Tag Archives: Amphipoda

TangloppeTorsdag: Andaniexis lupus

Andaniexis lupus. Foto: K. Kongshavn

Andaniexis lupus. Foto: K. Kongshavn

Denne torsdagens amfipode har fått den relativt ærefulle oppgaven det er å være en TorsdagsTangloppe på grunn av det vitenskapelige navnet den har: Andaniexis lupus. Hvis vi skal skrive navnet helt korrekt er det Andaniexis lupus Berge & Vader, 1997 – forklaring på det kommer om litt.

Alle arter som er formelt godkjente må ha et vitenskapelig navn. Hvordan vitenskapelige dyrenavn har lov til å være, er regulert av den internasjonale koden for zoologisk nomenklatur (ICZN)  – den utgaven som er gjeldende nå (utgave 4) er fra 1999, og har et tillegg om elektronisk publisering fra 2012. Det er en hel bok med regler, men en enkel oppsummering er:

  • Vitenskapelige artsnavn er binominale (de har to deler): et slektsnavn (genus) og et artsnavn (arts-epitet).
  • Vitenskapelige navn skal være på latin. Hvis ordet du vil bruke ikke er på latin, skal det oversettes til latin.
  • Vitenskapelige navn skal også inkludere autoriteten for navnet – altså hvem som har gitt navnet, og når.
  • På trykk skal vitenskapelige navn skrives i skråstilt skrift (italic).

En kan gi en art navn etter en person man vil gi heder og ære, et geografisk sted arten er funnet på, hvordan den ser ut, en mytologisk skikkelse – eller bare et ord. (Det er også lov å bare sette bokstaver sammen – men det oppfordres til at navnet skal være mulig å lese og huske). Zoologen må gi en forklaring på det vitenskapelige navnet sammen med beskrivelsen av dyret – dette kaller vi en etymologi. Dette kan gi mange morsomme navn og forklaringer på navn, det kan det hende vi kommer tilbake til i en annen blog?

Dagens art er kalt opp etter det stedet den ble funnet: Ullsfjorden i Troms. Slik ser etymologien ut i originalbeskrivelsen, inkludert oversettelsen av stedsnavnet til latin:

This species is named after the location where it was first collected in 1984 by Jim Lowry and Wim Vader. The original name of this fjord was Ulvsfjorden, where the word ‘Ulv’ is the Norwegian name for the wolf (Canis lupus). The specific epithet is a noun in apposition.

Andaniexis lupus - illustrasjon fra originalbeskrivelsen (Berge & Vader, 1997)

Andaniexis lupus – illustrasjon fra originalbeskrivelsen (Berge & Vader, 1997)

Vi har altså et dyr på under en centimeter som på mange måter er oppkalt etter ulven.
Andaniexis lupus kan kanskje på noen områder allikevel minne pittelitt om ulven. Den er nok i alle fall et rovdyr – flere av de som har studert den mener at den spiser de mye større – og mye mer saktesvømmende – manetene som lever i farvannene der den finnes. Det har blitt funnet manet-biter i mageinnholdet, og den har til og med jern-krystaller i magen – noe som trengs for å kunne spise maneter som hovedføde.

Er det noe mer spennende med denne arten? Det er i så fall noe som skiller den fra sin navnekollega: den skifter kjønn hvis det er nødvendig – fra liten hann til stor hunn.

Denne arten er derfor en jeger, spesialtilpasset til å slurpe i seg maneter – kanskje suser den rundt i sin ungdom som hann, før den mot slutten av sitt liv blir en reproduktiv hunn som glad og mett lager nye jegere for de kalde havområdene…

Anne Helene

Litteratur:
Berge, J. & W. Vader (1997) Atlantic and Mediterranean species of the genus Andaniexis Stebbing (Amphipoda: Stegocephalidae). Journal of Natural History 31. 1429-1455.

Moore, P.G. & P.S: Rainbow (1984) Ferritin crystals in the gut caeca of Stegocephaloides christinaniensis Boeck and other Stegocephalidae (Amphipoda: Gammaridea): A functional interpretation.  Philosophical Trasactions of the Royal Society of London B 301. 219-245.

TangloppeTorsdag: Sognefjordens Amfipoder

Innover Sognefjorden. Foto: David Rees

Innover Sognefjorden. Foto: David Rees

Vannet klukker lett mot båten, når du lener deg bakover ser du fjellene tårne seg opp på alle kanter, og oppe der nesten i himmelen ser du breene blinke i solen. Du kan lukte nyslått gress, og inne ved land kan du høre bjellesauens klimting oppe mellom steinene. Geografisk er du midt inne i den “tykkeste delen” av landet – men vannet som klukker mot båten din er ikke ferskt og varmt badevann, det er salt og kaldt. Du er i Norges lengste fjord – det er havet langt inne i landet – det er Sognefjorden.

