Category Archives: Crustacea

TangloppeTorsdag: Databasen – en venn i hverdagen?

Det er en trist sannhet, men et faktum likevel: de færreste biologer er taksonomer. Selv om det er sånn, er de fleste biologer avhengige av taksonomien  – det er viktig å vite hvilke(n) art vi studerer. Uten at vi vet hva en art heter, kan vi ikke snakke med andre – forskere like gjerne som ikke-forskere – om hva vi undersøker og hvorfor. Da kan vi plutselig ende opp med å snakke om forskjellige organismer, og i værste fall ikke engang vite at vi snakker forbi hverandre.

Noen arter har byttet navn en del. Screenshot fra World Amphipoda Database.

Noen arter har byttet navn en del. Screenshot fra World Amphipoda Database.

Problemet er ofte å vite hvilket vitenskapelig navn som er gyldig, og om det kanskje finnes nærstående arter vi bør sjekke om studieobjektet vårt muligens også kan være. Når en taksonom har studert en gruppe, ender det ofte opp med at en eller flere arter blir flyttet til en annen gruppe – fordi vi mener de er nærmere denne gruppen i evolusjonen – og da må arten bytte navn. For alle som ikke jobber som taksonomer kan nok dette ofte virke både plagsomt og kanskje unødvendig, men så lenge vi mener at vi skal kunne se litt informasjon om evolusjonen ut fra artens navn, må det bli sånn. I tillegg kommer det hele tiden til beskrivelser av nye arter: for amfipodene har dette antallet ligget rundt 140 nye arter hvert år de siste 10 årene, og det ser ikke ut til å skulle stoppe med det første…

WoRMS-søk for Andaniexis lupus. Screenshot fra WoRMS

WoRMS-søk for Andaniexis lupus. Screenshot fra WoRMS

Hva kan så en vanlig biolog gjøre for å vite at hun bruker det rette navnet på en art? Her er det at internett kan komme til redning for mange. For marine arter finnes det nå en global oversikt over arter i en database som er tilgjengelig for alle: World Record of Marine Species (WoRMS).  Med rundt 200 000 treff i måneden er det tydelig at denne databasen brukes av mange. Flere institusjoner har også avtaler om å få data fra WoRMS – så når for eksempel Havforskningsinstituttet sine forskere skal sjekke artslistene sine etter at materiale fra et tokt er undersøkt på laben, kan de fort få svar på om navnene er oppdaterte til de siste gyldige navnene, om de har stavet en art feil (det er ikke alltid lett å se med lange latinske navn), eller om kanskje en art har blitt delt opp i to nye arter.

WoRMS er ikke bare en liste over godkjente og tidligere navn, det er også lenker til artiklene som beskriver artene, til bestemmelsesnøkler som kan hjelpe når man skal finne ut hvilken art man egentlig har, og for noen arter finnes det også informasjon om utbredelse og levemåte (økologi). Denne typen informasjon jobber vi med å få til for flere av artene. All denne informasjonen blir lagt inn og dobbeltsjekket av en verdensomspennende gruppe med spesialister på de forskjellige organismegruppene.

 

I begynnelsen av denne uken var jeg med da 22 av amfipode-redaktørene møttes i Oostende (Belgia) på Flemish Marine Institute, som er vertskap for WoRMS. World Amphipoda Database samler all informasjon om amfipodene – også de som ikke er marine – og herfra får WoRMS informasjonen som vises der. I løpet av to dager var det både forelesninger og “selvstendig” redigering i databasen – med mye støtte fra WoRMS sitt Data Management Team, ekspertene som hele tiden kunne hjelpe oss når vi satt fast. Mye ny informasjon ble lagt inn, og mange gamle småfeil ble luket bort. Det er ikke slik at vi ble helt ferdige – med over 9000 arter amfipoder er det en litt stor oppgave for to dager – men arbeidet fikk en god start, og det blir lettere å fortsette når alle har kommet hjem til sine egne institusjoner igjen. I den nærmeste tiden vil vi fokusere på å oppdatere typeinformasjon for så mange arter som mulig, og vi vil prøve å legge inn lenker til bestemmelsesnøkler og til økologisk informasjon.


