Den lille, tykke, sandgravende amfipoden Urothoe elegans ble først beskrevet av den britiske tannlegen og naturhistorikeren Charles Spence Bate fra et dyr han samlet inn i sin hjemby Plymouth i 1857. Spence Bate var viden kjent som en spesialist på krepsdyr, og han ble få år etter valgt inn som medlem av the Royal Society, han inventerte British Museum sine samlinger av “sessile-eyed crustacea”, og han korresponderte jevnlig med Charles Darwin om rur. Hvordan han fikk tid til å drive sin store tannlegepraksis kan vi bare fantasere om – kanskje han ikke trengte så mye søvn som de fleste? Det var forsåvidt en vanlig løsning for den tiden: å ha en respektabel jobb om dagen, og så å ha en seriøs hobby som naturviter på kvelder og i helger.
Urothoe elegans – denne torsdagens egentlige fokus – er en vanlig art å finne både i Nordsjøen og langs hele norskekysten på dyp ned til ca 200m. Den liker seg godt på sandig mudderbunn, der den graver seg ned i de øverste 1-2 cm på leting etter mat: små biter av organisk materiale som er gjemt i mudderet. Det er lett å se at den er en flink graver: alle de bakre beinparene er brede og har mange strittende hår som gjør dem enda bredere – nesten som spader man kan grave med. Det “tykke” utseendet kommer nok mest av at de ikke er så flate sideveis som de fleste andre amfipoder – dette understreket også G.O. Sars da han illustrerte den i 1892 i The Crustacea of Norway: det er en av de få artene han har en fullstendig tegning av sett fra ryggsiden i tillegg til den vanlige tegningen sett fra siden. En annen spennende detalj å legge merke til, er at det i denne arten er lett å se forskjell på hanner og hunner. Hannene har større øyne og lengre antenner – det er nok for å kunne lete bedre etter damene…
Man kan lure på hvorfor Spence Bate ville gi en slik robust art navnet elegans. Men når man ser nærmere på den har den en viss indre eleganse – de ytterste leddene på alle beina er slanke, rette pigger helt uten hår – og sammenlignet med den arten som allerede var beskrevet i denne slekten før Spence Bate fant sin nye art i Plymouth er den både liten og elegant. Kanskje tenkte han også at den beveget seg pent der den trippet på bunnen og boret seg ned i sanden? Det er jo elegant å være så veltilpasset sitt eget livsmiljø…
Anne Helene
Litteratur:
Bate, C.S. 1857. A synopsis of the British eridophthalmous Crustacea. Part 1. Amphipoda. Annual Magazine of Natural History
Sars, G.O. 1895. The Crustacea of Norway. Part 1. Amphipoda. Alb Cammermeyers forlag