Fra ytterst i havgapet til inderst under breen er Sognefjorden hele 205 km lang. De dypeste delene strekker seg er like over 1300m under overflaten, -samtidig som fjellene rundt strekker seg over 2000m oppover. Ytterst har den en terskel – en grunnere del – som bare er 100-200m dyp. Flere store og bratte elver renner ut i fjorden – blant dem Flåmselva, Lærdalselva og Fortunen. Alt dette gjør selvsagt noe med miljøet i fjorden: med temperatur og saltinnhold i vannet, med hvordan vannet beveger seg og med bunnforholdene i fjorden.

Kart over stasjonene i Sognefjordprosjektet. Ill: David Rees

Kart over stasjonene i Sognefjordprosjektet. Ill: David Rees

Denne fjorden kartlegges nå i et prosjekt våre gode venner på Institutt for Biologi har fått finansiert av Artsdatabanken, og fauna og bunnforhold undersøkes med innsamling av dyr og sedimenter, i tillegg til videokartlegging. Forrige uke var det en workshop der spesialister på flere dyregrupper satt sammen og så på prøvene som er samlet inn så langt, og jeg hadde gleden av å få se på amfipodene. Slikt samarbeid mellom prosjekter er helt nødvendig for at vi skal få til de best mulige resultatene, og så er det i tillegg veldig hyggelig!

Hva så med amfipodene som holder til i Sognefjorden?

Workshoparbeid. Krepsdyr-benken. Foto: AHS Tandberg

Workshoparbeid. Krepsdyr-benken. Foto: AHS Tandberg

Hvem er de, og hvorfor er det de artene som er der? Nå like etter at vi har gått gjennom materialet kan vi ikke si så mye om hvorfor enda – men vi kan se at mange av artene som ble funnet i prøver fra de dypere delene av fjorden er arter som ellers bare finnes i dyphavet. Det er spennende, fordi temperaturen i de dype delene av Sognefjorden nok er noe varmere enn temperaturen i dypet i Norskehavet. Vi vet ikke noe om disse artene har noe kontakt med sine artsfrender ute i havet – den grunne sokkelen er kanskje en sterk hindring for at de kan bevege seg mellom de to leveområdene?

I de grunnere prøvene har vi funnet arter som er vanlige langs hele sokkelen. Det er mange arter totalt, men så har også Sognefjorden mange forskjellige leveområder å by på. Her er mange spennende oppgaver å ta tak i, og dette er den første lille begynnelsen på noen få av dem… Vi håper flere spennende resultater vil komme etterhvert.

Anne Helene

TangloppeTorsdag: Arrhis phyllonyx

Arrhis phyllonyx. Photo: Katrine Kongshavn

Arrhis phyllonyx. Photo: Katrine Kongshavn

Mens noen amfipoder er så vanskelig å samle inn at de kun er registrert fra den første og eneste gangen den ble samlet inn, er det noen arter som finnes “overalt”. Arrhis phyllonyx er en slik art. Originalt beskrevet av norges første havforsker, Michael Sars, i 1858 fra Vadsø  (dengang på 30-50 favners dyp), finner vi den nå i prøver fra 50 meter og ned så dypt som vi har samlet i nordlig kaldt vann. I Norskehavet, rundt Svalbard, nord for Canada, Alaska og Sibir – hvis du samler inn amfipoder, finner du den!

Arrhis phyllonyx. Photo: AHS Tandberg

Arrhis phyllonyx. Photo: AHS Tandberg

Den er lett å kjenne igjen: med bladformete ytterledd på beina, og en fremste coxalplate (se tegning av en generell amfipode her) som har fasong som en sokk, med et kjempelangt 7 beinpar (som ofte knekker av i innsamling, dessverre) – kombinert med at den ikke har øyne – der har du en Arrhis phyllonyx!

Det var forresten ytterleddene på beina som er grunnen til navnet arten har. Michael Sars skriver i originalbeskrivelsen i “Oversigt over de i den Norskarktiske Region forekommende Krebsdyr” som kom ut som en del av Forhandlingene til Videnskapsselskapet   Kristiania:

Michael Sars

Michael Sars

“Den udmærker sig derved, at andet Fodpars Gribehaand kun er lidet større end første Pars, istedetfor at den hos de andre bekjente Arter er betydeligt større, samt at begge disse Fodpar have nedentil paa Enden af det fjerde Led en saakaldet “Spore” af conisk Form og Haandens halve Længde, ligesom hos flere Arter Amphithoe og slægten Eusirus; endvidere at sjette Led eller Kloen paa tredie, fjerde og femte Par Brystfødder er stærkt sammentrykt ligesom et Blad (hvoraf Artsnavnet)….”

