2019 var et strålende år ved evertebratsamlingen i Bergen – vi håper 2020 bringer mer av det samme!
Riktig god jul!
Category Archives: Uncategorized
TangloppeTorsdag: TangloppeLimericks?
Spøkelseskreps – Caprellidae – samler seg for å finne en partner. Foto: G. Johnsen (NTNU)
Denne tangloppetorsdagen skulle handle om de mange rare aktivitetene amfipoder holder på med som en del av reproduksjonen. Den blogposten skal sikkert komme, men det må bli seinere. Hva gjør så en tangloppeforsker når nøden for en blogtekst rammer?
skriver limericks, selvsagt!
En spøkelseskreps utfor kysten
hadde nesten helt mistet lysten.
Han stjal seg en bok:
Kama Sutra han tok-
“Nå er jeg klar for den dysten!”
-
- Tøy og bøy-øvelser før de setter i gang? Caprellidae er lange og tynne og bruker gjerne bakbeina til å holde seg (eller partneren) fast så de står friere til å utforlde seg med framkroppen… Foto: G Johnsen (NTNU)
-
- To caprellider finner tonen, flere bak leter fremdeles etter “den rette”. Foto: G. Johnsen (NTNU)
En Caprella med hårete overarmer? Kanskje et sjekketriks i denne Caprella-artens kretser? Foto K Kongshavn
Jeg er sikker på du kan bedre enn dette!
Derfor vil TangloppeTorsdag invitere til Limerick-konkurranse. Send inn ditt bidrag til Anne Helene før 30 november – de beste bidragene vil komme på boggen i desember. Og ja – hvis du skriver på engelsk kan du bli en del av en limerick-luke i adventskalenderen til evertebratavdelingen! Du trenger ikke skrive om amfipoder – alt om marine evertebrater er veldig velkomment.
Lykke til!
Anne Helene
Isopoder i fleng
Da vi var ute med R/V Hans Brattstrøm i forbindelse med det internasjonale Annelidakurset vi arrangerte i juni så samlet vi ikke bare børstemark; vi plukket også med oss aktuelle dyr til NorBOL-barcoding – deriblant isopoder til en krepsdyr-plate som ble sendt inn til sekvensering i juni.
Innsamling og sortering i typisk vestnorsk sommervær
Arts- og individrik prøve med amphipoder (tanglopper) og isopoder (tanglus) – her tatt med trekantskrape på 29 meters dyp utenfor Sotra
I mens vi var ute på feltstasjonen vår på Espegrend plukket vi ut en del individer som vi fotograferte levende, slik at vi fikk med de flotte fargetegningene. Dette er litt mer omfattenede enn en kanskje skulle tro, da dyrene er fint lite interesserte i å stå i ro og posere.
Slik så det ut oppi skåla med utplukkede krepsdyr:
I fra en av isopod-slektene – Idotea – endte vi opp med denne gjengen, som ble fotografert, fiksert og identifisert. Deretter tok vi vevsprøver av dem, som ble lagt i krepsdyr-platen vi holdt på med, og sendt til CCDB-laben i Kanada for sekvensering.
Isopoder i slekten Idotea – de fleste er 1-2 cm lange (men de er ikke skalert i forhold til hverandre her)
Etter sekvensering ble dataene i fra CCDB-laben lastet opp sammen med våre data i den internasjonale strekkodedatabasen BOLD, og vi fikk følgende resultater:
Litt oppklarende – men også forvirrende
Her er et par åpenbare ting å ta tak i:
Vi går tilbake og ser på de tre idividene som ikke var artsbestemt, og sjekker om vi er enige med arten den genetiske strekkoden indikerer (I. granulosa), i såfall oppdaterer vi navnet i BOLD-databasen.
Hva har skjedd med de tre individene som var identifisert som I. granulosa, men som ikke fikk barcode? Var det bare tilfeldigheter som gjorde at de tre ikke fungerte, eller kan de være en annen art? Hva med Idothea neglecta? (Kanskje trengs det i så fall en annen primer for å få til DNA-sekvenser fra disse?) Her må vi hente fram prøvene våre og undersøke artskjennetegnene igjen med kritisk blikk.
