste timene(…dagene) på, for arbeidsmengden og hvor spennende faunaen i prøven er varierer sterkt.

15 liter prøve – hva skjuler seg her?

Enkelte substrattyper er heftig mye mindre kjekke å jobbe med enn andre, og øverst på den trona finner vi «spikelsuppe». Spikler er støtteskjelettet til svamp, og består av små nåler som er kittet sammen. De ulike klassenes navn reflekterer hva nålene hos majoriteten av artene innen hver gruppe består av; kalk (kalksvampene), silisium (glassvampene), kitin og kisel (horn- og kiselsvampene). Disse to bøttene så ut som bøtter flest, men det kom et sukk da de ble åpnet – på med tjukkere hansker.

Til gjengjeld så er det ofte spennende dyr å finne i slike prøver, så det er bare å gyve løs.

MAREANO deler prøvene i ulike fraksjoner når de behandler dem ombord på båten, og de delene av prøven som MAREANO ikke opparbeider selv – i dette tilfellet 1 mm og 4 mm fraksjonenen i fra RP-sleden – blir sendt direkte til Universitetsmuseet.

Sånn ser innholdet i den største bøtta ut – to store svamp øverst i bildet, og en masse assorterte dyr

Små, små nåler – spiklene er svampenes “skjelett” og forsvarsmekanisme

Tydelig å se hvor spiklene kommer i fra…

Fakir-polychaet mellom nålene

Sortert opp til hovedgrupper – klart til å distribueres videre til de som arbeider med de respektive gruppene

Så langt har vi ikke kommet oss til artsnivå på denne prøven, med ett unntak; det dukket nemlig frem i en nudibranch (nakensnegl) som var så spesiell at vi måtte ta noen bilder og sende til Manuel for identifisering. Flere bilder av levende dyr finner du her.

Lophodoris danielsseni

Lophodoris danielsseni med skala – det er ikke store dyret, dette her.

Det viste seg å være Lophodoris danielsseni Friele & Hansen, 1876, som ses svært sjelden – og dette individet, som kom i fra nesten 500 meters dyp, gir ny informasjon om artens utbredelse – og kanskje klarer vi å få en genetisk strekkode utav den gjennom NorBOL etter hvert?

Fem plater i fra vestkysten av Afrika klare for barcoding

I disse dager gjør vi ferdige fem vevsprøveplater i fra Marine Invertebrates of Western Africa (MIWA)-prosjektet vårt, som så skal sendes til Canada for sekvensering hos CCDB før de legges inn i BOLD-databasen sammen med metadata og bilder.

Fire av platene er fylt med børstemark, hovedsaklig i fra familiene Ampharetidae, Terebellidae, Nephtyidae, Oweniidae og Magelonidae. Det femte brettet er fylt med Amphipoder. Sistnevnte begynner vel leserne av denne bloggen å bli ganske godt kjent med gjennom Tangloppetorsdagene, men dette er de første amphipodene vi sender inn i fra MIWA – så det blir veldig spennende å se hvilke resultater vi får der!

Mange av disse dyrene har blitt identifisert av besøkende gjesteforskere; Julio arbeidet med Oweniidae, Kate med Magelonidae, São med Nephtyidae og Mario med Terebellidae. Amphipodene er identifisert av Anne Helene og Ania, som workshoppet her like før jul.

A: Cressa sp (Guinea) B: Idunella sp (Mauritania) C: Amphicteis (Morocco) D: Aglaophamus (Gabon) E: Pterolysippe bipennata (Senegal) F: Owenia sp (Western Sahara) G: Nicolea sp (Western Sahara) H: Magelona (sp 5) (Senegal)

Ellers feiret vi biodivers valentinsdag på en engelske bloggen, har du sansen for (~~halvdårlige~~) ordspill så anbefales det at du tar en tur over hit for mer av dette:

crabby.tif ZMBN_106092_4

TangloppeTorsdag: Arrhis phyllonyx

Arrhis phyllonyx. Photo: Katrine Kongshavn

Mens noen amfipoder er så vanskelig å samle inn at de kun er registrert fra den første og eneste gangen den ble samlet inn, er det noen arter som finnes “overalt”. Arrhis phyllonyx er en slik art. Originalt beskrevet av norges første havforsker, Michael Sars, i 1858 fra Vadsø (dengang på 30-50 favners dyp), finner vi den nå i prøver fra 50 meter og ned så dypt som vi har samlet i nordlig kaldt vann. I Norskehavet, rundt Svalbard, nord for Canada, Alaska og Sibir – hvis du samler inn amfipoder, finner du den!

