Tag Archives: artsprosjektet

TangloppeTorsdag: Ampeliscidae – få eller mange øyne?

Haploops setosa. Foto: K Kongshavn

Krepsdyr har som oftest det vi kan kalle fasettøyne – eller sammensatte øyne. Et eksempel på de som satser stort på øyne er hyperiidae amfipoder – de har øyne over hele hodet!

En hel del krepsdyr – for eksempel tifotkrepsene (reker, krabber og hummer er grupper som alle hører til tifotkreps) – har fasettøynene på stilk. Da kan de bevege øynene litt, og muligens kan de få en bedre oversikt over hva som skjer rundt dem. Amfipoder har alle det vi kaller fastsittende øyne – øynene sitter “inni” eller “fast på” hodet og i alle fall ikke på stilk.

Ofte bruker vi fasongen på øynene til å hjelpe oss med å identifisere hvilken gruppe amfipoder vi ser på – som for eksempel når hele hodet er dekket av øyne (da vet vi at vi ser på en Hyperiidae). Andre ganger kan det være at øynene har vokst sammen til et øye på toppen av hodet, eller – som det er for Ampeliscidae-familien: det er to øyne på hver side av hodet.

Fasettøyne består altså av en mengde linser (ommatidier) som ser i litt forskjellig retning (Hyperiidaene har ofte store lysbrønner ned til linsene, derfor ser det ut som om hodet bare er øyne), og tilsammen gir de nok et felles inntrykk av verden rundt. Hvordan det ser ut å se gjennom et fasettøye kan vi nok ikke helt forestille oss, – vårt hjerne tolker uansett bildene veldig anderledes enn sentralvervebuntene til de forskjellige dyregruppene som har sammensatte øyne.

Ampelisca aequicornis tegnet av GO Sars i 1892. Legg merke til det “korte” hodet og de to øynene.

Ampeliscidae er den eneste familien innen amfipodene der øynene bare har et enkelt ommatidium (linse) hver seg – så istedenfor sammensatte øyne heller enkle linser. Til gjengjeld har de to øyne på hver side av hodet! Disse er ofte ganske store, og ofte stikker de litt ut fra hodet – det kan nesten se ut som om det er festet to små perler på hver side av hodet. Vi kan kanskje tenke at de kan bevege linsen en liten smule, og slik få litt bredere utsyn, men dette er det ingen dokumentasjon på enda.

Ampeliscidaene bor ofte på lett mudrete bunn, der de graver seg U-formete tuneller som de bor i. Ofte ligger de og hviler i toppen av tunellen og “fisker” etter mat med antennene. Maten de liker er det vi kaller detritus (dødt organisk materiale som allerede er litt i småbiter) – disse små matbitene fester seg til de lange hårene på antennene. Tuneller er også praktiske hvis de blir skremt, da kan de lett trekke seg tilbake til den mer beskyttete tilværelsen lengre ned i tunellen. Noen arter Ampeliscidae kan gjemme seg i flere dager nedi tunellen sin om livet er nifst på overflaten.

Haploops tubicola hviler på toppen av tunellen sin. Fig 63 fra P. Enequist, 1949.

Paul Enequist, som på 40-tallet hadde mange Ampeliscidae i akvarier der han observerte både hvordan de bygget tuneller og fisket fra toppen av dem, skriver at de alltid orienterer seg mot vannstrømmen slik at det som fester seg i antennene lett kan kjemmes av med de fremste beina. Bevegelsen i vannet var så viktig at Enequist mente at Ampeliscidae ikke ville kunne holde til på havbunner som hadde korrekt mudrete leirbunn hvis de ikke i tillegg hadde litt vannstrømninger. Muligens kan vi også si at hvis ikke maten kommer rekende til dem med vannbevegelsene, klarer de ikke å få den i seg selv om de sitter midt i matfatet? Enequist sa ingenting om øynene til Ampeliscidaene…

: Ampelisca gibba. Legg merke til de to hvite øynene helt foran på hodet. Foto: AHS Tandberg

: Byblis sp. Foto: K. Kongshavn

Selv om vi bruker antall øyne til å hjelpe oss med identifikasjon når vi ser på amfipodene, vet vi nesten ingenting om hvorfor denne familien amfipoda har så forskjellige øyne fra resten av amfipodene med øyne, eller hvordan det påvirker livene deres, og hvordan de egentlig ser verden rundt seg. Få eller mange øyne – det kommer kanskje an på øyet som ser?