-Endre & Katrine
Sommerlopper: “Beretning om en i Sommeren 1865 foretagen zoologisk Reise”
Dagens biologer klare for sommerinnsamling! Anne Helene, Tone og Hilde i vinden på framdekket på forskningsbåten G. O. Sars. Foto: AH Tandberg
Det er sommer, skolene har tatt ferie, og det er det nok flere som godt kan tenke seg å få. Mens vi legger fra kai i Tromsø med forskningsfartøyet G.O. Sars for å undersøke Norskehavets dype hemmeligheter, starter årets “Sommerlopper” – TangloppeTorsdag sin feiring av sommerferietiden.
Det engelske ordet for tokt, “cruise”, får faglige innsamlingsturer til å høres ut som en sommerferie med god mat og soldekk med lek og late stoler. God mat får vi, og sikkert minst like luksuriøst (og ikke minst enestående) som på et mer tradisjonelt cruiseskip, og prislappen tør jeg ikke tenke på. Men ferie vil nok de fleste ikke kalle det – selv om vi har det både spennende og moro her ombord. Det er kanskje slik mange forskere har “ferie” – vi bruker tiden der det er rolig rundt oss til å reise til spennende steder og samle nytt materiale?
En ung G. O. Sars (fotografert i 1871 av F. Klem; eier: Billedsamlingen, Nasjonalbiblioteket)
Det er lang tradisjon for å blande arbeid med glede innen marinbiologisk forskning. En sommer kan brukes til så mangt – og gjerne til å samle dyr i fint vær på en behagelig plass. G.O. Sars – han som båten vår er kalt opp etter – visste nok hva han gjorde da han som 28-åring sommeren 1865 bestemte seg for å undersøke “de sydligere Kyster af vort Land”. Turen gikk langs kystene av Christianias og Christiansands Stifter – eller langs Oslofjorden og nedover langs Sørlandskysten. Denne turen er beskrevet i en artikkel i Nyt Magazin for Naturvidenskaperne: “Beretning om en i Sommeren 1865 foretagen zoologisk Reise ved Kysterne af Christianias og Christiansands Stifter”. Slik stilen var for publikasjoner om innsamlingsturer på den tiden, er dette en blanding av reisebrev og en “inventorieliste” over artene han har truffet på.
Han begynte tilforlatelig i Drøbak – et sted som allerede da var kjent blant marinbiologer. Den danske marinbiologen O.F. Müller hadde allerede vært der midt på 1700-tallet og sjekket dyrelivet i fjæra – det i dag mest synlige resultatet av hans arbeid er det latinske navnet på den grønne kråkebollen: Strongylocentrorus droebachiensis. Men Georg Ossian (han likte visst best å bare bli kalt “Ossian”) hadde et ekstra triks for å samle spennende dyr: han hadde konstruert en særdeles fin bunnskrape som kunne ta prøver av det han kalte “de finere Sødyr” og da spesielt krepsdyr.
“Biologen” – den marinbiologiske stasjonen i Drøbak. Foto: UiO.
Drøbaksundet gav ham også mange og mangfoldige resultater – og Universitetet etablerte nær 30 år seinere en marinbiologisk stasjon i Drøbak – den brukes fremdeles av glade biologer. Selv syntes Sars det var så praktisk med Drøbak – bare to timers dampskipstur unna hjemme – og lett og billig å skaffe seg bosted i Drøbak mens han holdt på med innsamlingene!
Ferden fortsatte videre til Vallø, så til Langesund, Risør, Flekkefjord og til slutt Farsund. Han noterte både bunnforhold, strømretninger og dyreliv, og i løpet av turen beskrev han ikke mindre enn 15 nye arter (flere også med ny slekt) i artikkel-reisebrevet sitt!
Kart over sørNorge, med G.O. Sars sin sommertur i 1865 inntegnet. 1: Drøbak 2: Vallø 3: Langesund 4: Risør 5: Flekkefjord 6: Farsund. (kart fra Google maps, inntegninger AH Tandberg)
Sars sin bunnskrape. Illustrasjon 17 fra Den Norske Nordhavsekspedisjon (Vol 1).