Arrhis phyllonyx. Photo: AHS Tandberg

Den er lett å kjenne igjen: med bladformete ytterledd på beina, og en fremste coxalplate (se tegning av en generell amfipode her) som har fasong som en sokk, med et kjempelangt 7 beinpar (som ofte knekker av i innsamling, dessverre) – kombinert med at den ikke har øyne – der har du en Arrhis phyllonyx!

Det var forresten ytterleddene på beina som er grunnen til navnet arten har. Michael Sars skriver i originalbeskrivelsen i “Oversigt over de i den Norskarktiske Region forekommende Krebsdyr” som kom ut som en del av Forhandlingene til Videnskapsselskapet Kristiania:

Michael Sars

“Den udmærker sig derved, at andet Fodpars Gribehaand kun er lidet større end første Pars, istedetfor at den hos de andre bekjente Arter er betydeligt større, samt at begge disse Fodpar have nedentil paa Enden af det fjerde Led en saakaldet “Spore” af conisk Form og Haandens halve Længde, ligesom hos flere Arter Amphithoe og slægten Eusirus; endvidere at sjette Led eller Kloen paa tredie, fjerde og femte Par Brystfødder er stærkt sammentrykt ligesom et Blad (hvoraf Artsnavnet)….”

De gamle menn kunne jammen få sagt det!

Hva det er som gjør at akkurat denne arten finnes overalt, vet vi ikke – men det er et av de mange mysteriene prosjektet NorAmph kommer til å prøve å se litt nærmere på. Kanskje kan vi lære noe nytt når vi DNA-strekkoder dem?

Anne Helene

TangloppeTorsdag: Tmetonyx cicada

Den er liten, men den er fryktet av hobbyfiskere, for den er en glupsk liten råtass. Som de fleste andre amfipodene i samme gruppe (Lysianassidae) er den en åtseleter av rang, noe den glatte kroppsfasongen hjelper til med. For mens du somler litt for lenge med å hente opp fiskegarnet du satte i går kveld, lukter disse havets rengjørere seg fram til død og døende fisk, og så er de i gang med å spise opp det du kanskje håpet at skulle bli middagen din.

De biter et lite hull i skinnet på fisken, og så spiser de seg innover i kjøttet – som de lett glir inn i – og det eneste som er synlig på utsiden av fisken er et lite hull. Inni fisken er det tangloppefest.

Siden marine åtseletere lever av å finne døde dyr (for eksempel fisk, fugl eller hval) på havbunnen (og i fiskeredskap som står lenge) har de gode lukteevner, og de er flinke til å svømme dit maten befinner seg. De kan komme i store mengder til det som for dem er et deiligduftende måltid, og det er også sånn vi vanligvis fanger dem til forskningen vår: med spesialbygde teiner som vi agner med passe gammel fisk.

Tmetonyx cicada. Foto: Anne Helene Tandberg

Tmetonyx cicada er en av de vanligere amfipodene som finnes i norske havområder. På de dypene vi vanligvis setter garn, og ned til ca 200m er det den som regjerer blant åtsel-tangloppene, mens den blir erstattet av nære slektninger på større havdyp og i kaldere vann, som på Svalbard.

Det er ikke farlig å spise fisk som har blitt spist litt på av Tmetonyx cicada, men de fleste tenker nok at det ikke er superapetittelig…

Anne Helene

Evertebratsamlingen

Universitetsmuseet i Bergen

Category Archives: artskunnskap

TangloppeTorsdag: Andaniexis lupus

På skattejakt i en høystakk av nåler

Fem plater i fra vestkysten av Afrika klare for barcoding

TangloppeTorsdag: Arrhis phyllonyx

TangloppeTorsdag: Tmetonyx cicada