Anne Helene

Litteratur:

Bellan-Santini D (2015) Order Amphipoda. Chapter in “The Crustacea”, ed: von Vaupel Klein JC, Charmantier-Daures M, Schram FR.

Bellan-Santini D, Dauvin JC (1988) Elements de synthèse sur les Ampelisca du nord-est Atlantique. Crustaceana Suppl 13:20–60

Enequist P (1949) Studies of the Soft-Bottom Amphipods of the Skagerak. Zoologiska Bidrag från Uppsala 28, 1-196.

King RA (2009) Ampeliscidae. Zootaxa 2260:132–142

TangloppeTorsdag: Corophium – overvåkningsagenten

Corophium volutator, fra de skotske hebridene. Foto: Bill Crighton, Natural Sciences Volunteer, National Museums Scotland.

Den tingen som lett skiller amfipoder fra slekten Corophium fra de fleste andre amfipoder vi finner i Norge, er de store antennene. Antennene til hannene, altså. Ikke at de er så superlange, men de er så tykke! Det er nesten som om kroppen og antennen kan forveksles før man ser nøyere på dem. Men når man ser nøyere på dem, legger vi merke til at det er det tredje inderste leddet på det nederste antennepartet som er en stor, tykk, og av og til piggete sak hos hannene. Resten av amfipoden (både hannene og hunnene) er ganske langsmale – på laben min blir de ofte først sortert opp i glasset “de lange, tynne” før en mer nøyaktig identifikasjon tar til.

Corophium affine, slik G.O.Sars tegnet hannen i 1895.

Corophium volutator fra Bay of Fundy, Canada. Hann øverst, hunn nederst. Foto: S. Mautner, University of Ottawa

Når det er sånn at hannene og hunnene ser forskjellige ut (seksuell dimorfisme kaller vi det), da er det også ofte sånn at hannene på en eller annen måte kappes om hunnenes gunst – enten det er med å sloss slik for eksempel tiuren leiker om våren, holde hunnene fast sånn som elefantselene liker det, vise seg fram slik påfuglene fjaser rundt, eller vise hvor sterke og staute de er som kan bære rundt på noe ekstrekt tungt og upraktisk sånn som geviret til kronhjorten. De store, kraftige og til tider piggete antennene Corophium-hannene drasser rundt på kan nok brukes på alle disse måtene, og vi vet ikke helt hvilken metode de har valgt. Men vi vet at det til slutt er hunnene som gjør valget om hvilken hann de vil ha – sånn er det alltid hos arter der hunnene bruker mer tid og krefter på reproduksjonen enn hannene…

Mange Corophium volutator leker på en mudderbit. Foto: C. Löser – Own work, CC BY 3.0 de, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=11068940

De fleste kjente arter av Corophium bor i tidevannssonen – på mudder og gjørmeflater som er tørre eller under vann alt etter som om det er fjære eller flo. Dette har gjort at det er mye lettere å studere adferden til denne gruppen enn til mange andre amfipoder, og mye av den tidlige forskningen på adferd benyttet seg av Corophiider. En annen grunn til at de var et yndet forskningsobjekt er at hvis man først finner dem, finner man ganske mange av dem – de liker seg i store ansamlinger.

Hovedaktiviteten til mange Corophiider er å grave i mudderet de bor i. Og her får de bruk for de store antennene sine – som de dytter inn i gjørmen mens de sparker fra med beina og bakkroppen (uropodene) lager en vannstrøm langs dyret slik at de bøyer og åler på seg mens de lager lange ganger nesten 10 cm under overflaten. De “limer” veggen i hulen sin med en slags slim som de lager, slik at veggene ikke kollapser rundt dem. Ofte har gangen en U-form, med en åpning i hver ende. Forskere som hadde Corophium sp. i akvarier over lang tid, fant ut at om de ikke fikk nok mudder å grave i, begynte de å lage mudderrør som de kunne gjemme seg inni. Kanskje de var litt sjenerte? Det er nok mer sannsynlig at de trenger tunnellen til hjelp for å pumpe vann (og på den måten også oksygen) over gjellene sine.