De gamle menn kunne jammen få sagt det!

Hva det er som gjør at akkurat denne arten finnes overalt, vet vi ikke – men det er et av de mange mysteriene prosjektet NorAmph kommer til å prøve å se litt nærmere på. Kanskje kan vi lære noe nytt når vi DNA-strekkoder dem?

Anne Helene

TangloppeTorsdag: Tmetonyx cicada

Den er liten, men den er fryktet av hobbyfiskere, for den er en glupsk liten råtass. Som de fleste andre amfipodene i samme gruppe (Lysianassidae) er den en åtseleter av rang, noe den glatte kroppsfasongen hjelper til med. For mens du somler litt for lenge med å hente opp fiskegarnet du satte i går kveld, lukter disse havets rengjørere seg fram til død og døende fisk, og så er de i gang med å spise opp det du kanskje håpet at skulle bli middagen din.

De biter et lite hull i skinnet på fisken, og så spiser de seg innover i kjøttet – som de lett glir inn i – og det eneste som er synlig på utsiden av fisken er et lite hull. Inni fisken er det tangloppefest.

Siden marine åtseletere lever av å finne døde dyr (for eksempel fisk, fugl eller hval) på havbunnen (og i fiskeredskap som står lenge) har de gode lukteevner, og de er flinke til å svømme dit maten befinner seg. De kan komme i store mengder til det som for dem er et deiligduftende måltid, og det er også sånn vi vanligvis fanger dem til forskningen vår: med spesialbygde teiner som vi agner med passe gammel fisk.

Tmetonyx cicada. Foto: Anne Helene Tandberg

Tmetonyx cicada. Foto: Anne Helene Tandberg

Tmetonyx cicada er en av de vanligere amfipodene som finnes i norske havområder. På de dypene vi vanligvis setter garn, og ned til ca 200m er det den som regjerer blant åtsel-tangloppene, mens den blir erstattet av nære slektninger på større havdyp og i kaldere vann, som på Svalbard.

Det er ikke farlig å spise fisk som har blitt spist litt på av Tmetonyx cicada, men de fleste tenker nok at det ikke er superapetittelig…

 

Anne Helene

TangloppeTorsdag: Metopa boecki Sars, 1892

Metopa boecki Foto: AHS Tandberg

Metopa boecki Foto: AHS Tandberg

En av mine personlige favoritt-amfipoder er den ganske lille, men veldig søte Metopa boecki.  Den ble beskrevet av G.O. Sars i 1892, som en del av hans store verk “The Crustacea of Norway”, og  er oppkalt etter Sars´ venn Axel Boeck, som også jobbet med amfipoder. Boeck døde tidlig av tuberkulose, og det var nok en grunn til at Sars ville kalle opp en art etter sin venn – vitenskapelig oppkalling er en måte å hedre personer eller minnet om personer.

Men dyret selv – Metopa boecki – er en av de artene vi egentlig ikke vet fryktelig mye om. Den tilhører familien Stenothoidae, en gruppe amfipoder som ofte finnes assosiert med dyr fra helt andre grupper. Om M. boecki  lever med noen andre dyr vet vi ikke helt, men den har veldig tilsvarende morfologi som de som lever slik.

Verifiserte funn av Metopa boecki. Ill: Tandberg, 2010

Verifiserte funn av Metopa boecki. Ill: Tandberg, 2010

Det vi vet, er at den kan bli 7 mm lang,  og at den har blitt funnet ved Svalbard, langs vestkysten av Norge, på vest-Grønland og i St Lawrence bukten i Canada. Den bor ikke særlig dypt – alle disse funnene har vært på dyp mellom 10 og 170m. Det kan godt hende at den finnes rundt hele nord-Atlanteren, men disse amfipodene er så vanskelig å identifisere, at de ofte ikke blir registrert.

Hvorfor er den min favoritt når vi ikke vet så mye om den? Men den er jo så søt! Og den har så fine munndeler. For denne familien amfipoder er det noen av hoveddetaljene vi undersøker når vi skal vite hvilken art vi har.

 

Litteratur:

Sars, G.O. (1892-95): The Crustacea of Norway. Part 1: Amphipoda. Alb.Cammermeyers forlag, Christiania.

Tandberg, AHS (2010): A redescription of Metopa species (Amphipoda, Stenothoidae) based on the type material. 3. Natural History Museum, Oslo (NHM), Zootaxa 2465, 1-94.