Den nest beste tingen med å møtes for en slik workshop (den beste er selvfølgelig all den morsomme faglige kunnskapen vi får), er å ha tid sammen med kolleger som til vanlig holder hus langt borte. Til workshopen i Oostende kom folk fra Australia, Brazil, USA, Canada, Mexico, Finland, Tyskland, Storbritannia, Nederland, Frankrike, Hellas, Polen og Norge. Hver gang vi møtes føles det som en familie-gjenforening – det er klemmer, nyheter om barn og barnebarn og sladder fra labben, planlegging av nye og spennende prosjekter og utveksling av prøver. I kaffepauser, tidlige frokoster og ved seine middager stiger lydnivået på praten til uante høyder, og hver gang vi drar fra hverandre igjen gjør vi det med planer for neste møte, workshop eller innsamlingstur. Mine kolleger fra Polen kaller dette “the Amphipoda way of life” (amfipode-livet) – og det er et godt liv å ha som forsker.

Participants at the workshop. Photo: AHS Tandberg (with help from ? at VLIZ)

Deltagerne på workshopen. Photo: AHS Tandberg (med hjelp fra ? ved VLIZ)

Anne Helene

Referanser:

Horton, T.; Lowry, J.; De Broyer, C.; Bellan-Santini, D.; Coleman, C. O.; Daneliya, M.; Dauvin, J-C.; Fišer, C.; Gasca, R.; Grabowski, M.; Guerra-García, J. M.; Hendrycks, E.; Holsinger, J.; Hughes, L.; Jaume, D.; Jazdzewski, K.; Just, J.; Kamaltynov, R. M.; Kim, Y.-H.; King, R.; Krapp-Schickel, T.; LeCroy, S.; Lörz, A.-N.; Senna, A. R.; Serejo, C.; Sket, B.; Tandberg, A.H.; Thomas, J.; Thurston, M.; Vader, W.; Väinölä, R.; Vonk, R.; White, K.; Zeidler, W. (2016) World Amphipoda Database. Accessed at http://www.marinespecies.org/amphipoda on 2016-04-07

WoRMS sin informasjon om workshopen (hvem kom, hvem betalte for herligheten, hva gjorde vi): http://www.marinespecies.org/news.php?p=show&id=4531

TangloppeTorsdag: Urothoe elegans (Bate, 1857)

Charles Spence Bate. Foto: Natural History Museum, London, Picture Library.

Charles Spence Bate. Foto: Natural History Museum, London, Picture Library.

Den lille, tykke, sandgravende amfipoden Urothoe elegans ble først beskrevet av den britiske tannlegen og naturhistorikeren Charles Spence Bate fra et dyr han samlet inn i sin hjemby Plymouth i 1857. Spence Bate var viden kjent som en spesialist på krepsdyr, og han ble få år etter valgt inn som medlem av the Royal Society, han inventerte British Museum sine samlinger av “sessile-eyed crustacea”, og han korresponderte jevnlig med Charles Darwin om rur. Hvordan han fikk tid til å drive sin store tannlegepraksis kan vi bare fantasere om – kanskje han ikke trengte så mye søvn som de fleste? Det var forsåvidt en vanlig løsning for den tiden: å ha en respektabel jobb om dagen, og så å ha en seriøs hobby som naturviter på kvelder og i helger.

 

 

Tegninger av Urothoe elegans fra G.O. Sars, 1895

Tegninger av Urothoe elegans fra G.O. Sars, 1895

Urothoe elegans – denne torsdagens egentlige fokus – er en vanlig art å finne både i Nordsjøen og langs hele norskekysten på dyp ned til ca 200m. Den liker seg godt på sandig mudderbunn, der den graver seg ned i de øverste 1-2 cm på leting etter mat: små biter av organisk materiale som er gjemt i mudderet. Det er lett å se at den er en flink graver: alle de bakre beinparene er brede og har mange strittende hår som gjør dem enda bredere – nesten som spader man kan grave med. Det “tykke” utseendet kommer nok mest av at de ikke er så flate sideveis som de fleste andre amfipoder – dette understreket også G.O. Sars da han illustrerte den i 1892 i The Crustacea of Norway: det er en av de få artene han har en fullstendig tegning av sett fra ryggsiden i tillegg til den vanlige tegningen sett fra siden. En annen spennende detalj å legge merke til, er at det i denne arten er lett å se forskjell på hanner og hunner. Hannene har større øyne og lengre antenner – det er nok for å kunne lete bedre etter damene…