To Corophium sp vandrer på bunnen av et akvarium. Foto: Aquatonics ltd

Så lenge de graver tunneller, spiser de nok små organiske biter de finner i mudderet de dytter på, men med det samme de er ferdig med å grave, skjer all spising utenfor hjemmet. Da kan de enten fortsette med å plukke ut små organiske biter av gjørmen eller de kan sette seg i åpningen til hulen og forsiktig plukke matbiter ut fra vannstrømmen de pumper inn gjennom hjemmet. Da hjelper det at de har lange hår på undersiden av de fremste beina – der kan nemlig god mat feste seg. Når de plukker mat fra gjørmen gjør de det også på en velordnet måte: utenfor huleåpningen kan man se en stjerneform der hver stjernearm er den gropen de har samlet mat fra. Orden både i og utenfor hjemmet, altså!

Vi vet også at Corophium-artene kan klare seg i både salt og mindre salt vann – det er ganske vanlig for dyr som lever i fjæresonen, der det ofte kan bli mindre salt bare det regner nok, for eksempel, eller i nærheten av bekker og elver. Det de er mye mer kresne på, er den kjemiske sammensetningen av mudderet – og hvor mye sand og grus som er blandet inn i mudderet. Derfor finner vi dem ofte i områder som stadig får nytt påfyll av friskt slam – som for eksempel i nærheten av elveutløp.

Det at vi har så mye kunnskap om økologien til artene i denne slekten amfipoder (hvordan de lever), og spesielt at vi vet hvor kresne de er for kjemien i mudderet, har gjort at de har blitt mye brukt i studier som undersøker toksisitet (hvor giftig noe er) av ting som kan blandes i vann. Mange ganger holdes Corophium volutator i akvarier, og så tilsetter man et eller annet giftstoff og ser om oppførselen endrer seg. Forskjellige Corophium-arter brukes også som indikatorarter ved overvåkningsstudier i grunne mudderområder, og de er tatt med i flere metodebeskrivelser for europeiske forurensingsstudier. Slik har denne gjengen med kanskje jålete hulegravende amfipoder blitt overvåkningsagenter for forurensing, og det er nesten så kult at man kan like dem ekstra godt?

Anne Helene

Litteratur:

Dauvin JC, Ruellet T (2009) The estuarine quality paradox: Is it possible to define an ecological quality status for specific modified and naturally stressed estuarine ecosystems? Marine Pollution Bulletin 59, 38-47.
Dixon IMT, Moore PG (1997) A comparative study on the tubes and feeding behaviour of eight species of corophioid Amphipoda and their bearing on phylogenetic relationships within the Corophioidea. Philosophical Transactions of the Royal Society B 352, 93-112.
Droulet D, Barbeau MA (2010) Population structure of resident, immigrant, and swimming Corophium volutator (Amphipoda) on an intertidal mudflat in the Bay of Fundy, Canada. Journal of Sea Research 70, 1-13.
Enequist P (1949) Studies of the Soft-Bottom Amphipods of the Skagerak. Zoologiska Bidrag från Uppsala 28, 1-196.

TangloppeTorsdag: Hyperia galba (Montagu, 1815)

Hyperia galba sittende inne i en manet. Foto: Expedition Aqualis/ Alexander Semenov

Det finnes noen mennesker i enhver forskerkarriere som har vært viktige for hvilken retning de faglige interessene har tatt. Det er sjelden den faglige veien er rett og bred som en motorvei, men av og til kan vi se en faglig rød tråd. Som for mange andre forskere er den personen som har vist meg både hovedinteressen (“Amfipoda”) og ikke minst alle de spennende sidesporene til det sentrale temaet min veileder Wim. Han ser de store sammenhengene – og en av mange interesser er hvordan forskjellige arter lever sammen i en større eller mindre avhengighet, spesielt om i alle fall en av artene er en amfipode. Et eksempel på slikt samboerskap er historien om amfipoden Metopa glacialis og muslingen Musculus discors. Et annet slikt eksempel er Hyperia galba og de fleste manetene den bor i nærheten av.

Inni boblen? To hyperia galba og en samboer. Foto: Lill Haugen (c)

Hyperia galba er en liten amfipode fra familien Hyperiidae – de med øyne som dekker hele hodet. De fleste artene i denne familien svømmer rundt i de frie vannmassene og leter etter mat der, så det er ikke rart de trenger store øyne for å holde seg med nok å spise. Hyperia galba har en kjempelur løsning på akkurat det problemet: den bor inni de den spiser.