Han traff også på Pandalus borealis – det vi i dag ofte kaller ishavsreke – og som er den vanlige reken vi spiser på smørbrød eller til sommerfest. Han var dog ganske usikker på om det han hadde funnet noen få eksemplarer av utenfor Langesund virkelig var P. borealis – og han sammenlignet den med Svelvigsrekene (ofte fanget ved Svelvig utenfor Drammen) – de skulle være både særdeles gode og ha “fin Smag”. Langesund hadde flere kaldtvannsarter: pungreken Mysis erythropthalma som Goes hadde funnet på Svalbard tidligere ble registrert av Sars, som også diskuterte hvorfor en så kaldtlevende art skulle være her. Det kan nok godt hende at Georg Ossian ikke badet så mye som en vanlig sommergjest gjør i dag, men jeg er ganske sikker på at han kjente på vannet og ville ha skrevet det ned om det var ekstra kaldt i Langesund.
Amfipodene han fant var mange og mangeartede. Spesielt på mudder bunn fant han mange – men han likte spesielt de litt mer uvanlige artene han fant på sandbunn.
Helt på slutten av reisebrevet skriver Sars: “En Times Gang (fra Farsund) fører os i Vest til den sandige for Havet utsatte Listerkyst, hvorhen man især efter en stærk Sydveststorm bør tage sig en Udflugt, ikke alene for at nyde det storartede Syn af de sig fraadende mor den flade Strand brydende Bølger, men ogsåå for at undersøge de af Brændingerne opkastede løsrevne Tangstykker, hvor ikke alene Algologen, men også Zoologen vel vil kunne finde adskilligst af Interesse.“ Dette er et sommertips som ikke bare er gyldig i Farsund, men langs hele kysten: finn deg et avrevet stykke tang og se hvor mye morsomt som bor på den!
Anne Helene
Litteratur:
Sars, G.O. (1867) Beretning om en i Sommeren 1865 foretagen zoologisk Reise ved Kysterne af Christianias og Christiansands Stifter. Nyt Magazin for Naturvidenskaperne, 84-128.
TangloppeTorsdag: Norske tanglopper?
17-mai feiring i Oslo. Foto: Morten Johnsen CC-BY-SA-3.0, via Wikimedia Commons
17 mai har nettop blitt feiret over hele landet (og i utlandet med) – og vi har viftet med flagg og vært stolte over landet vårt. Navnet Norge gir god gjenklang rundt i verden – men hvordan er det i den biologiske verden? Hvis vi ser på artsnavn med “Norge” er nok den “vanlige” brune rotten Rattus norvegicus Berkenhout, 1769 den mest kjente. Kanskje var det ikke helt snilt ment å gi den lite likte havnerotten, kloakkrotten eller pestrotten (Rattus norvegicus bragte ifølge mytene Svartedauden til Bergen i 1349) et norsk navn, men vi tror nok ellers at de fleste dyr som heter “norsk” har blitt hetende så med kjærlig henblikk på hvor de finnes, eller hvor typelokaliteten (det første vitenskapelige funnet) er. Norge har en lang kyst, og store havområder, og hvis vi konsentrerer oss om marine dyr, finner vi 130 aksepterte artsnavn med norvegicus/norvegica (“fra norge” eller “norsk”).
10 amfipodearter har en gang i løpet av tiden hatt norvegica/norvegicus som artsepitet. Fire har det fremdeles. Grunnen til at arter skifter navn kan være mange, og flere grunner ser ut til å være representert i listen over “norske” amfipodenavn.