 

Man kan lure på hvorfor Spence Bate ville gi en slik robust art navnet elegans. Men når man ser nærmere på den har den en viss indre eleganse – de ytterste leddene på alle beina er slanke, rette pigger helt uten hår – og sammenlignet med den arten som allerede var beskrevet i denne slekten før Spence Bate fant sin nye art i Plymouth er den både liten og elegant. Kanskje tenkte han også at den beveget seg pent der den trippet på bunnen og boret seg ned i sanden? Det er jo elegant å være så veltilpasset sitt eget livsmiljø…

Anne Helene

Litteratur:

Bate, C.S. 1857. A synopsis of the British eridophthalmous Crustacea. Part 1. Amphipoda. Annual Magazine of Natural History

Sars, G.O. 1895. The Crustacea of Norway. Part 1. Amphipoda. Alb Cammermeyers forlag

TangloppeTorsdag: Odius carinatus

Når en sitter med en hel skål med ferskt innsamlete amfipoder, der det ofte fargene, bevegelsene eller veldig avvikende utseende som fanger oppmerksomheten først. En av de artene som ofte fanger mitt øye er den lille, kantete Odius carinatus – en art som finnes i store deler av det området vi kaller “borealt” (nordlig): nord i Stillehavet, hele det nordlige Atlanterhavet, og langs kantene av Polhavet, på hard bunn ned til rundt 200m – der det vokser alger eller der det finnes hydroider. Her på museet har vi prøver fra Svalbard, fra nordnorge og fra vestlandet.

Odius carinatus - fra en prøve samlet inn på Svalbard. Foto: Anne Helene Tandberg

Odius carinatus – fra en prøve samlet inn på Svalbard. Foto: Anne Helene Tandberg

En av grunnene til at jeg ofte “zoomer inn” på denne lille vennen, er fordi den skiller seg fra de andre med fargene den har. Med et tydelig fargeskille midt på kroppen og øyne som enhver sminkeartist kan være misunnelig over, stikker den seg ut fra de ofte mindre synlige amfipodene i de fleste prøvene. Den er litt punkete – en “hanekam” går langs hele ryggen, og i det meste av litteraturen beskrives den som “bevæpnet” (armoured) – det er nok på gunn av de spisse coxalplatene (sideplatene) og dens litt sammenkrøllete utseende – omtrent som om den har på seg en rustning.

Vi vet ikke hva Odius carinatus spiser, men om vi undersøke munndelene er de spisse de også – og enkelte forskere har tenkt at dette er munndeler som kan brukes til å stikke hull på andre dyr og suge ut innholdet. Så kanskje vi har med et lite rovdyr i rustning å gjøre? De store øynene kan kanskje tyde på det – og det er de som mener at noen små organer som ser ut som små prikker på antennene kan brukes til å “lukte” byttedyr. Noen rask svømmer er den kanskje ikke – den har ikke kraftige svømmebein, og “rustningen” gjør den nok litt tung. Kanskje spiser den dyr som sitter ganske i ro?

Vi vet at på Svalbard er den ferdig med reproduksjonen i slutten av juli – da har ungene svømt sin vei – og den er såpass liten (ca 5mm lang) at det er sannsynlig at den bare lever et år i så kaldt vann. Hvordan dette er i de sørlige delene av utbredelsesområdet dens (i sørnorge, langs kysten av Skottland) vet vi ikke – det er ikke noen som har undersøkt den her så nøye på omtrent de siste 100 årene. En annen ting som gjør det vanskelig å undersøke livshistorien dens detaljert, er at den aldri blir funnet i mange eksemplarer i noen prøver – vår lille rustningskledde amfipode er nok en ensom ridder.