Samboerskapet – eller skal vi kanskje heller kalle det Hyperia galbas favoritt-bosted – er en av disse fler-arts-assosiasjonene vi har kjent til lenge. De er nesten gjennomsiktige, opp til 15 mm lange, ¼ av kroppens lengde er hode (og altså øyne), og veldig ofte er de funnet inne i maneter. Det er ikke så lett å få øye på dem, men når man vet at de finnes der, blir de lettere å se.

Undersøkelser av tarmen til Hyperia galba har avslørt nesleceller (“brennceller”) fra manetene den bor inni – men det ser ikke ut til å være hovedmaten. Det kan hende at det de egentlig driver på med, er å spise på alle de ande som sitter på og i manetene – og så får de med seg litt manet sånn i samme jafsen. Munndelene er store og kraftige, og kan sikkert knuse mer enn geleaktige manetceller. Og ville ikke maneten ha spist en liten deilig knask av et krepsdyr som satt inne i kroppshulen dens? Kanskje de allikevel er mer som samboere å regne? Noen forskere har observert at hvis bare maneten har nok mat, “deler” den maten sin med Hyperia galba mer enn å prøve å spise amfipode-samboerne sine. Det kan hende H. galba er en slags “renholdsarbeider” som tar bort (spiser) de bitene manetene ikke selv vil ha?

: Hyperia galba gjemmer seg i en manet. Foto: Expedition Aqualis/ Alexander Semenov

: En hel liten skokk av Hyperia galba titter ut av en manet. Foto: Expedition Aqualis/ Alexander Semenov

Hyperia galba sitter på en ribbemanet. Foto: Lill Haugen (c)

Når jeg skriver “maneter” og ikke mer spesifikt, er det fordi vi har funnet Hyperia galba i så mange forskjellige maneter. Glassmanet (Aurelia aurita) og brennmaneter (for eksempel Cyanea capillata eller Cyanea lamarckii) er nok kjente eksempler for de fleste, men også mindre og mindre kjente maneter av alle grupper har vært registrert som samboer for vår storøyde venn.

Litteraturen om hvordan forskjellige arter lever – og ikke minst lever sammen – øker hele tiden. Det kan virke som om hver gang vi tror at “nå vet vi alle løsninger på samboerskap”, så overrasker naturen oss med noe nytt. Heldige meg som får være med Wim når han undersøker amfipodenes mange samboerskap.

I dag er fyller Wim 80 unge år – gratulerer med dagen!

Anne Helene

Litteratur:

Blanc H (1884) Die Amphipoden der Kieler Bucht nebst einer histologischen Darstellung der “Calceoli”. Nova Acta der Ksl. Leopold-Carol. Deutschen Akademie der Naturforscher XLVII (2), 1-90.

Bowman TE (1973) Pelagic Amphipods of the Genus Hyperia and Closely Related Genera (Hyperiidea: Hyperiidae). Smithsonian Contributions to Zoology 136, 1-84.

Bowman TE, Gruner HE (1973) The Families and Genera of Hyperiidea (Crustacea: Amphipoda). Smithsonian Contributions to Zoology 146, 1-72.

Dittrich B (1988) Studies of the life cycle and reproduction of the parasitic amphipod Hyperia galba in the North Sea. Helgolander Meeresuntersuchungen 42, 79-98.

Laval P (1972) Comportement, parasitisme ct ecologie d’Hyperia schizogeneios Stebb. (Amphipode Hyperide) dans le plancton de Villefranche-sur-Mer. Annales de I’Institut Oce’anographique, Paris, 48(l):49-74.

TangloppeTorsdag: bunnlevende dyr for oss og andre?

To glade RP-innsamlere. Foto: A. Hosia

En del av NorAmph-prosjektet er knyttet til utdanning av nye ”amfipodologer” – vi er få i Norge som jobber med identifisering av amfipoder. Noen av oss var samlet på Espegrend til en workshop i september, men vi er alltid glade for å utvide gjengen! Dette halvåret er derfor Christine med meg en dag i uken, og her skal hun få presentere begynnelsen av prosjektet sitt. Resultatene fra Christine sine strekkode-DNA-undersøkelser vil bli en del av NorBol.

Anne Helene

Hei!