| Beskrevet som (navn) | Akseptert navn |
| Anonyx norvegicus Liljeborg, 1851 | Anonyx cicada (Fabricius, 1780) |
| Apherusa norvegica Rathke, 1849 | Apherusa jurinei (Milne Edwards, 1830) |
| Bathyporeia norvegica G.O. Sars, 1892 | Bathyporeia guilliamsoniana (Sp. Bate, 1857) |
| Oediceros norvegicus Boeck, 1871 | Deflexilodes norvegicus (Boeck, 1871) |
| Lepechinella norvegica Johansen & Vader, 2015 | Lepechinella norvegica Johansen & Vader, 2015 |
| Leucothoe norvegica Liljeborg, 1851 | Metopa boeckii G.O. Sars, 1892 |
| Parvipalpus norvegicus Stephensen, 1931 | Proaeginina norvegica (Stephensen, 1931) |
| Podoprionella norvegica G.O.Sars, 1895 | Podoprionella norvegica G.O.Sars, 1895 |
| Pontocrates norvegicus | Pontocrates arcticus G.O.Sars, 1895 |
| Urothoe norvegica Boeck, 1871 | Urothoe elegans (Sp. Bate, 1875)
Urothoe bairdii Sp. Bate, 1862 |
En oversikt over de amfipodene som har hatt norvegicus/a som navn. Fet skrift for de som fremdeles heter norvegicus/a
Metopa boeckii – med tidligere navn Leucothoe norvegica (og Metopa norvegica). Foto: AH Tandberg
Anonyx norvegicus som svensken Liljeborg beskrev i 1851 ble senere oppdaget å være samme art som Anonyx cicada (Beskrevet av Fabricius i 1780). Siden A. cicada er det eldste navnet, ble A. norvegica lagt inn som et synonym, og sluttet å være akseptert. Det samme har skjedd med Apherusa norvegica som ble synonymisert med Apherusa jurinei, og med Bathyporeia norvegica som ble lagt inn under B. guilliamsoniana.
Oediceros norvegicus ble beskrevet av Boeck i 1871. Siden har den hatt en lang navnereise – først som Monoculodes norvegicus (Boeck, 1871) og nå heter den Deflexilodes norvegicus (Boeck, 1871). Her har det ikke vært noen tidligere beskrevet art som har tatt over “navneretten”, men forskere som har spesialisert seg på familien Oedicerotidae (der slektene Oediceros, Monoculodes og Deflexilodes alle er med) har tenkt at Oediceros norvegicus kanskje heller lignet mest på amfipodene i slekten Monoculodes, og så ble den flyttet dit, før andre forskere igjen sa at “Det er jo Deflexilodes den ligner mest på – dit flytter vi den!” Når beskriveren sitt navn og årstall (Boeck, 1871) står i parentes, betyr det at denne arten har startet sitt vitenskapelige liv under en annen slekt, men fremdeles med samme artsepitet.
Urothoe norvegica Boeck, 1871 har lidd nok en sjebne: ved nærmere ettersyn har det vist seg at beskrivelsen til Boeck omfattet to tidligere beskrevne arter: Urothoe elegans og Urothoe bairdii, begge beskrevet av Spence Bate.
To av amfipodene som ble beskrevet som “norske” har fått beholde det opprinnelige navnet. Lepechinella norvegica Johansen & Vader, 2015 er en ganske nylig beskrevet art, mens Podoprionella norvegica G.O. Sars 1895 leder med 120 år i vitenskapelig alder. Bare fremtiden vil vise om de vil bestå, men vi kan jo håpe..
Metopa boeckii – med tidligere navn Leucothoe norvegica (og Metopa norvegica). Foto: AH Tandberg
Hvorfor heter noen norvegicus mens andre norvegica? Det har med latinsk grammatikk å gjøre. Hvis slektsnavnet (det første av de to navnene i artsnavnet) er i maskulinum (hannkjønn) eller neuter (intetkjønn) bøyes artsnavnet norvegicus. Slektsnavn i femininum (hunnkjønn) fører til epitetsbøyningen norvegica. Det kan til og med føre til at noe som ble opprinnelig beskrevet som norvegicus blir hetende norvegica, hvis det flyttes til en slekt med navn i et annet kjønn. Det er det som har skjedd med Parvipalpus norvegicus Stephensen, 1931 som ble flyttet til Proaeginina norvegica (Stephensen, 1931).
Med gode hensikter eller ikke – Norge finnes også i den biologiske litteraturen. Med ekte 17-mai stolthet og glede kan vi kanskje være glad for alle de “norske” artene? Navnet skjemmer ingen, sies det.
Anne Helene