Tegning av Odius carinatus - håndkolorert . Ill: G.O.Sars (1895)

Tegning av Odius carinatus – håndkolorert for å vise fargemønsteret. Ill: G.O.Sars (1895)

Det som i utgangspunktet gjør at den ser litt rar ut, er det klare fargeskillet midt på kroppen. Kanskje det er en del av beskyttelsen Odius carinatus har mot å bli andres middag før de får sin egen? I omgivelser som alger eller hydroider, som begge deler kan ligne litt på en undersjøisk “skog” – det er 3-dimensjonale strukturer å svømme mellom og gjemme seg blant – er det kanskje praktisk å være litt lys og litt mørk, for å gå litt i ett med omgivelsene? Uansett er det ikke så praktisk når den kommer i mitt sorteringsfat – da blir den plukket først ut, og nå skal vi sende den av gårde til barcoding. Kanskje vi finner ut litt mer om den da?

Anne Helene

 

Litteratur:

G.O.Sars (1895) The Crustacea of Norway. Part 1. The Amphipoda. Alb Cammermeyers Forlag, Kristiania.

J.M. Weslawski & J. Legezynska (2002) Life cycles of some Arctic Amphipods. Polar Biology 23, 2-53.

TangloppeTorsdag: Andaniexis lupus

Andaniexis lupus. Foto: K. Kongshavn

Andaniexis lupus. Foto: K. Kongshavn

Denne torsdagens amfipode har fått den relativt ærefulle oppgaven det er å være en TorsdagsTangloppe på grunn av det vitenskapelige navnet den har: Andaniexis lupus. Hvis vi skal skrive navnet helt korrekt er det Andaniexis lupus Berge & Vader, 1997 – forklaring på det kommer om litt.

Alle arter som er formelt godkjente må ha et vitenskapelig navn. Hvordan vitenskapelige dyrenavn har lov til å være, er regulert av den internasjonale koden for zoologisk nomenklatur (ICZN)  – den utgaven som er gjeldende nå (utgave 4) er fra 1999, og har et tillegg om elektronisk publisering fra 2012. Det er en hel bok med regler, men en enkel oppsummering er:

  • Vitenskapelige artsnavn er binominale (de har to deler): et slektsnavn (genus) og et artsnavn (arts-epitet).
  • Vitenskapelige navn skal være på latin. Hvis ordet du vil bruke ikke er på latin, skal det oversettes til latin.
  • Vitenskapelige navn skal også inkludere autoriteten for navnet – altså hvem som har gitt navnet, og når.
  • På trykk skal vitenskapelige navn skrives i skråstilt skrift (italic).

En kan gi en art navn etter en person man vil gi heder og ære, et geografisk sted arten er funnet på, hvordan den ser ut, en mytologisk skikkelse – eller bare et ord. (Det er også lov å bare sette bokstaver sammen – men det oppfordres til at navnet skal være mulig å lese og huske). Zoologen må gi en forklaring på det vitenskapelige navnet sammen med beskrivelsen av dyret – dette kaller vi en etymologi. Dette kan gi mange morsomme navn og forklaringer på navn, det kan det hende vi kommer tilbake til i en annen blog?

Dagens art er kalt opp etter det stedet den ble funnet: Ullsfjorden i Troms. Slik ser etymologien ut i originalbeskrivelsen, inkludert oversettelsen av stedsnavnet til latin:

This species is named after the location where it was first collected in 1984 by Jim Lowry and Wim Vader. The original name of this fjord was Ulvsfjorden, where the word ‘Ulv’ is the Norwegian name for the wolf (Canis lupus). The specific epithet is a noun in apposition.

Andaniexis lupus - illustrasjon fra originalbeskrivelsen (Berge & Vader, 1997)

Andaniexis lupus – illustrasjon fra originalbeskrivelsen (Berge & Vader, 1997)

Vi har altså et dyr på under en centimeter som på mange måter er oppkalt etter ulven.
Andaniexis lupus kan kanskje på noen områder allikevel minne pittelitt om ulven. Den er nok i alle fall et rovdyr – flere av de som har studert den mener at den spiser de mye større – og mye mer saktesvømmende – manetene som lever i farvannene der den finnes. Det har blitt funnet manet-biter i mageinnholdet, og den har til og med jern-krystaller i magen – noe som trengs for å kunne spise maneter som hovedføde.