Christine på F/F Hans Brattstrøm. Foto: AHS Tandberg

Jeg heter Christine Østensvig, er 22 år gammel og kommer fra Halden. Jeg er student ved biologi på UiB, og dette semesteret er jeg med på Anne Helene sitt prosjekt som omhandler barcoding av amfipoder.

Jeg syns dette prosjektet har vært utrolig spennende så langt, og fredag 10 februar reiste vi på tokt for å samle noen tanglopper til prosjektet. Vi reiste sammen med Aino og Luis som skulle samle pelagiske hydrozoa til sitt prosjekt. Turen gikk fra Espegrend til Raunefjorden, Korsfjorden og Fanafjorden og tilbake igjen.

RP-sleden er klar til bruk! Foto: C. Østensvig

Vi samlet inn vår prøve i Raunefjorden. For å samle inn prøven brukte vi en RP-slede, som er et redskap for å ta prøver av epi-bentiske dyr. Epi-bentiske dyr er de dyrene som bor like over havbunnen.

Videre vasket vi prøven gjentatte ganger for å få fram dyr fra ulike sjikt – vi ønsket å skille de lette dyrene som bor i overgangen mellom havbunn og sjøvann fra de dyrene som bor nedi havbunnen. Metoden vi brukte kalles ”dekantering” – da bruker vi masse vann til å forsiktig løsne de lette dyrene, og så heller vi det over en sikt så vi kan ta vare på dyrene. Vi var litt ekstra uheldige denne gangen, da prøven vår var fulle av slimåler som slimet ned hele prøven vår, men det tok vi et med smil! Vi plukket slimålene ut så fort som mulig, og da ble resten av prøven, og spesielt ”dekanten” veldig fin.

: Slik så prøven ut idet vi fikk den ut av sleden. Lange, rosa slimål, og en del rosa reker skiller seg lett ut fra den grå mudderbunnen. Foto: AHS Tandberg

: De dyrene vi raskt plukket ut av prøven (før vi dekanterte resten). Foto: AHS Tandberg

: Vasking (dekantering) av prøve. Foto: L. Martell

Et helt glass fullt av spennende dyr for Aino og Luis! Foto: AHS Tandberg

Vi fikk mange spennende dyr i prøven vår, og vi fant masse amphipoder! I tillegg fant vi en haug med epi-bentiske medusaer (maneter som bor like ved havbunnen) som Aino og Luis kunne bruke til sitt prosjekt! De kommer til å skrive om dette i en blogg om ikke så veldig lenge. Så vi fikk hjulpet de andre i tillegg til å artige saker til oss selv (og det fungerte kanskje som en liten takk for at vi fikk være med dem på tokt!)

Fjæreinnsamling! Mange spennende amfipoder rett under steinene! Foto: AHS Tandberg

Dagen ble avsluttet med litt graving og leting etter tanglopper i fjæra på Espegrend, og etter hvert fikk jeg grepet på å fange de der også! Dagen var utrolig lærerik, og det er litt artig, for hver gang jeg føler jeg har forstått tangloppenes verden, så dukker det opp noe helt nytt! Og det er jo det som er så gøy med biologi, man blir aldri helt klok på alt!

Christine

TangloppeTorsdag: hvallusen på gåsenebbhvalen fra Sotra

Det er ikke ofte en hval går iland – det er noe som skjer mye oftere med sjømenn. Men når en hval gjentatte ganger forsøker å gå på land (på engelsk bruker de uttrykket at den “beacher” – den forsøker å svømme opp på stranden), blir det ofte stor ståhei. Sånn ble det også da en, for oss, ganske uvanlig hval prøvde å gå iland på Sotra. Hvalen var tydelig ikke frisk, og det endte med at Viltnemda mente den viste så store tegn på sykdom at den ble besluttet avlivet. Universitetsmuseet i Bergen fikk så overta dyret, og det var dessverre ingen tvil om at gåsenebbhvalen Ziphius cavirostris var syk og svak: den hadde for det meste spist plast-søppel.

Hvallusen sittende på gåsenebbhvalen. Foto: Katrine Kongshavn

Gåsenebbhvalen gav oss også noen mer hyggelige “gaver” – blant annet to hvallus, amfipoder fra familien Cyamidae. Bilder av hvalen fra like etter den ble tatt på land viser at det nok var flere enn to hvallus, men mange falt nok av i transporten til Espegrend Marinbiologiske Stasjon der vi undersøkte hvalen. Hvallus er ektoparasitter (parasitter som sitter utenpå dyret) på hvaler, og i store ansamlinger sikkert kan de være litt plagsomme, omtrent som hodelus er for mennesker. Det er allikevel ingen grunn til å tro at det var de som var skyld i denne hvalens triste helsetilstand.