Er det noe mer spennende med denne arten? Det er i så fall noe som skiller den fra sin navnekollega: den skifter kjønn hvis det er nødvendig – fra liten hann til stor hunn.

Denne arten er derfor en jeger, spesialtilpasset til å slurpe i seg maneter – kanskje suser den rundt i sin ungdom som hann, før den mot slutten av sitt liv blir en reproduktiv hunn som glad og mett lager nye jegere for de kalde havområdene…

Anne Helene

Litteratur:
Berge, J. & W. Vader (1997) Atlantic and Mediterranean species of the genus Andaniexis Stebbing (Amphipoda: Stegocephalidae). Journal of Natural History 31. 1429-1455.

Moore, P.G. & P.S: Rainbow (1984) Ferritin crystals in the gut caeca of Stegocephaloides christinaniensis Boeck and other Stegocephalidae (Amphipoda: Gammaridea): A functional interpretation.  Philosophical Trasactions of the Royal Society of London B 301. 219-245.

TangloppeTorsdag: Sognefjordens Amfipoder

Innover Sognefjorden. Foto: David Rees

Innover Sognefjorden. Foto: David Rees

Vannet klukker lett mot båten, når du lener deg bakover ser du fjellene tårne seg opp på alle kanter, og oppe der nesten i himmelen ser du breene blinke i solen. Du kan lukte nyslått gress, og inne ved land kan du høre bjellesauens klimting oppe mellom steinene. Geografisk er du midt inne i den “tykkeste delen” av landet – men vannet som klukker mot båten din er ikke ferskt og varmt badevann, det er salt og kaldt. Du er i Norges lengste fjord – det er havet langt inne i landet – det er Sognefjorden.

Fra ytterst i havgapet til inderst under breen er Sognefjorden hele 205 km lang. De dypeste delene strekker seg er like over 1300m under overflaten, -samtidig som fjellene rundt strekker seg over 2000m oppover. Ytterst har den en terskel – en grunnere del – som bare er 100-200m dyp. Flere store og bratte elver renner ut i fjorden – blant dem Flåmselva, Lærdalselva og Fortunen. Alt dette gjør selvsagt noe med miljøet i fjorden: med temperatur og saltinnhold i vannet, med hvordan vannet beveger seg og med bunnforholdene i fjorden.

Kart over stasjonene i Sognefjordprosjektet. Ill: David Rees

Kart over stasjonene i Sognefjordprosjektet. Ill: David Rees

Denne fjorden kartlegges nå i et prosjekt våre gode venner på Institutt for Biologi har fått finansiert av Artsdatabanken, og fauna og bunnforhold undersøkes med innsamling av dyr og sedimenter, i tillegg til videokartlegging. Forrige uke var det en workshop der spesialister på flere dyregrupper satt sammen og så på prøvene som er samlet inn så langt, og jeg hadde gleden av å få se på amfipodene. Slikt samarbeid mellom prosjekter er helt nødvendig for at vi skal få til de best mulige resultatene, og så er det i tillegg veldig hyggelig!

Hva så med amfipodene som holder til i Sognefjorden?

Workshoparbeid. Krepsdyr-benken. Foto: AHS Tandberg

Workshoparbeid. Krepsdyr-benken. Foto: AHS Tandberg

Hvem er de, og hvorfor er det de artene som er der? Nå like etter at vi har gått gjennom materialet kan vi ikke si så mye om hvorfor enda – men vi kan se at mange av artene som ble funnet i prøver fra de dypere delene av fjorden er arter som ellers bare finnes i dyphavet. Det er spennende, fordi temperaturen i de dype delene av Sognefjorden nok er noe varmere enn temperaturen i dypet i Norskehavet. Vi vet ikke noe om disse artene har noe kontakt med sine artsfrender ute i havet – den grunne sokkelen er kanskje en sterk hindring for at de kan bevege seg mellom de to leveområdene?

I de grunnere prøvene har vi funnet arter som er vanlige langs hele sokkelen. Det er mange arter totalt, men så har også Sognefjorden mange forskjellige leveområder å by på. Her er mange spennende oppgaver å ta tak i, og dette er den første lille begynnelsen på noen få av dem… Vi håper flere spennende resultater vil komme etterhvert.

Anne Helene