Hvis en ikke kjenner til hvallus på forhånd, er det ikke så lett å se at de kan være amfipoder, dette er dyr som gjennom tiden har endret seg mye fra “standardamfipoden”. Mest iøyenfallende er at de er flatklemt “feil vei” (som om noen har skvist dem med tommelen ned mot et bord mer enn å fange dem mellom hender som klapper), men i tillegg mangler hele bakkroppen, og der to av beinparene burde vært, er det bare gjellene som synes.

Dette gjør at det ikke er så lett å identifisere Cyamidae som en skulle tro, og som jeg naivt kanskje håpet. Det er ikke mange artene, bare 31 arter fordelt på 6 små slekter, og de fleste av hvallusene holder bare til på en hvalart, eller en gruppe hvaler. Men det er ikke mye litteratur som finnes om denne gruppen, og beskrivelsene som finnes er ofte av typen “andre fot litt større enn første fot” eller “andre fot litt mer større enn første fot” – uten å si noe om hva “litt større” er i forhold til “litt mer større”. Vi har sittet på laben i mange timer og lest og sett til øynene er store og våte, men vi kan enda ikke si med sikkerhet hvilken art vi har å gjøre med. Vi må sammenligne med materiale fra samlingene til blant annet Natural History Museum i London, og kanskje vil analyser av arvestoffet hjelpe oss litt på vei? Vi kan ikke annet enn å håpe.

Våre to skatter: Hvallusene fra gåsenebbhvalen. Foto: AHS Tandberg

Siden det ble slutt på generell hvalfangst fra fangstsesongen 1985/86 da det internasjonale hvalfangsmoratoriet startet, har det vært veldig lite nytt forskningsmateriale av dyr som lever hele livet sitt på eller i hval. Nesten alt materiale som finnes av Cyamidae, er fra gamle museumssamlinger. Enn så fantastisk og viktig materale dette er, er det fryktelig spennende å få nytt materiale! Nå har vi altså to nye individer av Cyamidae – og det er bare å håpe at de er ferske nok til at vi kan få arvemateriale fra dem. De døde nok sammen med verten sin: da hvalen ble dratt opp på land, ble det tørt rundt dem, og for dyr som må ha vann rundt seg for å kunne “puste”, er det vanskelig å leve i det tørre.

: Ryggsiden av hvallusen. Foto: AHS Tandberg

: “Magesiden” av hvallusen. Foto: AHS Tandberg

Hvalen, og hvallusene som satt på den, kom inn fra sidelinjen og tok over en del av arbeidsplanene våre disse siste ukene. Det er selvsagt spennende, og hvallusen vil være et lite “sideprosjekt” som kan være en flott og uventet bit av NorAmph-prosjektet. Hvis vi får til å analysere strekkode-DNA fra dem, blir dette registrert i NorBol, sammen med DNA fra hvalen de bodde på. Fra før finnes det DNA-prøver fra 8 av artene hvallus; halvparten av dem er av Strekkode-DNA.

Anne Helene

Litteratur:

Berzin AA & Vlasova LP (1982) Fauna of the Cetacea Cyamidae (Amphipoda) of the World Ocean. Investigations on Cetacea 13, 149-164

Leung YM (1967) An Illustrated Key to the species of Whale-lice (Amphipoda, Cyamidae), Ectoparasites of Cetacea, with a guide to the literature. Crustacea 12(3), 279-291.

Martin JW & Heyning JE (1999) First record of Isocyamus kogiae Sedlak-Weinstein, 1992 (Crustacea, Amphipoda, Cyamidae) from the Eastern Pacific, with Comments on Morphological Characters, a Key to the Genera of Cyamidae, and a Checklist of Cyamids and their Hosts. Bulletin of the Southern California Academy of Sciences 98 (1), 26-38.

Mignucci-Giannoni AA et al. (1998) Metazoan Parasites and Other Symbionts of Cetaceans in the Caribbean. Faculty Publications from the Harold W. Manter Laboratory of Parasittology, paper 823.